ET NYT SENTRUM

Det ville ha vært vidunderlig om vi kunne leve, slik noen har forsøkt, i det selvbedrag at det i virkeligheten ikke her vært noe Fall, og at det derfor ikke finnes noen synd. Men vi vet bedre. Synden er en realitet - vi bærer alle merker etter Fallet. Derfor må vi bli klar over hvilke forholdsregler Gud her truffet for a løfte synderen ut av sitt menneskesentrerte univers og inn i en Gud-sentrert stilling. Vi skal nå se hvordan korsets verk bringer mennesket ut fra det gamle sentrum

Til et nyt sentrum

EN VENN AV MEG her nylig fått trykt et lite motto som lyder slik: SE NEDAD! Naturligvis fører dette til ikke så få kommentarer fra dem som er vent til frasen: SE OPPAD! Sjokket gir ofte den tiltenkte virkning. Hvis den som ser det er en troende, tjener det til å minne ham om at det virkelig er av stor betydning hvordan man er innstilt. Hvis vi er nedtrykte her, må vi naturligvis se opp til Ham. Men hvis vi virkelig har fått del i alt det som vår stilling <<med Kristus i Gud>> innebærer, da er vi steget opp på en himmelsk høyde der vi far øye på et helt og nytt liv.

En enkel historie illustrerer dette. Lille Billy lovet høytidelig at hen ikke skulle gå ut av gårdsplassen. De voksne fortalte ham at det kom til å bli stor trengsel av mennesker i gatene den dagen for å se på paraden. Men da musikkorpsene spilte opp og de festlig utstyrte paradevognene begynte å rulle forbi, gikk det plutselig opp for ham hva han gikk glipp av. Å, om han bare kunne komme ut gjennom det høye plankegjerdet som sørges for sikkerheten på gardsplassen! Alt Billy kunne se av parader var det han fikk øye på gjennom et lite kvisthull i plankegjerdet. Og hele tiden kom det folk i veien for ham.

Da hørte han stemmen til sin storebror som ropte på ham fra verandaen i annen etasje: <<Billy, hvorfor kommer du ikke opp hit ?>> Billy nådde ikke helt opp til nederste trinn på den utvendige stigen, så broren måtte komme ned, løfte ham opp på sin sterke arm og bære ham helt opp. Selvfølgelig, her var stedet hvor man kunne se alt! Han så den brede gaten fra ende til annen . Han var overbegeistret. <<Å,>> ropte hen, <<nå kan jeg se det som går forbi her nå og også det som er gått forbi. Og langt oppe i gaten kan jeg til og med se det som kommer. Det er som å vandre i en ny verden!>>

For Billy var fortiden , nåtiden og fremtiden fra kvisthullet blitt blandet sammen til et eneste stort nå. Slik er det når vi på Guds innbydelse kommer for å se tidenes parade fra det himmelske, opphøyde synspunkt. Gud ser ikke tidenes begivenheter som i en eneste veldig strøm - Han ser alt, både det Han planla for Første Mosebok og det som vil bli fullbyrdet etter Åpenbaringen. Ser vi evigheten fra Hans <<evige nå>>, blir den en fullkommen helhet hvor det mål vi kaller <<tid>> bare vil bli som en liten, ubetydelig parantes.

Det synes som om salmisten må ha hatt en lengsel etter denne himmelske stilling da hen skrev: <<Herren skuer ned fra himmelen på menneskenes barn for å se om det er noen forstandig, noen som søker Gud.>> Forstandig! Forstå hva? Ante salmisten vårt behov for å skue ut fra Guds synspunkt for å kunne forstå alt hva Han hadde planlagt? Men det er apostelen Paulus som tar konsekvensen og regner det som helt nødvendig å se alt fra denne synsvinkel. I sin bønn for kolosserne klargjør hen denne tanke (fra Phillips' eng. overs.): <<Vi ber Gud om AT DERE MÅ SE TINGENE som det var UT FRA HANS SYNSPUNKT, ved a bli gitt åndelig innsikt og forstand>> (Kol. 1, 19). Derfor er hvert menneske enten fremdeles sentrert i seg selv og <<ser oppad>> fra sitt synspunkt, eller så kan det glede seg over å nyte det synspunkt Paulus ba om: de <<ser nedad>> fra Guds opphøyede stilling - ser gjennom Hans øyne.

Men ønsketenkning alene vil ikke bringe det falne menneske inn i denne nye stilling. Det er ikke menneskets verk, men Guds. Det var Gud som steg så fullstendig ned i menneskeligheten at det var tilstrekkelig til å løfte mennesket opp på et annet livsplan, nok til a utfri mennesket og sette det inn i et nytt sentrum, hvor alle ting blir nye. På plansjen her vi tegnet de midler Gud bruker for å overføre mennesket fra Adams slekt og inn i sin Sønns kongerike.

<<A>> betegner alle mennesker i Adam, slik de lever for seg selv og setter alt som hender i forbindelse med seg selv. I stedet for å <<avsette>> Gud, nedverdiget - og avsatte - Adam seg selv med vilje ved å ete av den forbudte frukt. Fra den tid her alt vært i ulage for hele Adams slekt. Ved selv å forsøke å bli det endelige mål, prøver mennesket å utnytte Gud og sette alle Hans gjerninger i forbindelse med sine egne ønsker.

Gud uttrykker menneskets ulykksalige stilling på denne måten: <<ødeleggelse og usælhet er det på deres veier>> - ikke som et resultat av deres veier, med nedarvet <<på deres veier>>. Intet vil bli riktig for et menneske som enten bevisst elle ubevisst forsøker å få universet til å dreie rundt seg selv. For en straff å måtte leve med et selv man ikke kan leve med.

Så lenge du er sentrert i deg selv, vil du ikke like deg selv. En annen her sagt det på denne måten: <<Det er vidunderlig å få seg selv ut av sine egne hender og inn i Guds herder. Det er som å leve i en ny verden!>> Mennesket ble ikke skapt for å være sentrum, og ethvert forsøk på å bygge dette falske univers vil bare bringe forvirring. Slik her Gud skapt livet, og det er til ingen nytte å stampe mot brodden, som Paulus gjorde det til egen skade.

<<B>> illustrerer hvordan Gud, gjennom Jesu verk på korset, her gjort ende på Adams gamle slekt. Paulus forklarer det på denne måten: <<idet vi her oppgjort dette med oss selv at en er død for alle, derfor er de alle døde; og hen døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve f or sig selv, men for ham som er død og oppstanden for dem>> (2. Kor. 5, 15).

Paulus åpenbarer at det var Guds hensikt å bringe alle av Adams slekt til korset for å behandle <<jeg>> - prinsippet, som står Gud imot. Så da Gud skuet ned på korset, så Han oss forenet med Hans Sønn i døden. Alt som er innbefattet i SYNDENS bedrag (selviskhet, uavhengighet, negativitet) ble behandlet den. Fra Guds synspunkt er mennesket derfor korsfestet med Kristus. Ja, mer - det ble begravd med Kristus i Josefs nye grav. Og ennå mer - det ble oppreist med Kristus til et nytt levnet. Men ennå mer enn dette - det ble satt med Kristus i Gud, i en ny, himmelsk stilling.

Alt dette regner Gud som hendt, slik Han ser det fra sitt synspunkt, må vi på samme måte regne som vår opplevelse og tilegne oss det i tro Paulus beskriver det med fire ord: korsfestet, begravet, oppreist og satt i det himmelske. Dette er ikke noe vi skal gjøre. Nei, vi forstår det ved åpenbaring - ser at det hendte med oss <<i Ham>> - og så lever vi i det ved tro.

<<C>> illustrerer hvordan mennesket er blitt oppreist med Kristus og nå er i en ny stilling <<i Ham>>. Vi vet at skarer av troende er blitt grundig opplærte om sin stilling i Kristus. De taler med overbevisning om det fullbrakt verk som her gitt dem tilgivelse, utfrielse, seier og autoritet. Og det er helt riktig at de skal fryde seg over alt som er blitt gjort for dem. Likevel er det nettopp her faren ligger. De her aldri forandret sentrum. Alt som er blitt deres i Kristus, fortsetter de å sette i forbindelse med seg selv, det gamle sentrum. De her tapt den nye, adskillende kraft i korset, som skulle ha utfridd dem til et liv sentrert om Gud, der alle ting står i forhold til Ham.

I nesten femten år forkynte denne forfatter om herlighetene i vår stilling i Jesus Kristus og la vekt på sannheten om å identifisere seg med Kristi død og oppstandelse, og dermed få mulighet for en seirende vandring. Dette er en sannhet som hundrevis av predikanter over hele landet nå underviser om. Likevel forbandt jeg alltid, uten å være klar over det, alt dette med mennesket og dets behov og velferd. Alt var f or mennesket - hva det fikk gjennom sin nye stilling i Kristus. Sentret var altså i virkeligheten ikke blitt forandret.

Så en dag brøt sannheten frem som en eksplosjon. Jeg ble klar over hvor langt dette var fra å bringe mennesket til full frigjørelse fra sitt menneskesentrum så det kunne leve et helt, nytt liv med et nytt tyngdepunkt. Det ble klart for meg at så lenge man fremdeles appellerer til hva mennesket kan få så passer det fremdeles inn i den populære fremstillingen. Men det er en himmelvid forskjell når man får oppleve korsets radikale virkning som frir en fra selves og gir et nytt sentrum. Så lenge man fremdeles er mer oppta av hva Gud gjør for mennesket, av hva korset muliggjør for mennesket og av hva var stilling i Kristus betyr for mennesket - så har man ikke fattet Faderens fulle hensikt med å plassere oss i sin Sønn. Han gjorde det for at vi skulle kunne få del i den samme visjon, mål, innvielse og livsfilosofi som Sønnen her del i hos Faderen.

<<D >> illustrerer hva det betyr å leve med et fullstendig nytt tyngdepunkt. Vi er ikke bare sentrert <<i Kristus>>, men med Ham er vi sentrert i Gud Fader. Som vi skal se, det i denne Gud-sentrerte stilling ikke lenger snakk om vår seier, men å leve i Hans seier. Det er ikke lenger våre planer, men å leve i Hans plan. Det er ikke lenger vår innvielse, men å leve i Hans innvielse. Alle ting er i sannhet blitt nye.

 

***

Forlaget Perlen, 4513 MANDAL.

Til Undervisningen

Til startsiden