PAULUS' BREV


A. DEN KRONOLOGISKE REKKEFØLGE

B. DEN KANONISKE REKKEFØLGE AV MENIGHETSBREVENE

A. DEN KRONOLOGISKE REKKEFØLGE

                                                                    1.TESSALONIKER
                      1. GRUPPE                    2.TESSALONIKER
                  DE SYV                                   HEBREERNE
               TIDLIGE                             1. KORINTER
               BREVENE                           2. KORINTER
                                                                  GALATERNE
                                                               ROMERNE

 

              2.GRUPPE                         FILIPPERNE
           FENGSELS-                            FILEMON
                   BREVENE                               KOLOSSERNE
                                                             EFESERNE

 

Gapet mellom den andre og tredje gruppering.
Paulus bevegelser under en fireårsperiode etter han ble satt fri fra fengselsopphold (år 63e.Kr) er formørket. Det finnes ingen guddommelig beretning om dette. Ulike antydninger kan imidlertid oppfanges fra Fil 2.24; Fil 22; 1.Tim 4.13; 2.Tim 1.15,18; 4.10; 13.20; Tit 1.5; 3.12, som en reise, eller flere reiser, til Asia og Europa, og rommer høyst sannsynlig hans besøk til Kolossæ og Efesus, og muligens Dalmatia (Illyricum) og Spania.

Hvor hvit ønsket om å besøke Spania (Rom 15.24,28) noen gang ble oppfylt er rett og slett bygd på gjetninger, til tross for et utsagn av Clement av Rom (Clement i Fil 4.3?), 91-100 e.Kr, i et "brev til Korinterne", at Paulus "reiste til vestens ende".

Noen tar dette for å referere til Spania (og Gaul), men der finnes ingen bevis; og en inskripsjon som ble funnet i Spania sier at man "kvittet seg med en ny overtro" viser på ingen måte at dette henviser til Paulus og hans anstrengelser der. Slike ting er langt fra overbevisende. På den annen side, en talende utblivelse av noen omtale eller tips om et slikt besøk i de tre avsluttende brever - 1.Timoteus, Titus, 2.Timoteus - kan verken oversees eller bortforklares.

Forestillingen om at Clemets ord "vestens ende" rommer et besøk til de britiske øyer kan avfeies med biskop Lightfoots ord ved å "verken å inneholde bevis eller sannsynlighet".

          3.GRUPPE                                    1. TIMOTEUS
  PASTORAL-                                         TITUS
               BREVENE                                      2. TIMOTEUS
                      

1. Av det forutgående kan vi se at tallet syv er åpenbar ved å gruppere Paulus' brever som et hele. De er like mye verdt å merke seg den kanoniske rekkefølgen til menighetsbrevene (se punkt B,under). De kan inndeles i tre grupperinger, og gir et antall på fjorten (2 X 7) adskilte brev. Den første gruppering består av de syv tidligere brev (inkludert Hebreerbrevet). Den andre og tredje danner de andre syv (4 + 3.  Se B1).

2. Det kan nevnes (blant mange andre ting) at den syvende i denne rekkefølge (Romerne) og den fjortende (2.Timoteus) omfatter de to enestående og forferdelige fortegnelser om forholdene og tilstanden til "den bebodde verden" forutgående for, og på tiden for Kristi første kommer, og forutgående for Hans gjenkomst (Rom 1 og 2.Tim 3). Ved omhyggelig granskning av den ovenstående liste, vil dem som gransker Skriften kunne klarlegge for seg selv interessante og viktige problemstillinger som er forbundet med den perioden de berører.

B. DEN KANONISKE REKKEFØLGE
TIL MENIGHETSBREVENE

A. ROMERNE (Lære og anvisninger)
        B. 1. og 2.KORINTER (Irettesettelse)
    C. GALATERNE (Korrigering)

 A. EFESERNE (Lære og anvisninger)
B. FILIPPERNE (Irettesettelse)  
    C. KOLOSSERNE (Korrigering)

A. 1. OG 2.TESSALONIKER
(Lære og anvisninger)

1. Syv menigheter blir talt til som sådan ved den Hellige Ånd. Syv er tallet på åndelig fullkommenhet, det samme tall som Herren selv senere tilskriver forsamlingene. (Åp 2 og 3) fra herligheten.

I disse brev har vi den fullkomne innlemming om Åndens lære til menighetene. De inneholder "hele sannheten" (Joh 16.13) som sannhetens Ånd skulle føre Herrens folk inn i. De inneholder de ting som Herren selv ikke kunne tale om da han var på jorden, for tiden for det var ikke inne da. De inneholder "de ting som er mine som Han skal ta å vise dere". Antallet på disse brev, er syv, og er fullkomment. Deres rekkefølge er også fullkommen.

2. AT DENNE REKKEFØLGE IKKE ER KRONOLOGISK MEN INNDELT ETTER TEMA og belærende er helt åpenbar uten noe som helst spørsmål ved det faktum at den Hellige Ånd har plassert de brev som ble skrevet aller først (Tessalonikerne) som nummer syv og sist på listen. Spørsmålet hvorvidt rekkefølgen som den Hellige Ånd har fremsatt disse brevene i, er rekkefølgen som vi finner dem i vår Bibel, og må derfor besvares ved undervisning av Ånden selv som åpenbarte for oss i hans egen guddommelige og fullkomne oppstilling av disse brevene, i stedet for etter menneskets forestilling, som anstrenger seg for å utarbeide et læremessig system i henhold til den kronologiske rekkefølge som vanligvis er akseptert.

Selv om den kronologiske rekkefølge til brevene har sin vidunderlige lærdom å meddele oss (se A.2, over), når følger den gradvise utfoldelse i rekkefølgen av Åndens undervisning i forbindelse med "lærens framgang", fra pinse til at Paulus er i fengsel, er likevel disse andre lærdommer overlevert oss ved vår guddommelige veileder i den erfaringsmessige rekkefølge som brevene til de syv menigheter er sendt ut i.

I alle de hundretalls greske håndskrifter av det Nye Testamente varierer aldri rekkefølgen av disse brevene. Den rådende rekkefølgen av det Nye Testamentets bøker tar form som grupper, nemlig (1) De fire evangelier; (2) Apostelgjerningene; (3) de så kalte "vanlige" brev; (4) Paulus' brev og (5) Åpenbaringsboken. Men mens rekkefølgen av disse fem grupper varierer i noen av manuskriptene, og Paulus' brev varierer i sin plass med hensyn til de andre fire grupper, og mens Paulus' brev selv (altså innad) varierer i sin rekkefølge (f.eks. Hebreerne etterfølger i noen tilfeller Tessalonikerne), er rekkefølgen av disse syv menighetsbrev ufravikelig den samme.

3. Det er uvitenhet om den guddommelige norm som resulterer i de elendige forsøk på å "tilpasse" Herrens lære i evangeliene, som har å gjøre med himlenes rike og det jødiske samfunn, ved Paulus' lære, han som var apostel og en Kristi tjener i menighetsbrevene. Og slik, da man finner ut at de ikke kan "tilpasses", får vi de upassende utsagn og fremgangsmåter til de som legger ut "Paulus' lære", som de kaller den, til fordel for "Jesu lære", med foraktelige henvisninger til "Paulus' hellinistiske tilbøyeligheter"; og slike utsagn som "Herrens ord må foretrekkes framfor en disippels ord"; "vi må komme tilbake til Jesus", og så videre. Alt det, og liknende utsagn, slår fast det faktum at den guddommelige lære fra den Hellige Ånd, i oppfyllelsen av løftet av Herren i Joh 16.13, ikke bare er oversett eller forstått av enkelte, men blir med fullt overlegg ikke tatt hensyn til og forkastet av andre som beskjeftiger seg med dem.

Hver kristen som ikke ivrig akter det som spesielt har blitt skrevet til hans undervisning er således tilbøyelig til å bli forledet. Hvert ord i Skriften er til ham og hans lærdom, men ikke alle ord er om ham. Men disse brev var alt om ham og omkring den spesielle stilling som han er plassert i med hensyn til jøden og hedningen, den gamle skapning og den nye; "kjødet" og "ånden"; og alle de forskjellige tilfeller som han finner i sin erfaring.

4. I forbindelse med rekkefølgen som disse menighetsbrev kommer til oss i, legger vi først merke til at de er gruppert i to inndelinger på tre og fire (se B, over). Tre utpeker seg klart fra alle de andre da disse er avhandlinger mer enn brever, og de inneholder så mye mer trosemner enn sammenlignet med det som er rene brev. Dette kan sees av den detaljerte oppbygningen som gir innholdet på hver av dem. Disse tre er Romerne, Efeserne og Tessalonikerne. Og de fire er plassert mellom disse tre i to par, hvert par inneholder henholdsvis irettesettelse og korrigering, i kontrast til de andre tre, som inneholder lære og anvisninger i henhold til 2.Timoteus 3.16.

ROMERNE kommer først da dette brevet inneholder de elementære hovedtrekk til kristen undervisning. Den begynner med å vise mennesket (hedning og jøde som likeverdige) som ganske til det ytterste er fordervet og hjelpeløse, fortapte og ugudelige syndere; hvordan den forløste synder har dødd sammen med Kristus, og sammen med Ham er oppreist til "fornyelse av livet"; gjort til en sønn og arving av Gud i ham.

EFESERNE fortsetter fra dette punkt, ved å ikke begynne med mennesket, men med Gud. Den tilkjennegir for oss Guds kunnskap og hans hensikt i Kristus. At alt oppslukes I Kristus i "en husholdning i tidenes fylde" (1.10), og tilblivelsen av et forenet legeme av jøder og hedninger som en "menighet", som ved Guds mangfoldige visdom kan bli kunngjort for "maktene og myndighetene i himmelen" (3.19).

TESSALONIKERNE, skrevet først av alle brevene, blir plassert i denne forbindelse sist av alle ved den Hellige Ånd. Heri er det gitt en spesiell åpenbaring vedrørende Herren Jesu Kristi gjenkomst. De står sist og alene, og er ikke etterfulgt av noe annet menighetsbrev. Dersom vi har "ører som hører", kunngjør denne hending at -

5. Det er fånyttes å lære kristne sannheter som er forbundet med Herrens komme inntil de har lært sannhetene i de andre brevene. Inntil de kjenner og forstår fra Romerne hva de er av natur, og at Gud har dannet dem for å være I Kristus Jesus, - sønner og arvinger, medarvinger med Kristus (Rom 8.17); inntil de kjenner og forstår at nå har selv Gud "velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmen I Kristus" (Ef 1.3), har de ikke rom for, og ingen forståelse av, sannheten vedrørende Hans gjenkomst fra himmelen.

* * *

For å summere opp: - Den frelste synder blir framsatt
I ROMERNE, som død og oppreist med Kristus
I EFESERNE, som satt i det himmelske I Kristus
I TESSALONIKERNE, i herlighet til evig tid med Kristus.


Til menighetsbrevene

Startsiden