UTVELGELSE OG FRI VILJE  


Skriften taler tydelig om en "utvelgelse", og denne utvelgelse blir ikke bare nevnt i forbindelse med "tjenesten", men blir også brukt om hva de frelste får del i, det vil si at utvelgelsen ikke går på gjenfødelse men heller på hva de gjenfødte får del i og blir satt inn i. De blir nemlig satt inn i noe som Gud har utvalgt dem til, nemlig at de skal være hellige og ulastelige for Hans åsyn i en annen, i Jesus Kristus. På samme måte ser vi også at Bibelen omtaler dette med "viljens frihet" under visse omstendigheter. Det er ikke sikkert at "Guds suverene vilje" stemmer overens med "menneskets frie vilje", men vi kan dermed ikke si at dette viser oss at disse ikke kan forenes. De er to sider av samme sak med hensyn til frelsesverket der "gjenfødelsen og utvelgelsen" (gjenfødelsen er grunnlaget for utvelgelsen, en blir ikke utvalgt til frelse, men de som blir frelst går inn i det som Gud har utvalgt dem til) er den guddommelige siden, og den "frie viljen" er den menneskelige siden. En feil tolkning av "læren om utvelgelsen" leder til en tro på skjebnen dvs at mennesket i seg selv ikke er dugelig til noe. Denne lære forkaster dermed menneskets frie viljes valg, og sier med dette at mennesket må stå til regnskap for, eller er ansvarlig for, sine egen frelse.

 

Utvelgelsen betyr ikke at Gud har valgt noen til å bli frelst og andre til å gå fortapt. Skriften sier klart og tydelig at alle mennesker er fortapt. "For det er ingen forskjell, alle har syndet og står uten ære for Gud" (Rom 3.22b-23). Utvelgelsen betyr rett og slett at Gud har utvalgt de som blir frelst til å bli likedannet med Hans Sønns bilde - og som vi skal se har Han ikke begrenset dette til et antall mennesker men har satt døren åpen for "for hver den som påkaller Herrens navn" (Rom 10.13). Hans hensikt og plan med dette er det bare Han selv som vet, men vi kan i alle fall si at dette er en rettferdig handling. Guds utvelgelse når det gjelder tjeneste og spesielle personer sees gjennom hele Skriften: Gud valgte Abel i stedet for Kain, Sem i stedet for Kam og Jafet, Abraham i stedet for Nakor, og Jakob som var listig i stedet for Esau som var storsinnet, Efraim som var yngre velges fremfor Manasse som var eldre, og slik ser vi Guds utvelgelse gjennom hele det Gamle Testamentet, og da ikke bare i valget av enkeltindivider men også hele folkeslag. Følgende skriftsteder viser oss dette:

  •  
  • "For til Moses sier han: Jeg vil vise miskunn mot den jeg miskunner meg over, og være barmhjertig mot den jeg forbarmer meg over. Så beror det altså ikke på den som vil eller på den som løper, men på Gud, som viser miskunn" (Rom 9.15-16).

    "Hvem han vil, den viser han miskunn, og hvem han vil, den forherder han" (Rom 9.18).

    "Eller har ikke pottemakeren makt over leiren, så han av samme deig kan lage et kar til ære og et annet til vanære?" (Rom 9.21).

    "Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere, og bestemt dere til å gå ut og bære frukt. Og deres frukt skal vare, for at Faderen skal gi dere alt det dere ber ham om i mitt navn" (Joh 15.16).

    "Da hedningene hørte dette, gledet de seg og priste Herrens ord. Og de kom til tro, alle de som var utsett til evig liv" (Apg 13.48). Det vil si: "utsett" til evig liv (gresk: tasso) er å arrangere, sette i orden. En ordnet frelse. Planlagt og bestemt av Gud i Evighet - og fullført i Kristus. En frelse som er åpen og tilgjengelig for alle. Men som bare blir den til del, som er villig til å akkseptere Kristi verk - Hans død og oppstandelse. De som tar i mot Jesus Kristus som sin personlige frelser, blir satt inn i et ordnet forhold. Inn i Guds frelsesplan, som ble planlagt i evigheten. Bare så mange som godtar Guds frelsesordning blir frelst, ingen andre.

    "For i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn. I kjærlighet har han forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin frie viljes råd," (Ef 1.4-5).

    "Men for dere, brødre, som er elsket av Herren, – for dere skylder vi alltid å takke Gud, fordi han fra begynnelsen har utvalgt dere til frelse, ved Åndens helliggjørelse og ved tro (Frelse kan bare komme som et resultat av den Hellige Ånds gjerning og menneskenes tro) på sannheten" (2.Tess 2.13). Guds hensikt fra starten av var å bringe dem til herlighet (v.14). En kommentar til dette: Fra begynnelsen betyr at fra starten, var Guds gjerning tenkt å føre dem til frelse. (det er til herlighet) i stedet for dom. Frelsen går her mer på redning og ikke på gjenfødelsen.

    "Han er den som har frelst oss og kalt oss med et hellig kall. Han gjorde det ikke etter våre gjerninger, men etter sin egen rådslutning og nåde, den som han gav oss i Kristus Jesus fra evighet av" (2.Tim 1.9).

  • La oss nå se på læren om "den frie vilje".

  • "Alle de som Faderen gir meg, kommer til meg. Og den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut (dvs: AV INGEN SOM HELST ÅRSAK)" (Joh 6.37).

    "For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv" (Joh 3.16).

    "Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn" (Joh 1.12).

    "Men dere vil ikke komme til meg for å få liv" (Joh 5.40).

  • Bibelens siste kall er et generelt kall:

  • "Ånden (den Hellige Ånd) og bruden (menigheten) sier: Kom! Og den som hører det, la ham si: Kom! Og den som tørster, han får komme! Og den som vil, han får ta livets vann uforskyldt!" (Åp 22.17)

  •  

    Hvordan skal vi kunne forene disse tilsynelatende motstridende utsagn i Skriften? "Nøkkelen" ligger i bruken av ordet

  •  
  • FORUTVITEN

  • "utvalgt etter Gud Faders forutviten, i Åndens helliggjørelse, til lydighet og til å bli renset med Jesu Kristi blod: Nåde og fred være med dere i rikt mål!" (1.Pet 1.2). "For dem som han forut kjente, dem har han også forut bestemt (til frelse? Nei, men) til å bli likedannet med hans Sønns bilde, for at han skulle være den førstefødte blant mange brødre. Og dem som han forut bestemte til dette, dem har han også KALT. Og dem som han har kalt, dem har han også RETTFERDIGGJORT. Og dem som han har rettferdiggjort, dem har han også HERLIGGJORT" (Rom 8.29-30). Her er det et viktig trekk som synes å være utelatt, nemlig HELLIGGJORT, som hører til et sted imellom de siste to (rettferdiggjort og herliggjort), men vi kan se at denne rommes i setningen "til å bli likedannet med hans Sønns bilde" i v.29, i tillegg til at det sies i verset fra Peter som vi først nevnte – " utvalgt etter Gud Faders forutviten, i Åndens helliggjørelse".

    I brevet til Efeserne bruker Paulus tre beskrivelser vi skal se nærmere på: "Utvalgt", "forut bestemt" og "forut lagt ferdig". Ordet "utvalgt" viser til et valg i "fortidens evighet" (Ef 1.4), ordet "forutbestemt" til arven i "fremtidens evighet" (Ef 1.11), og ordet "forut lagt ferdig" om våre "gode gjerninger" - "nå mens vi lever" (Ef 2.10) og danner forbindelse med de første to. Dette viser oss samordningen av "Guds vilje" og "menneskets vilje". All profeti er basert på Guds forutviten, men forutbestemmer ikke menneskets oppførsel og utfall. Guds forutviten av det mennesker vil gjøre, tvinger ikke menneskene til å handle slik de gjør. Gud forutså at Adam ville falle, og at Judas ville forråde Jesus - men Hans forutviten av hva de kom til å gjøre tvang dem ikke til å handle slik de gjorde. De gjorde disse tingene fordi de ønsket å gjøre dette, og Gud holdt dem ansvarlig for deres valg.

    Av det som har vært sagt her er det tydelig at Guds valg eller forutvelgelse av enkeltpersoner (ikke til gjenfødeelse, men heller på spesielle tjenester eller hendelser) er basert på Hans forutviten av hvordan de kom til å handle når de fikk tilbud om å ta imot tjenesten. Det er derfor ikke noen vilkårlig eller et påtvunget valg og kommer derfor ikke i konflikt med "viljens frihet". For å illustrere dette forutså Gud den dag da du tok din tilflukt i Jesus Kristus og ble frelst, Han ga deg evig liv, og hadde allerede ditt navn nedskrevet i "livsens bok". Det var en utvendig eller ytre påvirkning av den Hellige Ånd som fikk deg til å ta et standpunkt for Kristus. På denne måten kan du si at du ble kalt til gjenfødelse og gikk inn i utvelgelsen. På den annen side ble du ikke påtvunget dette valg, det vil si at det var imot din egen vilje. Ditt standpunkt var frivillig og var i en harmoni med Hans vilje. Derfor kan vi si at det er en harmonisk forbindelse mellom Guds "suverene vilje" og menneskets "frie vilje".

     

    Dette fører oss til noen bemerkninger om "menneskets vilje". "Viljen" er evnen eller gaven til å velge. Viljen er ikke opphavet. Den er ikke i sinnet. Den er ganske enkelt et hjelpemiddel som bestemmer hvilken kurs vi skal ta. Det er hjertet som styrer mennesket. Dersom et menneskes hjerte er ondt, er viljen ond - og på samme måte: Dersom viljen er ond er hjertet ondt. I det naturlige mennesket bor det ingenting godt, hjertets lyst er å uavbrutt gjøre ondt, derfor – dersom menneskets vilje er å handle i motsatt retning av hjertets naturlige tilbøyeligheter må dette komme fra en kraft på utsiden av mennesket selv. Denne kraft kommer fra den Hellige Ånd. Derfor kan ikke et menneske som ikke er født påny komme til Gud før dets vilje kommer under innflytelse av den Hellige Ånds kraft. Når den gjør det vil mennesket utfra sin egen frie vilje vende seg til Gud. Før Adam falt hadde han en vilje som var fri - fri til å velge mellom godt og ondt. Adam ble skapt i en uskyldighets-tilstand. Han var verken hellig eller ugudelig. Hans vilje var i en tilstand med "moralsk likevekt eller balanse". Det fantes ingen tilbøyelighet hverken mot det gode eller det onde. Slik er det ikke med det falne menneske – det har en tilbøyelighet mot det onde, og dets vilje er ikke i "moralsk likevekt". Menneskets hjerte blir beskrevet slik: "Svikefullt er hjertet, mer enn noe annet, det kan ikke leges. Hvem kjenner det?" (Jer 17.9). "Viljen" til den "siste Adam" (Kristus) var ikke slik som den første Adams vilje (dvs i en tilstand med "moralsk likevekt"), men den var det motsatte av menneskets naturlige vilje, den hadde ingen tilbøyelighet mot det onde, men bare tilbøyelighet mot "hellighet", og derfor var det ingen mulighet for at Kristi vilje ville ha fristet Ham til synd.

    På grunn av at det falne menneskets frie vilje er ledet av den falne natur, det onde hjerte, draes det mot det onde. Derfor er det bare "Guds nåde" som kan forhindre det naturlige menneske fra å gjøre det onde. Og det at mennesket har en tilbøyelighet mot ondskap, betyr ikke dette det samme som at det er ugudelig, men er en forherdelse av hjertet mot alle gode påvirkninger og ettergivelse etter kjødets saneselige begjær. Den natur som er under syndens herredømme, kan ikke selv tilhøre det som er hellig. Jesus sa: "Ingen kan komme til meg uten at Faderen som har sendt meg, drar ham" (Joh 6.44a). Og Paulus sa – "Derfor kunngjør jeg dere at ingen som taler i Guds Ånd, sier: Forbannet er Jesus! – Og ingen kan si: Jesus er Herre! – uten i Den Hellige Ånd" (1.Kor 12.3). I disse vers ser vi svakheten til det naturlige menneske, selv om dette ikke fritar det naturlige menneske fra å søke frelse. For i det øyeblikk han innser at hvis han skal bli frelst må det skje ved en kraft som kommer fra et sted utenfor det selv, er det menneskets eget ansvar å spørre seg selv hvor denne kraften kan finnes. Dette er grunnen til at vi pålegges å forkynne evangeliet, for det "ER EN GUDS KRAFT TIL FRELSE FOR HVER DEN SOM TROR" (Rom 1.16). Men slik som troen kommer "av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord" (Rom 10.17), kan ikke mennesket tro uten å vite hva det skal tro på. Det redskap den Hellige Ånd bruker for å overbevise et menneske om dets behov å bli frelst og å fremkalle en "ny natur" i ham, er "Guds Ord".

    Det er her et menneske har anledning til å, skal vi si, misbruke sin "frie vilje" til å motstå den Hellige Ånds påvirkning på mennesket. Stefanus’ anklage mot hans forfølgere var – "Dere stivnakker (gjenstridige) og uomskårne på hjerter og ører! Dere står alltid Den Hellige Ånd imot – som deres fedre, så også dere!" (Apg 7.51). Derfor er det sant at et menneske som utøver sin "vilje" som er ledet av et stolt og gjenstridig hjerte, kan avslå eller stå imot den Hellige Ånds manende og kallende røst og gå mot sin egen undergang. Denne forkastelse gjøres av mennesker som bukker under for den Hellige Ånds påvirkning og dette viser oss at de ikke kan bli frelst mot sin egen vilje.

     

    Dersom "syndenes tilgivelse" blir forkynt gjennom Kristus til alle mennesker (Apg 13.38), og Gud befaler alle mennesker overalt om å omvende seg (Apg 17.30), og dersom vi skal bønnfalle mennesker om å bli forsonet med Gud (2.Kor 5.18-20) - likeså sikkert er det at Kristi verk på Golgata ikke bare var begrenset til noen få utvalgte, men gjelder alle som mottar budskapet. Gud skuffer ikke mennesker. Når et tilbud om å bli frelst kunngjøres til "den som vil komme" er det et ekte tilbud. Det er ikke riktig å si at Gud har utvalgt en bestemt person til frelse, at denne vil bli frelst - enten han tror eller ikke. Han må bli frelst gjennom den guddommelige fremgangsmåte som gir frelse. Du kan ikke bli utvalgt dersom du ikke er kandidat for det. Det vil si, som vi alt har sagt, at gjenfødelsen er grunnlaget for å gå inn i utvelgelsen. Det hendte en gang en vekkelsekampanje hvor predikanten skulle tale over emnet "utvelgelsen" i en by. I avisen og på oppslagstavler alle plasser ble det kunngjort at alle i byen var velkommen til møtet. Folk strømmet til og lokalet ble fylt og da la de merke til at på innsiden av lokalet sto det over døren: "Disse er de utvalgte", altså kallet gikk ut til alle og innbydelsen gjaldt alle, bare de som tok i mot innbydelsen og gikk inn i møtelokalet fikk del i utvelgelsen. Som noen har sagt så godt: "De som blir gjenfødt er den som vil, og de som ikke tar imot budskapet til gjenfødelse er de som ikke vil."

    HVA ER TEGNET PÅ AT DU ER GJEFØDT
    OG HAR FÅTT DEL I UTVELGELSEN?

    1. En bevissthet over den nye fødsel.. D


    Mannakorn

    Til hovedsiden