DE ÅTTE "TEGN" I
JOHANNES EVANGELIUM


Mirakler blir omtalt i det Nye Testamentet under tre navn:

1. Kraftige gjerninger (gr. dunamis)

2. Under (gr. teras)

3. Tegn (gr. semeion)

Alle tre overstående ord forekommer i ett vers (Heb 2.4) "Og Gud selv vitnet med (dem), både ved tegn (semeion) og under (teras) og mange slags kraftige gjerninger (dunamis), og ved å gi Den Hellige Ånd etter sin vilje".

Johannes bruker ikke det første ordet (dunamis) i det hele tatt. Han bruker det andre (teras) bare en gang (4.48). I alle andre avsnitt bruker han det tredje ordet (semeion), og dette hele 17 ganger. Det er oversatt "mirakel" i alle avsnittene, unntatt fire av dem (2.18; 4.48; 6.30; 20.30, hvor det er riktig oversatt med "tegn"). Alle skulle selvsagt vært oversatt med "tegn", fordi det henspeiler på det som er tilkjennegitt av den gjerning som blir utført.

Av alle de mirakler som blir utført av Herren Jesus, omtaler bare Johannes åtte av dem, og disse er alle "tegn", og ikke "undere" eller "kraftige gjerninger".

Tallet åtte har en guddommelig ordensrekkefølge. Om de første leser vi, "Dette sitt første tegn" (2.11); og om det andre "Dette andre tegnet" (4.54). Vi blir slik oppfordret å fortsette å gjennomføre denne viktige opptelling til fullstendiggjøringen av den åttende.

Herav må disse åtte guddommelig ha blitt utvalgt bare på grunn av deres spesielle betydning.

Det er vår oppgave å studere og granske dem med den hensikt å finne ut hva som er tilkjennegitt ved dem. Av denne grunn skal vi sette opp en oversikt som viser deres oppbyggning; for, slik som alt annet av Guds ord og gjerninger, er deres rekkefølge så fullkommen så vel som alt annet som er forbundet med dem.

Vi ser med en gang at de er oppstilt innad. Dette viser oss at den historiske rekkefølgen som de ble utført i må ha hatt samband med også den bokstavelige orden som de er skrevet ned i.

At de vender innad viser at den første har en sammenheng med den åttende; den andre har sammenheng med den syvende; den tredje med den sjette; og den fjerde med den femte.

Slik får vi fire par; den senere tegn og betydninger i hvert par er alltid en videreføring av den foregående: slik at, mens den førstnevnte omtale har å gjøre med det som er innledningen og begrenset; leder dette opp til det sistnevnte tilsvarende tegn, som er varig og endelig.

BETYDNINGEN

Vi befinner oss nå i en stilling hvor vi kan utforske disse åtte "tegn" mer inngående og nøyatktig; og er med en gang i stand til å se at poengene og illustrasjonene som det tilsvarer har til hensikt å understreke og fremheve betydningen av begge.

To ting peker seg tydelig ut og de tilkjennegir ISRAELS behov og tilstand av hjelpesløshet og død; og MESSIAS’ herlighet, og hans evne til å møte det behov og gjennopprette Israels tapte tilstand.

Vi trenger ikke å gå utenom disse for å lære betydningen av disse "tegn". Alt det andre kan anvendes men må ikke brukes som fortolkninger. Messias ble døpt i vann og salvet av den Hellige Ånd "for at han skulle åpenbares for Israel" (Joh 1.31). Det første tegn kalles "det første", og det neste er "det andre", for å tilkjennegi for oss at vi skal fortsette med opptellingen, og slik bli ledet til å legge vekt på betydningen av hver enkelt av dem. De åpenbarer Hans herlighet (2.11). Dette er betydningen av alle de åtte.

BRYLLUPET I KANAAN (1)
(2.1-11)

FISKEFANGSTEN (8)
(21.1-14)

  1. Bakgrunn: Natanaels tro (1.49-51)
  2. Stedet: Galilea (v.1)
  3. "Den tredje dagen" (v.1)
  4. Vin satt fram (v.8,9)
  5. Jesus og hans disipler var innbudt (v.2)
  6. En tabbe bekjennes. "De har ikke vin" (v.3)
  7. Tall. "Seks vannkar av stein, hvert på to eller tre anker" (v.6)
  8. Påbud. "Fyll karene med vann!" (v.7).
  9. Lydighet. "Og de fylte dem" (v.7).
  10. Vannkarene fylles til siste dråpe. "Til randen" (v.7).
  11. Tjenerene bar (gr. enenkan, v.8).
  12. Herligheten åpenbart (gr. ephanerose, v.11)
  13. Hans disiplers tro (v.11)
  1. Bakgrunn: Tomas’ vantro (20.24-29).
  2. Stedet: Galilea (v.1).
  3. "Tredje gang" (v.14).
  4. Et måltid satt fram (v.9).
  5. Herren var den som innbudte sine disipler (v.5 og 12).
  6. En tabbe bekjennes. De hadde ikke fått noenting (v.3). De hadde ikke mat (v.5).
  7. Tall. "to hundre alen" (v.8) et hundre og femtitre fisk (v.11).
  8. Påbud. "Kast garnet på høyre side av båten, så får dere fisk!" (v.6)
  9. Lydighet. "De kastet det da ut" (v.6).
  10. Garnet fylles til randen. (v.8 og 11).
  11. "Kom hit med noe av fisken" (gr. enenkate, v.10).
  12. Herren åpenbarer seg (gr. ephanerothe, v.14)
  13. Hans dispilers kjærlighet (v.15-17)

 

EMBETSMANNENS SØNN (2)
(4.46-50)

SØSTERENS BROR (LASARUS) (7)
(11.1-44)

  1. Bakgrunn. Forkastelse (v.43 og 43)
  2. Tid. "Etter de to dagene" (v.43)
  3. Hans sønn. "Som var syk" (gr. esthenei, v.46)
  4. En mellomliggende forklaring angående stedet (Kana) (v.46)
  5. "Han var døden nær" (v.47). "Døden" omtales bare her og mht til Lasarus (7).
  6. Dere vil "ikke tro" (v.48).
  7. "Før mitt barn dør!" (v.49)
  8. Hans tjenere kom "ham i møte" (v.51).
  9. Din sønn lever (v.51).
  10. Feberen forlot ham (gr. apheken v.52)
  1. Bakgrunn. Forkastelse (10.31,39; 11.8)
  2. Tid. "Ble han likevel enda to dager på det stedet der han var" (v.6)
  3. Lasarus var syk (gr. esthenei, v.2)
  4. En mellomliggende forklaring angående personen (Maria) (v.2).
  5. "Lasarus er død!" (v.14). "Døden" omtales bare her og mht til embetsmannens sønn (2).
  6. "For at dere skal tro" (v.15).
  7. "Da var min bror ikke død!" (v.21 og 32).
  8. Marta gikk "for å møte ham" (v.20 og 30).
  9. "Lasarus, kom ut!" (v.43).
  10. "Løs ham og la ham gå!" (gr. aphete, v.44)

 

DEN SYKE MANN (3)
(5.1-47)

EN MANN SOM VAR FØDT BLIND (6)
(9.1-41)

  1. Stedet. Jerusalem (v.1).
  2. Dammen. Betesda (v.2)
  3. Det mangeårige tilfellet, "trettiåtte år" (v.5).
  4. "Jesus så ham" (v.6).
  5. Det er Herren som tar initiativet (v.6).
  6. "Det var sabbat den dagen" (v.9).
  7. "Senere fant Jesus mannen…" (v.14).
  8. "Synd ikke mer" (v.14). Synden omtalt bare her og i tilfellet om mannen som var født blind (6).
  9. "Min Far arbeider inntil nå, også jeg arbeider" (v.17).
  10. En dobbel henvisning til "Moses" (v.45 og 46).
  1. Stedet. Jerusalem (v.8.59 og 9.1).
  2. Dammen. Siloa. (v.7 og 11)
  3. Det mangeårige tilfellet, "som var født blind" (v.1).
  4. Jesus så ham (v.1).
  5. Det er Herren som tar initiativet (v.6).
  6. "Det var sabbat den dagen" (v.14).
  7. "Da han hadde funnet ham…" (v.35).
  8. "Hvem har syndet" (v.2; sml med versene 24,25,31,34). Synden omtalt bare her og i tilfellet om den syke mann (3).
  9. "Jeg må gjøre hans gjerninger som har sendt meg" (V.4).
  10. En dobbel henvisning til "Moses" (v.28 og 29).

 

JESUS METTER FEMTUSEN (4)
(6.1-14)

JESUS GÅR PÅ VANNET (5)
(6.15-21)

  1. Det eneste "tegn" som sammen med historien om Jesus som går på vannet er nedskrevet i de andre evangeliene (Matt 15.14; Mark 6.35; Luk 9.10)
  2. "Jesus gikk opp i fjellet" (v.3).
  3. Etterfulgt av en preken (v.26-65). Betydning av dette.
  4. "Etter dette trakk mange av hans disipler seg tilbake" (v.66).
  5. Peters vitnesbyrd (v.68,69)
  1. Det eneste "tegn" som sammen med historien om Jesus som metter femtusen er nedskrevet i de andre evangeliene (Matt 14.23; Mark 6.47).
  2. "Trakk han seg igjen tilbake og gikk opp i fjellet" (v.15).
  3. Etterfulgt av en preken (kap 7). Betydningen av dette.
  4. "Blant folket var det mange som trodde på ham" (7.31).
  5. Nikodemus’ vitnesbyrd (7.50).

DEN FØRSTE OG DEN ÅTTENDE.

Bryllupet i Kanaan (2.1-11) og Fiskefangsten (21.1-14).

Betydningen er den samme i hvert av de to tilfellene, med hensyn til Messias. I den første leser vi at Han "åpenbarte sin herlighet" (2.11); i den åttende ser vi at Han "åpenbarte seg" (21.14, legg merke til at det samme ordet brukes i begge): med hensyn til Israel, det var for å åpenbare dybden av nasjonens fattigdom. Han alene kunne tilføre det det som Israel hadde behov for ved å bli - en herlighet for sitt folk Israel (Luk 2.32). Uten Messias, kunne ikke Israel ha noe å glede seg over, ingen tilføring, ingen velsignelse, ingen herlighet.

Det første tegnet uttrykte det behovet: "De har ikke vin", mens den åttende uttrykte at de med alle sine garn - at de ikke hadde fått noenting, og at "de hadde ikke mat"; men den tilkjennega også at Messias kunne forsyne dem med både det ene og det andre – livsopphold og glede.

Religion med all dens overdrevne regler kan ikke utruste noen av dem. Religionen var grovt fordervet (sml Jes 1.22), og var dermed et fullstedig bevis og vitnesbyrd: "vannkarene" og "renselsen av jødene" bare åpenbarte sannheten om den gudsbenådede åndelige anklage i Jes 1.10-23); mens den neste hendelse som er nedskrevet (Joh 2.13-16) tilkjennega at de var blottet for noen som helst tanke på sann tilbedelse av Gud (Jahve).

De prekener som etterfulgte, førte betydningene et steg videre, og viste at denne åndelige fattigdom bare kunne helbredes ved guddommelige gaver; ja, i åndelig gjenfødelse og oppstandelse.

Nikodemus som ble tiltrukket av tegnene (3.2) søkte etter deres betydning, og lærte om nødvendigheten for åndelig fødsel fra Esek 36.24-32. Ordet "må" i 3.7 og 3.14 forsterket og forklarte det; mens Guds gave (v.16) var det eneste svar på hans spørsmål "Hvordan? (man kan bli født påny)".

Fra Jerusalem måtte Han reise til Samaria (4.4) slik som Peter på et senere tidspunkt (Apg 8.14-25); og som også viser til en samaritansk kvinne, og nødvendigheten av en åndelig tilbedelse, forsterket av det samme "må" (4.24); og gir svar på hennes spørsmål om "Hvordan?" med det samme svar; ved "Guds gave" (4.10).

Når Messias gir glede til nasjonen, vil den fylles "til randen" (2.7. Sml Jes 9.2-7; Joh 21.11; og når Han fyller landet i det gjenopprettede Israel i deres gjenopprettelse, vil det være den siste (Esek 37.12-14). For i det åttende tegn var det Messias som var den som kalte, som tilkjennega at Han vil være den som samler (Jer 31.10); mens de syv disipler (Joh 21.2) betegner den åndelige fullkommenhet som Israel vil bli sanket med - ja, "én for én" (Jes 27.12) til den aller siste. For selv "Israels ætt skal ristes blant alle folkeslag, likesom en rister med et såld, og ikke et korn faller til jorden" (Amos 9.9).

DEN ANDRE OG DEN SYVENDE.

Embetsmannens sønn (4.46-50) og Søsterens bror (Lasarus) (11.1-44).

Dersom betydningen i den første og åttende var nasjonal mangel på alt godt, er det i den andre og den syvende mangel på nasjonalt liv. "Tegnet" i begge er forbundet med død; og, som i alle de andre parene, er den sistnevnte en videreføring av den førstnevnte: slik er det også her, embetsmannens sønn var døden nær (4.47), mens søsterens bror virkelig er død og ligger i graven. Betydningen er at i den førstnevnte, som fant sted under den første del av Herrens virke, som var kunngjøringen av riket, var nasjonen som sådan døden nær, selv om den ikke virkelig var død; men i det sistnevte tilfelle ble "tegnet" gitt i den tredje perioden når Kongen virkelig hadde blitt forkastet (10.39; 11.8,53; 12.10): og nasjonalt liv var i Guds øyne i praktisk talt dødt.

Nasjonens eneste håp var i Messias, den store Livgiveren. Han ville gjenoppreise den jødiske nasjon igjen fra de døde, ifølge Esek 37. Det finnes en henvisning her til Hos 13.14. Kan det også være en henvisning til de "to dager" (4.43 og 11.6) i Hos 6.1-3?

DEN TREDJE OG DEN SJETTE.

Den syke mann (5.1-47) og En mann som var født blind (9.1-41).

I begge disse to "tegn" er Israels tilstand "åpenbart og tilkjennegitt" i en annen fase, på avstand og hjelpeløs (5.5; 9.1); og Messias åpenbares i sin herlighet som den eneste hjelper og helbreder.

I begge tilfellene er det Messias som søker (5.6; 9.1), og tar initiativet, men i de foregående to par var Han den som de søkte.

Begge "tegn" ble åpenbart i Jerusalem (5.1, og 8.50 sammen med 9.1) og har slik en spesiell henvisning til statsmaktene og dens sete.

Begge er knyttet til en dam (5.2 og 9.7,11), og kan betegne og sikte til denne dam med åndelig renselse som på en fremtidig dag skal "være en åpnet kilde for Davids hus og for Jerusalems innbyggere mot synd og urenhet" (Sak 13.1). I samband med dette er det betegnende at disse to "tegn" alene er de eneste to av de åtte som har noen henvisning til synd (5.14 og 9.2,24,25,34), slik som den andre og den syvende er de eneste to som forbindes med død.

Synden hadde vært årsaken, i Israels tilfelle, både til sykdom og blindhet (dvs forherdelse).

Det var årsaken til Israels trettiåtte-årlange karakteristiske og hjelpeløse vandring før nasjonen fikk hvile; slik som den var årsaken til denne lidelsen til den syke mann før han møtte den store og eneste som kan gi hvile.

Denne hvile blir understreket ved henvisningen til en "sabbatsdag" (5.9 og 9.14) og ved det "tegn" at Messias (den sanne Josva) bare alene kan lede dem inn til den sanne hvile og sabbatsoverholdelse som fortsatt gjenstår for Guds (Jahves) folk (Heb 4.4-10).

Messias er ikke selv bare den som søker (5.6; og 9.1), men Han er også den som finner (5.14 og 9.35).

Den doble henvisning til Moses’ ord (5.45,46 og 9.28,29), er også begge "tegn", fylt av den ytterste utdypning av Israels synd, og fremhever Guds nåde som hadde oppreist Messias som Profeten, slik som Moses (5.Mos 18.15-19), og sendte sin Sønn for å søke og frelse det som var fortapt (Luk 19.9,10).

DEN FJERDE OG DEN FEMTE.

Jesus metter femtusen (6.1-14) og Jesus går på vannet (6.15-21).

Disse er to sentrale "tegn" og blir forsterket ved å være de eneste "tegn" som er nedskrevet i de tre andre evangeliene; på denne måten ligger det i dette at alle fire evangeliene er nødvendige for å kunne meddele oss sine fullstendige og helhetlige betydninger.

Begge "tegn" blir etterfulgt av Herrens egne tilkjennegivelse i den forkynnelse som åpenbarte den spesielle herlighet av Hans Guddom.

De to "tegn" er forbundet med hverandre ved mellomstadiet (parantesen) i 6.22, som viser at betydningen er en, og åpenbarer Messias som guddommelig; i den fotutgående som Skaperen og den eneste som fyller sitt folks behov; verdslig eller jordisk som i 6.6-13, og åndelig som i 6.32-51; i den sistnevnte, som Skaperen og elementenes Herre.

Forkynnelsen som følger er for å uttrykke hvor stor den synd var at de forkastet han, som vi ser av 7.1,11,12,25,30,32,43,44,45; slik som den andre og den syvende bare er forbundet med døden.

Således tilkjennegir disse to sentrale "tegn" de to sentrale sannheter som er allminnelig i de fire evangeliene, nemlig Messas’ herlighet, og nasjonens forkastelse av Ham.

De samlet seg når Han trakk seg tilbake fra dem og gikk opp i fjellet alene (6.3 og 6.15), noe som viser at Han nå skulle forlate dem, inntil Hans gjenkomst fra himmelen ved nasjonens anger og omvendelse.

KONKLUSJON

Med hensyn til de åtte "tegn" sett under ett, blir de delt inn i syv og en; syv finner sted under Herrens virke; og en (den åttende) etter hans oppstandelse; tallet åtte er symbolsk på det faktum at oppstandelsen fant sted på den åttende dag.

Syv er delt inn i to, tre, og to; de første to hendte i den første perioden av hans tjeneste, som var kunngjøringen av riket.


Tegn og under

Startsiden