Kapittel IV
DE FALNE ENGLENE


I 2.Peter 2.4-5, leser vi - "For Gud sparte ikke de engler som hadde syndet, men styrtet dem ned i avgrunnen (Tartarus), der de blir holdt i varetekt i mørkets huler inntil dommen. Han sparte heller ikke den gamle verden, men bevarte rettferdighetens forkynner Noa - selv den åttende - den gang han førte vannflommen over de ugudeliges verden".

I Jud 6-7: "Og de engler som ikke holdt fast ved sin høye stilling, men forlot sin egen bolig, dem holder han i varetekt i mørket med evige lenker til dommen på den store dag (den store hvite trones dom), likse som Sodoma og Gomorra og byene deromkring, som på samme måten drev hor og gikk etter fremmed kjød, og nå ligger som eksempel for våre øyne og lider straffen i en evig ild".

Hvem er disse englene? De er ikke Satans engler, for hans engler er frie, og flakker omkring som han. Men disse englene er i fangenskap, i mørke og i varetekt i lenker til dommen. Stedet for deres fangenskap er ikke dødsriket, men Tartarus. Se skissen og kapitelet om underverdenen. Hva var deres synd? Det var utukt, og utukt av en unormal karakter, det ulovlige seksuelle samkvem mellom englevesener og FREMMED KJØD, det vil si med vesener av en annen natur. Når ble denne synden begått? Teksten sier i Noas dager og at det var grunnen til vannflommen. For å få detaljene må vi tilbake til tiden før vannflommen. I 1.Mos 6.1-4 leser vi - "Da nå menneskene begynte å bli mange på jorden, og de fikk døtre, da så Guds sønner at menneskenes døtre var vakre, og de tok seg hustruer, hvem de hadde lyst til. Da sa Herren: Min Ånd skal ikke til evig tid gå i rette med menneskene. I sin villfarelse er de kjød, og deres dager skal være et hundre og tjue år. Kjempene var på jorden i de dager, og likeså siden, da Guds sønner gikk inn til menneskenes døtre, som fødte dem barn. Dette er de mektige menn i gammel tid, de navngjetne".

Hvem var disse GUDS SØNNER? Noen hevder at det var sønnene til SET, og at MENNESKENES døtre var døtrene til KAIN, og det som menes er at sønnene til den antatte gudfryktige linjen til Set, giftet seg med de ugudelige døtrene til Kain. Resultatet av dette ble en gudløs rase. At Guds sønner var etterkommerne til Set er baseres på den antakelse at Sets etterkommere levde atskilt fra Kains etterkommere frem til en tid kort før vannflommen, og at de var en ren og hellig rase - mens Kains etterkommere var ugudelige, og deres kvinner var uten tro og kjødelig anlagt, og hadde fysiske former som kvinnene i Sets stamme ikke hadde. En slik anskuelse har ingen dekning i Skriften. Legg merke til at det sies i 1.Mos 4.26 at etter Enos fødsel, en sønn av Set, begynte menneskene å påkalle Herren, men det vil ikke si det samme som at disse menneskene var avgrenset til Sets etterkommere, og heller ikke at alle Sets etterkommere fra den tid fremover var rettferdige. Som i slektens tidligste tider at var det nødvendig at brødre og søstere og nære slektninger måtte gifte seg. Og det var meget usannsynlig at Sets og Kains etterkommere når de giftet seg med hverandre ville de få et avkom som skulle bli en rase bestående av kjemper eller veldige menn. Det er verdt å merke seg at intet sies om kjempekvinner eller veldige kvinner, som ville vært tilfelle hvis det kun var en forening mellom Sets sønner og Kains døtre. Ettersom både Sets etterkommere (med unntak av 8 personer) og Kains etterkommere ble tilintetgjort i vannflommen, er det tydelig at de ikke var atskilte stammer på den tid og var begge likeverdige syndere i Guds øyne.

Hvis det var Sets sønner og Kains døtre det tales om her, hvorfor sier ikke da Moses dette, han som skrev Mosebøkene. Det er ikke tilstrekkelig å si at menneskene på Moses' tid visste hva han mente. Bibelen er mener det den sier. Det sies at da MENNESKENE begynte å bli tallrike på jorden, og de fikk døtre, så Guds sønner MENNESKENES døtre. Bruken av ordet MENNESKENES betegner hele Adams rase, og ikke bare Kains etterkommere, og atskiller slik Guds sønner fra Adams etterkommere. Det finnes ingen antydning om motsetning her dersom Guds sønner også var mennesker.

Fire betegnelser er brukt i 1.Mos 6.1-4. Bne-Ha-Elohim; gjengitt med Guds sønner; Bnoth-Ha-Adam, menneskenes døtre; Hans-Nephilim, kjemper; Hog-Gibborim, veldige menn. Benevnelsen Bne-Ha-Elohim, Guds sønner har ikke den samme betydning i det gamle Testamentet som det har i det Nye. I det Nye Testamentet anvendes det på dem som har blitt Guds sønner ved å bli født på ny. (Joh 1.12-13; Rom 8.14-16; Gal 4.6; 1.Joh 3.1-2). I det Gamle Testamentet anvendes det utelukkende om englene, og nevnes fem ganger. To i 1.Mos (1.Mos 6.2-4) og tre ganger i Jobs bok, hvor Satan, en engleskapning, blir regnet som en Guds sønn (Job 1.6; 2.1; 38.7). En Guds sønn er en skapning som er tilblitt ved en skapelseshandling av Gud. Slik var englene, og slik var Adam, og han er slik omtalt i Luk 3.38. Adams naturlige etterkommere er ikke spesielt skapt av Gud. Adam ble skapt i Guds lignelse (1.Mos 5.1), men hans etterkommere ble født i hans lignelse, for vi leser i 1.Mos 5.3, at Adam fikk en sønn i SIN LIGNELSE, ETTER SITT BILDE. Derfor er alle mennesker, født av Adam og hans etterkommere ved naturlig fødsel, MENNESKERS BARN og det er bare ved å bli FØDT PÅ NY (Joh 3.3-7), en blir en NY SKAPNING og kan bli GUDS SØNNER i det Nye Testamentets betydning.

At Guds sønner i 1.Mos 6.1-4 var engler, ble fastholdt av den eldste gamle jødiske synagoge, og av de greske jøder på og før Kristi tid, og også av den kristne menighet frem til det fjerde århundre. Da ble tolkningen forandret til "sønner av Set" av to grunner: For det første, man begynte å tilbe engler, og hvis Guds sønner i 1.Mos 6.1-4 var engler som falt (syndet), da kunne engler synde igjen, og denne mulighet ville innvirke på engletilbedelsen. Den andre grunn var at sølibatet var blitt en kirkelig institusjon, og hvis det ble undervist at englene i himmelen ikke giftet seg, og at allikevel noen av dem, forført av kvinnelig skjønnhet, kom ned fra himmelen for å tilfredsstille sitt begjær etter kvinnen, en svakhet som da ville bli lettere å unnskylde for de jordiske englene som utøvde sølibat og som eventuelt falt på liknende vis. I det attende århundre ble englefortolkningen gjenopptatt, og blir nå i stor utstrekning fremholdt av Bibelstuderende. Innvendingen mot englefortolkningen er grunngitt på Jesu ord angående de frelstes forhold til ekteskapet i himmelen, når han sier - De verken tar til ekte eller gies de til ekte, men de er som Guds engler i himmelen! (Matt 22.30; Mark 12.25; Luk 20.35-36). Den riktige konklusjon fra dette utsagnet er, at englene gifter seg ikke, men det vil ikke si det samme som at de er kjønansløse. Det sies at de ikke gifter seg i himmelen, ikke at de mangler evnen til å formere seg. Det er ikke hellige englers natur å søke slike forhold. Men det det vil ikke si det samme som at når de har evnen - ikke vil utøve den i en fallen tilstand. Hva disse avsnitt lærer er at engler formeres og blir flere. Engler, så langt vi vet, ble skapt en masse, og ettersom de er udødelige, og aldri dør, er det ingen grunn for ekteskap mellom dem. Ekteskapet er en menneskelig ordning for å hindre at den menneskelige rase dør ut. Hvis legemene til de døde vil oppstå, som Skriften klart lærer, er slutningen at disse legemene vil bli hankjønn og hunkjønn (mann og kvinne). Å lære annerledes er å erklære at slike forhold som mann og hustru og søster og bror vil være ukjent i himmelen. Etter de rettferdige døde har oppstått legemlig, har blitt herliggjort og ikke kan dø igjen, vil det ikke være noen grunn for de rettferdige i himmelen til å gifte seg, og derfor vil ekteskapsforholdene avbrytes, men det vil ikke si at hustru og mann vil kjenne hverandre som sådanne i den kommende verden. Se kapitlet om gjenkjennelse og slektskap i den åndelige verden.

En annen ting vi skal merke oss er at englene alltid blir omtalt som det maskuline kjønn (grammatisk). Vi treffer på Bne-Ha-Elohim, sønner av Elohim (Gud), men aldri Bnoth-Ha-Elohim, døtre av Elohim (Gud). Konklusjonen blir at alle englene er av det maskuline kjønn, dvs er hankjønn (mannlige). Hvis dette er riktig, er årsaken til at de ikke gifter seg i himmelen at det ikke finnes kvinnelige engler å ekte. Men det betyr ikke at de ikke har mannlige forplantningsorganer og ikke kan ha samkvem med kvinner av menneskeslekten. Det er høyst usannsynlig at engler ved å synke lavere på livs-skalaen ville oppnå sekstalevne som de tidligere hadde vært foruten, og allikevel har de slik evne hvis vi skal tro utsagnet i 1.Mos 6.1-4. Det hele beror på samsvar mellom englenes legemer og menneskenes legemer.

Engler og mennesker er medlemmer av Guds store familie, og dette slektskap mellom dem forutsetter et forhold som under bestemte omstendigheter kan resultere i en fruktbar forening mellom dem. Engler er åndelige skapninger ikledd i himmelske legemer. De er ikke overjordiske i den forstand at de kun er himmelske vesener, for de har en legemlig skikkelse og de kan fly (Dan 9.21; Åp 14.6-7) og anta form som et menneske, og de kunne spise av Abrahams kalv (1.Mos 18.1-18) og av Lots usyrede brød (1.Mos 19.1-3). Mennesket er også en åndelig skapning kledd med et kjødelig legeme, og vil som et gjenløst menneske få et åndelig legeme likesom englenes. Som noen har sagt; vi er nå halvt menneske og halvt engel, men en dag vil det bli en fullkommen skapning. Og likesom vi har båret den jordiskes billede, så skal vi og bære den himmelskes billede (1.Kor 15.49). Er mennesker og engler da så forskjellige at det ikke under bestemte omstendigheter kunne være en forening mellom dem?

Mennesket ble skapt i Guds bilde, ikke bare åndelig, men også legemlig. Om Gud er Ånd, fordi han er et åndelig vesen, kan det dermed ikke utelukkes at Han ikke har noen form eller skikkelse. Vi kan ikke forestille oss et vesen som har øyne og ører og kan tale, men ikke har en skikkelse. Og konklusjonen man kan trekke fra Skriften er at alle de høyere intelligenser i den himmelske verden, så som Serafene, kjerubene, englene, erkeenglene, Satan osv, er formet etter Guds bilde, og at dette mønster også inluderer menneskets skikkelse, for bygningsmessig er mennesket den Allmektiges mesterstykke (Sal 8.3-9). Det faktum at når engler viser seg for mennesker, viser de seg alltid i skikkelsen av et menneske, og ikke i skikkelsen av et dyr, en fugl, er konklusjonen at engler er menn. Utsagnet i 1.Mos 3.1, Men slangen var listigere enn alle DYR på marken, og benevnelsen DRAGE gitt til Satan i Åp 12.7-9, antyder at Satan når det passer hans formål tar skikkelse av et dyr, men han blir vanligvis omtalt som å fremstå som en LYSETS ENGEL (2.Kor 11.4).

Da mennesket ble skapt i GUDS BILDE, og etter Hans LIGNELSE (1.Mos 1.26-27), er det svært rimelig at når Gud ville manifestere seg for mennesker, ville det være i skikkelse av et menneske. At Jesus antok en menneskelig skikkelse ved sin legemliggjøring var den nødvendige lov for Hans vesen. Han kunne ikke ha opptrådt i noen annen form og vært GUD LIK. Når apostelen taler om Jesus i Guds skikkelse og at han tok en tjeners skikkelse og kom i MENNESKERS LIGNELSE (Fil 2.5-8), mener han ganske enkelt at Jesus tok på seg en menneskelig natur og underkastet seg dets begrensninger. For en tjeners skikkelse er den samme som hans herres skikkelse, selv om hans kunnskap kan være mindre. Da Jesus steg opp, steg han opp som et MENNESKE, og han er nå i himmelen som MENNESKET JESUS KRISTUS (1.Tim 2.5). Og som et MENNESKE hadde Johannes et syn av ham midt imellom de syv lysestaker (Åp 1.10-20). Hvis det menneskelige legeme ikke er skapt etter mønster fra det himmelske, da er Jesus i skikkelse som et MENNESKE i himmelen ikke i harmoni med sine omgivelser, og vi har en avvikende tilstand at den andre person i treenigheten nå er forskjellig i skikkelse fra Faderen og den Hellige Ånd. Hvis Jesus kom for å åpenbare Faderen, hva mente han da han sa - "Den som har sett MEG, har SETT FADEREN" (Joh 14.8-11), hvis han ikke var en åpenbaring av Gud i sin person så vel som i sine gjerninger. Ettersom ingen dødelige mennesker kan se Gud og leve (2.Mos 33.18-23), var det nødvendig at Jesus måtte tildekke sin guddommelighet i menneskelig kjød, men det kjødelige dekke ble gjennomsiktig på forklarelsens berg, og tre av hans disipler så hans herliggjorte himmelske skikkelse (Matt 17.1-2; Joh 1.14; 2.Pet 1.16-18).

Vi vet fra de tre første kapitler i 1.Mos at Gud besøkte Edens hage og talte med Adam. Vi vet også at Satan, en fallen engel, også besøkte hagen, for det var der han fristet det første par. Kan det ikke ha vært tilfelle at Adam og Eva hadde andre englegjester, på grunn av slektskapet mellom dem? Det ville vært interessant å vite hva som ville vært forholdet mellom Adams slekt og englenes dersom Adam ikke hadde syndet. Er ikke forskjellen mellom dem, forårsaket av syndefallet, mer et åndelig fall enn et legemlig, og hvis så, hvor kommer i tilfelle umuligheten med fysisk samkvem inn? Hvilken effekt syndefallet hadde på Adam og Evas legemlige tilstand er et interessant spørsmål. Vi blir fortalt at som resultat av syndefallet ble deres øyne åpnet, og de så at de var nakne (1.Mos 3.7). Hvorfor visste de ikke dette tidligere? Er det riktig som noen har antatt, at før syndefallet fungerte en slags strålekrans som et slør for å skjule deres nakenhet, og at de ved syndefallet mistet denne? Da det første par ble befalt å være fruktbare og bli mange og fylle jorden påny (1.Mos 1.28) (OBS! se grunnteksten), som viser at den har vært bebodd tidligere, konklusjonen er at en forening ville ha blitt av en ren og kledelig karakter, men syndefallet forandret menneskehjertet i den grad at det forårsaket at mennesket falt dypere enn den dyriske skapelse ved å gi seg hen til begjær, og dersom dette er korrekt for det falne mennesket, hvorfor ikke også om falne engler? Ettersom menneskets syndefall ikke fullstendig ødela kommunikasjonen mellom engleskapninger og slekten, ser vi ingen grunn til at falne engleskapninger ikke kunne bli tiltrukket av skjønnheten til menneskeslektens kvinner, av lavere stand, dog ikke så forskjellige fra dem, å ønske og ha intimt fellesskap med dem.

I Åp 12.7-12 leser vi at når Satan og hans engler blir kastet ut av himlene, og ned på jorden vil det bli et stort ve! Ettersom dette vil være midt i trengselstiden, og vi har lest at - "Likesom det gikk i Noas dager skal det gå i Menneskesønnens dager" (Luk 17.26-27), kan det hende at en ny tilstrømning av falne engler på jorden vil bli fulgt av samme adferd fra deres side som fra de falne englers på Noas tid?

Det er et utsagn i 1.Mos 3.15, som synes å kaste atskillig lys på det emne vi berører. Det sies: "Og jeg vil sette fiendskap mellom deg (Satan) og kvinnen (Eva) og mellom DIN ÆTT og HENNES ÆTT (Kristus); DEN (Kristus) skal knuse ditt hode, men du skal knuse dens hæl". Av dette synes det klart at Satan har evnen til formering og at han vil få en sønn - ANTIKRIST, som i 2.Tess 2.3 kalles for, FORTAPELSENS SØNN. Mens fortapelsen er et STED (Åp 17.8,11), og også en tilstand som mennesker kan komme i (1.Tim 6.9; Hebr 10.39), er opphavsmannen til dette sted SATAN, og antikrist i avsnittet over blir kalt FORTAPELSENS SØNN fordi han er sønn av opphavsmannen til fortapelsen, eller SATAN.

(MRK. Også Judas kalles i Bibelen for "fortapelsens sønn", derfor er det de som mener at Judas skal oppstå som Antikrist)

Slik som Kristus ble født av en jomfru ved den Hellige Ånd uten medvirkning fra en menneskelig far, vil det vise seg at Antikrist, ved å etterligne Kristi fødsel, vil bli født av en kvinne (ikke nødvendigvis en jomfru) med Satan som sin far. Dette er ikke noe nytt syn, men har vært fremholdt av mange av Guds åndeligsinnende barn siden apostelen Johannes dager. Hvis nå Satan har evnen til å formere seg, hvorfor ikke da også hans og andre falne engler?

Som videre bevis på engleskapningens mulighet til å ha samliv med mennesker, kunne vi vise til den behandling englene som kom til Sodoma fikk av Sodomas menn, hvis hendelse er knyttet til opptegnelsen om de falne engler i 2.Pet 2.4-6 og Jud 6-7. Fra beretningen i 1.Mos 19.1-11, er det klart at Sodomas menn søkte å gripe de to englene som kom til Lot så de kunne begå den sodomittiske unaturlige synd med dem, beskrevet i Rom 1.26-27, som avdekker at englene hadde menns forplantningsorganer.

Da Moses sendte de tolv speiderne inn i Kanaan (4.Mos 13.1-33) rapporterte de ved tilbakekomsten - "der så vi kjempene (Nephilim), Anaks barn, av kjempeætten (Nephilim), og mot dem var vi i egne øyne som gresshopper, og det synes også de at vi var". Hvor kom disse kjempene, kalt Nephilim - de samme som kjempene i 1.Mos 6.1-4 fra? De kom ikke fra den andre siden av vannflommen, unntagen det ikke var slikt blod i Noa og hans sønner eller deres hustruer, som vi må tro Gud forhindret, for grunnen til flommen var å utrydde en slik besmittelse av menneskeslekten. Ser det ikke ut som det selv etter flommen var noen sporadiske tilfelle av samliv mellom engler og menneskedøtre av Kanaanittene slik at Han måtte kvitte seg med etterkommere av Nephilim? Denne tolkning blir bekreftet av ordene i 1.Mos 6.4 - "I de dager var kjempene (Nephilim) på jorden i dagene før vannflommen, og likeså SIDEN". Dvs, etter vannflommen. Utsagnet - de falne englers synd var at de "forlot sin høye stilling" (og sin egen bolig), luftens rike, for å fare ned på jorden i den hensikt å gå etter FREMMED KJØD, burde for all-tid fastsette denne synds karakter for alle og enhver som tror på Guds ord. Til slutt, det unaturlig store avkommet til Guds sønner og menneskenes døtre er bevis på at Guds sønner ikke var mennesker. Deres avkom var kjemper - veldige menn, som var så onde at det ble sagt om dem at alle dets hjertes tanker og påfunn bare var onde den hele dag (1.Mos 6.5). Gudfryktige menn har giftet seg med ugudelige kvinner, men deres avkom har aldri blitt så forferdelig som avkommet til Guds sønner og menneskenes døtre i Noas dager. Ordet som er oversatt kjempene betyr DE FALNE og er ytterligere vitnesbyrd om at kjempene i de dager var sønner av falne engler. Sets sønner og døtrene til Kain hadde utvilsomt ofte giftet seg med hverandre før denne tid, men ingen slike barn hadde de født, for da ville kjempene ha opptrådt tidligere. Og hvorfor oppstår ikke veldige menn fra foreningen mellom gudfryktige menn og ugudelige kvinner i dag? Er det ikke et faktum at avkommet til slike personer som regel ikke er over gjennomsnittlig størrelse av menneskeheten? Men vi ville forvente at avkommet fra engleskapninger og mennesker ville være utenom det ordinære, og vi ville bli overrasket hvis det ikke var det. Vi ville også forvente at de ikke bare ville være voldsomme i størrelse, men også ha et større forstand. I moderne tid har ikke høyvokste mennesker gjort seg spesielt bemerket for sin intellekt.

De gamle nasjonene på jorden har tradisjoner og i mange tilfeller beskriver de en vannflom, noe som indikerer at de kan spore sin opprinnelse tilbake til den store katastrofen. Vi har i disse tradisjoner en kilde eller opprinnelse, hvor de klassiske forfattere fra antikken utviklet sine oppfatninger om gudene og halvgudene hvis kjærlighet til medlemmer av den menneskelige slekt førte til fødsel av skapninger halv menneskelige og halvt guddommelige. Slik bekrefter indirekte antikkens forfattere som må ha hatt et grunnlag for sine historier, vår påstand at Guds sønner i 1.Mos 6.1-4 (hvis etterkommere blir beskrevet som veldige menn) var mer enn mennesker - de var av himmelsk opprinnelse.

Til innholdsoversikten

Til startsiden


GospelBanner
GospelBanner