Til hjelp eller hinder?
Et spørsmål til hver og en i forsamlingen.
Av C.H. Mac Intosh

Bearbeidet av Jan Petter Thoresen


Noe av det største vi frelste opplever, er å være tilstede der Guds eget folk samles, der hvor Han har satt sitt navn. Enhver som elsker Herren, frydes over å være på denne plass som Han har lovet å være. Samles vi ved Herrens bord, å forkynner Hans død, eller om vi samles omkring ordet for å lære Hans vilje å kjenne, eller er innfor nådens trone for å legge fram våre behov for Ham i bønn, så lengter hvert hengivent hjerte etter å være der hvor Han er. Den som med viten og vilje forsømmer forsamlingens møtestunder, er i en kald og farlig sjeletilstand. Forsømmelsen i å komme sammen for Herrens åsyn er et av de første steg på den vei som fører til at samfunn med de troende blir svekket. (Se Heb 10.25-27).

Før vi går videre skal vi minne om at hensikten med dette skriv ikke er å drøfte det spørsmål som så mange virker så opptatt av: "Hvordan skal jeg vite hvilket samfunn jeg skal slutte meg til?" Dette er nok et viktig spørsmål, og hver enkelt troende har mulighet til og ansvar for å få dette klarlagt, før han velger tilhørighet til en forsamling.

Å forene seg med, eller å tilhøre en forsamling, uten å forvisse seg om, at den opptrer i samsvar med Guds ord, er å handle i likegyldighet og ikke i frykt for Herren eller i kjærlighet til Hans ord.

Vel, vi skal ikke ta opp dette med forsamlingens grunnprinsipper her og nå, men heller konsentrere oss om vår tilstand og oppførsel i forsamlingen – et viktig spørsmål for hver enkelt av oss som bekjenner seg å være samlet i eller til Hans navn, Han "som er Hellig og Sannferdig". Oppgaven vi har kommer tydelig frem av overskriften og vi går ut fra at den som leser dette har klarsyn nok til å forstå grunnen til at vi samles - derfor får hver enkelt svare for seg utfra sitt eget hjerte og sin samvittighet: "Er jeg til hjelp eller hinder for forsamlingen?". At hver og en av oss enten er det ene eller det andre er tydelig, og dette har en stor praktisk betydning.

I 1.Kor 12, og i Ef 4.15-16 ser vi denne sannhet helt klart, nemlig at hvert lem på legemet har innflytelse på de andre lemmene. Det samme forhold har vi i vårt naturlige legeme; om så det svakeste og minste lem lider, så merker de andre lemmene dette via vårt hode. En ødelagt negl, tannverk, leddskade, eller hva det måtte være; er et lem, muskel eller nerve i uorden, så er det et hinder for hele legemet. Slik er det også i Guds forsamling - "Kristi legeme". Lider et eneste lem, så lider de andre lemmene med. Tilstanden til hver enkelt kroppsdel innvirker på hele legemet; og dette resulterer i at hvert lem enten er til hjelp eller hinder for de andre. Hvilken stor sannhet! Ja, den er like realistisk som alvorlig.

La oss huske på at apostelen ikke omtaler en spesiell forsamling, men om hele legemet. Dette burde hver enkelt menighet være et uttrykk på. Slik sier han, i det han taler til menigheten i Korint: "Dere er Kristi legeme, og hver for seg hans lemmer." (1.Kor 12.27). Det er sant at det fantes andre menigheter utenom den som var i Korint, og hadde apostelen talt til noen av de andre om det samme emne, ja, da hadde han nok brukt samme ord. Kan det sies tydeligere, enklere eller mer beskrivende og anvendelig?

Vårt tema gir oss tre dyrebare og mektige sannheter til å leve et liv i hellighet og hengivelse. Vi må ikke

Hadde dette bare vært mer forstått og levd etter blant Guds elskede barn! En ting er å fremholde læren om kroppens enhet, og en helt annen ting er å leve seg inn i, og ved sin oppførsel bevise dens helliggjørende kraft. Dessverre er det ofte slik, at den menneskelige forstand kan drøfte og fatte de store sannheter, uten at hjertet og samvittigheten noensinne har kjent dens hellige virkning. Dette er meget alvorlig, og hver enkelt av oss har ansvar for og plikt til å rette blikket litt innover også og granske sitt eget hjerte og samvittighet. Måtte sannheten om det "ene legemet" bli en stor og levende virkelighet for hvert lem i dette legeme over hele verden!

Sett fra bare denne vinkelen var kanskje dette ikke mer å si noe om, idet vi vet at dersom disse herlige og veldige sannheter ble bevart i troens levende kraft av Herrens elskede folk, da skulle ganske visst også alle de dyrebare og ettertraktede følger også åpenbares.

Men vi skal nå rette blikket mot hvordan de ulike samlinger påvirkes gjennom sjelens, hjertets og sinnets tilstand, hos alle dem som er tilstede i menigheten, og vi kan godt understreke, at dette ikke bare gjelder alle dem, som er aktive i tjenesten, men også hver enkelt som er tilstede.

Det hviler nok et særskilt og viktig ansvar på den som tar del i tjenesten, enten han stemmer i en sang, ber, takker, leser ordet, lærer eller formaner. Alle som på denne måten er aktive i tjenesten bør være overbevist om at det er Gud som har kalt ham til dette, og innse at han bare er et redskap i Herrens hånd. I motsatt fall kan den som taler eller gjør noen annen aktiv handling forårsake alvorlig skade i menigheten, dempe (bedrøve) Ånden, avbryte fellesskapet, eller være til hinder for tilbedelse og velsignelse. Alt dette er veldig alvorlig, og krever en hellig våkenhet hos alle dem, som deltar i menighetens gudstjeneste. Til og med en enkelt sang kan være til hinder; den kan avbryte retningen som Ånden leder til, og gjøre forsamlingens stemning mindre. Selv Guds dyrebare ord kan leses og tales der det ikke passer seg; kort sagt, alt det som ikke er i samsvar med Åndens ledelse kan bare hindre forsamlingen i velsignelse og oppbyggelse. Alle som deltar i tjenesten, bør ha en bestemt forvissning om at de er ledet av Ånden i hva de gjør. De bør ledes av det eneste som betyr noe og som alle skulle være opptatt av, nemlig å herliggjøre Kristus i forsamlingen og menighetens velsignelse i Ham. Dersom dette ikke er tilfelle, da var det bedre at de forholdt seg stille og ventet på Herren; for Kristus får langt mer ære, og forsamlingen langt mer velsignelse gjennom en stille venting enn gjennom urolig virksomhet og unyttig tale.

Men, nå, når vi ser at det ligger et stort ansvar på dem som tjener i forsamlingen, ser vi samtidig at deres stemning, karakter, og all deres virksomhet, også påvirkes av den moralske og åndelige tilstand hos hvert enkelt lem. Det er dette alle de helliges forsamlinger må være klar over.

Hver eneste sjel i en menighet er enten et hinder eller en hjelp. Den som kommer til samlingsplassen i en åpen, hengiven, ansvarlig og kjærlig ånd for å møte Herren selv - den som har tatt sin plass i blant de hellige, samlet i Herrens navn – det er der Han har lovet å være; ja, hver og en som gleder seg å komme for at Jesus selv er der, er til en virkelig hjelp og velsignelse for en samling. Måtte Gud øke deres antall! Om alle våre lokale forsamlinger besto av slike, hvor klart skulle ikke da lyset skinne, imot hva som nå kanskje ofte er tilfelle?

Her er ikke spørsmål om gave eller kunnskap, men om nåde, sann gudfryktighet og uavbrutt bønn. Med andre ord: Det er spørsmål om sjeletilstanden som hvert Guds barn og hver Kristi tjener bør være i og som han befinner seg i. De mest veldige gaver og den største kunnskap kan bare være til et hinder og en snare, hvis de ikke brukes riktig. Gaver og forstand alene, uten en prøvet samvittighet og gudfryktighet, kan brukes, og har blitt brukt av fienden til sjelers moralske forfall. Men der hvor det finnes en sann ydmykhet og alvor - to ting som bevisstheten om Guds nærhet alltid fører med seg - der finnes dette (enten gave foreligger eller ikke) som gir forsamlingen dybde i gleden, sunnhet og en tilbedende ånd.

Det er stor forskjell mellom en samling av mennesker som stimes rundt en eller annen begavet mann og en, som er samlet til Herren selv og erkjenner kroppens enhet. Der mennesker bare samles for å høre en begavet mann, der viser det seg at de går bort så snart hans tjeneste opphører. Men når sjeler samles til Herrens navn alene, da er de høyst takknemlige for en begavet broders tjeneste i ordet, men de er ikke avhengig av det. De verdsetter ikke gaven mindre, men verdsetter giveren mer. De er takknemlige for strømmer av levende vann, men er avhengig av selve kilden.

Det er alltid slik at de som best kan unnvære en tjeneste, verdsetter den mer når de får den. Med andre ord: Den får sin rette plass. Men de som overvurderer gavene, klager alltid på mangelen på den, og kan dermed ikke glede seg over en samling der store gaver ikke finnes - disse er bare til hinder i forsamlingen, og er en kilde til svakhet.

Slik er det beklageligvis! Det finnes også andre hinder, og oppkomme til skrøpelighet, som krever at vi går litt inn i oss selv og betrakter oss selv fra utsiden. Hver og en av oss bør, når vi setter oss på våre plasser ved et møte, i sannhet spørre oss selv: Er jeg i dag en hjelp eller et hinder? Kommer jeg i en kald, hard og likegyldig sjeletilstand – kommer jeg uprøvd, bare for min skikkelses skyld, og ikke i en undergiven, men en knurrende ånd, dømmer alt og alle med unntak av – meg selv? Da er jeg sannelig et alvorlig hinder for forsamlingens velsignelse. Da er jeg i legemet som en leddskade, tannverk eller en ødelagt negl. Hvor sørgelig og ydmykende om så er tilfelle! Måtte vi være våkne og alltid bedende, slik at vi ikke kom inn i en slik tilstand, men kunne motstå alt som leder dit.

Den som kommer til forsamlingens møter i en kjærlig, kristelig ånd, som enfoldig gleder seg over å møtes rundt Herrens bord samt ved den Hellige Skrifts kilde, og innfor nådens trone til bønn - som i hjertets dype og ømme kjærlighet omfavner alle lemmene i Kristi dyrebare legeme; den som ikke har et syn som er formøket eller sin kjærlighet nedkjølt gjennom onde mistanker, dystre formodninger, eller ublide følelser mot noen da Gud lærer oss å elske brødrene, å betrakte dem fra "klippens spiss (4.Mos 23.9), se dem i den allmektiges syn" (4.Mos 24.4); de, som er rede å nyttiggjøre seg alt hva vår nådige Herre sender dem, selv om det ikke kommer gjennom noen begavet lærer - alle slike er en guddommelig gitt velsignelse til forsamlingen hvor den enn finnes. Som vi sa litt før her: Måtte Gud øke deres antall og gi at denne kjærlighetens ånd måtte være rådende hos hver og en - da (!) skulle det bli en himmelsk atmosfære - selv duften av Jesu navn slik som "en utgitt olje" (Høys 1.3) skulle bli mer følbar, hvert øye mer festet på Ham, hvert hjerte helt oppslukt av Ham - da (!) skulle det bli mer kraftig vitnesbyrd for Hans navn og nærhet midt i blant oss, enn det kan bli gjennom den mest blendende gave.

Måtte vår nådige Herre tømme av sin velsignelse over hele Guds forsamling på jorden gjennom å befri den fra hinder, byrder, snublesteiner, og fra hver bitter rot – og sammenføye alle hjerter i en sann broderlig kjærlighet og tillit! Måtte Han med sin rikeste velsignelse krone alle sine elskede tjeneres arbeide i alle land, og oppmuntre deres hjerte og styrke deres hender som tjener og følger Ham.

"Derfor, mine elskede brødre,
vær faste og urokkelige,
alltid rike i Herrens gjerning,
da dere vet at deres arbeid ikke er forgjeves i Herren."
(1.Kor 15.58)


Startsiden