ÅPENBARINGEN


Vi kan dele inn Bibelen på følgende måte:

a. Det Gamle Testamentet.

Løfter og profetier om Kongen og Riket.

b. De fire evangeliene.

Kongen fremstår, blir tilkjennegitt (kunngjort) og forkastet.

c. Paulus' tidligere brever.

OVERGANGSFASEN. Riket blir igjen tilbudt og atter forkastet.

d. Paulus' senere brev.

Kongen opphøyes og gjort til Hode over alle ting for  "menigheten som er Hans legeme". Hemmeligheten.  Riket midlertidig herreløst

e. Åpenbaringen.

            Kongen og Riket åpenbart. Kongen sitter på tronen. Riket opprettes. Løfte og profeti oppfylles.

 

1. Herren Jesus Kristus er det store tema i Guds Ord (sammenlign Luk 24.27; Joh 5.39) som er kvinnens "ætt" som det er gitt løfte om (1.Mos 3.15). Han er derfor hovednøkkelen til en guddommelig åpenbaring av Ordet. Hele Skriften omtaler Ham enten direkte eller indirekte, og da alt dreier seg om, og rundt Ham, kan ingenting forståes foruten Ham.

Dette ser vi fremstilt i overstående oppdeling av Skriften. Vi ser at 1.Mosebok og Åpenbaringen, "den første" og "den siste" av bøkene i Bibelen, uadskillelig hører sammen. 1.Mosebok er "begynnelsen", og Åpenbaringen enden på det skrevne Ord, selv om Herren, Ordet som ble kjød, talte om seg selv (sammenlign (21.6; 22.13). Åpenbaringsboken er fullendelsen av 1.Mosebok. Den ene uten den andre ville være uforståelig. 1.Mosebok 1-2 har sitt motstykke i Åpenbaringsboken kapittel 21-22.

Uten de første kapitlene i 1.Mosebok, ville Åpenbaringsboken være helt uforståelig og meget gåtefull, og den er kanskje skrevet til de som tror at "skapelsen" og "fallet" bare var "myter" (se 2.Tim 4.4). Uten de siste kapitlene i Åpenbaringen ville "Bøkenes Bok" være en nedtegnelse som var uten håp og en forferdelig historie om den adamittiske rases fall og dom.

Bibelen kan sammenlignes med en vidunderlig og sammensatt belte, med en beltespenne som hører til på hver ende, den ene er fullendelsen av den andre. Ryker den ene er den andre ubrukelig, og beltet kan ikke brukes til hva det er tenkt for. Så her er 1.Mosebok og Åpenbaringsboken de to endestykkene av det guddommelige Ord, som passer sammen og sammenføyer dem i "skjønnhetens fullkommenhet" og harmonerer at hele Skriften er Guds Ord som ved sin velvilje har åpenbart sin "evige plan".


2. Nøkkelen til å forstå betydningen av boken finner vi i kapittel 1 vers 10 - "Herrens dag" (se Jes 2.12). Johannes var ikke i en "åndelig opphøyelses-tilstand" på en spesiell lørdag eller søndag der han var på Patmos, som et resultat av at "han så visjoner og drømte drømmer" - Men, som det sies, "jeg var (eller befant meg) bortrykket i ånden på herrens dag" (sammenlign med Esek 1.1; 8.3 m.fl). Han blir så vist, og både ser og hører (22.8), de ting som han skriver om.

Da "Herrens dag" ennå er fremtidig, er derfor følgen av dette at hele boken må dreie seg om de ting som hører til "den dag", og i det store og hele er fullstendig profetisk. Selv om forvarsler eller antydninger vedrørende dommen kan spores til forbindelser med tilstander i forgangen historie, er likevel ennå denne alvorlige advarselen her (1.10), at "dommene" i Åpenbaringsboken har samband med Herrens dag, "en hevnens dag" (sml Jes 61.2; 63.4 m.fl.), og gjør det klart at boken omtaler fremtiden, og er åpenbaringens dag (Dommedag) av "kongers Konge og herrers Herre".

Dens formål og utstrekning vises videre ved dens plass i kanoniseringen. Rekkefølgen av de ulike bøker i det Nye Testamentet varierer, men allikevel former de fire grupper som aldri varierer kronologisk.

Evangeliene inneholder profetier om den store trengsel: Åpenbaringsboken beskriver den. Skriften har en periode som ligger i mellom disse. Apostelgjerningene og brevene. Kronoligisk og kanonisk, Åpenbaringsboken etterfølger brevene, selv om den etterfølges av evangeliene logisk sett i Guds plan (Ef 3.11). Derfor ser vi at omfanget omfatter alle tidens tilstander; den taler om enden på profetier, enden på "Guds hemmelighet" (10.7); enden på all "fiendskap mot Gud", og "tidenes tiders" morgengry.


3. DENS HEBRAISKE SÆRPREG. Språket i boken er gresk: dens tanker og uttrykksmåter er hebraiske. Dette sammenføyer den med det Gamle Testamentet, og viser at dens store plan og hensikt er å kunngjøre Guds endelige forhold med jødene og hedningene som sådanne; og at "Guds menighet" i Paulus brever og denne tidshusholdning ikke har noen plass i Åpenbaringsboken (bortsett fra i tilknytning med dens herliggjorte Hode). Alle ting som blir talt om billedlig sett i boken har med Israel å gjøre, Templet, Tabernaklet m.v.

I Matteus (det hebraiske evangelium) er igjen det omtrent 92 sitater fra, og som har samband med, det Gamle Testamentet. I brevet til Hebreerne er det 102. I Åpenbaringsboken finnes det ikke mindre enn 285. Dette utpeker tydelig dens nøye forbindelse med det Gamle Testamentet og Israel; og likeledes peker på de siste uttalelser i "moderne lære", det vil si at "hvilket som helst syn som blir antatt av skyldfrie jødiske kilder, er det ingen tvil om at han (den som skriver) har kommet med en bok som tatt for å være inngående kristent", for å være en befaling av mennesker som, vitende og uvitende, er blinde for dette fundamentale faktum i Åpenbaringsboken.

KRISTI BENEVNELSER (TITLENE) støtter videre dens hebraiske særpreg:

a. "Menneskesønnen" (1.13; 14.14). Finnes ikke i Paulus brever.

b. "Den allmektige" (1.8 m.fl)

c. "Herren Gud" (3.8 og se kap 22.6). Sammenlign denne benevnelsen med 1.Mos 2.4 - 3.24 i forbindelse med paradiset.

d. "Den første og den siste" (1.11,17; 2.8; 22.13). Aldri forbundet med "menigheten som er Hans legeme".

e. "Fyrsten til jordens konger" (1.5). Aldri brukt i forbindelse med "menigheten".

f. "Den som skal komme" (1.4 m.fl). Forekommer 16 ganger i evangeliene, Apg, Heb (10.37); tre ganger i Åpenbaringsboken, og ingen andre steder.

g. "Den levende" (1.18). En benevnelse som bare finnes hos Daniel (4.34; 12.7) og seks ganger i denne boken. Slik sammenføyes Daniel og Åpenbaringsboken sammen på en veldig spesiell måte.


4. "BRUDEN" OG "HUSTRUEN" i 21.9 må ikke forveksles med "hustruen" i 19.7. Den sistnevnte er Israel som blir kalt ut fra nasjonene til velsignelse for "Landet"; den jordiske ledsager for "den Høyeste Konge" (sml Sal 45; Jer 3.14). Denne "hustru" (19.7) er forbundet med det tusenårige Jerusalem som, med resten av denne jord som "nå er", vil forgå og gi rom for den nye jord med det nye Jerusalem, som følger etter og erstatter det forutgående. "Bruden, lammets hustru" i 21.9, er forsatt av Israel, men den del av Israel som har "det himmelske kall" (Heb 3.1): Alle de som har forbindelse med det "himmelske land" og "byen med grunnvollene" som de "lengtet" etter (Heb 11.13-16); det "øvre Jerusalem" i Gal 4.26. Herav betydningen av uttrykket "brud" (gr. numphe) i 21.9.

Det Israel som omtales i 19.7 blir ikke benevnt som brud (gr. numphe), fordi hun har blitt hustru (gr. gune). Sml uttrykket "ektet deg" = har blitt din ektemake (fullendet), i Jer 3.14, og se også i den norske studiebibelen som har å gjøre med "gjenopprettelse"-tiden. Her (21.9) indikerer uttrykket "brud" tydelig  at forlovelsen har funnet sted og at giftemålet vil bli fullbyrdet når bruden vil ha kommet ned ut fra himmelen. Johannes ser henne komme ned (presens partisipp) (21.10).

Den lette måten vi taler om en "brud", er ikke bare delaktig i tiden for bryllupssermonien, men også etter hun har blitt hustru (gr. gune), og må ta ansvaret for mye av den forvirring vi har med hensyn til "hustruen" i 19.7, og brud-hustruen i 21.9. Kort sagt, "brud" skal bare benyttes om en forlovet jomfru (gr. parthenos= heb. Bethulah), når den legale vielsessermonien finner sted. Rett etter, opphører hun å være "brud", og har blitt en legal "hustru", selv om fullendelsen av ekteskapet fra et juridisk synspunkt  kan være utsatt (se Matt 1.25).

I følge Moseloven, var en forlovet tjenestepike (heb. belulah) en legal hustru ('ishshah), (sml Matt 1.18, 20 med 5.Mos 22.23,24); herav Josefs prøvelse og fristelse (se Matt 1.20). En nøye granskning av uttrykkene i Matt 1.18-25, vil gi spor til en klarere forståelse av uttrykkene "brud" og de to "hustruer" i Åp 19.7; 21.9 enn masse kommentarer om dette.

Dersom den tusenårige hovedstad er virkelig, så er dette også det, for begge omtales i samme vendinger. Og dersom det å legge "dine stener med skjønne farger" og "dine grunnvoller med safirer" (Jes 54.11) blir talt om den dag da Gud skal kalles "hele jordens Gud" (se v.5), må det referere til tiden som Jes 65.17; 66.22 og Åp 21.1 taler om. Videre, det å legge grunnvoller inneholder et solid grunnlag som en kan legge dem på, dvs jorden. Grunnvoller har ingen hensikt for en by som ”svever" i luften!

Det samme argumentet kan vi også bruke om "livets tre" og "livets vann". Dersom "elven" og "trær til mat" i Esek 47.1-12 er virkelige og bokstavelige, så er også livets "tre" og livets "vann" her. Igjen blir begge omtalt i samme vendinger. Det finnes ikke mer rom for "billedspråk” i det ene tilfelle enn det andre. "Livets tre" som gikk tapt i paradiset i 1.Mosebok sees her gjenopprettet for hele jorden på den dag når "hele jordens Gud" vil "bo" hos menneskene, - og være "deres Gud" (Åp 21.3). Det finnes ikke rom for "symbolikk" i noen av tilfellene.


5. De mer viktige talemåter skal vi legge merke til. Disse vil utruste oss med nyttige nøkler hvor symbolikken ikke er guddommelig forklart eller indikert, og vil utruste den som gransker til å bedømme om Åpenbaringsboken bare er Johannes "symbolske fantasi", som noen hevder, eller om boken er, som den påstår å være - en bevisst profetisk fremsettelse av de aktuelle hendelser og utfall der Gud kunngjør sin plan og hensikt, og som har å gjøre med at himmelen og jorden vil bli fortært.


6. TALL har en utpreget og betydelig plass i Åpenbaringsboken. Disse er i tur og orden

- 2 (inntreffer elleve ganger)
- 3 (elleve)
- 3,5 (to ganger)
- 4 (tretti)
- 5 (tre)
- 6 (to ganger, inkluderer også Åp 13.18)
- 7 (femtifire ganger)
- 10 (ni)
- 12 (tjueto ganger)
- 24 (syv ganger)
- 42 (to ganger)
- 144 (fire ganger)
- 666 (en gang)
- 1000 (ni ganger)
- 1260 (to ganger)
- 1600 (en gang)
- 7000 (en gang)
- 12.000 (tretten)
- 144.000 (tre ganger)
- 100.000.000 (en gang, 5.11)
- 200.000.000 (en gang, 9.16)

En og tyve i alt (3x7=21)

Syv kan derfor sees som det mest fremtredende tall, og inntreffer femtifire ganger (3x3x3x2=54). Tolv kommer etterpå med toogtyve ganger. Syv, ti og tolv, med deres sammensetning, går gjennom hele boken. I notatene i studiebibelen legger vi merke til andre tall, av stor betydning. Den som gransker Bibelen vil således bli utrustet for selv å løse mange av de problemstillinger som er forbundet med tall i Skriften. Noen eksempler kommer her der ordet er brukt.

- 6 ganger

Babulon, basanismos (pine), theion (svovel)

- 7 ganger

Abyssos (avgrunnen), axios (verdig), basileuo (styre), etoimazo (gjøre klart), makarios (velsignet), propheteia (profeti), semeion (tegn m.fl), hupomene (tålmodighet), charagma (merke, Kristus)

- 8 ganger

Amen, thusiasterion (alter), planao (bedra, forføre), Satanas, sphragizo (segl), stephanos (krone), nux (natt)

- 9 ganger

deka (ti), kainos (ny), krino (dømme), marturia (vitnesbyrd), pantokrator (Allmektig), polemos (krig m.fl)

- 10 ganger

alethinos (sann), eikon (billede), thumos (vrede), keras (horn), prosopon (ansikt), hora (time), salpizo (å lyde)

- 12 ganger

dunamis (styrke), phiale (flaske)

- 14 ganger

aster (stjerne), Iesous, doulos (tjener)

Ordet arnion (lam) forekommer 29 ganger ("Lammet" 28 (=4x7), den andre forekommer i 13.11). Andre steder bare i Joh 21.15. Haios (hellig) forekommer 26 ganger ifølge tekstene, som (unnlate) 15.3 og 22.6 og i tillegg 22.21; (i motsatt fall) 27 ganger (3x9 eller 3x3x3): doxa (herlighet) forekommer 17 ganger (10+7): eulogia (velsignelse og tilskrivelse) 3 ganger; etnos (nasjoner) 23 ganger; nikao (seire) 17 ganger; drakon (drage) 13 ganger: plege (plage m.fl) forekommer 16 ganger (4x4).

Setninger forekommer ofte, eks. den som har øre 7 ganger; dersom noe menneske har øre forekommer en gang: tredje del, 16 ganger, jordens konger, 9 ganger.


7. KONKLUSJON. "Livets tre" (22.2) og "Livets vann" (versene 1.17) kan sees å være det sentrale temaer på den nye jord. Det vil ikke være noen "forbannelse" lenger (v.3). I stedet for "Fallet" har vi gjenopprettelsen. I stedet for utdrivelsen - "med mindre han rekker frem sin hånd, og tar av livets tre, og eter, og lever for evig" (1.Mos 3.22) - er den nådefulle invitasjon til de som "har rett til livets tre" (v.22). "Kom, den som vil, og la ham drikke livets vann for intet" (v.17).


8. Bekjennelsen (22.21) ikke bare kompletterer samsvaret i strukturen, men avslutter hele Guds Bok på en passende måte. "Nåde og sannhet kom ved Jesus Kristus" (Joh 1.17). I denne tidshusholdning er alt av nåde. Nåde nå, og herlighet etter dette (sml Sal 84.11). I den tid som kommer, som Åpenbaringsboken tar for seg og behandler, vil nåde bli gitt for å "holde ut til enden" (Matt 24.13) til all som kommer "ut av den store trengsel" (7.14); for alle de som er drept av antikrist "for (på grunn av) Guds Ord" (6.9); og alle som "har Jesu Kristi vitnesbyrd" (12.17). "Nåde, nåde". ALT ER AV NÅDE!


Profetordet

Til hovedsiden

 

GospelBanner
GospelBanner