TRO OG GJERNINGER


Vi hører og leser en del om "tro" og "gjerninger" nå om dagen.

Noen sier vi er frelst av tro alene, mens andre legger veldig vekt på "gjerninger". En tredje gruppe sier at begge disse er nødvendige for frelsen – og legger til grunn for dette at en fugl ikke kan fly uten å ha to vinger, eller at en ikke kommer fremover i en robåt uten å ha to årer. Den ene siterer Romerbrevet, som sier – "For vi er overbevist om at mennesket blir rettferdiggjort ved TRO, UTEN LOVGJERNINGER" (Rom 3.28), mens en annen siterer Jakob, som sier – "Dere ser at et menneske blir rettferdiggjort ved gjerninger, og ikke bare av tro" (Jak 2.24). Går vi inn i teksten ser vi at Jakob ikke taler om "en RETTFERDIGGJØRELSENS lære", men om et menneske som rettferdiggjør seg for mennesker. Det bilde han benytter seg av er når Abraham skulle ofre sin sønn Isak. Abraham var en troens mann, men den han hadde bare en eneste måte han kunne synliggjøre dette for de mennesker som levde samtidig med ham, og det var ved sine GJERNINGER - så Gud påla ham å ofre sin sønn Isak (1.Mos 22.1-2). Abrahams gjerninger hadde ingenting å gjøre med hans frelse men bar et vitnesbyrd om hans tro, for Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet (Jak 2.21-26).

Så stor var Abrahams tro på Guds løfte angående Isak: - Abraham trodde at Isak var den som slekten skulle utgå fra, og han trodde at dersom han ofret ham så ville Gud oppreise ham fra de døde (Heb 11.17-19). På samme måte ble Rahabs tro rettferdiggjort eller synliggjort ved hennes gjerninger da hun knyttet den "skarlagenrøde snoren" i sitt vindu (Jos 2.15-21). For å vise forbindelsen mellom "gjerninger" og "tro" slutter apostelen med å si – "For likesom legemet er dødt uten ånd, slik er også troen død uten gjerninger" (Jak 2.26), dvs en DØD TRO, for dersom et menneske ikke synliggjør sin tro ved sine gjerninger kan en spørre seg om det virkelig har noen tro...

Vi skal legge merke til at Paulus bruker den samme hendelse (om Abraham som skulle ofre sin sønn Isak) for å vise at Abraham ble rettferdiggjort ved "tro" uten "gjerninger".

" Dersom Abraham ble rettferdiggjort på grunn av gjerninger, da har han jo noe å rose seg av. Men det har han ikke for Gud. For hva sier Skriften: Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet" (Rom 4.2-3; 1.Mos 15.6) Så vi ser at det var Abrahams "tro" som gjorde ham rettferdig for GUD, og at hans "gjerninger" rettferdiggjorde ham for MENNESKER.

Men sier ikke Bibelen at vi skal arbeide på vår frelse? Joda, Paulus sier når han skriver til filipperne – "Mine elskede, likesom dere alltid har vært lydige, så arbeid på deres frelse med frykt og beven – ikke bare som da jeg var hos dere, men enda mer nå når jeg er borte fra dere. For Gud er den som virker i dere både å ville og å virke til hans gode behag" (Fil 2.12-13). Men et menneske kan ikke arbeide på noe det ikke har. Først må mennesket ha mottatt "frelsen" før det kan begynne å arbeide på den. Vi ser at Paulus skriver til de "hellige" i Filippi, dvs de som allerede var frelst. Den lære som apostelen Paulus ønsket å formidle var at "frelsen" rommet så mye mer enn at de bare ungikk "syndens lønn". Det betydde også at de måtte arbeide på eller strebe etter dette med "frykt og beven" for å overvinne den iboende synd, for Gud ville arbeide i dem. Dersom de lot Ham virke gjennom dem ville de få frelsens frukter i sine liv. Så vi ser at vi er frelst ved "tro" og ikke ved "gjerninger". Men "gjerningene" har også sin plass i den troendes liv, noe vi snart skal se.

TRO

Bibelens egen definisjon på "tro" er – " full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser" (Heb 11.1), og i de neste versene i dette kapittelet ser vi at apostelen belyser denne definisjon ved hjelp av det Gamle Testamentets patriarker. Disse blir nevnt ved navn.

En av de mest bemerkelsesverdige illustrasjoner på "tro" i Skriften, er profeten Jeremias som blir befalt å kjøpe "marken i Anatot" (Jer 32.6-44). Ved første øyekast ser det bare ut til å dreie seg om en enkel og grei eiendomshandel som er skrevet ned, men Jeremia hadde nettopp profetert at Israels barn skulle bli ført bort til Babylon i fangeskap i hele 70 år, så hvorfor skulle han da kjøpe "marken i Anatot"? Han ville jo ikke være i live etter 70 år og således komme til Israel igjen for å kreve marken tilbake; og det ville sannsynligvis heller ikke hans slekt gjøre. Men, for å vise sin tro på det guddommelige løfte som sa at ved enden på "de sytti år" ville Israels barn komme tilbake og kreve og få igjen denne eiendomen, forteller han oss at han betalte pengene for "marken" og tok "kjøpsbeviset" eller skjøtet, og la dem i et leirkar. Hvorfor et leirkar? Jo, en jernkrukke ville ha rustet i løpet av "sytti år", og en trebeholder ville også ha råtnet i løpet av denne tiden. Vi kan ta lærdom av dette kjøpet og si at tro er en INVESTERING I DE GUDDOMMELIGE LØFTER.

Dette blir belyst på en underfull måte ved det Gamle Testamentets patriarker:

- Noa investerte i det "guddommelige løfte" når han bygde arken.
- Abraham investerte i det "guddommelige løfte" når han forlot sitt hjem i Ur og reiste til Kanaan. Når hans hustru Sara døde, kjøpte ham "Makpela-hulen" for i begrave henne der fremfor å ta hennes levninger tilbake til Ur i Kaldea, fordi han trodde på løftet at hans ætt skulle arve Kanaans land for evig tid.
- Jakob investerte i det samme "guddommelige løfte" når han på sitt dødsleie i Egypt befalte sine sønner å ta hans legeme tilbake til Kanaan og gravlegge det i "Makpela-hulen" (1.Mos 50.24-26).
- Moses investerte i det samme "løftet" når han ved tro, når han hadde kommet opp i årene, nektet å bli kalt sønn av faraos datter, valgte å heller ha lide ondt sammen med Guds folk, og verdsatte Kristi vanære høyere en Egypts rikdommer, for han så fram til lønnen, for han holdt ut som om han så den usynlige (Heb 11.24-27).

Som kristne skulle vi investere i det "guddommelige løfte" når det gjelder vår NÅVÆRENDE FRELSE. Det er tre faktorer som vi skal se litt på i dette med "frelsende tro":

  1. - KUNNSKAP. Et menneske kan ikke tro på noe som han ikke vet noe om.. Et menneske kan ikke tro på noe som han ikke vet noe om.
  2. - TRO. Et menneske kan ha kunnskap om noe, men behøver ikke tro på det.. Et menneske kan ha kunnskap om noe, men behøver ikke tro på det.
  3. - TILLIT. Et menneske kan ha kunnskap om noe og tro på det, og allikevel ikke ha tillit til det.

For å illustrere dette, kan vi tenke oss et skip som synker. En redningsskøyte legger ut fra havnen og kommer til skipet uten at du vet noe om dette. Noen forteller deg om at redningsskøyta er på vei, det er kunnskap. Når du så ser redningsskøyta idet den fører mengder etter mengder med passasjerer trygt tilbake til havnen, er du overbevist om dens evne til å redde deg, det er tillit. Men kunnskapen om at redningsskøyta virkelig eksisterer, og din tillit til at den har mulighet til å redde deg, kan ikke hjelpe deg uten at du selv går over i båten og stoler på at den vil redde deg - dette er TRO.

La oss ta et løfte som Kristus har gitt oss angående den troendes NÅVÆRENDE FRELSE:

"Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som hører mitt ord (kunnskap) og tror ham som har sendt meg (tro), han har (ikke: vil ha en gang i fremtiden) evig liv. Han kommer ikke til dom (fortapelse), men er gått over fra døden til LIVET" (Joh 5.24)

Kan du nå investere i det løftet Kristus har gitt deg om en himmelsk arv slik som Abraham, Jakob og Josef gjorde da det gjaldt deres jordiske arv? Dersom du kan det har du en frelsende tro.

Men kanskje du ikke føler deg frelst. Når en mann får et "skjøte" på den eiendom han har kjøpt – har han da en spesiell, merkelig opplevelse eller følelse over det? Det er ikke følelsen over "skjøtet" som beviser at han er den rettmessige eier. Du vet nok at du ikke kan forvente en avkastning på noe før du har investert. Først kommer investeringen og deretter vil fortjenesten komme. Følelsen kommer ikke først. Følelse er ikke roten, troen er roten, følelsen er FRUKTEN.

En investering i de "guddommelige løfter" vil aldri være et sjansespill, og du vil aldri gå i tap når du gjør en slik investering. Guds løfter gjelder ennå idag, og gjelder for den som tar imot Jesus Kristus som sin personlige frelser og holder seg nær til ham.

MEN (!) vi må ikke bare investere i de "guddommelige løfter" når det gjelder vår frelse, men også FERDES i dem og lede vår kristne gjerning og tjeneste inn i et avhengighetsforhold til dem. Dersom Gud har gitt oss løfte om å forsyne oss med det vi trenger i for å være Kristi tjenere slik som det er skrevet - "etter sin rikdom fylle all deres trang i herlighet i Kristus Jesus" (Fil 4.19), ja, da må vi stole på dette løftet, og vi skal aldri mangle midler til å fortsette i Hans tjeneste.

GJERNINGER

Mens en kristen ikke er frelst ved "gjerninger", skal han lønnes for sine "gjerninger". "For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet med sine engler, og da skal han GI ENHVER IGJEN ETTER HANS GJERNING" (Matt 16.27). De troende vil få sin lønn ved "Kristi domstol". "For vi (de troende) skal alle åpenbares for Kristi domstol, for at enhver kan få igjen det som er skjedd ved legemet (dvs mens han var i levende - i kjødet), etter det han gjorde, enten GODT eller ONDT" (2.Kor 5.10).

Kjennetegnet på disse gjerninger er kjennetegnet på en troende - "For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus. Men om noen på denne grunnvoll bygger med gull, sølv, kostbare stener, eller med tre, høy, strå, da skal det verk enhver har utført, bli åpenbaret. Dagen skal vise det, for den åpenbares med ild. Hvordan det verk er som hver enkelt har utført, det skal ilden prøve. Om det byggverk som en har reist, blir stående, da skal han få lønn. Brenner hans verk opp, da skal han miste lønnen. Men selv skal han bli frelst, men da som gjennom ild" (1.Kor 3.11-15).

Vi ser av dette at selv gjerningene til en troende ikke alltid er gode eller fortjener lønn. Noen kan ha vært gjort med et dårlig motiv, eller innstilling, og de skal fortæres som tre, høy og strå, mens de gode gjerninger, som blir sammenlignet med gull, sølv og kostbare stener, vil bestå "ildprøven" med glans. Lønnen vi får vil være "kroner" eller "kranser". Vi ser i Skriften at det er fem forskjellige: 

  1. - Livets krone (maryrenes krone) (Jak 1.12 og Åp 2.10).
  2. - Ærens uvisnelige krans (den eldstes eller pastorens krans) (1.Pet 5.2-4).
  3. - Gledeskransen (Sjelevinnerens krans) (Fil 4.1).
  4. - Rettferdighetens krans (til den som har "elsket Hans komme") (2.Tim 4.8).
  5. - Den uforgjengelige krans (til de som har seiret over kjødet) (1.Kor 9.25-27).

Slike gjerninger som "bot", "korsfestelse av kjødet", "fasting" og lignende som blir gjort med den hensikt å fortjene noe, blir ikke regnet med i gjerningenes regnskapsbalanse. Den triste vedrørende "belønningens dom" er, at selv om de som mister sine gjerninger i "ildprøven" blir FRELST, så får de ingen lønn, og vil derfor være uten krone og krans i all evighet.


Mannakorn

Til hovedsiden