EN GANG FRELST, ALLTID FRELST?

* * *

Spørsmålet om "evig sikkerhet for den troende" blir ofte reist. Temaet har forårsaket mye strid i menigheter i århundreder - og skaper ennå forvirring og lidelse for mange kristne. Det er for mye å forvente at en skal drive bort dette problem i en kort artikkel, men kanskje kan det hjelpe et stykke på vei i den retning.

De som tror på "frafall" anklager de som tror på en "evig sikkerhet" å fremme en "billig nåde". Det siste i seg selv er et ubibelsk utrykk. Å kalle den "billig" er i virkeligheten en fornektelse av nåden, siden det antyder at en for liten pris har blitt betalt. Nåden må likevel være fullstendig utvungen og tilgjengelig for alle og uten noen pris i det hele tatt for menneskets del; mens for Guds del var den prisen Han betalte uendelig. På denne måten, når mennesket tenker at dets gode gjerninger har noe å si i enten å fortjene eller beholde sin frelse, er det nettopp dette som trekker ned nåden, ved å devaluere (sette ned prisen) på denne uendelige gave til menneskets nivå ved bestrebelser og prestasjon.

Å tale om "frafall fra nåde" inneholder den samme misoppfattelsen. Siden våre gjerninger ikke hadde noe å gjøre med å fortjene nåden i begynnelsen, er det ingenting vi kan gjøre som vil forårsake oss til å ikke lenger fortjene den og på denne måte "falle" fra den. Gjerninger bestemmer belønning eller straff - ikke ens frelse, som kommer ved Guds nåde. Problemets kjerne er en sammenblanding omkring nåde og gjerninger.

Først av alt, må vi ha det helt klart for oss at disse to aldri kan blandes sammen. Paulus kunngjør: "men er det av nåde, da er det ikke av gjerninger, ellers blir nåden ikke mere nåde" (Rom 11.6). Frelsen kan ikke være delvis av gjerninger og delvis av nåde.

For det andre, må vi være helt sikre på at gjerninger ikke har noe å gjøre med frelse. Punktum! Bibelen sier helt klart: "For av nåde er dere frelst…. Ikke av gjerninger" (Ef 2.8-10). Nøyaktig med slike skriftsteder, kunngjør evangelister bestemt at vi ikke kan opptjene eller fortjene frelsen på noen som helst måte. Evig liv må bli tatt imot som en utvungen og fri gave fra Guds nåde, ellers kan vi ikke få den.

For det tredje, frelsen kan ikke kjøpes, selv ikke delvis, av oss, fordi den forlanger betaling for syndens straff - en betaling vi ikke kan innfri. Dersom en blir tatt i radar og får bot for dette, vil det ikke hjelpe å si til dommeren at "jeg har kjørt mange ganger under grensen på 80 km/t. Ganske sikkert vil mine mange gode gjerninger gjøre opp for en gal gjerning". Heller hjelper det ikke å si, "dersom du lar meg gå denne ene gangen, skal jeg aldri bryte loven igjen". Dommeren ville svare, "å aldri bryte loven igjen er bare å gjøre det som loven forlanger. Du får ikke bonus for det. Straffen for å bryte loven er en adskilt sak og må betales". Således skriver Paulus: "…siden intet kjød blir rettferdiggjort for han ved lov-gjerninger" (Rom 3.20).

For det fjerde, dersom frelse fra straffen for å bryte Guds lover ikke kan opptjenes ved gode gjerninger, kan den heller ikke gå tapt ved dårlige gjerninger. Våre gjerninger betyr ingenting i enten å fortjene eller bevare frelsen.

For det femte, frelse kan bare gies til oss som en gratis og utvungen gave dersom straffen har blitt fullstendig betalt. Vi har overtrådt rettferdighetens lov utallige ganger, og dette fordrer en uendelig straff. Vi er skapte vesener og kan ikke betale den: Vi ville blitt adskilt fra Gud for evig tid. Gud er uendelig og kunne betale en uendelig straff, men det ville ikke være bare fordi han ikke er et medlem av vår rase. Derfor ble Gud, i kjærlighet og nåde, gjennom jomfrufødselen, et menneske slik at Han kunne innfri gjelden for hele menneskeheten.

På gresk er Kristi rop fra korset, "Det er fullbrakt!" et regnskapsuttrykk, som betyr at gjelden har blitt betalt i fullt monn. Rettferdigheten hadde blitt godtgjort ved full betaling av dens straff, og således kunne Gud være "rettferdig, og rettferdiggjøreren av den som tror på Jesus" (Rom 3.26). På det grunnlag, tilbyr Gud tilgivelse og evig liv som en utvungen og gratis gave. Han kan ikke tvinge den på noen elles ville det ikke vært en gave. Heller ikke ville det ikke vært rettferdig å tilgi en person som forkaster rettferdighetens grunnlag for tilgivelse og tilbyr en håpløs og utilstrekkelig betaling i stedet - eller tilbyr sine gjerninger som "delvis betaling".

Frelsen er den fulle og hele tilgivelse ved nåde fra syndens straff, for fortid, nåtid eller fremtid - evig liv er gevinsten som er kastet ut. Å fornekte denne viktigste hovedsannhet, forkaster alle kulter og sekter, slik som f.eks Jehovas Vitner, hevder og fastholder at den må fortjenes av ens gode gjerninger. De anklager predikanter for å lære at alt vi trenger å gjøre er å si vi tror på Kristus og så kan vi leve som vi ønsker, i den største synd, og likevel være trygg på himmelen. Predikanter lærer ikke dette i det hele tatt, likevel gjøres en lignende anklage av de som tror "frafall". De sier at "engang frelst, alltid frelst" oppmuntrer en til å leve i synd fordi dersom vi vet vi ikke kan gå fortapt, ja, da har vi ingen motiv til å leve et hellig liv. Tvert i mot, kjærlighet til den som frelste oss, Jesus Kristus, er den største og høyeste, ja, det motiv for å leve et hellig liv; og ganske visst, desto større frelsen er som en har mottatt, desto større kjærlighet og takknemlighet vil det være. Så å vite at en er trygg for evigheten gir en større og et høyere motiv for å leve et godt liv enn frykten for å miste sin frelse dersom en skulle synde!

Mens de som tror på "frafall fra nåden" kunngjør at gode gjerninger ikke kan fortjene frelsen, lærer de at frelsen bevares ved gode gjerninger. Slik blir en frelst av nåde, men deretter kan frelsen gå tapt ved gjerninger. Å lære at gode gjerninger bevarer frelsen er nesten så å si den samme villfarelse som å si at gode gjerninger fortjener frelse. Den fornekter nåden å si umiddelbart etter jeg har blitt frelst ved nåde må jeg deretter bevare megselv frelst av gjerninger. En slik lære, sier Hebreerne 6.4-9, heller enn å herliggjøre Kristus, holder ham opp til skam og spott for verden atter en gang av to grunner: Dersom vi kunne miste vår frelse, så (1) ville Kristus igjen måtte bli korsfestet for å atter frelse oss; og (2) han ville bli gjort til spottet for å dø for å betale en frelse men ikke å utrette en fullverdig tilveiebringelse for å bevare den - for å gi en uvurderlig gave til de som uunngåelig ville miste den. Dersom Kristi død i vårt sted for våre synder og oppstandelse igjen ikke var tilstrekkelig for å bevare oss frelst, da har han kastet bort sin tid. Dersom vi ikke kunne føre et godt nok liv for å fortjene frelse, er det sikkert at vi ikke kan føre et godt nok liv for å bevare den. Å gjøre frelsen som han tilveiebrakte - avhengig av våre gjerninger ville være den største dårskap.

Læren om "frafall" gjør oss verre stilt etter vi er frelst enn før. I det minste før omvendelsen kan vi bli frelst. Men etter vi er frelst og har mistet vår frelse (dersom vi kunne), kan vi ikke bli frelst igjen, men er evig fortapt. Hebreerne 6.4-6 sier: "Dersom [ikke når] de faller fra… er det umulig… å fornye dem igjen til omvendelse". At "frafall" er betinget er åpenbart (v.9): "Men dere elskede, er vi visse på det som bedre er, og som hører til frelse, enda vi taler således". Så "frafall" etterfølger ikke frelsen. Den som skriver viser oss at "dersom vi kunne miste vår frelse, kunne vi aldri få den tilbake uten at Kristus atter en gang døde på korset". Dette er tåpelig! Han ville måtte dø en utallige ganger (dvs. hver gang hver enkelt person som engang var frelst syndet og var fortapt, og ønsket å bli "frelst igjen"). Derfor: de som forkaster "en gang frelst, alltid frelst", kan bare erstatte det med "en gang fortapt, alltid fortapt!".

Johannes forsikrer oss, "Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite [nåværende kunnskap] at dere har [nåværende besittelse] evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn" (1.Joh 5.13). Å kalle det evig liv, dersom personen som hadde det kunne miste det og lide evig død, ville være spott. Tvert i mot, evig liv er forbundet sammen med løftet at en ikke kan gå fortapt – en klar og tydelig forsikring om "evig sikkerhet" eller "en gang frelst, alltid frelst". Johannes 5.24 sier igjen "har evig liv, og skal ikke fortapes" En kan ikke be om klarere og større forsikring enn Jesu ord: "og jeg gir dem [mine får] evig liv, og de skal aldri i evighet fortapes" (Joh 10.28). Dersom vi, etter å ha fått evig liv, kunne miste det og fortapes, ville det gjøre Kristus til en løgner.

Dersom synden forårsaker tapet av frelse, hvilken art eller mengde av synd forutsetter det? Det er ingen vers i Bibelen som forteller oss om nettopp det. Vi blir fortalt at dersom vi bekjenner våre synder er han trofast og rettferdig til å tilgi oss og rense oss fra all urettferdighet – så tilsynelatende kan hvilken som helst synd bli tilgitt. Selv de som lærer frafall sier sjeldent (dersom i det hele tatt) at de ble "frelst igjen". Snarere at de bekjente sin synd og ble tilgitt. Hebreerne 12.3-11 forteller oss at hver kristen synder, og at i stedet for å forårsake et tap av frelse, bringer synden Guds tuktelse over oss som sine barn. Dersom når vi syndet opphørte å være Guds barn, ville han ikke ha noen å tukte – likevel "tukter han hver sønn som han tar seg av". Sant å si, tukt er et tegn på at vi er Guds barn, ikke at vi har mistet vår frelse: "dersom dere er uten tuktelse, som dere har del i, da er dere uekte, og ikke sønner".

Noen lærer at en må bli døpt for å bli frelst; andre at en må "tale i tunger". Begge er former for frelse ved gjerninger. Noen mennesker mangler forsikring om frelsen fordi de ikke har "talt i tunger", andre er overbevist at de er frelst fordi de tror de har. Begge er lik dem som sier, "Herre, Herre, har vi ikke… i ditt navn gjort mange mektige gjerninger?" (Matt 7.21-23). De stoler på sine gjerninger som bevis på at de er frelst, i stedet for Guds nåde. Heller ikke sier Jesus, "Dere var en gang frelst men mistet deres frelse". Han sier, "Jeg kjente dere aldri".

Her er det en viktig forskjell. De som tror på "frafall" ville si om en bekjennende kristen som har fornektet troen og lever i ubotferdighet og ikke angrer synden, at han har "falt fra nåden" og har "mistet sin frelse". Til motsetning, sier de som tror på "evig forsikring", selv om de ikke er mer overbærende til slik adferd, ville si om den samme person at Kristus "kjente ham aldri" - han var aldri en kristen. Vi må gi trøst og forsikring med Skriften til de som er frelst; men samtidig må vi ikke gi falsk og ubibelsk trøst til dem som bare sier at de er frelst - men fornekter ved sine livsførsel det som de bekjenner med leppene.

Er vi ikke frelst av våre gjerninger? Ikke i det hele tatt! I 1.Kor 3.12-15 blir hver kristens gjerninger prøvd av ilden ved "Kristi domstol" som "vi alle må stå" for (2.Kor 5.10). Gode gjerninger gir belønning; en mangel på dem forårsaker ikke tap av frelse. Personen som ikke selv har en god gjeming (all hans gjerning er oppbrent) er fortsatt "frelst, ennå slik som ved ild" (v. 15). Vi kunne ikke tenke oss at en slik person var frelst i det hele tatt. Likevel ville en som utvendig kan se ut som å ikke være en kristen, som ikke har noen gode gjerninger som bevis - dersom han i sannhet har mottatt Herren Jesus Kristus som sin Frelser, da er han "frelst som ved ild" og skal aldri forgå til tross for hans mangel på gjerninger.

Oppmuntrer vi da, på grunnlag av "en gang frelst, alltid frelst", kristne å "synde slik at nåden kan bli desto større"? Med Paulus sier vi, "Gud forby!" Vi tilbyr ingen trøst eller forsikring til dem som lever i synd. Vi sier ikke, du er god nok fordi du "tok et standpunkt i Kristus". I stedet advarer vi: "Dersom du ikke er villig nettopp nå å leve fullt og helt for Kristus som Herre over ditt liv, hvordan kan du da si at du virkelig var oppriktig da du angivelig overga deg selv til Ham en gang tidligere?" Og for alle kunngjør vi med Paulus: "Ransak dere selv om dere er i troen; prøv dere selv"(2.Kor 13.5).

Vår tro på evigheten hviler i Hans uforanderlige kjærlighet og nåde og tilstrekkelighet av Guds tilveiebringelse i Kristus - ikke i våre gode egenskaper eller prestasjoner. Bare når dette er klart har vi virkelig fred med Gud. Bare da kan vi i sannhet oppriktig elske Ham og leve for Ham ut av takknemlighet for det evige liv Han har gitt til oss som en gratis og utvungen gave av ren nåde - en gave som Han ikke vil ta tilbake og som Han forsikrer oss at aldri kan mistes.


Jan Petter Thoresen og Ivar Helmersen

(1996)

Innholds oversikt

Til startsiden

 

GospelBanner
GospelBanner