TILGIVELSE


 

Det finnes to ulike slag tilgivelse som er omtalt i Skriften, og dersom vi ønsker å granske Ordet nøye, er det nødvendig at vi klarer å skille disse fra hverandre. Vi skal her omtale dem som lovisk tilgivelse og kjærlighetens tilgivelse (selv om ikke disse blir omtalt med disse ord i Bibelen).

Får å si det på en enkel måte, lovisk tilgivelse er en dommers tilgivelse, og en kjærlighets-tilgivelse er basert på en fars tilgivelse. Det første uttrykket er hentet fra rettssalen og det andre stammer fra hjemmet.

La oss først gå til rettssalen. Gud er Dommeren, og det syndefulle mennesket står for retten. Mennesket er skyldig i å ha syndet, og straffen er evig død. Men Herren Jesus står frem og kunngjør: ”Jeg vil betale straffen som menneskets synd fortjente; Jeg vil dø en stedfortredende død for ham!” Dette er det som Frelseren gjorde på Golgata kors. Nå sier Dommeren til det syndige menneske: ”Dersom du overgir deg til min Sønn som din Herre og Frelser, så vil jeg tilgi deg.” Så snart som mennesket setter sin lit til Frelseren og tror på Ham, så får han den loviske tilgivelse for alle sine synder. Han trenger aldri å betale straffen for den i et evig helvete, fordi Kristus betalte prisen til fulle. Den tilgitte synder går nå inn i et nytt samfunn: Gud er ikke lenger hans Dommer; Han er nå hans Far.

Da beveger vi oss til hjemmet for å illustrere dette med kjærlighetens tilgivelse. Gud er Far og den troende er barn. I et ubevoktet øyeblikk begår barnet en syndig handling. Hva hender? Utsteder Gud en dom over sitt barn som sier at det må dø for sin synd? Selvfølgelig ikke! Nå er Gud ikke lenger Dommeren, men Far! Hva er det som skjer? Jo, fellesskapet i familien blir brutt. Gleden i familiens liv er borte. Barnet har ikke mistet sin frelse, men har mistet gleden over sin frelse. Snart vil barnet oppleve sin Fars disiplin, som er utformet for å få ham tilbake i fellesskapet. Så snart som barnet bekjenner sin synd, så får det kjærlighetens tilgivelse.

En lovisk tilgivelse skjer en-gang-for-alle, ved omvendelsen; kjærlighetens tilgivelse skjer hver gang en troende bekjenner og vender bort fra sin synd. Dette er hva Jesus underviste om i Joh 13.8-10

 

Vi er gjenfødt én gang - og dette er nok til å fri oss fra syndens straff, men vi trenger å renses mange ganger gjennom vårt kristenliv for å kunne motta kjærlighetens tilgivelse.

 

Forskjellen mellom de to former for tilgivelse kan vi oppsummere slik:

 

 

Dommerens tilgivelse

(i rettssalen)

Faderens tilgivelse

(i hjemmet)

Menneskets stilling

Synder
(Rom 3.23)

Barn
(1.Joh 3.2)

Guds stilling

Dommer

(Sal 96.13)

Far
(Gal 4.6)
Resultatet av synd Evig død
(Rom 6.23)
Brutt fellesskap
(1.Joh 1.6)
Kristi rolle Frelseren
(1.Tim 1.15)
Ypperstepresten og Talsmannen
(Heb 4.14-16; 1.Joh 2.1)
Menneskets behov Frelse
(Apg 15.30)
Gleden over frelsen
(Sal 51.12)
Tilgivelsens middel

Tro
(Apg 16.31)

Bekjennelse
(1.Joh 1.9)

Tilgivelsesmåte

Lovisk
(Joh 5.24,25)

Kjærlighet
(Luk 15.21,22)
Resultat som avverges Helvete
(Joh 5.24)

- Tukt/Refs (1.Kor 11.31,32)

- Tap av lønn ved Kristi domsstol (1.Kor 3.15)

Direkte resultat Nytt samfunn
(nytt slektsskap)
(Joh 1.12)
Fornyet fellesskap
(Sal 32.5)
Hyppighet

Én gjenfødelse

(Joh 1.12; 13.10)

Mange ganger
(mange renselser)
(1.Joh 1.9; Joh 13.8)

 

Fra nå av vil vi, når vi kommer til vers som taler om denne en-gang-for-alle tilgivelse (det vil si dette som det er gitt løfte om til oss som syndere ved Jesu Kristi forsoningsverk), ha kunnskap om at emnet er en lovisk (dommers) tilgivelse. Følgende kan være med på å illustrere dette:

 

I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse, etter hans nådes rikdom ( Ef 1.7).

 

Vær gode mot hverandre, vis barmhjertighet så dere tilgir hverandre, likesom Gud har tilgitt dere i Kristus! (Ef 4.32).

 

Også dere var døde ved deres overtredelser og uomskårne kjød. Men Gud gjorde dere levende sammen med Kristus, idet han tilgav oss alle våre overtredelser (Kol 2.13).

 

Men, det er andre avsnitt i Skriften som taler om kjærlighetens tilgivelse:

 

For dersom dere tilgir menneskene deres overtredelser, da skal også deres himmelske Far tilgi dere. Men om dere ikke tilgir menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke deres Far tilgi det dere har forbrutt (Matt 6.14,15).

 

Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt. Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Ettergi, så skal dere bli ettergitt (Luk 6.37).

 

Og når dere står og ber, så tilgi om dere har noe imot noen, for at også deres Far i himmelen skal tilgi dere deres overtredelser (Mark 11.25).

 

Legg merke til at i to av disse versene er Gud spesielt omtalt som Far: Det er altså Faderens tilgivelse som det tales om.  Legg også merke til at vår tilgivelse avhenger av om vi er villig til å tilgi andre. Dette er ikke tilfelle med den loviske tilgivelse; villighet til å tilgi er ikke en betingelse for å bli frelst. Men den er en del av kjærlighetens tilgivelse; vår Far vil ikke tilgi oss dersom vi ikke tilgir hverandre.

I Matt 18.23-35 forteller Jesus om en tjener som hadde blitt ettergitt all gjeld, han skyldte 10.000 talenter. Men denne samme tjener ville ikke ettergi en av sine meddtjenere 100 denarer. Kongen ble forståelig nok sint på ham og overgav ham til de som piner, inntil hele hans gjeld var betalt. Jesus sammenfatter denne lignelsen med å si: ”Slik skal også min himmelske Far gjøre mot dere, om ikke hver og en av hjertet tilgir sin bror.” Her ser vi igjen at dette har med en Fars tilgivelse å gjøre, en kjærlighetens tilgivelse. Det er synd å ha en utilgivende ånd, og Gud kan ikke gi oss en Fars tilgivelse, denne kjærlighetens tilgivelse, før vi bekjenner denne synd og vender oss bort fra den.

En av de ting som gjør det spennende å granske Skriftene er å få lys over og se disse forskjeller, og at vi klarer å anvende dem i vårt daglige Bibelstudium. Fra nå av vil du, når du kommer til emner som taler om tilgivelsen i Guds Ord, være i stand til å si at ”dette viser til den loviske tilgivelse” eller ”dette må vise til Faderens tilgivelse av sitt barn, en kjærlighetens tilgivelse”.

 

Før et menneske omvender seg, så omtales Gud i forhold til synderen aldri som Faderen, for Faderen har med slektskap å gjøre; og siden en synder ikke har fellesskap med Gud blir Gud alltid omtalt som ”Gud” og er Dommeren. Men når synderen har opplevd å bli rettferdiggjort ved troen på Jesus og Hans forsoningsverk, blir Gud hans far fordi et nytt slektskap har oppstått gjennom gjenfødelsen (1.Joh 3.1-3).


Innholds oversikt

Til startsiden

 

 

GospelBanner
GospelBanner