ÅNDENE I VARETEKT
(1.Pet 3.19)


En korrekt forståelse av dette avsnittet får man om man legger merke til de følgende fakta:

1. Mennesker blir aldri omtalt i Skriften som "ånder". Mennesket har ånd , men han er ikke "en ånd" for en ånd har ikke "kjøtt og ben". I dette livet har mennesket "kjøtt og blod", et "naturlig" (eller fysisk) legeme. Ved døden vender ånden "tilbake til Gud som gav den" (Sal 31.6; Pred 12.7; Luk 23.46; Apg 7.59). I oppstandelsen gir Gud "det et legeme slik han vil" (1.Kor 15.38). Dette er ikke lenger et "naturlig (eller fysisk) legeme", men "et åndelig legeme" (1.Kor 15.44).

2. Engler er "ånder" og blir omtalt som sådanne (Heb 1.7,14).

3. I 2.Pet 2.4 leser vi om de "engler som hadde syndet"; og i 1.Pet 3.19-20 om ånder "som tidligere var ulydige… i Noahs dager". I 2.Pet 2.4 sies det videre at de blir holdt i varetekt (i lenker) i mørkets huler inntil dommen (dvs trelldom eller "fengsel). Sammenlign med Jud 6.

4. Årsaken til deres fall og deres karakteren på deres synd blir spesielt fremlagt av den Hellige Ånd i Jud 6 og 7.

  1. De "forlot sin egen bolig".
  2. Denne "bolig" kalles (på gresk) oiketerion, som bare blir brukt igjen i 2.Kor 5.2, hvor det også kalles vår "bolig" (dvs legeme) som vi lengter etter å bli "overkledd med"; som viser til "forandringen" som skal finne sted i oppstandelsen. Dette er det åndelige oppstandelseslegemet i 1.Kor 15.44.
  3. Dette åndelige legeme (eller oiketerion) er hva englene "forlot" (hva nå enn det betyr, vi kan ikke si dette med sikkerhet). Ordet som er oversatt "forlot" her, er underlig. Det er apoleipo som betyr å etterlate, eller å gå ifra, slik som i 2.Tim 4.13,20, hvor Paulus bruker det om "kappen" og "bøkene, særlig skinnbøkene" som han lot være igjen i Troas, og om Trofimus som han etterlot i Milet. Det forekommer også i Heb 4.6,9; 10.26; Jud 6.
  4. De holdt ikke "fast ved sin høye stilling (arche)" som de ble plassert i den gang de ble skapt.
  5. Karakteren av deres synd er tydelig bestemt. "Sodoma og Gomorra" sin synd blir kunngjort å være "på samme måten" som den som englene hadde; og var den synd som blir beskrevet som at de "drev hor og gikk etter fremmed kjød" (Jud 6,7). Ordet "fremmed" her betyr et annet, dvs ulikt (Gr. heteros = ulikt i slag eller art, dvs ulik natur). Hva dette kan være, og hvordan dette kunne forekomme, fortelles det ikke om. Vi blir ikke bedt om å forstå dette heller, men å tro det.

5. I 1.Mos 6.1,2,4 har vi den historiske delen som det blir henvist til i brevene til Peter og Judas. Der (altså i 1.Mos) blir disse englene kalt "Guds sønner". Dette uttrykket i det Gamle Testamente blir alltid brukt om "engler", fordi de ikke var "frembrakt", men skapt, slik Adam ble skapt (Sml med 1.Mos 5.1). Utrykket blir brukt om engler åtte ganger: 1.Mos 6.2,4; Job 1.6; 2.1; 38.7; Sal 29.1; 89.7; og Dan 3.25. I dette siste avsnittet er det ingen artikkel, og det betyr derfor ikke "Guds Sønn", men "en gudesønn", dvs en engel som ble sendt i ilden (Dan 3.28), om dette er det delte meninger, noen hevder at det ikke går på Jesus og hans før-menneskelige tilværelse, selv om uttrykket kan oversettes med "en gudesønn", tror kanskje jeg at det går på Jesus, Guds Sønn, som besøkte de tre i ildovnen allikevel. I Daniel leser vi om at "Gud sendte sin engel" inn i løvehulen (Dan 6.23). I et avsnitt (Hos 1.10) blir utrykket "Guds barn" (på engelsk står det "Guds sønner"!) brukt om mennesker, men der er det hebraiske uttrykket forskjellig, og viser bare til hva mennesker skulle vært "kalles", og ikke til hva de er.

6. Går vi tilbake igjen til 1.Pet 3.19, så ser vi at uttrykket "åndene i varetekt" ikke kan forståes utenom sammenhengen som det står i. Avsnittet begynner med ordet "For" (v.17), og det blir lagt frem som grunnen til hvorfor "det er bedre, om så er Guds vilje, å lide når en gjør godt, enn når en gjør ondt. FOR (v.18) også Kristus led én gang (gr. hapax) for synder, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss fram til Gud, han som led døden i kjødet, men ble levendegjort i Ånden". I døden ble Hans legeme lagt i graven, mens Hans ble levendegjort i Ånden, og i denne gikk han bort og prekte for åndene som var i varetekt. Og i løpet av de tre dager og tre netter Hans legeme var i graven kunngjorde Han sin seier for "de engler som syndet" og som var "i mørket med evige lenker".

7. Ordet som er oversatt "prekte" er ikke det vanlige ordet som blir brukt om dette på gresk (euangelizo), men det ettertrykkelige ordet keruso; som betyr å kunngjøre et varsel. I alle fall varslet Kristus sin seier over døden, og kunngjøringen av dette nådde til de ytterste grenser av skapelsen.
Det var DERFOR "bedre", å lide når en gjør godt, enn når en gjør ondt. Han hadde lidt når Han gjorde godt. Han led, men Han hadde en herlig seier. "Men om dere og skulle lide for rettferdighets skyld, er dere salige" (v.14a) og slutningen er "Da nå altså Kristus har lidt i kjødet, så må også dere væpne dere med den samme tanken, at den som har lidt i kjødet, er ferdig med synden, slik at dere ikke lenger skal leve etter menneskers lyster, men etter Guds vilje…. For derfor ble evangeliet forkynt også for de døde, for at de vel skulle dømmes som mennesker i kjødet, men leve som Gud i ånden": dvs i oppstandelsen. (1.Pet 4.1,2,6).


Til innholdsoversikten

Til startsiden