Kapittel XII

TILSTANDEN MELLOM DØDEN OG OPPSTANDELSEN

 


Etter å ha sett at sjelesøvn ikke er en bibelsk lære, da la oss nå undersøke de dødes tilstand og hvor de befinner seg mellom døden og legemets oppstandelse.

1. Det er en BEVISST tilstand.

I beretningen om den rike mann og Lasarus (Luk 16.19-31) har vi en beskrivelse av deres opplevelse i tilværelsen mellom døden og oppstandelsen. Dette er en midlertidig og ulegemlig eksistens i den neste verden. Begge hadde avgått ved døden og deres legemer hadde blitt gravlagt i jorden. Det som skjedde dem, hendte således med dem i deres ulegemlige tilstand. Mens det om Lasarus kun sies at han ble trøstet, vet vi at den rike mannen kunne se, for han gjenkjente Abraham og Lasarus. Han kunne også føle og tørste, snakke og huske. Dette viser at han ikke hadde mistet sin personlighet eller bevissthet. Og det samme kan sies om både Abraham og Lasarus.

Jesu løfte til den døende ugjerningsmann at han skulle bli med ham denne dag i Paradis, tyder på at ugjerningsmannen ikke bare skulle være i Paradis, men også vite at han var der. Han ville være bevisst Kristi nærvær, ellers ville det ikke være noen trøst i løftet. Ta ordene til Paulus i 2.Kor 5.6-9, "Så lenge vi er hjemme i LEGEMET, er vi borte fra Herren". Og han legger til - "og vi vil heller være BORTE fra legemet og være HJEMME hos Gud, derfor setter vi vår ære i, enten vi er HJEMME eller BORTE, å tekkes ham". Ordene "hjemme" og "borte" i forbindelse med legemet er av stor betydning. Apostelen ville ikke ha vært villig til å være borte fra legemet, og hjemme hos Gud, hvis han ikke trodde at han i Herrens nærvær ville være bevisst - for hvilken mulig tilfredsstillelse kunne det være i å være ubevisst tilstede med Herren? Apostelen uttrykker den samme sannhet i Fil 1.21-24, hvor han sier - "For meg er livet KRISTUS, og døden en VINNING... men (jeg) står rådvill mellom de to ting, idet jeg har lyst til å fare herfra (dø) og være MED KRISTUS, for dette er MEGET, MEGET BEDRE; men å bli I KJØDET er nødvendig for eders skyld". Hva mente Paulus da han sa at det ville være vinning og meget, meget bedre, å være ute av kjødet og MED KRISTUS, om han ikke trodde at han ville være bevisst når han kom i KRISTI nærvær? Merk den rådvillhet som Paulus var i mellom LIV og DØD, og grunnen var Paulus' ønske å være (SAMMEN) MED KRISTUS. Hvorfor skulle Paulus ønske å være med Kristus i mellomtilstanden hvis det ikke var en bevisst tilstand? Døden er ikke opphør av liv. Det er ganske enkelt opphør av legemlige funksjoner som bryter sjelens kontakt med den nåværende jord. Døden avslutter den første etappe av vår eksistens slik at vi kan tre inn i den neste. Opphøret av et menneskes kroppslige funksjoner inkluderer ikke opphøret av sjelens funksjoner. Sjelen sover ikke når kroppen sover, ellers ville vi aldri drømme eller se visjoner, eller snakke i søvne. Det var ved drømmer og visjoner om natten at Gud gjorde kjent sin vilje for menneskene - mens de sov (Matt 1.20-25; 2.11-13,19-23; Apg 27.23-24). Bruken av ordet søvn og/eller hensove, slik det anvendes på døden, viser at døden ikke er et opphør av eksistensen for ordet "søvn" tyder også på en oppvåkning.

2. Det er en tilstand med HVILE.

Der har de ugudelige holdt opp å rase, og der hviler de trette (Job 3.17). I Åpenbaringsboken, når det femte segl brytes (Åp 6.9-11), har vi en visjon av SJELENE til martyrene som blir drept under trengselstiden. Vi leser at de ropte med høy røst (de var bevisste) og sa - Herre, du hellige og sanndrue! hvor lenge skal det gå før du holder dom og hevner vårt blod på dem som bor på jorden? Og hvite kjortler ble gitt hver av dem (som viser at åndene til de døde har sjelelig LEGEME), og det ble sagt til dem, at de skulle slå seg TIL RO EN STUND, inntil tallet på deres medtjenere og deres brødre som heretter skulle slås i hjel likesom de selv, ble fullt. Disse døde martyrer er ikke den kristne menighets martyrer, men hovedsakelig jøder i trengselstiden. Menigheten har blitt rykket opp før denne tid, men likevel vil deres tilværelse i denne ulegemlige tilstand være den samme som for sjelene til de rettferdige døde i mellomtilstanden. De vil være bevisst, deres sjelelige legeme er kledd, og de hviler.

I Åp 14.13, sier Johannes - "Og jeg hørte en røst fra himmelen si: Skriv: Salige er de døde som dør i Herren HERETTER! Ja, sier Ånden, de skal HVILE fra sitt arbeid; for deres GJERNINGER følger med dem". Mens dette er sagt om dem som skal dø fordi de ikke vil tilbe dyret, som befalt i det forrige kapittel (Åp 13.15), er det likevel også tilfelle for alle de hellige døde. Vi ser av avsnittene over at de rettferdige dødes tilstand i deres ulegemlige eksistens er HVILE. Det vil bli hvile fra pine og slit, fra bekymring og angst, fra sorg og smertelige tap, og alle de lidelser og sykdommer som kjødet fører med seg. Det vil være hvile fra den kristnes strid som så levende beskrives av apostelen i Rom 7.15-25. Det vil også bli hvile fra ARBEID. Jesus sier - "Jeg må gjøre hans gjerninger som har sendt meg, så lenge det er DAG; NATTEN kommer da ingen kan arbeide" (Joh 9.4). I dette nåværende liv er vi levende og aktive. Som troende er vi engasjert med Herrens gjerning, forkynne og undervise evangeliet, kristen forvaltning osv. For oss er det DAG. Men DØDENS NATT vil komme da vi ikke lenger kan arbeide. I 2.Kor 5.10 leser vi - "For vi skal alle åpenbares for Kristi domstol, for at enhver kan få igjen det som er skjedd VED LEGEMET, , etter det som han har gjort, enten godt eller ondt". Kristi domstol er for å bedømme de rettferdige, og blir ikke iverksatt før de rettferdiges oppstandelse. Se kapitlene om oppstandelse og dommene. Hvis de rettferdige skal dømmes ved denne dom for det som er skjedd VED LEGEMET, da er slutningen at de ikke gjør noe ARBEID i mellomtilstanden, for hvis de gjorde det, hvorfor blir da ikke dette arbeid også bedømt like såvel som arbeidet de gjorde i legemet? Av dette ser vi at mellomtilstanden er en tilværelse med HVILE. Men med hvile må vi ikke tro at det er en tilstand med uvirksomhet, at vi ikke skal gjøre annet enn å sitte og synge. Det vil være mange ting å bruke tiden på, og vi vil ha samfunn med våre nærmeste som hadde tatt imot frelsen og med de hellige fra alle tider.

3. Det er en tilstand med SALIGHET.

Ordet "Paradis" tyder på det. Vi blir fortalt at, "SALIGE er de døde som dør i Herren" (Åp 14.13). Ordet salig betyr lykkelig, derfor vil de rettferdige bli LYKKELIGE i Paradis. Og ettersom lykke er en følelse som krever bevissthet for å kunne oppleves, må de rettferdige være bevisste i Paradis. Likesom det sies om Lasarus at han ble trøstet i Paradis, ser vi også at det ikke finnes sorg som demper vår salighet. Ordet "Paradis" betyr en hage eller innhegnet plass lik en vakker park. Hvis det jordiske Eden var en vidunderlig hage med bugnende herligheter, da må det himmelske Paradis være et sted med overvettes prakt. Hvorfor satte Gud i stand et slikt praktfullt sted som hjem for sjelen mellom døden og legemets oppstandelse, hvis det ikke skulle være annet enn en enorm sovesal der alle beboere var i søvn? Nei, Paradis er det sted hvor de rettferdige stunder etter sine barnekår, SINE LEGEMERS FORLØSNING (Rom 8.23).

4. Det er en UFULLKOMMEN tilstand.

Mellomtilstanden er ikke den ENDELIGE stilling for hverken de rettferdige eller de ugudelige. Mens det vi har sagt om Paradiset er riktig for den rettferdige, kan det motsatte sies å være riktig for den ugudelige. De ugudelige skal tilbringe mellomtilstanden på "PINENS STED" i underverdenen. Og hvis Lasarus ble trøstet i Abrahams skjød (det daværende Paradis), vil de ugudelige, slik som den rike mann lide på "Pinens sted". Bildet er ikke behagelig, men konklusjonen blir at de ugudelige vil være like ulykkelige (usalige) i dødsriket (på Pinens sted) som de rettferdige er lykkelige (salige) i Paradis.

Mellomtilstanden er en UFULLKOMMEN tilstand. Døden fører oss ikke inn i den endelige tilstand. Dvs, vi går ikke øyeblikkelig til himmelen eller til helvete når vi dør. Vi må først få våre oppstandne legemer og dømmes før vi kan fare til det ene eller andre sted. Mellomtilstanden er en ufullkommen tilstand fordi vi ikke har vårt kjødelige legeme. I denne er vi kun en to-enighet idet vi bare har sjel og ånd. Vi må få tilbake vårt legeme før vi igjen kan bli en treenighet. Dette er grunnen til at vi skal hvile og ikke arbeide i mellomtilstanden. Vi trenger et kjødelig legeme for å arbeide, for uten dette kan vi ikke ha kommunikasjon med denne eller den andre verden. Moses og Elias kunne ikke ha vist seg på Forklarelsens berg hvis de ikke hadde hatt sine forvandlede legemer. Dette fører oss til vår siste tanke -

5. Det er en tilstand med HÅP

Vi taler om den stridende menighet og den seirende menighet, som er menigheten på jorden og menigheten i himmelen. Apostelen Paulus omtaler dette som hele familien i HIMMELEN OG PÅ JORDEN. Det er kun én Guds familie - familien består av de GJENFØDTE (Joh 3.5; Hebr 12.23). En del av den er i himmelen (Paradis), og en del er på jorden. De har begge det samme HÅP, det SALIGE HÅP. De ser begge frem til den salige åpenbarelse av den Store Gud og vår Frelser JESUS KRISTUS (Tit 2.11-14). Menigheten på jorden stunder etter hans salige åpenbarelse, for de skal rykkes bort uten å dø og måtte gjennomgå mellomtilstanden, de gjenfødte som lever på denne tid, og de skal motta sine herliggjorte legemer, og være i stand til å gjøre døden til spott ved å rope -

Menigheten i himmelen venter på den samme begivenhet, for før Jesus vender tilbake kan ikke oppstandelsen av de døde skje, og de hellige i Paradis må forbli i sin ufullendte tilstand, med dens begrensninger. Det salige håp er således håpet til både de hellige i himmelen og de hellige på jorden.

 

DE FØRSTE OPPLEVELSER

ETTER DØDEN.

 

Har du noengang stoppet opp og tenkt over hva som skjer med de rettferdige sjeler under de første fem minutter etter døden? Før begravelsen er over, og legemet lagt i graven, ja - endog før begravelsesbyrået har blitt budsendt, eller naboer og familie er blitt underrettet eller gardinene trukket for, eller personene i de sene timer ved sengensiden har oppfattet at du er død, - har du vært MINUTTER ute av legemet og kommet til Paradis. Du vet allerede nå hvor du skal tilbringe evigheten. Hva vil da våre erfaringer være i disse første minutter?

(1) Vår første opplevelse vil være at døden var så lett. Det var som å falle i søvn og våkne i en vakker verden. Det var ingen dødens dal å passere, med sine demoner, ingen elv å krysse. Skytsengler ventet på å føre oss til Paradis, liksom de bar Lasarus (Luk 16.22; Heb 1.13-14). For en fryd det vil bli å møte vår skytsengel som har passet på oss i vårt jordeliv, og som ikke vil forlate oss i det avgjørende øyeblikk da vi trenger en ledsager for å føre oss til vårt himmelske hjem.

(2) Den andre opplevelse vil være vissheten om at vi har lagt igjen vårt jordiske legeme med alle dets svakheter, lidelser, og begrensninger, og har et legeme som er fullstendig tilpasset det åndelige rike som det skal oppholde seg i.

(3) Vår tredje opplevelse vil være at vi blir ført gjennom den himmelske dimmensjon til et vakkert sted, der utstrålingen er klarere enn solen, og når vi nærmer oss plassen, - se de kommer for å møte oss og ledsage oss hjem - skarer av engler som synger - "Salige er de som tvetter sine kjortler, så de må få rett til livsens tre, og gjennom portene komme inn i staden (Åp 22.14).

(4) Den fjerde begivenhet vil være at vi er i nye omgivelser, der atmosfæren består av kjærlighet. Det finnes ingen uoverensstemmelse, eller mangel på samhørighet i vårt nye hjem, og dets hovedkarakter er hellighet.

(5) Vår femte opplevelse vil være følelsen av å være nær Jesus. Selv om vi kanskje ikke direkte ser Ham, vil vi ha vissheten om og fornemmelsen av Hans nærhet.

(6) Vår sjette opplevelse er at vi møter noen av våre nærmeste som har vandret før oss (en må dessverre anta at andre er gått fortapt). Selv om jeg ikke tror at ingen av disse har noe direkte kjennskap til hva som foregår på jorden, tror jeg allikevel at vår skytsengel kan kommunisere med dem og underrette dem om vår ankomst, slik at de vil vente oss og ta i mot oss.

(7) Den syvende opplevelse vil være at vi møter de hellige som har gått foran oss til herligheten, slik som patriarkene, profetene, apostlene og frelste mennesker fra vår egen tid.

Opplevelsene som vi her har omtalt trenger nødvendigvis ikke alle skje i de første minuttene etter døden er inntrådt, men de vil utvilsomt finne sted før vår begravelse er over og vårt legeme lagt til hvile i graven.


Til innholdsoversikten

Til startsiden