KRISTI LIDELSER OG
HERLIGHETEN DERETTER


Vi fortelles i 1.Peter 1.10-12 at det gamle testamentets profeter gransket og ransaket "hvilken eller hva slags tid Kristi Ånd, som var i dem, viste fram til når han forut vitnet om Kristi lidelser og herligheten deretter. Det ble åpenbaret for dem at de ikke tjente seg selv, men dere, med dette som nå er blitt kunngjort for dere ved dem som forkynte dere evangeliet ved Den Hellige Ånd, han som ble sendt fra himmelen – dette som englene trakter etter å skue inn i."

De talte om lidelsen, og de talte om den herlighet som skulle komme etter den; men det var ingenting som sa dem noe om tiden for denne hendelse. Om herligheten skulle skulle følge umiddelbart etter lidelsen, eller om det ville være en tid imellom disse, og om eventuelt denne tiden i mellom ville være kort eller lang – ikke en eneste antydning ble gitt angående dette. Derfor, gransket de "hvilken eller hva slags tid Kristi Ånd, som var i dem, viste fram til".

Ordet "tid" viser til "Kristi uransakelige rikdom". Den gang kunne man ikke finne noen antydning om tiden det var vist til. Selv englene trakter etter å skue inn i disse ting leser vi i vers 12.

Tiden for denne hendelse kjenner vi til i dag fordi den er åpenbart oss. Den er oss forkynt, i Skriftens sannheter, på jorden; og Gud gjør kjent, gjennom menigheten, noe av Hans mangfoldige visdom for maktene og myndighetene i himmelen (Ef 3.9,10).

Engler og profeter så "lidelsene" som toppene på et fjell langt borte – mens bortenfor det så de en fjern og uklar herlighet. Men det som lå i mellom kunne de verken se eller ha kunnskap om. Men alt dette er åpenbart nå. Lidelsen er et tilbakelagt stadium, og vi befinner oss nå i dalen mellom disse to fjellpartiene. Herligheten er bortenfor. Hemmeligheten som var "skjult i Gud" er kunngjort; og vi kan forstå, til en viss del, svaret på de spørsmål som Kristus hadde til de to disiplene: "Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?" (Luk 24.26). De knyttes uadskillelig sammen, spesielt i Peters første brev. Se 1.Pet 1.11; 3.8; 4.13 og 5.1.

I det Gamle Testamentet stanser man opp ved lidelsen og herligheten, men ofte hver for seg: Men vi ser at, mens herligheten ofte nevnes og utlegges alene, uten noen forbindelse med lidelsene, finner vi aldri lidelsene utlagt alene, dvs uten at herligheten vises til umiddelbart etter. Noen ganger er forandringen ganske plutselig. I Salme 22 kan du legge merke til forandringen fra vers 21 til 22 og ut kapitlet. I Salme 102 kan du se endringen fra vers 11 til 12 og utover i samme kapittel. I Jesaias 53 ser vi forandringen i midten av vers 10.

Det ser ut til at der lidelsene nevnes, blir vi ikke overlatt til oss selv til å tro at alt skal ende med denne. Men herligheten kan nevnes alene, fordi at denne skal det ikke være ende på. Men igjen: Lidelsene skulle ha en ende, og denne ende skulle åpenbares i herlighet.

Dette er grunnen til hvorfor Herren, når Han første gang nevner sin lidelse (Matt 16.21), fortsetter å tale om tiden for sitt "komme i sin Fars herlighet" (v.27) og legger til at noen av dem som sto der skulle se dette. Og så, etter seks dager, så tre disiplene Hans komme og makten av Hans herlighet åpenbart på Forklarelsens berg (2.Pet 1.16-18; sammenlign med Joh 1.14).

Når de hadde hørt om lidelsen, ble ikke disiplene overlatt til seg selv og ville tro at alt kom til å ende med dette. Nei, Jesus utlegger for dem med en gang om den herlighet som skulle etterfølge hans lidelse.

Dette er grunnen til at forklarelsen skjer i tredje del av Herrens tjeneste, som hadde med hans lidelse å gjøre.


Innholds oversikt

Til startsiden

GospelBanner
GospelBanner