RIKETS EVANGELIUM
OG ANDRE EVANGELIER.


Med hensyn til betydningen av ordet som er oversatt "evangelium" er det liten uenighet om; opprinnelsen og den nøyaktige mening av det norske ordet har også lite for seg å ta opp her.

Det greske ordet euangelion betyr gode nyheter, eller godt budskap; men det gode budskap, som Skriften bruker ved ulike anledninger og på ulike områder må vi skille ad. Jfr Fil 1.10.
Vi har først:

I. DET EVIGE EVANGELIUM

Dette ble forkynt fra begynnelsen av, dvs etter menneskets fall, og ble kunngjort av Skaperen selv. Budskapet var at Gud alene skulle fryktes og tilbedes, og menneskene ikke skulle ha andre guder enn Ham. Det var Ham som var den hellige og rettferdige - og Han var, er, og vil forbli - den eneste og endelige dommer. Gud kunngjorde dette evangelium fra begynnelsen av, og blant dem som forkynte dette var ENOK, "den syvende fra Adam", som kunngjorde Hans komme for å domfelle de ugudelige (Jud 14,15); og NOA som forkynte den kommende rettferdige dom (Heb 11.7 og 2.Pet 2.5).
Når kallet "der ovenfra" er ferdig (Fil 3.14), og "når overtrederne har fylt sine synders mål" (Dan 8.23), og før riket er opprettet i herlighet, skal dette evangelium (gode nyheter) igjen bli forkynt (Åp 14.6). Det er "evig" og mennesker vil bli kalt til å "frykte Gud og gi ham ære! For timen for hans dom er kommet. Tilbe ham som skapte himmelen og jorden, havet og vannkildene" (Åp 14.7).
Dette er evangeliet som er åpenbart av Gud selv; og det vil bli kunngjort igjen ved enden. Derfor er det "evig". Etter dette følger:

II. EVANGELIET OM RIKET

Til Abraham og hans slekt ble disse gode nyheter kunngjort, og løftet blir gitt av Gud at han skulle gjøre ham til et folkeslag som alle slekter på jorden skulle bli velsignet i (1.Mos 12.1-3). Disse gode nyheter utfoldet seg gradvis.
I 1.Mos 15.5 ble arven åpenbart, og arvingen skulle være Messias (Gal 3.16).
I 1.Mos 15.8-21 ble aven fastsatt ved et betingelsesløst løfte og ikke ved en pakt mellom to personer, som kunne bryte den, Gal. 3.18-20. Den arv var (og skal ennå komme) "Israel", "Immanuels land" (Jes 8.8), der Immanuel selv (Kristus) er herskeren (Jes 9.6,7), og "HERRENS, hærskarenes Guds nidkjærhet" er arvens sikkerhet.
I 2.Sam 7 blir tronen fastsatt for David og hans slekt ved et annet betingelsesløst løfte, og i tidens fylde kom Messias til sitt eget (Joh 1.11).
Disse "gode nyheter" ble først forkynt av engler som ble sendt fra himmelen; og dette er nedskrevet Skriften.. Herrens engel talte fra Herrens herlighet og sa:
"Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede - en glede for alt folket. I dag er det født dere en frelser, som er MESSIAS, HERREN - i Davids by (Luk 2.10,11).
På denne måten gjaldt de "gode nyheter" en person, som "skulle frelse sitt folk fra fra deres synder" (Matt 1.21): Frelseren som Gud selv hadde salvet (Messias), hadde også fastsatt tiden for når dette skulle skje og sendte Ham når tiden var inne for det.
Ved kunngjøringen av dette riket underviste Herren i lignelser; for det var hemmeligheter som hadde med det å gjøre: Det ville bli forkastet - riket ble utsatt og Israel ble midlertidig satt tilside. Dette ble ikke kunngjort for alle, men bare fortrolig til de "inne i huset" (Matt 13.36).
Det var forutsett, og derfor forutsagt, at Hans folk ikke ville ta i mot Ham - de ville forkaste Ham (Jes 53 m.v) og ta livet av Ham. Imidlertid vil ikke dette berøre fullbyrdelsen eller oppfyllelsen av alle de herligheter som det forut var gitt løfte om - som angikk riket. Se Luk 24.26: "Måtte ikke Messias lide og så gå inn til sin herlighet?" Sammenlign Apg 3.18; 17.3.
Kristus var blitt korsfestet, men Gud hadde sverget til David, at frukten av dette ville være at han skulle oppreise Kristus for at Han skulle sitte på hans trone (Apg 2.30). Dette ble oppfylt og ble proklamert av Peter i Apostelgjerningene (Apg 3.18-26).
Kunngjøringen ble gjort av Peter og de tolv i Jerusalem (ifølge Matt 22.1-7), og av Paulus til synagogene og i Rom som var hovedsetet for dets spredning. Paulus og de som "hørte Herren" - "bekreftet det som først ble talt om av Herren". De gikk ikke videre utover dette ved å forandre dens utrykk ; og Gud gav dem slik at de "vitnet med tegn og under og mange kraftige gjerninger, og åndelige gaver" (Heb 2.1-4).
I Apg 28 ble leser vi at dette fikk en slutt ved at "jødenes eldste" forkastet evangeliet om riket (Apg 28.17-29). Etter et ordskifte som varte fra morgen til kveld, ble denne kunngjøring forkastet; og, etter at profetien om Israels forherdelse (Jes 6.9,10) hadde blitt sitert for tredje og siste gang, opphørte tildelingen av "evangeliet (eller gode nyheter) om riket", og resulterte i at Israel midlertidig er satt tilside, for "NÅ ser vi ENNÅ IKKE at alle ting er ham underlagt" (Heb 2.8).
Denne hemmelighet som har med utsettelsen av riket og Israels tilsidesettelse ble talt om "i lignelser", "fordi (sa Herren), det er gitt dere (disiplene) å kjenne himlenes rikes hemmeligheter, men til dem (folket) er det ikke gitt" (Matt 13.11) - etter dette fortsatte Han med å forklare sin gjerning ved å sitere (for første gang) profetien om Israels forherdelse (Jes 6.9, 10). Den andre gangen er i Joh. 12.37-41.

Det var ingenting i den Gammeltestamentlige profeti som sa noe om det som Herren avslører i disse lignelser om riket:

hvordan det ville bli forkastet,
hvor omfattende folket ville gå i forkastelsen av Kongen, og
hva som skulle skje som følge av det;
hvordan en neste innbydelse ville bli kunngjort, og
hvordan dette også skulle bli forkastet; og
hvilken ny åpenbaring som skulle bli utført som følge av dette.

Alt dette var skjult i lignelsene som Herren forkynte, men det ble åpenbart for disiplene, og nedtegnet for vår lærdom (Matt 13.16, 36, 51, 52; Luk 24.26,27,44-46; Apg 1.3, 6, 7). All forklaring som fortsetter i andre retninger kan bare ende opp en forherdelse som tilsvarende den som kom over den jødiske nasjon.
De følgende lignelser kunngjør evangeliet om riket, fra flere synsvinkler: -

a. LIGNELSEN OM SÅMANNEN (Matt 13.3-23)

Denne første lignelsen dekker hele marken.
"Såkornet" var "ordet om riket". Når det senere ble høstet (Luk 8.5-15), er dimensjonene utvidet, og er mindre lokal og eksklusiv (innesluttet). Det ser vi av måten den blir anvendt på.

Den første såing var "ved" veien. Dette må ha vært den forkynnelse som døperen Johannes utførte (Matt 3; Mark 1.1-8; Luk 3.1-18; Joh 1.6-36). Dette var "ved veien", og den ondes motstand vises i fuglene som et ondt varsel (som i tilfellet med sennepstreet, versene 31, 32). Vi ser at såkornet ble "spist opp" og at ordene ikke ble "forstått" (versene 4, 19).

Den andre såing ble utført av Kristus selv (Matt 4.17), de tolv (Matt 10.7), og de sytti (Luk 10.1-20). Denne såing var på steingrunn, og ble tatt imot med "med glede" (Matt 13.20; se også Mark 6.20 og 12.37; Luk 4.22). Vi ser at denne såing også var uten frukt (Mark 4.16,17).

Den tredje såing ble gjort av Peter og de tolv, og "dem som hørte Ham" (Sønnen, Heb 2.3) under Apostelgjerningenes utdeling. Såkornet ble sådd "blant torner". Peter forkynte riket (Apg 3.18-26), og gjentok oppfordringen om en nasjonal omvendelse, som var det eneste vilkår for å få en nasjonal velsignelse. Men såkornet ble kvalt. De "tusener av jøder" som først "mottok ordet", vedble i "all nidkjærhet til loven" (Apg 21.20; Gal 3.1-5, 3-10; 4.9; 5.1-4) og såingen nådde et klimaks i Apg 28 - riket ble forkastet og Israel ble midlertidig satt til side.

Den fjerde såing er fremtidig. Den vil være den endelige kunngjøring av "evangeliet om riket", umiddelbart forutgående for Jakobs trengsel og under trengselen (Matt 24.14). Forherdelse har nok "kommet over Israel", men det er bare "delvis" (Rom 11.25). Dette "hvor lenge" i Jes 6.11 vil snart oppfylles og spredingen av såkornet vil være av kort varighet, liksom de tre andre var, og telt med "dager" (Dan 12.13; Matt 24.22; Luk 17.26). Det vil bli en spesiell manifestasjon av Herrens nærvær og Herrens kraft (Matt 28.20), ved slutten (gr: sunteleia) av denne tidsalder; og, når denne såing er forbi, vil enden (gr: telas) komme (Matt 24.13,14) - som disiplene hadde spurt om i vers 3.

b. LIGNELSEN OM BRYLLUPSFESTEN (Matt 22.1-14)

Tjenestefolkene som først ble sendt ut var døperen Johannes, de tolv, og de sytti - og disse ble sendt ut til dem som tidligere hadde blitt innbydd. Men "de ville ikke komme".

De "andre tjenestefolkene" som ble sendt var Peter, de tolv, og "de som hørte Ham" (Jesus) (Heb 2.3, 4) under Apostelgjerningenes utdeling, v.4.
De forkynte at "alle ting var gjort i stand". Ingenting manglet nå. "Lidelsene" hadde blitt oppfylt og nåden var ferdig til å bli åpenbart (Luk 24.26, 46; Apg 3.18; 1.Pet 1.5). Derfor, "omvend dere" osv. (Apg 2.38, 39; 3.19).
Men i stedet for å omvende seg tok de "hans tjenere, de mishandlet dem, og slo dem i hjel" (Matt 22.5, 6). Noen satte de i fengsel (Apg 4.3; 5.18; 8.3; 9.1, 13, 21); en steinet de (Apg 7.59); en annen "drepte de med sverdet" (Apg 12.2). Dette viser at denne utdeling ikke kunne ha blitt avsluttet med steiningen av Stefanus i Apg 7, for Jakob ble drept etter dette; og andre forfølgelser vedvarte til enden (Apg 28.17).
"Da ble kongen harm, han sendte ut sine krigshærer og drepte disse morderne og satte ild på byen deres" (Matt 22.7). Templet ble nedbrent, og nasjonen spredd.

De siste tjenerene som blir sendt skal gå "ut til veikryssene" i verden. Her har vi igjen en henvisning til den fremtidige forkynnelse av "evangeliet om riket".
Nå er denne bryllupsfest utsatt; og alle innbydelser til den er middlertidig i bero. Dens fremtidige oppfyllelse skal ennå finne sted. Dette blir vist til i Matt 24.14, og er bekreftes av Åp 19.6-9, hvor vi har det samme ord i v.9 som i Matt 22.2.

c. "DET STORE MÅLTID" (Luk 14.15-24)

Dette ble forkynt i nær forbindelse med velsignelsen om å spise brød i Guds rike.
Igjen har vi de fire virkeområder som i de oversående lignelser.

Måltidet ble tilberedt av "en mann som gjorde et stort gjestebud", og mange ble innbedt. Denne innbydelsen var døperen Johannes virksomhet og var den første som ble utført.

Den andre innbydelse ble sendt til dem som allerede hadde blitt innbudt av Johannes. Den ble sendt av "Hans tjener", som ikke var andre enn Herren Jesus selv. Hans virksomhet er uttrykt i én setning: "Kom, for nå er det ferdig" (v.17). Han ble sendt "ved tiden for måltidet", etter østens skikk. Men alle som en begynte å komme med unnskyldninger (versene 18-20).

En tredje innbydelse ble sendt, ikke til de som allerede hadde blitt innbudt, men til noen helt andre. Den ble sendt av "husbonden", som hadde total rett og myndighet til å invitere hvem han ville. Han sendte "i hast": dvs straks etter den andre tjeneren hadde kommet tilbake; tjenerene "ut i byens gater og streder". Dette var virksomheten til Peter, de tolv, og Paulus.

Den fjerde innbydelse er ennå fremtidig, som vist over i de andre lignelsene. Den vil bli sendt ut av "Herren" (v.23), Han som har all makt i himmelen og på jorden (Matt 28.18-20). Dette vil bli en virksomhet under tvang, bært ut på "veiene og ved gjerdene" til den vide verden; og den vil være kraftig liksom den siste i de forutgående tilfeller. Alle, etter tur og orden, får kallet, men det er de siste som

"hører og forstår det" (Matt 13.23); som
"hører og tar imot det" (Mark 4.20); som
"hører og tar vare på det" (Luk 8.15); og som
"bærer frukt".

Til dette trenges en spesiell visdom og forståelse, som forutsagt i Dan 11.33; 12.3, 10.

Slik har den nåværende husholdning (siden ødeleggelsen av Jerusalem og Israels spredning blant nasjonene, som fant sted etter Apg 28) ingenting å gjøre med riket, og kunngjøringen av de gode nyheter i forbindelse med at riket er utsatt og Israel middlertidig er tilsidesatt. I mellomtiden, og under denne nåværende husholdning har vi: -

III. EVANGELIET OM GUD

Dette er evangeliet som apostelen Paulus ble tatt ut for (Rom 1.1), og er supplerende til "evangeliet om riket", som det var et annet aspekt av.
"Evangeliet om riket" ble først kunngjort av døperen Johannes og Herren. Men begge ble forkastet og tatt livet av.
Imidllertid ble Herren oppreist fra de døde, og evangeliet om Gud har å gjøre med en oppstanden Messias. Den viser oss virksomheten i Apostelgjerningene, snarere enn evangeliene; spesielt Paulus har sammenheng med det.
Evangeliet om en oppstanden Messias, som forkynner at Jesus snart kommer igjen for å opprette alle ting, ble pålagt den apostoliske virksomhet under Apostelgjerningenes tildeling. Se Apg 2.33-36; 3.12-18; 4.2,10-12.
"Med stor kraft gav apostlene vitnesbyrd om oppstandelsen av Herren Jesus; og stor nåde var over dem alle" (4.33). Likeledes 5.29-32; 10.34-43; 13.23-39.
Dette var også Paulus' kunngjøring, som vi kan se av Apg 17.1,3-7. Han kunngjorde "Jesus og oppstandelsen" (versene 18, 31, 32). I sannhet var det forkynnelsen om riket - "Guds rike" (14.22; 19.8); fordi det var Gud som hadde oppreist Kristus fra de døde, og åpenbaringen ble sendt ut av Gud selv. Det var hans egne spesielle gode nyheter. De var Hans eget verk og vilje. Og det var alt av nåde. Dersom "Hans eget" nå ville ta imot Messias, ville Han "sende Jesus Kristus" (Apg 3.20).
Til tross for alle deres synder, og deres avskyelige handling med å ta livet av Hans elskede Sønn, ville han utslette alle deres synder og oppfylle alle sine løfter. I sannhet var dette en veldig gjerning: -

IV. EVANGELIET OM GUDS NÅDE

Dette er grunnen for den kirkelige rekkefølge av bøkene til det Nye Testamente: Guds allstyre sees i første Skrift som møter oss, og følges av en dobbel forkastelse av Hans Sønn (i evangeliene og Apostelgjerningene) - det er ordet og de gode nyheter om Hans nåde i Rom 1.1 flg. Til tross for alt det som vi skulle betrakte som utilgivelig med hensyn til Israels handling, er de første skrevne ord som møter våre øyne disse: -

"Paulus, Jesu Kristi tjener, kalt til apostel, utvalgt til å forkynne Guds evangelium, det som han forut hadde gitt løfte om ved sine profeter i hellige skrifter, om hans Sønn, han som etter kjødet er kommet av Davids ætt, og som etter hellighets Ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår Herre. Ved ham har vi fått NÅDE og apostelembete for å virke troens lydighet blant alle hedningefolkene, til ære for hans navn. Blant dem er også dere kalt til Jesus Kristus." (Rom 1.1-6).

Dette var ikke noe nytt. Det var gitt løfte om forut og nedskrevet av hans profeter. Lidelsene, Hans død og oppstandelse, og nåde - alt sammen var forutsagt. Men nå oppfylte Gud "på denne måte det som han forut forkynte ved alle profetenes munn, at hans Messias skulle lide. Fatt da et annet sinn og omvend dere, så deres synder kan bli utslettet, for at husvalelsens tider kan komme fra Herrens åsyn, og han kan sende den Messias som forut er kåret for dere, Jesus" (Apg 3.18-20).
Således ble "Guds evangelium" grunnlagt på profetiene i det Gamle Testamente, og var en logisk fremkallelse av dem.
Det er i dette at den er forskjellig fra det som ikke hadde blitt åpenbart av profetene, i de avsluttende versene i Romerne. Dette brevet begynte med det som var skrevet i Skriftene; den ender med det som aldri hadde blitt skrevet før "nå", da HEMMELIGHETEN som hadde blitt holdt skjult fra evige tider, eller fra tidenes tider, i hele sin utstrekning ble åpenbart (Rom 16.25, 26; Ef 3.1-12; Kol 1.26-28).
Tiden var inne for å åpenbare denne hemmelighet, og å bli overgitt til profetiske skrifter. Den inneholdt de tre brever skrevet av Paulus fra hans fangeskap i Rom - til Efeserne, Filipperne og Kolosserne.
På denne måten var "evangeliet om riket" en kunngjøring Messias, og ble utført av døperen Johannes og Ham selv. Dette rike temaet til de fire evangelier.
"Guds evangelium" er kunngjørelsen som har å gjøre med den samme Messias, utført av de tolv, apostelen Paulus, og "de som hørte" Herren, under Apostlelgjerningenes tildeling, og er gjenstand for deres vitnesbyrd og deres skrifter, og de tidligste brever til Paulus. Å se det, var gode nyheter etter oppstandelsen av Kristus, det er alt sammen av ren nåde og velvilje, og er også en uvurderlig gave - herav navnet "evangeliet om Guds nåde".

V. EVANGELIET OM KRISTI HERLIGHET (2.Kor 4.4)

Dette har sammenheng med Kristi opphøyelse som hode over alle ting, til Hans menighet, som er Hans legeme og som er utfoldet og åpenbart (tilkjennegitt) fullstendig i fengsels-brevene (Ef 1.21-23; Fil 2.9-11; Kol 1.14-19). Den inneholder ikke bare Messias nåværende herlighet, men også den endelige seier over Satan, alle åndelige veseners underkastelse, enten det er deres makter, fyrstedømmer, myndigheter, herredømmer, maktområder, eller troner osv.
Derfor er det Satans store mål på nåværende tidspunkt å forblinde øynene på dem som ikke tror, slik at de ikke får kunnskap om at han vil bli beseiret, som forutsagt i 1.Mos 3.15, og som vi ser oppfylt i Åp 20. (Se 2.Kor 4.4).
Det er viktig at vi kjenner hans onde hensikter og ikke er "uvitende om hans påfunn". Satan sette inn alt han kan for å skjule det som er vårt eget mål: Nemlig å gjøre kjent disse gode nyheter - "evangeliet om Kristi herlighet".

* * *

Til Undervisningen

Til startsiden