TIDSALDRE OG HUSHOLDNINGER
- del 1 -


 

Skriften taler om ”to tidsaldre” utenfor ”tiden”. Det vil si at tiden er mellom to evigheter, og vi befinner oss i tiden.

 

Før fjellene ble født, og du skapte jorden og jorderike – ja, fra evighet til evighet er du, Gud (Sal 90.2).

 

Før ”tiden” var ”ALFA” eller ”SKAPELSENS TIDER”, og etter ”tiden” kommer ”OMEGA” eller ”TIDENES TIDER”. I ”tiden” er det tre ”tidsaldre” og åtte ”husholdninger”. ”Tidsaldrene” er:

 

  1. - TIDSALDEREN FØR SYNDEFLODEN
  2. - DEN NÅVÆRENDE TIDSALDER
  3. - TIDENES TIDER

 

Den ”tredje tidsalder” er en ”dobbel tidsalder” som består av ”tusenårsrikets tidsalder” og den ”fullkommene tidsalder”.

 

”Husholdningene” er:

 

  1. EDENS HUSHOLDNING
  2. HUSHOLDNINGEN FØR SYNDEFLODEN
  3. HUSHOLDNINGEN ETTER SYNDEFLODEN
  4. DEN PATRIARKALSKE HUSHOLDNING
  5. LOVENS HUSHOLDNING
  6. UTVELGELSENS HUSHOLDNING
  7. DEN MESSIANSKE HUSHOLDNING
  8. HUSHOLDNINGEN ”TIDENES FYLDE”

 

Forskjellen på en ”tidsalder” og en ”husholdning” er at en ”tidsalder” står for en periode mellom to store fysiske forandringer i jordens overflate, mens en ”husholdning” beskriver en ”moralsk periode” eller en ”prøveperiode” i verdens historie. For å illustrere dette begynte den ”nåværende tidsalder” med flommen, og slutter ved Kristi gjenkomst til Oljeberget.

 

”Flommen” forårsaket så store fysiske og klimatiske forandringer at lengden på et menneskes liv ble redusert fra 900 til 100 år; alt dette vil snu da Kristus kommer igjen, når hele omrisset av Israels land vil bli forandret (Sak 14.4-10; Esek 47.1-12), og mennesker skal igjen leve til oppimot 1000 år (Jes 65.20). Mens husholdninger er prøveperioder, er formen for ”lederskap” forskjellig og fremadskridende i hver ”husholdning” (den ene husholdning bygger på den andre og forsterker lyset fra den foregående). Som et bilde på dette var lederskapet på  ”lovens tidshusholdning” selve ”LOVEN”, i den ”nåværende tidshusholdning” er det ”NÅDEN”, og i den som kommer etter denne er det ”RETTFERDIGHET”.

 

A.    SKAPELSENS TIDER

 

Skriften begynner med den ypperste erklæring:

 

”I (kan også oversettes ”ved”, som peker på Kristus) begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden” (1.Mos 1.1) – Jfr Heb 1.2: ”Ved ham har han også skapt verden.”

 

Da ordet ”himmelen” er i entallsform gir dette en oppklaring for oss hva som er av betydning her, nemlig at det er satt en avgrensning på denne skapergjerning av vår egen planet, og det solsystem som den hører til, mer enn hele stjernehimmelen eller universet.

 

  1. DEN OPPRINNELIGE ELLER FØR-ADAMITTISKE JORD

 

Denne skapelse skjedde lenge, lenge før vår tidregning. Denne seks dagers gjerning, slik som den er beskrevet i 1.Mos 3.3-31 var en gjenskapelse av jorden slik at den igjen fikk sin opprinnelige tilstand som den hadde før den ble ”øde og tom” og innhyllet i vann og mørke.

 

Dette at ”jorden var øde og tom”, slik vi leser i 1.Mos 1.2, kan også oversettes og burde også oversettes med: ”jorden ble øde og tom”. Sammenlign gjerne med 1.Mos 19.26 hvor det står om Lots hustru at hun: ”... så seg tilbake. Da ble hun til en saltstøtte.” I grunnteksten ser vi at ordet som i sistnevnte vers er oversatt med ”ble” er nøyaktig (!) det samme ord som er oversatt ”var” i 1.Mos 1.2.

 

Peter taler om denne opprinnelige jord slik: ”Ved dette gikk den daværende verden under, da den ble oversvømmet av vann” (2.Pet 3.5-7). I denne forbindelse skal vi nevne 1.M 9.15: ”da vil jeg komme i hu min pakt mellom meg og dere og hver levende skapning av alt kjød, og vannet skal aldri mer bli en flom som ødelegger alt kjød”. Dette uttrykket mer kan tyde på at det har vært en flom før dette som vi kjenner som syndefloden.

 

Måten den ”før-adamittiske” jord ble skapt på sier Skriften ingenting om. Det sies bare at ”I begynnelsen SKAPTE Gud himmelen og jorden” (1.M 1.1). Og i disse ord har vi alle de tusener av år som vitenskapen sier er nødvendig for dannelsen av jorden som en planet. Vi ser også her at himmelen også ble skapt før jorden. Jfr Ords kap 8.

 

  1. DEN KAOTISKE JORD

 

Den ”opprinnelige jord” var uten tvil den mest vidunderlige jord en kunne tenke seg, dekket med vegitasjon og i havet var det fisk, i luften var der fugler og på landjorden var dyrene, og hadde sannsynligvis folk også. Hvor lenge denne tilstanden varte, sies det ingenting om, men en forferdelig katastrofe kom over den, den ble ”ØDE OG TOM”, og innhyllet og omslørt i vann og mørke (1.Mos 1.2). At jorden ikke opprinnelig var øde og tom skjønner vi når vi leser Jes 45.18:

 

For så sier Herren, som skapte himmelen, han som er Gud, han som dannet jorden og gjorde den, han som grunnfestet den, han som IKKE SKAPTE DEN TIL Å VÆRE ØDE, men dannet den til bolig for folk: Jeg er Herren, og det er ingen annen.

 

Hva som forårsaket at jorden ble ”øde” etter den første skapelse er ikke åpenbart helt tydelig. Det er iallefall klart, ut fra historien om Adam og Evas fall, at synden eksisterte før mennesket ble skapt. Antydningen ligger i at Satan og hans engler hadde herredømme over den før-adamittiske jord, at de gjorde opprør, og dette opprøret førte til ødeleggelse over den før-adamittiske jord og de som bodde på den. På grunn av deres synd ble de bortvist fra himmelen, og oppholder seg nå i ”himmelrommet”, og Skriften sier at de er ”makter og myndigheter” som Satan hersker over, og som vi advares mot i Ef 6.12.

Måten som den før-adamittiske jord ble ”øde og tom” på (dette gjelder bare den utvendige overflaten, det vil igjen si den beboelige delen av jorden) blir åpenbart på en tydelig måte av Peter, da han sier:

 

Men når de påstår dette, overser de med vilje at det fra eldgammel tid var himler og en jord som ble til ved Guds ord, ut av vann og gjennom vann. Ved dette gikk den daværende verden under, da den ble oversvømmet av vann (2.Pet 3.5-6).

 

Det er tydelig at Peter her ikke viser til flommen på Noas tid, for verden (menneskeheten) gikk ikke under på Noas tid (Noa og hans familie ble jo spart, mens de andre gikk selvsagt under), og Peter fortsetter med å si at:

 

Men de himler og den jord som nå er (dvs har eksistert siden jordens gjenskapelse, se 1.Mos 1.3-31), er ved det samme Guds ord spart til ilden. De blir holdt oppe til den dag da de ugudelige mennesker skal dømmes og gå fortapt (Dommen ved den store hvite trone, Åp 20.11-15) ( 2.Pet 3.7).

 

Vi ser at måten som den før-adamittiske jord således ble ”øde og tom” på var ved VANN. Voldsomme rystelser må ha forårsaket at den før-adamittiske jord gikk under, og dekket hele overflaten med havenes vann. Ikke en eneste skapning var levende etter denne flommen, og den daværende atmosfære hadde et dypt og ugjennomtrengelig mørke som skjulte solens, månens og stjernenes lys. Alle hensikter, planer og formål med denne planeten var døde, selv om nok frøene i planteriket forble begravet i dens skjød, klar til å bryte ut i et oppstandelsesliv. Fraværet av solens varme stråler gjorde slik at jorden gikk igjennom et ”vinterstadium”, og de store dyp var omsluttet av is som i en nedfrosset tilstand og bevarte restene av de strålende firbente og bevingede dyr, som gjør at vi kan kjenne til de arter av dyr som engang levde på den før-adamittiske jord. Dette var sannsynligvis istiden som man snakker om i geologien. Profeten Jeremias beskriver en visjon om denne tid:

 

Jeg så jorden, og se, den var øde og tom. Jeg så opp til himmelen, og dens lys var borte. Jeg så fjellene, og se, de bevet, og alle haugene skalv. Jeg så, og se, det var intet menneske mer, alle himmelens fugler var fløyet bort. Jeg så, og se, det fruktbare land var en ørken. Alle dets byer var brutt ned av Herren, av hans brennende vrede (Jer 4.23-26).

 

Dersom dette virkelig er, som det ser ut til, en beskrivelse av undergangen til den før-adamittiske verden, så var den før-adamittiske jord bebodd; og de som bodde på den bygde byer, og Guds hensikt med å ødelegge den før-adamittiske jord var å utslette alle historiske minner og monumenter og vitnesbyrd om synden til dens innbyggere.

 

Hvor lang tid det gikk mellom jordens opprinnelige skapelse og til den ble ”øde og tom” vet vi ikke; heller ikke vet vi hvor lenge den var i denne tilstanden. Men når tiden var inne var det Guds plan å gjenopprette jorden slik at den atter ble beboelig, og tilpasset for mennesker å leve der. Dette utrettet Gud under en periode på seks tidsperioder, enten den var av en lang eller kort varighet. Det hebraiske ordet som er oversatt ”dag”  kan enten bety et døgn på 24 timer eller en lengre tidsperiode. Sannsynligheten taler for at tiden var kort.

 

  1. DEN NÅVÆRENDE JORD

 

Denne gjerningen på seks dager som er beskrevet i 1.Mos 1.3-31 er ikke en beskrivelse av hvordan Gud skapte den ”opprinnelige jord”, men viser oss hvordan Han gjenskapte den fra dens tilstand som var ”øde og tom” og til jordens nåværende tilstand. Han begynte med å snu på den prossess som Han brukte for å gjøre den ubeboelig. Han sa: ”Bli lys! Og det ble lys” (1.Mos 1.3-5). Dette lys var ikke sol-lyset, for dette kom ikke før den ”fjerde dagen”. Det var uten tvil et annet slag lys, der gløden fjernet mørket og utsondret nok varme til å smelte isdekket som lå over jorden slik at isen ble til vann. Slik kom jorden ut av ”natt-tilstanden” og over i en morgen - en ”oppstandelsesdag”.

 

Gjerningen på den ”andre dag” var å gjenopprette en ”atmosfære” som dekket behovet til den nåværende jord (1.Mos 1.6-8). Legg merke til at Gud ikke sier om gjerningen på denne annen dag at den var GOD, slik som Han sier om gjerningene på de andre dagene. Dette kan ikke være uten grunn, for vi leser i Ef 2.2 om ”luftens makter” som Satan var høvdingen over, og det kan ha vært slik at så snart som jordens atmosfære igjen ble beboelig så svermet ”onskapens åndehær” inn i den (Ef 6.12).

 

Gjerningen på den ”tredje dag” var en tofoldig gjerning, land kom til syne igjen - opp fra havet, og plantene begynte å vokse igjen (1.Mos 1.9-13). Dette var ikke en ny skapelse men en OPPSTANDELSE. Jorden kommer igjen til syne fra sin ”vanngrav”, og frø og røtter fra plander og urter og trær som var i jorden blomstret til liv, slik som de gjør hver vår etter vinteren er forbi. Dette åpenbarer at den før-adamittiske jord var ikledd en frisk og grønn vegitasjon, og dekket med planter og trær slik som de på den nåværende jord.

 

Gjerningen på den ”fjerde dag” var at solen, månen og stjernene atter skinte (1.Mos 1.14-19). De ble ikke skapt opprinnelig på den ”fjerde dag”. De hadde skint  på den før-adamittiske jord, men den tykke teppe som hadde lagt seg over atmosfæren på den gjeopprettede jord skjulte dem inntil den ”fjerde dag”, da dekket løste seg opp slik at de kunne skinne på jorden, og fra denne tid skulle de markere dager, måneder, og år på den nåværende jord.

 

Gjerningen på den ”femte dag” var SKAPELSEN av fisk og fugl (1.Mos 1.20-23). Her er den første gang vi treffer på ordet ”SKAPE”, unntatt i vers en som hadde med den opprinnelige jord å gjøre og ikke den nåværende. Dette viser oss igjen at alt dyreliv ble utslettet i den katastrofen som kom over den før-adamittiske jord. Fiskene og fuglene som ble skapt på den ”femte dag” er de samme som vi har idag. Fossilene av dinosaurer, svære sjødyr og veldige fugler som arkeologer finner av og til, hører til den før-adamittiske jord.

 

Skapergjerningen på den ”sjette dag” var tofoldig, den som hadde med landdyr å gjøre, og så mennesket (1.Mos 1.24-28).

Disse landdyr var utvilsomt de samme som vi har i dag. Dette faktum at alle ble skapt

 

”HVERT ETTER SITT SLAG”

 

og som blir gjentatt fem ganger, viser at de ikke ”utviklet” seg fra en spesiell art. At alle de forskjellige dyrearter ble skapt ”adskilt” blir vist ut fra det faktum at når ulike arter krysses så blir deres avkom sterile. Kryssningen av et esel og en hoppe blir et muldyr, og et muldyr er en bastard og er steril – den kan ikke formere seg.  Dersom ”utviklingsteorien” var sann, kunne vi forvente å finne bevis for dette i fossiler som befant seg i et ”middelstadie”, og da kunne vi også se ”utviklingsprosessen” også nå, dersom det ble en høyere ”rang”  i plante- og dyreriket på grunn av evolusjonen. Men, vi ser ingenting av dette. Plante- og dyreliv eksisterer  i dag i den samme gruppering som den har gjort siden menneskets opprinnelse.  Fuglene bygger fortsatt reder og mater sine barn slik som de alltid har gjort. Beveren bygger fortsatt demninger, og biene lager honning slik som de alltid har gjort. Det er bare mennesket som har evner til å forbedre sin måte å konstruere ting på. Dette kan vi se i utviklingen av jordbruksredskaper fra en primitiv plog og kastemaskiner for korn til sammensatte ploger og kultivatorer, traktorer og skurtreskere, og mye annet. Men her kan vi spore opp de ulike trinn i de gamle redskaper som ble benyttet i jordbruket. Vitenskapen i dag har kommet langt i sin utvikling, ja, mye av det overgår all forstand. Dette er ikke tilfelle i plante- og dyreriket for der finner vi ingen slike ”middelstadier”. Dersom utviklingslæren var sann, måtte den også kunne brukes på mennesket, så vel som dyr, og vi kunne forvente å se SUPERMENNESKER, gjennom krysninger av de aller beste slag innen menneskerasen, men historien om menneskerasen tilbakeviser dette.

 

At Gud SKAPTE (heb: bara) MENNESKET, viser at det ikke stammer fra ”apene”. Mennesket ble skapt i ”GUDS BILDE”, og ikke i en apes bilde, og ble ikke formet av et dyr men av ”jordens støv”. Mens Adam og Eva ikke begge på samme måte ble dannet; Eva ble til fra et ribben til Adam (1.Mos 2.21-23), så ble de ikke utviklet fra en lavere skapning, men var begge en direkte skapelse av Gud, ”til mann og kvinne skapte han dem” (1.Mos 1.27).

 

På den ”syvende dag” i ”gjenskapelsesuken” hvilte Gud (1.Mos 2.2-3). Han hvilte fordi Hans verk var fullført. Dette er den eneste fornuftige forklaring for at Gud hvilte. Han hvilte ikke bare fordi hans verk var fullført, men det var overmåte GODT. Det finnes ingen andre grunner til hvorfor Gud hvilte. Men da Guds fullbrakte verk ble fordervet av synd, ved ”menneskets fall” ble Hans ”sabbatshvile” avbrutt, og Han måtte igjen virke slik at mennesker kunne bli frelst ved å bli en ”NY SKAPNING” i Jesus Kristus (2.Kor 5.17).

  

FORTSETT TIL

DEL 2


Til startsiden