SLEKTSKAP OG FELLESSKAP


Denne betraktingen er noe lik studiet som hadde med stilling og praksis å gjøre, men forskjellen er så viktig at vi skal se på dette under et eget studie.

Når et menneske blir født påny blir et nytt slektskap dannet, det blir et Guds barn.

Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn (Joh 1.12).

Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbaret hva vi skal bli! Vi vet at når han åpenbares, da skal vi bli ham like, for vi skal se ham som han er (1.Joh 3.2).

Det er noe uforanderlig vedrørende en fødsel. Har du stanset for denne tanke noen gang? Etter en fødsel har skjedd så varer den til evig tid. Du kan ikke gå tilbake å endre dette. Et slektskap blir formet og ikke kan forandres. La oss ta som et eksempel at ekteparet Nilsen nettopp har fått en sønn. Uansett hva som skjer så vil dette barnet alltid være sønn til ekteparet Nilsen, og de igjen vil alltid være hans foreldre. Senere i livet kan kanskje denne sønnen bringe skam over sin familie og gi dem stor sorg. Men slektskapet står ennå fast – Nilsen er fortsatt hans far, og han er fortsatt Nilsens sønn.

Bruk nå dette om en troende. Gjennom å bli født påny har et nytt slektskap blitt dannet til Faderen.

Ånden selv vitner sammen med vår ånd at vi er Guds barn (Rom 8.16).

Så er du da ikke lenger trell, men sønn. Men er du sønn, da er du også arving, innsatt av Gud (Gal 4.7).

Det er et slektskap som ikke kan brytes. En gang sønn, alltid sønn. En gang Guds barn, alltid Guds barn.

Men det finnes en annen side av denne sannheten, og det er fellesskapet. Fellesskap betyr å "ha til felles", det er dette ordet felleskap rommer. Dersom slektskap er en forening, da er fellesskap omgang. Og dersom slektskap er en lenke som ikke kan brytes, så er fellesskapet en sped tråd som veldig lett kan gå i stykker.

Synd bryter fellesskap med Gud. To kan ikke vandre sammen uten at de er enige (Am 3.3), og Gud kan ikke vandre i fellesskap med sine barn når de synder. "Gud er lys, og det er ikke noe mørke i ham" (1.Joh 1.5). Han kan ikke nyte omgangen med dem som gjemmer på ondskap i sine liv.

Fellesskapet forblir brutt så lenge ikke en synd ikke blir bekjent og ikke blir tilgitt. Og et brutt fellesskap er veldig alvorlig. For eksempel, en troende kan ta en bestemmelse når han ikke har kontakt med Herren som forårsaker en ødeleggelse for resten av hans liv. Hvor mange kristne har ikke sviktet ved å velge en ikke-troende partner og ødelagt sine liv ved å være ubrukelige for Guds vedkommende! Deres sjel har blitt frelst men deres liv er gått tapt.

Et brutt fellesskap bringer med seg en tukt fra Gud. Mens en troende er fri fra syndens evige straff, er han ikke fri fra konsekvensene for synden i sitt liv. Hvorfor var noen av de hellige i Korint syke? Fordi de kom til nattverdsbordet uten å først bekjenne sine synder, og gjøre opp dette (1.Kor 11.29-32). Noen av dem hadde også dødd. De hadde blitt gjord rede for himmelen gjennom forsoningen som er i Jesus Kristus, men de var ubrukelige for et videre liv og vitnesbyrd her på jorden.

Et brutt fellesskap vil resultere i tap av belønning ved Kristi domstol (1.Kor 3.15). All tid som blir kastet bort på et fellesskap uten Gud er en tid som for alltid er bortkastet.

Så mens vi gleder oss i sannheten at vårt slektskap med Gud ikke kan brytes, skulle vi også frykte alt som bryter vårt fellesskap med vår Far. Selve kunnskapen om at nåden har brakt oss inn i et slikt vidunderlig slektskap, skulle være vårt sterkeste motiv for å opprettholde en varig og uavbrutt omgang med Herren. Nåden oppmuntrer ikke til synd; det er det mest avskrekkende middel mot å synde.

For Guds nåde er åpenbaret til frelse for alle mennesker. Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet (Tit 2.11-13).

I det Gamle Testamentet er David et klassisk eksempel der en hellig brøt sitt fellesskap med Gud ved å synde. Vi leser om hans bekjennelse og hans gjenopprettelse til Herren i Salmene 32 og 51.

I det Nye Testamentet kan den fortapte sønn sees på som en illustrasjon på en som har sviktet og som kommer tilbake (Luk 15.11-24) (selv om historien vanligvis blir fortolket som en synders omvendelse). Fellesskapet var brutt gjennom sønnens egensindighet og opprør. Men han var allikevel sønn, selv om han var langt av sted, utenlands. Så snart han kom tilbake og begynte å bekjenne sin synd ble fellesskapet gjenopprettet. Hans far kom ham i møte og slo armene om ham og kysset ham.

I 1.Joh 2.1 leser vi: "Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige." Dette er skrevet til barn, til de som har blitt født inn i Guds familie. Guds ideal er at Hans barn ikke skal synde - men vi synder, og Gud har opprettet en hjelp for dette: "… Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige." Legg merke til dette: "… har vi en talsmann hos Faderen". Han er fortsatt vår Far, selv om vi skulle synde. Hvordan kan dette ha seg? Fordi slektskap er et bånd som aldri kan brytes. Hva er det som skjer om vi synder? Vi har "en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige." Han begynner umiddelbart sin gjerning innfor Faderens trone og Ånden virker i våre liv, og får oss til å komme til dette sted, der vi er villig til å bekjenne og forsake våre synder, slik at vi kan ha fellesskap med Faderen igjen.

Når du ser forskjellen mellom slektskap og fellesskap kan dette hjelpe deg å forstå Skriften bedre. Det kan fremkalle en glede hos deg når du ser at du kan sette pris på den evige sikkerhet vi har i Kristus, og motivere deg til å leve i fellesskap med Faderen som så inderlig elsker deg.


Mannakorn

Til hovedsiden