HELBREDER GUD NOEN GANGER OG ANDRE GANGER IKKE?

Helbreder Gud noen ganger og andre ganger ikke? Selve spørsmålsstillingen er feil, en kan ikke si det slik. Vi vet at Gud helbreder og at Gud er undrenes Gud, at Gud gjør mirakler, nå som før. Vi vet at Bibelen i 1.Korinterbrev sier at det ikke må fattes dere på noen nådegave mens dere venter på vår Herre Jesu Kristi gjenkomst, så nådegaver er i flertall og deriblant nådegaven til å helbrede (kap 12). Så hvorfor det ikke skjer kan vi jo ikke si på den måten at det er noen ganger som Gud velger å IKKE helbrede. Spørsmålet er heller: Hvorfor opplever ikke VI helbredelsen? - men Gud han helbreder alltid.

Gud er allvitende og ser lengere enn oss, så et nei er også et svar selv om Guds svar er ikke alltid det vi forventer oss. Gud ser lenger hva som vil tjene på sikt. Det står også i Skriften om at vi også i vår skrøpelighet kan få lov til å kjenne Guds kraft. Det er viktig å sette tingene i perspektiv. Se i 2.Kor kapittel 12. Dette er kapitlet hvor Paulus sier han har bedt Gud om å bli fri tornen i kjødet. 2Kor 12:7-10 "Og for at jeg ikke skal opphøye meg av de overmåte store åpenbaringer, har jeg fått en torn i kjødet, en Satans engel som skal slå meg, for at jeg ikke skal opphøye meg. Om denne bad jeg Herren tre ganger at den(en Satans engel) måtte vike fra meg. Men han sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet (ikke i sykdom). Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan bo i meg. Derfor er jeg vel tilfreds i skrøpelighet, under mishandling, i nød, i forfølgelser og trengsler for Kristi skyld. For når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk!"

Som vi ser ble ikke Paulus bønnhørt slik han forventet og en kan ikke si at det var noe galt med Paulus for det. "Min nåde er deg nok" sier Herren til ham. Sliter noen da med en skavank av noe slag vil Hans nåde være nok for vedkommende. Herren kan ta det bort, men hvis Han gjør det, er det HAN alene som har æren for det. Vi skal huske på at når apostlene gjorde mirakler og helbredet mennesker så var det for at de skulle ha troverdighet om at det var Herren som hadde sendt dem. De måtte på en eller annen måte vise at de var sendt av Ham - og hva var tegnet på at det var en apostel? Jo, de gjorde både tegn og under og kraftige gjerninger (v.12). Herren ga apostlene noe av den samme kraft som han selv har, men når den apostoliske æra opphørte, så opphørte også de apostoliske tegn. MEN (!) - Herrens kraft opphørte ikke: Han har den samme evnen i dag!

På den tid opphørte de apostoliske tegn, Guds ord var nå komplett og den jødiske nasjon var satt midlertidig til side. Så denne "ydmykhetens skole" å vandre med Gud også når vi ikke forstår - hvorfor det ikke skjer det som vi forventer skal skje, se det kan være en gåte. Men en ting er sikkert: Vi kan ikke laste Gud for det. Gud er allmektig men han er også allviten, og allestedsnærværende og kan gjøre mer enn alt langt utover det vi har forstand til å be om ifølge Efeserbrevet, kapittel 3. Så dette spørsmål om "lidelsens gåte" kan vi si fortsatt er ubesvart.

Den karismatiske strømning i tiden gjør seg nytte av Jesu jordiske tjeneste, og de ting som skjedde da, de sier f.eks følgende: Det Gud har gjort i mot ett menneske, det vil han gjør mot alle, for Gud gjør ikke forskjell på folk, og han kan ikke forandre seg. Jesus Kristus er i går og i dag den samme, og forblir det til evig tid ifølge Hebreerbrevet 13.8. er også et sitat som ofte blir gjengitt.

Men så er spørsmålet: At Han ER den samme, er ikke det samme som at Han GJØR det samme. Det han gjorde i evangeliene var mer Messias' tegn for nasjonen Israel at de skulle gjenkjenne Ham ifølge profetordet, at når Messias kom så skulle de blinde se, stumme tale, og de døve høre, og vi vet døperen Johannes sier: ER du han som skal komme, eller skal vi vente en annen. Så er det at Jesus sier: Gå til Johannes og si at blinde ser og døve hører og stumme taler og salige er de som ikke tar anstøt av evangeliet. Så dette var tegn som var gitt, f.eks når Jesus tok ut de tolv og kalte dem apostler og sendte dem ut og sa at de skulle helbrede de syke, oppvekke de døde, så sier han jo også: For intet har dere fått det og for intet skal dere forkynne det, så hvis vi skulle følge den forordningen så skulle menighetens pastorer og forkynnere og evangelister ikke ta imot penger for sin tjeneste, ei heller gå til hedningene men bare til de fortapte av Israel: NEI, det var tegn som var gitt i et spesielt henseende, å bevitne at Jesus var Messias. Men det er klart at vi kan lese til velsignelse og oppmuntring, og bruke det til en personlig anvendelse, de trøsterike historier om Jesus som helbredet den blinde , den spedalske osv... og det er vel forsåvidt riktig å si at helbredelsen er i forsoningen.

Hopper vi til Mark 16 hvor Jesus sier: På syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet. - så er dette omdiskutert avsnitt. Det kunne jo kanskje vært et eget studie for seg selv, noen mener jo at det gjaldt apostlene - og vi leser i Hebreerbrevet kap 2 "Gud selv vitnet med, både ved tegn og under og mange slags kraftige gjerninger, og ved å gi Den Hellige Ånd etter sin vilje." så ser vi igjen gjennom kirkehistorien at det løftet i Mark 16 har vært skrøpelig oppfylt, og kan det være at vi har plassert det i feil husholdning? Vel, det får være et åpent spørsmål, iallefall så ser vi at det ikke går i tråd med brevene som er gitt som undervisning til menigheten om at enhver troende skal legge hendene på de syke og de skal bli hebredet....(i menighetens tid er det nådegaver til å helbrede som er virksom, og den har ikke alle troende) Nei, det er snakk om at i menigheten så har Gud satt nådegaver, spesiell utrustning i spesielle situasjoner til spesielle redskap, og hvorfor det ikke skjer i alle tilfeller når mennesker blir bedt for - kan det være at Gud mangler redskap? Innvidde sjeler som har utrustning og er istandsatt til å bære nådegaven til å hebrede? Se det kan kanskje heller være et svar på hvorfor vi opplever at noengang skjer helbredelse og noenganger ikke. ....

Tilbake til de fire evangeliene hvor Jesus gjorde tegn og under og mirakler, så vet vi at det var for å bevise at han var Messias og at Israels folk skulle være uten unnskyldning. Men når vi ser litt senere i Paulus tjeneste, så står det først at "Gud gjorde helt uvanlige kraftgjerninger ved Paulus' hender, så at folk til og med tok svetteduker eller arbeidsforklær som han hadde hatt på seg, og bar til de syke. Og sykdommene forlot dem, og de onde ånder fór ut av dem." så dette var jo veldige resultater (Apg 19). Men senere i Paulus sin tjeneste så leser vi at det var en som kom døden nær, og som Gud miskunnet seg over, en annen måtte Paulus etterlate syk i Milet (2.Tim 4.20), derfor skal vi ikke være så skråsikre med slike sort/hvitt svar.

Det er mange ting med dette med lidelsen, og Paulus fikk beskjed om at "min nåde er deg nok" fikk også vite at "min kraft fullendes i din skrøpelighet" - og det er mange som får litt panikk da og sier "jammen Gud blir ikke herliggjort gjennom kreft og Gud blir jo ikke herliggjort gjennom sykdom" - jeg er fullstendig enig i det, og at det er mange sider her, men det er ikke riktig å stille spørsmålet slik: Hvorfor helbreder Gud noen ganger og andre ganger ikke? For Gud Han helbreder ALLTID, men hvorfor vi ikke opplever det ALLTID, det er et åpent spørsmål som ikke er så lett å besvare. Men iallefall ligger ikke skylden hos Gud.

Jes 53 sier at vi har fått legedom ved hans sår, men det står ikke at vi skal bekjenne dette som en formel og så skal vi oppleve helbredelse. Det står som et avsluttende faktum at vi har fått syndenes forlatelse, vi har fått legedom i kraft av forsoningen. Men hvorfor opplever vi at verden er full av synd fortsatt? Selv om synden er betalt og sonet for? Hvorfor opplever vi at troende mennesker begår synd - som har opplevd å bli renset fra all synd? Jo, det er fordi vi ennå har kjødet, og lever ennå i fallets natur og ikke er hjemme ennå - men underveis. Det er vel derfor det er skrevet til de troende at dersom vi bekjenner våre synder, så er Han trofast og rettferdig så han forlater oss syndene osv...

Å likestille helbredelse med syndenes forlatelse er å koble det feil sammen, men det at vår bekjennelse er viktig - det er ingen tvil om det, men at det er noen "trylleformel" hvis vi står på det å bekjenne at: ved hans sår har vi fått legedom, og at han bar våre synder opp på treet og ved hans sår er jeg legt og dermed tviholde på det, er mer en tvangstanke og ikke et frigjørende evangelium. Men så absolutt er vår positive holdning og instilling til en allmektig Gud veldig nødvendig, men å ha denne troens hvile, at også et nei er et svar... så har Gud en større sammenheng å plassere det i.

Vi skal heller ikke gå så sterkt i mot eller ta brodden fra en slik bekjennelse, for vi vet at ingen tanke er for vanskelig for Gud å utføre. Han har ingen begrensning. Så derfor: Vær frimodig - tro på Jesus, også til helbredelse, men om det ikke skjer, så ikke still spørsmålet slik: Hvorfor helbreder Gud noen ganger og andre ganger ikke? Det kan være litt ensidig stilt og kan være litt bindende. Så summen av det hele er at Gud vil at vi skal være ved god helse og vil at vi skal ha det godt liksom vår sjel har det godt.

Til slutt vil jeg minne om at noe av det overnaturlige, med tanke på under og mirakler, ikke nødvendigvis er Guddommelig. Bønnens hemmelighet er veldig viktig og kanskje vi kan trenge inn i Guds sfære og oppleve veldige ting ved at vi søker Ham inntrengende.

I Kristus Jesus.

Ivar Helmersen og Jan Petter Thoresen


 

Tegn og under

Startsiden