TIDSALDRE OG HUSHOLDNINGER
- del 2 -


 

B.     TIDSALDEREN FØR SYNDEFLODEN

 

Denne strekker seg fra gjenskapelsen av jorden, fra dens kaotiske tilstand og til syndefloden. Den kan inndeles i to ”husholdninger”:

 

  1. EDENS HUSHOLDNING

 

Denne tidshusholdning strekker seg fra tiden da Adam ble skapt og til bortvisningen fra Edens hage. Med hensyn til dens varighet vet vi lite. Den var kanskje veldig kort og var ”USKYLDIGHETENS tidsalder”.

 

  1. HUSHOLDNINGEN FØR SYNDEFLODEN

 

Denne omfatter tiden fra ”fallet” til ”flommen”. Den var  ”SAMVITTIGHETENS husholdning”, og viser hva mennesket vil gjøre når det bare har samvittigheten som sin veileder. Adam og Eva hadde ingen samvittighet før ”fallet”. Samvittigheten er en kunnskap om hva som er ”godt” og ”ondt”, og dette hadde ikke Adam og Eva før deres øyne ble åpnet når de spiste av ”frukten” av ”treet til kunnskap om godt og ondt” (1.Mos 2.17). Samvittigheten kan fremkalle frykt og anger, men den vil aldri hindre mennesker i å handle galt, for samvittigheten innehar ingen ”KRAFT” i seg selv.

 

Adam og Eva hadde ingen barn før ”fallet”. At de ble skapt for dette formål ser vi tydelig i de ord som Gud talte til dem etter de var skapt: ”Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden” (1.Mos 1.28). Det som er litt interessant her, er at den engelske Bibel oversetter det slik: ”Be fruitful, and multiply, and replenish the earth” (King James Version). Har du litt engelsk-kunnskap vet du at replenish betyr å etterfylle, eller rett og slett fylle pånytt. Her har vi for oss et umiskjennelig bevis for at jorden hadde vært befolket i de eldgamle tider, før den ble brakt inn i en kaotisk tilstand.

 

Hvor lang tid det gikk etter ”utdrivelsen” fra Edens hage og til Adam og Evas første barn ble født sies det ingenting om. Det gikk sannsynligvis ikke lang tid. Deres første barn ble en gutt, Kain. Det sies dermed ikke at Abel var den andre som ble født. Adam og Eva kan ha fått mange sønner og døtre mellom Kain og Abel. At Adam og Eva fikk mange barn ser vi i 1.Mos 5.4: ”Og Adams dager etter at han hadde fått Set, var åtte hundre år, og han fikk sønner og døtre.” Kain og Abel er ”typiske mennesker”, en går den ondes vei, og den andre går rettferdighetens vei fra Adam’s ættelinje. Det ligger en stor antydning i den forbannelse som Eva ble idømt – ”Jeg vil gjøre din møye stor i ditt svangerskap” (1.Mos 3.16), at fødsler ikke bare skjedde ofte, men at det ble født flere barn samtidig. Det var ingen andre måter som menneskeslekten kunne vokse seg så stor som den gjorde på den tid, og det samme gjelder tiden etter syndefloden. Det at barn giftet seg med sine søsken (innen samme familie) ble ikke forbudt før etter syndefloden.

 

Kain og Abel var ikke barn da Kain drepte sin bror Abel. Sannsynligheten taler for at de var over 100 år. Abel var en ”sauegjeter”, ikke sin fars sauegjeter, men sin egen. Kain dyrket jorden og eide store områder. Vi leser at Adam var 130 år gammel da han fikk Set (1.Mos 5.3). Set ble kanskje født ikke lenge etter Abels død (1.Mos 4.25). Dette tyder på at Abel var over hundre år da han døde.

 

Abels død var kanskje på grunn av en religiøs uoverensstemmelse mellom Kain og Abel med hensyn til måten de gjennomførte sine religøse offer på. Abel hevdet at et ”blodsoffer” var nødvendig, og Kain mente at et offer ut fra ”gjerninger” som ble tatt fra jorden, som Gud hadde forbannet, var tilstrekkelig. De avgjorde saken ved en prøve. Gud godkjente Abels offer og forkastet Kains offer, og svarte sikkert på samme måte som på Karmel-fjellet, ved ilden. Dette fikk Kain til å vredes. Han drepte ikke sin bror Abel på den dag. Herren bebreidet Kain og minnet ham om at det fortsatt var tid til å komme med et ”SYNDE (blods) OFFER”. Uttrykket ”da ligger synden på lur ved døren” i 1.Mos 4.7 kan oversettes slik: ”syndeofferet ligger ved døren”. Men Kain ville ikke vende sitt øre til Gud og næret sin vrede, kanskje i lang tid. En dag da han var alene med Abel på marken, så tok Kain opp dette emnet igjen, for vi leser at Kain ”talte til Abel” (1.Mos 4.8), og ser at Kains vrede ildnet slik opp at han ikke lenger kunne kontrollere sitt sinne, og at han fór opp og drepte sin bror. Det hele var iscenesatt av Satan for å rydde Abel av veien, for det var gjennom Abel som ”løftet om ætten” skulle komme fra (sml 1.Mos 4.25). Satan var ikke bare anstifteren til at Abel ble drept, han var også opphavet til ”Kains religion”, som Jakob omtaler som ”Kains vei” (Jak 11). Her har vi opphavet til alle de religioner som forkaster BLODET og herliggjør GJERNINGER.

 

Kain flyktet og bosatte seg i landet Nod, som lå øst for Eden, og han bygget en by. Her har vi begynnelsen av byen som med alle sine innbyggere næret ondskapen. Blant Kains etterkommere var Jubal, stamfar til musikkinstrumenter, og Tubalkain, en foregangsmann i arbeid med alle slags redskaper av kobber og jern. Menneskene brukte i de dager sin hjerne til å forbedre og bygge opp et ”samfunn uten Gud”, og når vi i tillegg tenker på at mennesker på den tid ikke døde etter omkring 70 år, men levde i nesten tusen år - så må deres umåtelige oppsamling av kunnskap, erfaringer og ferdigheter ha overgått  håndverk og vitenskap og ha resultert i oppfinnsomhet og opparbeidelse av alle de hjelpemidler som en velstående sivilisajon hadde, men en fart som vi nesten ikke kan forstå. Byggingen av en slik båt som arken, som ble konstruert av Noa kan være et eksempel. Vi hører et ekko fra den dyktige sivilisasjon i sine konstruksjoner etter syndefloden, av Babels tårn, og senere de store pyramidene, som i sin konstruksjon var avhengig av slik umåtelig kunnskap om mattematikk og astronomi som verden ikke har sett maken til siden.

 

Resultatet av denne strålende, men ugudelige sivilisasjon var å fremskynde en hurtig vekst i befolkningen. ”Da nå menneskene begynte å bli mange på jorden” ( 1.Mos 6.1). I den ”ugudelige sivilisasjons” midte skjedde det en overraskende hendelse. ”Da så GUDS sønner at MENNESKENES døtre var vakre, og de tok seg hustruer, hvem de hadde lyst til” (1.Mos 6.2).

 

Dette flerkoneri fant ikke sted mellom ”SETS sønner” og ”KAINS døtre”, en forening av gudfryktige og ugudelige mennesker på denne dag, slik som noen hevder, men den har en mye dypere betydning. Uttrykket ”MENNESKENES døtre” rommer Sets døtre så vel som Kains døtre, og derfor må uttrykket ”GUDS sønner” bety skapninger som ikke hørte til MENNESKESLEKTEN.

 

Benevnelsen ”Guds sønner” har ikke den samme betydning i det Gamle Testamentet som i det Nye Testamentet. I det Nye Testamentet blir det brukt om de som har blitt ”Guds barn” eller ”Guds sønner” ved den nye fødsel (Joh 1.12 [Guds barn]; Rom 8.14-16 [Guds barn]; Gal 4.6 [Guds sønner]; 1.Joh 3.1-2 [Guds barn]). I det Gamle Testamentet blir uttrykket brukt om engler, og blir således brukt i fem tilfeller. To ganger i 1.Mosebok (1.Mos 6.2-4) og tre ganger i Jobs bok (Job 1.6; 2.1 og 38.7). En ”Guds sønn” innebærer en skapning som blir brakt til liv ved en skaperhandling av Gud. Slike var engler, og således er også gjenfødte mennesker. Adams ble skapt i ”Guds lignelse”, men hans naturlige avkom ble født i Adams lignelse, etter hans bilde slik vi leser i 1.Mos 5.3: ”Da Adam var hundre og tretti år gammel, fikk han en sønn i sin liknelse, etter sitt bilde.” Derfor er alle mennesker født i Adam og hans slekt, ved en naturlig fødsel og er derfor ”MENNESKENES barn”, og det er bare ved å bli ”FØDT PÅ NY” (Joh 3.3-7) at det blir en ”NY SKAPNING” og således blir ”GUDS barn” i den nytestamentlige betydning.

 

Av dette ser vi at ”Guds sønner” i 1.Mos 6.2-4 ikke kunne være ”Sets sønner” for de var bare MENNESKER som ikke var gjenfødt, mens ”Guds sønner” hørte til en mer høytstående rase, med andre ord: ENGLER. Men, det er noen som har invendinger mot dette da englene ikke tar til ekte og gir til ekte (Luk 20.27-36), derfor er de ikke av noe bestemt kjønn og kan ikke leve sammen som ektefolk innen sin egen rase eller menneskerasen. Men slik behøver det ikke være, vi kan ikke nødvendigvis konkludere med dette. Englene er skapte vesener og de dør ikke, derfor er de ikke avhengig av ekteskap for å forhindre at rasen går til grunne. Men dette er ikke det samme som at de er ”kjønnsløse” og ikke har even til å formere seg. Vi må ikke glemme at engler kan innta et MENNESKES skikkelse og spise og drikke (1.Mos 18.1-8), og hele vanskeligheten forsvinner når vi ser at det var som mennesker at ”Guds sønner” (englene) tok ”seg hustruer” blant menneskenes døtre.

 

Vi trenger bare å bla til Peters brev og Judas brev for å få bekreftet dette. I 2.Pet 2.4-9 tales det om ”de engler som hadde syndet”, og i Judas brev (6-7) om de engler ”som ikke holdt fast ved sin høye stilling”, men ”forlot sin egen bolig”, og de er nå ”i varetekt i mørket med evige lenker” til ”dommen på den store dag”, dommen ved ”den store hvite trone”. Disse engler er ikke Satans engler, for hans engler er i virksomhet og ikke i varetekt. De må derfor være en ”spesiell gruppe” engler som har blitt satt i varetekt for en spesiell synd, og vi leser i Judas 7 hva denne synd var: ”HOR” og at de ”gikk etter FREMMED KJØD”. Og tiden for denne synd blir også angitt å være rett FØR VANNFLOMMEN (2.Pet 2.4-5). Dette etterlater ingen tvil om at ”Guds sønner” som omtales i 1.Mos 6.2-4 var engler.

 

Som en ytterligere bekreftelse på dette syn, har vi dette faktum at ”avkommet” til denne foreningen av ”Guds sønner” og ”menneskenes døtre”, ble en rase som er beskrevet som ”KJEMPER”, ”MEKTIGE MENN”, ”DE NAVNGJETNE” (1.Mos 6.4). Nå hadde de gudfryktige etterkommere av menneskene giftet seg med ugudelige kvinner, men deres avkom hadde aldri blitt slike avskyelige og kolossale som avkommet av ”Guds sønner” og ”menneskenes døtre” på Noas tid, derfor måtte denne foreningen ha blitt av en unaturlig karakter, som uttrykket ”fremmed kjød” gir et vitnesbyrd om. Gud kunne ikke tillate slik en unormal rase å eksistere slik som disse ”etterkommerne” av denne foreningen av englevesener og mennesker på jorden. Utfallet på dette inngrepet i naturen, ved disse falne engler, var vannflommen, der både omrisset og størrelsen på jorden, ble forandret, og slik forsvant ”Edens hage”, og menneskets livslengde ble redusert på jorden.

 

I husholdningen før vannflommen ble mennesket betraktet under ett. Det var ingen nasjoner. Denne husholdning blir i Apg 17.30 omtalt som ”UVITENHETENS TIDER”, og står i kontrast til den ”tid som er NÅ”, og det sies det at Gud i denne tidshusholdning hadde ”BÅRET OVER” med det som Han ikke kunne ”OVERSE” i lovens tidshusholdning.

 

FORTSETT TIL

DEL 3


Til startsiden