Kapittel VI
UNDERVERDENEN


For å få et korrekt bilde av den kommende verden, og av underverdenen er det nødvendig at vi forstår Bibelens betydning av -

UNDERVERDENEN

Det hebraiske ordet Sheol finnes 65 ganger i GT. Det oversettes 31 ganger dødsriket, 31 ganger graven og 3 ganger avgrunnen. Det tilsvarende ord på gresk i NT er Hades. Det oversettes 10 ganger dødsriket.

Sheol og Hades betyr en usynlig tilstand og det sted som sjelen og ånden går til mellom døden og legemets oppstandelse. Legemet til den døde går til graven, ordet for det på hebraisk er Geber og på gresk Mnemeion. Hverken Sheol eller Hades står for "helvete" som vil være den endelige straff for de ugudelige. Det er på hebraisk i GT kalt Tophet og på gresk i NT kalt Gehenna. Heller ikke betyr det "avgrunnen" (Åp 20.1-3), det er Abyssos, eller "mørkets huler", som de falne engler er i (2.Pet 2.4; Jud 6), det er Tartarus. Den alminnelige betydning er - "Underverdenen".

For at vi skal forstå forholdene mellom stedene som er omtalt ovenfor, la oss se på skissen, "Himlene" (s.xxx). Ordet "Sheol" betyr et hult underjordisk sted, derfor må "Hades" stå for det samme. Det har porter for Jesus sa at dødsrikets porter ikke skulle få makt over menigheten (Matt 16.18). Og Jesus sa etter sin tilbakekomst fra underverdenen - "Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har NØKLENE til døden og dødsriket" (Åp 1.18).

For å få disse nøklene måtte Jesus stige ned til jordens lavere deler (Ef 4.9). Den apostoliske bekjennelse sier at Jesus fôr ned til dødsriket (Hades). Slik må Hades, eller underverdenen, være i jordens indre, og er slik tegnet på skissen. Jesus sa til den angrende ugjerningsmann: IDAG skal du være med meg i Paradis (Luk 23) - og som Jesus den dag steg ned til - underverdenen eller Hades. Paradis må på Kristus tid ha vært i Hades. Men som det har vært profetert om Jesus at Hans sjel (hans legeme var i Josefs grav i jordens overflate) ikke skulle forbli i dødsriket (Hades) (Sal 16.10; Apg 2.27), derfor, før hans legeme kunne se tilintetgjørelse, kom Jesus tilbake fra Hades. Men han kom ikke tilbake alene. Han fikk nøklene til dødsriket (Hades), låste opp portene til Abrahams skjød (Paradisets avdeling) (P), hvor han var innesperret, og tømte det for dets fanger, og da han fôr opp til det høye tok han dem til Paradisets avdeling i den tredje himmel (E), hvor de nå er; og siden da har Paradisets avdeling av underverdenen vært tom (Ef 4.8-10). I beretningen om den rike mann og Lasarus i den andre verden (Luk 16.19) gir Jesus oss en beskrivelse av underverdenen slik den var på hans tid. Beretningen er ikke en lignelse, for lignelser bruker ikke viktige navn som Abraham og Lasarus. Både den rike mann og Lasarus var døde og deres legemer var gravlagt, og det som hendte med dem i underverdenen var beskrivende for det som hendte med dem i deres ulegemlige tilstand. I den tilstand var de bevisste, kunne se, høre, snakke og gjenkjenne hverandre. Forskjellen var at Lasarus var i Paradisets avdeling i underverdenen (P), betegnet ved Abrahams skjød, mens den rike mann var på Pinens-sted (H), ikke det endelige helvete, som er Gehenna (ildsjøen), men i den avdeling av underverdenen hvor sjelene til de ugudelige går og blir værende til oppstandelsen av de ugudelige døde. Mellom Abrahams skjød (P) og Pinens sted (H), i underverdenen er det et stort uoverkommelig svelg (K) (Luk 16.26), som tilkjennegir det faktum at det ikke er noen mulighet for de ugudelige døde for å komme fra pinens sted og over til Paradis.

På skissen blir dette uoverkommelige svelg representert som inngangen til det bunnløse dyp - avgrunnens brønn (Åp 9.1) eller ABYSS (A), demonenes fengsel (Åp 9.1-21) og hvor Satan skal bindes i 1000 år (Åp 20.1-3,7-8). Det GT taler om et sted i underverdenen kalt på hebraisk ABADDON, og på gresk APOLEIA (jfr. APOLLON). Ordet er oversatt "avgrunnen" i GT (Ordspr 27.20; Job 26.6; 28.22; 31.12; Sal 88.11; Ordspr 15.11), og det samme i NT (Matt 7.13; Rom 9.22; Fil 3.19; 2.Pet 2.1; 3.16).

I Ordspråkene 27.20 sies det: - "dødsriket (Hades) og avgrunnen (Abaddon) blir ikke mette". Slik sammenholdes Abaddon med Hades (Sheol). Konklusjonen blir at Abaddon er en del av underverdenen og når vi slår opp i Åp 9.1-3,11, blir dette klart, for der leser vi at Kongen av avgrunnen blir kalt ABADDON på hebraisk, på gresk er hans navn APOLLON eller norsk APOLLYON, dvs kongen av avgrunnen er oppkalt etter det hebraiske og greske ord som blir oversatt ØDELEGGELSE. Ordet oversatt avgrunnen er nå ABUSSOS eller ABYSS. Ni ganger leser vi om denne Abyss i det NT (Rom 10.7; Åp 9.1-2; 9.11; 11.7; 17.18; 20.1-3). Det er det sted som demonene (de onde ånder) bønnfalt Kristus om å ikke sende dem til (Luk 8.31). Avgrunnen eller Abyss (A) er dermed en lavere avdeling i underverdenen enn Abrahams skjød (P) eller pinens sted er (H), og dette er det sted hvor demonene og de umoralske ånder midlertidig er tatt i forvaring inntil de endelig blir forvist til Ildsjøen, for å tilbringe evigheten med deres herre, Satan.

Til venstre for Avgrunnen er TARTARUS (T), de falne englers fengsel (2.Pet 2.4; Jud 6). Disse engler er ikke Satans engler fordi de er i frihet. Disse falne engler i varetekt i Tartarus er de Guds sønner som ektet menneskenes døtre, og hvis synd forårsaket flommen (se kap. 2). De skal forbli i sitt fengsel inntil den store hvite trones dom, hvor de sammen med de ugudelige døde skal bli dømt (Jud 6).

Til høyre for Avgrunnen er GEHENNA (G). Dette er helvete eller ILDSJØEN som er for djevelen og hans engler, og som de ugudelige, etter den store hvite trones dom vil bli kastet inn i for å tilbringe evigheten der (Matt 25.41; Åp 20.12-15). Det er kalt TOPHET på hebraisk i det Gamle Testamentet(2.Kong 23.10; Jes 30.33; Jer 7.31-32; 19.6,11-14), og i det Nye Testamentet er det på gresk 12 ganger kalt GEHENNA (Matt 5.22,29-30; 10.28; 18.9; 23.15,33; Mark 9.43,45-47; Luk 12.5; Jak 3.6) og fem ganger ILDSJØEN. Ennå er der ingen i Ildsjøen (Helvete).

De første personer som kommer til Helvete er dyret (Antikrist) og den falske profet (Åp 19.20), deretter SATAN og hans engler 1000 år senere (Åp 20.10). Etter den store hvite trones dom blir de falne engler, som nå er i varetekt i Tartarus, og alle de ugudelige, hvis navn ikke er funnet skrevet opp i livets bok kastet i Ildsjøen (Åp 20.12-15).

På sydsiden av Jerusalem var Hinnomdalen. På et høyt sted i denne dalen kalt Tophet, på Jesaias' og Jeremias' tid, tvang foreldre sine barn til å gå gjennom Moloks ild (2.Kong 23.10). Denne ild ble holdt ved like med svovel (Jes 30.33). Stedet ble senere et sted for brenning av søppel fra byen Jerusalem. Ilden ble konstant holdt vedlike, og det forråtnende materiale som ennå ikke var oppbrent, avlet makk (ormer). Jesus tok denne dalen, kalt Ge-Hinnom (forandret til GEHENNA), og gjorde den til et bilde på Helvete eller Ildsjøen, hvor deres orm ikke dør, og ilden ikke slukkes (Mark 9.43-48).

Ved den øvre del av skissen, vises himmelen. Den inneholder det nåværende Paradis (E), og det nye Jerusalem (J). Og gir også posisjonen til Kristi domsstol (C), og den store hvite trone (W). De pil-merkede linjer gir kurs og skjebne til de rettferdige og ugudelige døde.

Det finnes dem som hevder at Sheol (Hades) og Graven er identiske, og de sier at siden der ikke er noen kunnskap i graven (Fork 9.5,10) sover derfor sjelen inntil legemets oppstandelse. Men siden det bare er legemet som går i graven, er det bare legemet som sover eller som ikke har kunnskap.

Menneskets sjel og ånd går til Sheol (dødsriket) ikke til graven. I 1.Mos 37.35 leser vi - "og alle hans (Jakobs) sønner og alle hans døtre kom for å trøste ham; men han ville ikke la seg trøste; han sa: Med sorg må jeg fare ned til min sønn i DØDSRIKET (Sheol)". Den norske bibeloversettelsen erstatter ordet graven med ordet DØDSRIKET (Sheol) og 1978 oversettelsen har i fotnote i bunnen skrevet - Sheol, de dødes oppholdssted. En annen oversettelse (engelsk) sier, underverdenen. Så vi ser at Jakob ikke mente at han ville gå ned til sin sønn i GRAVEN, for han trodde ikke at hans sønn Josef var i graven, men at han hadde blitt spist av et villdyr (1.Mos 37.33). Det Jakob mente var at han ville fare ned til SHEOL, underverdenen, og der ville han møte Josef, for det ville ikke være noen trøst i å fare til et sted (graven) hvor han ikke ville ha kunnskap om noe.

I 1.Mos 25.8 leser vi - "Så oppgav Abraham ånden og døde i en god alderdom, gammel og mett av dager, og han ble samlet til sine fedre".

Utrykket "samlet til sine fedre" har ingen tilknytning til graven eller familiegravstedet, for det var i Kaldea, men det betyr at Abraham fôr til underverdenen hvor hans fedres sjeler hadde gått, og hvor han ville bli gjenforenett med dem. Det samme utsagn er gjort om Isak (1.Mos 35.29) med tilleggsutsagnet "og hans sønner begravde ham", slik viser det at mens hans sjel ble samlet til sine fedre i underverdenen, ble hans legeme lagt til hvile i graven.

Noen lærer, som rett er, at sjelen ved døden farer til underverdenen; men havner i villfarelse når de hevder at sjelene til dem som ennå ikke er fullt ut utviklet for himmelen går til et sted som kalles:

 SKJÆRSILDEN

Ordet "skjærsild" finnes ikke i Bibelen. Med ordet menes et STED FOR RENSELSE. Læren om skjærsild var ikke kjent i det første århundre, og ble ikke utbredt som en lære før 600 år e.Kr. Det hadde sin opprinnelse i den tro at menneskenes sjeler når de døde ikke var tilpasset for å gå direkte til himmelen. Derfor ble en mellomstasjon oppfunnet, hvor mennesket måtte være en tid for å bli renset for sine synder. Midlet for renselsen er fysisk pine. Teorien lærer videre at sjelen i skjærsilden ikke kan gjøre noe for sin egen forløsning (frelse), men er avhengig av bønner og messer utført av de levende. Hensikten med læren var å sikre inntekt til kirken ved å bearbeide den avdødes nærmeste slektninger ved å manipulere dem til sympati for den døde slik at de ville betale for messer for å frikjøpe sine kjentes døde sjeler fra skjærsildens pinsler. Læren om skjærsilden er ikke bibelsk. Vi ser ingen mellomstasjon på skissen, mellom Paradis og dødsriket og det uoverstigelige svelg gir til kjenne at det ikke er noen mulighet for innbyggerne i dødsriket noengang å kunne passere over og inn til Paradis. Dette gjør læren om skjærsilden til intet, og også

 TEORIEN OM GJENOPPRETTELSE

(se også s.xxxx)

Teorien om gjenopprettelse består i at når de ugudelige har lidd i helvete for en tid, og blitt tilstrekkelig straffet for sine synder, vil de bli gjenopprettet og overført til himmelen. Teorien inkluderer Satan og hans engler og alle universets ugudelige krefter, og en endelig tilintetgjøring av helvete. De som er tilhengere av denne teorien bruker skriftstedet - "som himmelen skal huse inntil de tider da ALT DET blir gjenopprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av" (Apg 3.21). Det hevdes at ALT DET omfatter hver minste ting i universet, og at ved tiden for gjenopprettelsen, vil alle ting bli gjenopprettet til sin opprinnelige herlighet og til sitt opprinnelige sted. Men det er en forbeholden klausul i teksten som avgrenser alle ting til det som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle tider. Nå må vi ikke glemme at disse ord ble talt på pinsedagen til JØDENE, og var for å vise jødene at Kristus ikke ville vende tilbake før de angret og omvendte seg (Apg 3.19) og så ville han gjenopprette for dem de ting profetene hadde forutsagt Han ville.

Hva var disse ting?

(1) Deres gjenopprettelse til landet Israel (Amos 9.14-15).

(2) Gjenopprettelsen av landets fruktbarhet (Joel 2.24-26).

(3) Gjenopprettelsen (Ny innføring) av kongedømmet (Dan 7.13-14).

(4) Gjenopprettelsen av Paradisiske (Edenske) tilstander i den ville skapelse (Jes 11.6-9).

(5) Gjeninnføring av den patriarkalske levealder (Sak 8.4).

(6) Gjenopprettelse av jorden til dens originale tilstand som før fallet (Åp 21.1).

Ingen steder i Bibelen lover Gud, ved profetene, gjenopprettelse av de ugudelige eller universets ugudelige makter, men klart og tydelig slår fast at de skal straffes DAG OG NATT i all evighet (Åp 20.10; Matt 25.46). Gjenopprettelsesteorien er basert på læren om en ny mulighet. Dvs at de ugudelige som er i "Pinens sted" i underverdenen skal få en ny mulighet til å motta frelsen. Men hvordan skal dette tilbudet gies? Noen hevder at da Jesus steg ned til dødsriket (Hades) talte han til de fortapte ånder som var satt i varetekt der, og de begrunner sitt argument på Peters ord: - For også Kristus led én gang for synder, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss fram til Gud, han som led døden i kjødet, men ble levendegjort i Ånden. I denne gikk han også bort og prekte for åndene som var i varetekt, de som tidligere var ulydige... (1.Pet 3.18-20).

Men da Jesus fôr ned til underverdenen (dødsriket) gikk han ikke til "Pinens sted" men til "Abrahams skjød" (Paradis-delen), så derfor talte han ikke til de ugudelige døde. Igjen, i skriftstedet som er sitert ovenfor, sies det at Han talte til åndene i varetekt. Som vi har sett er åndene i varetekt ikke de ugudelige døde, men de engler som mistet sin høye stand ved å forene seg med menneskedøtrene på tiden før vannflommen, og de er i varetekt i Tartarus og Jesus besøkte ikke Tartarus da han fôr ned til underverdenen (dødsriket). Og Jesus talte ikke til dem selv, men han talte til dem ved den Hellige Ånd som gjennom Noa talte i 120 år til disse falne engler, mens de fremdeles var på jorden, og før de ble bannlyst til Tartarus.

Hvis de ugudelige skal få en ny sjanse i den neste verden, hvem skal forkynne det? Hvis de midler Gud benytter i dette livet for å lede menneskene til Ham, slik som Bibelen, forkynnelsen av evangeliet, den Hellige Ånds anstrengelser er nytteløse her, hva skal da føre menneskene til Gud i dødsriket hvor disse ting er fraværende og deres omgivelser er fullstendig ugudelighet? Karakteren (eller personligheten) avgjør skjebnen. Når personligheten blir er ferdig utviklet, er denne tilstanden ikke lenger til å endre. "La den som gjør urett, fremdeles gjøre urett, og den urene fremdeles bli uren, og den rettferdige fremdeles gjøre rettferdighet" (Åp 22.11). Disse ord fra Åpenbaringsboken viser PERSONLIGHETENS UFORANDERLIGHET, ved død. Men du sier at de ugudeliges lidelser, og minnet om deres tapte muligheter i dette livet vil føre dem til anger. Det er utvilsomt riktig at de vil angre sine synder, men det vil ikke være en gudfryktig sorg for det vil ikke være noen Hellig Ånd til å føre dem til gudfryktig anger, og uten Ham kan de ikke reddes. Dersom straff kunne omvende mennesker til Gud, da er evangeliet overflødig, og det ville være bedre å straffe menneskene enn å forkynne evangeliet for dem. Vi vet at straff forherder kriminelle. Den rike mann i dødsriket (Luk 16.23-28) viste ingen anger, han ba ikke om nåde eller uttrykte ønske om å få komme fra sitt lidelsens sted og til dit Lasarus var. Han ønsket ganske enkelt å svalne sin tørstende tunge. Hele Skriftens lære er at straff forherder de onde. I Åpenbaringsboken leser vi hvordan de som hadde lidd under de plager som står beskrevet i boken isteden for å angre og kalle på Gud, kaller på fjellene og hamrene for at de skal falle over dem og skjule dem for hans åsyn som sitter på tronen (Åp 6.16-17). Likeså spotter de Gud på grunn av haglets plage (Åp 16.21) og til og med etter 1000 års bannlysning i avgrunnen, kommer Satan ut verre enn før (Åp 20.7-8). Hvis menneskene frivillig velger det onde og ugudelige fremfor rettferdighet i denne verden, kan de ikke holde helvete borte fra seg, eller seg selv borte fra helvete. Menneskene synker ikke lavere på den moralske skala, enn at de kan synke ennå lavere, og det triste faktum er at døden ikke vil hemme deres syndefulle utvikling, men vil oppildne den, inntil det er hinsidig menneskelig forestilling til hvilke dyp de onde vil synke i helvete. Men jeg synes jeg hører noen si: Er det ikke mulig for Gud å finne opp en måte å frelse de ugudelige i den neste verden? Sier ikke Bibelen at Gud ...vil at alle mennesker skal bli frelst... (1.Tim 2.4), at han ikke har behag i den ugudeliges død (Esek 33.11), og at Kristus ...smakte døden for alle (Hebr 2.9)? Ja, den sier dette og mer til. Den sier også: "Se, NÅ er en velbehagelig tid, se NÅ er frelsens dag!" (2.Kor 6.2). Jeg sier det med ærefrykt, da Gud utformet frelsesplanen ved sin Sønns død på korset, gikk han helt til ytergrensen. Hvis det hadde vært en annen måte, ville han ha sørget for det, framfor at Herren Jesus måtte lide.

Men du spør, sies det ikke i Fil 2.10-11: - "At i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og UNDER JORDEN (i underverdenen); og at hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre"? Og beskriver ikke Johannes i Åpenbaringsboken den dagen da han sier: "Og hver skapning som er i himmelen og på jorden og UNDER JORDEN og på havet og ALT det som er i dem, hørte jeg si: Ham som sitter på tronen og Lammet tilhører velsignelsen og æren og prisen og makten i all evighet" (Åp 5.13)? Jo, Bibelen sier alt dette, men tilståelse er ikke ANGER. En slagen fiende vil innrømme erobrerens overmakt av ren nødvendighet, men det innebærer ikke et forandret sinnelag eller hjerte. Satan og hans engler og alle de onde makter, i himmelen, på jorden og i underverdenen, vil innrømme at Jesus Kristus ikke bare er Herre, men kongenes Konge og herrenes Herre, men dette vil ikke gjenopprette dem til himmelsk ære. Vi må ikke glemme at evighetens utfall blir avgjort i tiden. Menn og kvinner skal dømmes for hva de gjør VED LEGEMET (2.Kor 5.10), det vil si på denne side av graven, ikke for hva de gjør på den andre siden. Jesus sa: "Jeg går bort, og dere skal lete etter meg, og dere skal dø i deres synd; dit jeg går kan dere ikke komme" (Joh 8.21). Dette viser at hvis mennesker dør uten å angre, kan det aldri gå dit hvor Jesus er.

Læren om skjærsilden er resultatet av

ET MANGELFULLT SYN PÅ KRISTI GJERNING PÅ KORSET.

Det antyder at Kristi død ikke var tilstrekkelig, for var den tilstrekkelig, trengte ikke de som døde i troen å tilbringe noen tid i skjærsilden, men skulle gå direkte til Paradis. Det faktum at det holdes MESSER for de døde viser en uriktig oppfatning av hensikten med Herrens måltid (nattverden). Dette måltid er ikke et sakrament. Det er ikke noe frelsende i det. Det er ganske enkelt et MINNEMÅLTID som viser tilbake til korset og fremover til gjenkomsten (1.Kor 11.26). Mellom fallet i Eden og Golgata har vi ALTERET, mellom Golgata og det annet komme har vi NATTVERDSBORDET (brødsbrytelsen), og mellom det annet komme og den nye himmel og jord har vi TRONEN. Se skissen om det trefoldige Kristi gjerning. Med hvilken rett har da noen til, mellom Golgata og dette annet komme, å sette et ALTER der Kristus hadde satt et NATTVERDSBORD? Å kalle NATTVERDSBORD for et ALTER, er å gjøre det som legges på det til et OFFER, og hvis brødet og vinen representerer Kristi virkelige LEGEME OG BLOD, slik de som tror på læren om FORVANDLING hevder, da blir hver gang en MESSE blir holdt, Kristus OFRET og deltakerne i Messen blir en som SPISER GUD og også en som SPISER MENNESKER fordi han holder måltid på KJØTT OG BLOD av et menneske.

Vi må ikke glemme under hvilke omstendigheter nattverden ble innstiftet. Det var etter påskemåltidet. Jesus skulle snart utgyte sitt blod på korset som Guds Lam, som påsken symboliserer, og liksom disiplene akkurat hadde spist påskelammet, hvis blod nettopp var blitt utgytt, ønsket Jesus å vise dem at de ved tro måtte mettes og ernæres av Ham (ved tro på Ham) som Guds Lam. Så han tok Brødet og sa: "Dette er mitt legeme, som er for dere; gjør dette til minne om meg" (1.Kor 11.24). Likså også kalken etter aftensmåltidet, idet han sa: "Denne kalk (vinens frukt i den) er den nye pakt i mitt blod, gjør dette, så ofte som dere drikker den, til minne om meg "(1.Kor 11.25). Da Jesus ga sine disipler kalken og sa om dens innhold; "dette er MITT BLOD", åpnet han da en åre og lot sitt livsblod renne ned i kalken? Spiste disiplene, den natten, virkelig LEGEMET og drakk BLODET til Jesus? Svaret er innlysende! Det Jesus mente var at brødet representerte Hans legeme som snart skulle bli knust på korset, og kalken representerte Hans blod som snart skulle bli utgytt. Hva han ønsket å fremsette for sine disipler var det faktum at hans død på korset ville fullende det som påskelammet symboliserte, og at de ville bli minnet hver gang de deltok i Herrens måltid om at nå var det slutt på¨alle dyreoffer, og at ofringen av Ham selv var en gang for alle og at der heretter ikke vil være noe mer offer for synd (Hebr 10.12-18).

 LÆREN OM TILINTETGJØRELSE.

Læren om tilintetgjørelse hever at de ugudelige vil bli utslettet ved døden, eller senere etter dommen. Læren er basert på et uriktig syn på døden, og en feil fortolkning av ordet ødeleggelse. Hvis de ugudelige blir utslettet eller tilintetgjort ved døden, er det heller ingen oppstandelse av ugudelige døde og således heller ingen dom for dem etter oppstandelsen, begge deler lærer Skriften helt klart (Joh 5.28-29; Åp 20.12-15). Vi ser av Luk 16.19-31, at den ugudelige rike mann var i live i dødsriket, selv om hans legeme hadde dødd og var blitt lagt i jorden. Judas' legeme døde også, men hans sjel gikk til sitt eget sted (Apg 1.25). Igjen blir vi fortalt at evig straff venter den ugudelige, men tilintetgjørelse eller utslettelse ville ikke være evig pine eller straff i det hele tatt. De falne engler ble ikke tilintetgjort, de er nå i Tartarus, og skal senere bli dømt (Jud 6). Det finnes ikke tilintetgjørelse eller utslettelse i naturen. Ting går over i en annen form eller tilstand, men blir ikke tilintetgjort. Ordet ødeleggelse slik som det brukes i Bibelen betyr aldri tilintetgjørelse eller utslettelse, eller at man slutter å eksistere. Det betegner ganske enkelt tap eller ruin og at det som er ødelagt ikke lenger er egnet til det formål som det var gjort eller tiltenkt for, og at dets eksistensform er forvandlet. For å illustrere; Faraos tjenere sa til ham: ser du ikke ennå at Egypten er ødelagt (2.Mos 10.7). Men Egypt eksisterer idag. Og Jesus sa: Bryt dette tempel ned, og på tre dager skal jeg gjenreise det (Joh 2.18-22). Han mente sitt legemes tempel, og selv om de ødela det ved korsfestelsen, oppreiste han det på den tredje dag.

 FREMTIDIG STRAFF

I Matt 25.46 leser vi - Og disse (de ugudelige) skal gå bort til EVIG PINE men den rettferdige til EVIG LIV. Disse ord er først og fremst talt vedrørende nasjonene (Matt 25.31-32), men de anvendes om personer. Ordet evig er oversatt fra det greske ordet AIONIOS.

Ordet aionios kommer fra det greske ordet aion, som er det samme som det norske æra, eller TIDSALDER. Det har blitt hevdet at ordet betyr tidsavsnitt, dvs en begrenset periode med en begynnelse og en slutt, og ikke nødvendigvis endeløs i varighet. Det engelske ordet for evig - eternal kommer fra det latinske aetas som på norsk betegner tidsalder. Nå er et år en begrenset tid. Det har en begynnelse og en slutt. Hvis vi vet dets begynnelse, vet vi at om nøyaktig 365 dager senere vil det ende. Men en tidsalder er en ubestemt tid. Om passerte tidsaldrer vet vi om deres begynnelse og slutt, selv om vi ikke er i stand til å si hvor lenge de varte, f.eks skapelsens tidsalder. Men om fremtidige tidsaldrer vet vi ikke når de vil begynne eller ende. Så ordet tidsalder er det eneste ord vi har til å uttrykke ubestemt tid og begrepet tidenes tider er den eneste måte vi har for å uttrykke endeløs varighet eller EVIGHET. Levetiden til Herren Gud den Allmektige sies å være "I all evighet" (Åp 4.9-10; 5.14; 10.6; 15.7). Og er det samme som tidenes tider (i all evighet) (Åp 20.15). Og det er den tid som er gitt som straff for den Sataniske treenighet (Åp 20.10) og for de rettferdiges herredømme (Åp 22.5). Og da de ugudelige skal eksistere like lenge som de rettferdige må de eksistere i all evighet (tidenes tider) eller for EVIG. Så vi ser hvis helvete (evig pine) skal skulle viskes ut, ville himmelen også viskes ut, universet ville bli utdødd, evigheten vil få en ende, og Gud vil ikke mer være til - en tanke som er forkastelig.

Det er verdt å merke seg at læren om evig fortapelse blir forkynt og lært av Jesus selv. Det var han som sa at den ugudelige skal kastes i Ildsjøen, og at det skal være gråt og tenners gnissel der (Matt 13.49-50; Matt 25.41). Han sa også at ilden var uslokkelig, og at deres orm ikke dør der (Mark 9.43-48). Og siden Åpenbaringsboken er Åpenbaringen av JESUS KRISTUS (Åp 1.1), da må alt den lærer om de ugudeliges endelige dom, være Jesu Kristi lære.

Den etiske verdi av læren om fortapelsen og evig straff er uten sidestykke. Forkynn læren om en ny anledning etter døden, at menn og kvinner etter et liv i synd her, kan komme ut av helvete og inn i himmelen ved anger og ved å akseptere evangeliets frelsesplan og de vil da kaste selvkontrollens tømmer, slippe lidenskapene løs, og styrte hodestups inn i fortapelsen.

Det er utbredelsen av slik fordervet lære som er årsak til økende lovløshet i verden. Hvis det var mer forkynnelse om helvete fra prekestolen ville det være mindre av helvete i verden. Men hvorfor ønsker mennesket å gå til himmelen via helvete når de kan gå til himmelen direkte? Gud er kjærlighet, men Gud er RETTFERDIG. Han må beskytte den rettferdige fra den ugudelige. Dette krever at de blir adskilt fra hverandre for all evighet. Derfor, kjære leser - Hvis du ikke er et Guds barn, bønnfaller jeg deg innstendig: Unngå vreden som vil komme ved å akseptere Guds nådestilbud før det er for sent.


Til innholdsoversikten

Til startsiden