UTDELING AV
SANNHETENS ORD PÅ RETT MÅTE

 


”Legg vinn på å kunne framstille deg for Gud som en som holder prøve, en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, en som PÅ RETT MÅTE UTDELER SANNHETENS ORD.”  (2.Tim 2.15)

 

Skriften er ikke en systematisk avhandling om teologi, historie, vitenskap eller noe annet tema. Den er en åpenbaring fra Gud om Hans plan og vilje med jorden og menneskene på den, til alle tider. Skriften ble overlevert til oss stykkevis ”i fordums tid mange ganger og på mange måter” (Heb 1.1). Guds hellige menn talte drevet av Ånden under en periode på 1600 år, fra 1492 f.Kr og til år 100 e.Kr. Bibelen består av 66 adskilte bøker; 39 i det Gamle Testamentet, og 27 i det Nye Testamentet. Disse bøker ble skrevet av 40 forskjellige forfattere. Av konger, slik som David og Salomo; statsmenn som Daniel og Nehemias, prester som Esra; mennesker lærte av Egypts visdom som Moses og mennesker lærte av den jødiske lov som Paulus. Ved gjeteren Amos; ved skatteoppkreveren (tolleren) Matteus; fiskere slik som Peter, Jakob og Johannes som var ”ulærde og uvitende” mennesker; Lukas, legen; og slike veldige ”framsynte” profeter som Jesaias, Esekiel og Sakarias.

 

Det er ikke en ”østens bok” selv om den ble skrevet i denne delen av verden. Dens sider ble skrevet i Sinais ødemark, på Arabias klipper, på åsene og i byene i Palestina, i Templets saler, profetenes skoler ved Betel og Jeriko, i borgen Susan i Persia, ved elvebreddene ved elven Kebar i Babylonia, i Roms fangehull, og på den øde øya Patmos i Egeerhavet.

 

Mens Bibelen har blitt samlet på den måten som er beskrevet, er den ikke en ”uoversiktlig sammenblanding” av eldgammel historie, myter, legender, religiøse spekulasjoner og apokalyptisk litteratur (endetidslitteratur). Det finnes en progressiv og fremadskridende åpenbaring og lære i den. Det vil si at den ene husholdning tar med seg lyset fra den foregående, og forsterker åpenbaringen. Dommerne visste mer enn Patriarkene, Profetene visste mer enn Dommerne, Apostlene visste mer enn Profetene. Det Gamle og det Nye Testamentet kan ikke adskilles. Du kan ikke forstå 3.Mosebok uten Hebreerbrevet, eller Daniel uten Åpenbaringsboken. For det Nye Testamentet er skjult i det Gamle Testamentet, og det Gamle er åpenbart i det Nye.

 

Mens Bibelen er en ”åpenbaring fra GUD” er den ikke skrevet på et overmenneskelig eller himmelsk språk. Dersom det var skrevet på den måten ville vi ikke kunne forstå den. Dens overnaturlige opprinnelse kan vi se i det fatum at den kan oversettes til hvilket som helst språk. Skriftens språk kan vi inndele i tre typer. Billedlig, symbolsk og bokstavelig. Den billedlige delen blir forklart i sammenhengen den står i, den symbolske delen blir forklart i enten sammenhengen den står i, eller et annet sted i Skriften, og resten må vi ta bokstavelig. Det vil si: Vi skal lese Bibelen slik som vi leser hvilke som helst andre bøker, og la den tale til oss det den ønsker å formidle, uten å forklare, fremstille eller åndeliggjøre dens betydning. Ta Bibelen bokstavelig.

 

Mens Bibelen ble skrevet TIL alle slags mennesker, og TIL vår lærdom, er den ikke til alle mennesker i sin helhet. Deler av den er skrevet til JØDENE, andre deler av den er skrevet til HEDNINGENE, og så er det deler av den som har med MENIGHETEN å gjøre. Disse tre utgjør de ”tre klasser” som menneskene er delt inn i (se 1.Kor 10.32). Følgende av dette er at mens hele Bibelen ble skrevet til menighetens lærdom, er ikke alt skrevet om menigheten. Menigheten blir ikke omtalt i det Gamle Testamentet. Det Gamle Testamentet består for det meste av historien til en nasjon, nemlig Israel. Når vi tar de gammeltestamentlige løfter og anvender dem om menigheten, så frarøver vi jødene det som er deres alene. For å illustrere dette er Jesaias profeti i kapittel éns overskrift stort sett anvendt om menigheten, mens derimot det første verset i kapittel en gir klart til kjenne at det handler – ”om JUDA og JERUSALEM” (Jes 1.1). I det Nye Testamentet er Hebreerbrevet og Jakobs brev til jødene. Jakobs brev er skrevet til menigheten, men bærer et jødisk preg,  ”de tolv stammer som er spredt omkring i landene” (Jak 1.1). I Hebreerbrevet stopper mange kristne opp ved ordene ”faller fra” (Heb 6.4-6), og ”dersom vi synder med vilje” (Heb 10.26). Men vi kan ikke bruke disse ordene om gjenfødte kristne. Disse ord ble talt til frafalne jøder som bekjente seg som kristne men som aldri var gjenfødt Dersom de ikke godtok Jesus som sin Messias, så korsfestet de praktisk talt Kristus påny, og var da ikke bedre enn sine brødre som virkelig hadde korsfestet Ham.

 

HELE Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet” (2.Tim 3.16), og det som skjedde med Israel ble skrevet som eksempel og påminnelse for oss (1.Kor 10.11), men vi må aldri anvende ting på menigheten som ikke hører menigheten til. Å gjøre dette er å gjøre vold på Skriften og leder bare til uklarheter og forvirring.

 

Når vi skal ”utdele sannhetens ord på rett måte” må vi også klare å skille mellom Kristi gjerning eller tjeneste som profet, prest og konge. Disse forskjellige virksomheter ble ikke utført samtidig. Vi må også kunne klare å skjelne mellom de ”profetiske dager” i Skriften. Vi må kunne skjelne mellom ”tider” og ”tidspunkt”. Om ”det som før var” når Han talte gjennom profetene, og disse ”siste dager” der Han har talt til oss ved Sønnen (se Heb 1.1-2). Med hensyn til ”tider” så omtales disse som

 

”UVITENHETENS TIDER” (Apg 17.30)

”HEDNINGEFOLKENENS TIDER” (Luk 21.24)

”HUSVALELSENS TIDER” (Apg 3.19)

”DE TIDER DA ALT DET BLIR GJENOPPRETTET” (Apg 3.21) og

”en husholdning i TIDENES FYLDE” (Ef 1.10).

 

Av uttrykket ”HEDNINGEFOLKENENS TIDER” forstår vi at når ”hedningene” er i maktposisjon så er ikke ”jødene” det. Og da ”hedningefolkenens tider” fortsatt gjelder, kan ikke menigheten styre eller være et kongerike i denne tidsalder. Vi må heller ikke glemme den ”GUDDOMMELIGE FORENING” og den ”GUDDOMMELIGE ADSKILLELSE” i Guds Ord. Vi må ikke adskille det som Gud har sammenføyet, og gi det ut for å være ”Guds Ord” og fremvirket ved ”Guds Ånd”, og heller ikke forene det som Gud har adkilt slik som dåpen og gjenfødelsen, loven og nåden, menigheten og riket.

 

I tillegg er det ikke tilstrekkelig å bare inndele Skriften på denne måten som er nevnt over, vi må også lære å skille Skriften hva ”TID” og ”EVIGHET” angår, og de ulike ”TIDER” og ”TIDSHUSHOLDNINGER”.

 


Profetordet

Til hovedsiden

 

GospelBanner
GospelBanner