Barnet som ble født i Betlehem, var Gud

For å si det mer nøyaktig etter Bibelens språk: Han var Guds Sønn, eller som den kristne teologien har uttrykt det: Gud Sønnen. Legg merke til at det, er ikke snakk om en sønn, men om Sønnen. Johannes bruker dette uttrykket fire ganger i de første tre kapitlene av sitt evangelium for å gjøre det helt klart slik at leserne kunne forstå det spesielle ved Jesus. Han var Faderens enbårne Sønn (Se Joh. 1, 14,18; 3,16,18). Ifølge dette bekjenner den kristne menighet: "Jeg tror på Gud Fader ... og på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre."

Kristne apologeter (forsvarere av kristendommen. taler iblant som om denne uttalelsen, at Jesus er Guds enbårne Sønn, er det endelige fullstendige svaret på alle spørsmål om hans identitet. Men det er neppe så, for uttrykket i seg selv reiser spørsmål. og kan lett misforstås. Betyr uttalelsen om Jesus som Guds Sønn, at det egentlig er to guder? Er kristendommen polyteistisk, slik jøder og muhammedanere hevder? Eller betyr uttrykket "Guds Sønn" at Jesus, selv om han var i en klasse for seg blant skapte vesener, ikke hadde personlig guddom i samme betydning som Faderen? I tidlig kristenhistorie hadde arianerne dette synet, og i moderne tid finner man det hos unitarer,( en kristen som ikke tror på treenigheten), Jehovas Vitner, kristadelfianere og andre. Er det rett? Hva mener Bibelen med og kalle Jesus Guds Sønn?

Disse spørsmålene har plaget mange, men Det nye testamente lar oss egentlig ikke være i tvil om hvordan de skal besvares. Prinsipielt sett ble de alle reist og løst av apostelen Johannes i prologen til hans evangelium. Det ser ut til at han skrev til lesere med både jødisk og gresk bakgrunn. Han skrev, etter hva han selv sier, for at de skulle vite at Jesus er Guds Sønn, og for at de ved troen skulle ha liv i hans navn (Joh. 20,31). Det er som Guds Sønn han presenterer Jesus i hele evangeliet. Men Johannes visste at uttrykket Guds Sønn var belastet med misvisende assosiasjoner i hans leseres sinn. Den jødiske teologien brukte det som en tittel for den ventede (menneskelige) Messias. Den greske mytologi kunne fortelle om mange "gudesønner", supermennesker som var født i en forening av en gud og en menneskelig kvinne. Ikke i noen av disse tilfellene inngår tanken på en personlig guddom. Faktum er at begge ekskluderer en slik tanke. Johannes ville gjøre det helt klart at når han skrev om Jesus som Guds Sønn, ville han ikke at de skulle forstå (rettere misforstå) ham i disse retninger. Han understreket derfor at når han skrev om Jesus som Guds Sønn, og når Jesus selv hevdet at han var det, gjaldt det en personlig guddom og intet mindre. Herav hans berømte prolog (Joh.1,1-18). Intet annet sted i Det nye testamente kommer meningen med Jesu guddommelige sønneforhold og hva dette består i klarere til syne enn her. Legg merke til hvor omhyggelig Johannes tar for seg dette emne.

Joh 1:1-14
I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud.
Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til. I ham var liv, og livet var menneskenes lys. Og lyset skinner i mørket, og mørket tok ikke imot det. En mann stod fram, utsendt av Gud, hans navn var Johannes. Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, for at alle skulle komme til å tro ved ham.
Han var ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.
Det sanne lys, som opplyser hvert menneske, var i ferd med å komme til verden. Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, og verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud. Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.

Han nevner ikke ordet "Sønn" i det hele tatt i åpningssetningene. I stedet taler han først om Ordet. Det var ingen fare for at han skulle bli misforstått når det gjaldt det. De som leste Det gamle testamente, ville straks forstå hva han mente. Guds ord i Det gamle testamente er hans skapende tale, hans makt til å fullføre sitt forsett i handling. Det gamle testamente framstilte Guds tale som at den i seg selv hadde makt til å utføre det han ville. 1.Mosebok i forteller oss at Gud i skapelsen sa: Bli lys. Og så ble det lys (1MOS. 1,3). "Himlene er skapt ved Herrens ord, og all deres hær ved hans munns ånde. " "For han talte og det skjedde, han bød og det stod der" (Salme 33,6,9). Guds ord er det samme som Gud i arbeid.

Johannes tar opp dette bildet og taler om syv ting i forbindelse med det guddommelige ordet:


a) "I begynnelsen var Ordet" (vers l). Dette er Ordets evige vesen. Han hadde ingen egen begynnelse. Da alt annet begynte, var han.

b) "Og Ordet var hos Gud" (vers l). Dette er Ordets personlighet. Den kraft som oppfyller Guds hensikter, tilhører et bestemt personlig vesen, som står i et evig forhold til Gud, et aktivt samfunn.

c) " Og Ordet var Gud" (vers l). Her er Ordets guddom. Selv om han er en selvstendig person, er han ikke en skapning. Han er guddommelig i seg selv, som Faderen er det. Det mysterium som dette verset presenterer oss, har med den personlige markeringen av enheten i guddommen å gjøre.

d) "Alt er blitt til ved ham" (vers 3). Her er Ordet skaper. Han var Faderens redskap i alle de skaperhandlinger som Faderen gjorde. Alt som ble gjort, ble gjort ved ham. (Her er det også bevis for at han, skaperen, ikke tilhører det som ble gjort, like lite som Faderen gjør det.)

e) "I ham var liv" (vers 4). Her er Ordet livgiver. Det fins ikke fysisk liv i skapningen uten i og ved ham. Her er det bibelske svaret på problemet med livets opprinnelse og dets fortsatte eksistens, i alle dets former. Liv blir gitt og oppholdt ved Ordet. Det skapte har ikke liv i seg selv, men liv i Ordet, den andre personen i guddommen.

f) " Og livet var menneskenes lys " (vers 4). Her virket Ordet åpenbaring. Ved å gi liv gir han også lys. Det vil si at hvert menneske mottar impulser fra Gud ut fra det faktum at man lever i Guds verden. dette skyldes Ordets gjerning.

g) "Og Ordet ble kjød" (vers 14). Her er det inkarnerte Ordet. Barnet i krybben i Betlehem var ingen annen enn Guds evige ord.

Etter å ha vist oss hvem og hva Ordet er - en guddomsperson, skaper av alt - indikerer Johannes en presentasjon. Ordet, sier han, ble åpenbart ved inkarnasjonen, at han var Guds Sønn. "Vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far" (vers 14). Dette stadfestes i vers 18: " Den enbårne Sønn, som er i Faderens skjød ... " På denne måten understreker Johannes sitt siktepunkt. Han har nå gjort klart hva som menes med å kalle Jesus for Guds Sønn. Guds Sønn er Guds ord. Vi ser hva Ordet er, og det er dette Sønnen er. Det er dette som er innholdet i prologen.

Den enbårne Sønn: gr. monogenés, eneste eller enestående. Det enestående med Jesus var ikke at Han ble skapt, nei, men at han sto over det skapte. Kol 1:15 ff.

Den førstefødte Kol 1,15b, der det sies at Jesus er «den førstefødte fremfor enhver skapning» (NO 1930). På gresk står vi her overfor en genitivsforbindelse som kan oversettes på ulike måter. Sammenhengen, det vil si v. 16-17, viser imidlertid klart at Kristus står over skapningen og ikke er en del av den. Ordet «førsteføclt» kan brukes i overført betydning om den fremste. Slik er det for eksempel brukt om David. Han var den yngste blant Isais sønner, men likevel heter det i Salme 89,28: «Jeg gjør ham til min førstefødte, den høyeste blant kongene på jorden. » Denne teksten ble i tidlig-jødedommen forstått som en tekst om Messias. Derfor var det naturlig for de nytestamentlige forfatterne å bruke nettopp tittelen «førstefødt» om Jesus.' Den brukes for å si noe om hans spesielle stilling.

Når derfor Bibelen proklamerer Jesus som Guds Sønn, er uttalelsen ment som en understreking av hans bestemte personlige guddom. Julebudskapet hviler på det faktum at barnet i krybben var Gud.

Men dette er ikke hele historien.

Barnet i Betlehem var Gud som ble menneske

Ordet ble kjød, et virkelig menneskelig barn. Han hadde ikke sluttet å være Gud. Han var ikke mindre Gud enn før, men han var begynt å bli menneske. Han var ikke nå Gud minus enkelte elementer av guddommen, men Gud pluss alt det han hadde gjort til sitt eget ved å ta på seg menneskelighet. Han som skapte mennesket, skulle nå lære hva det ville si å være et menneske. Han som skapte den engel som ble en djevel, var nå i en tilstand da han kunne bli fristet, ikke fristet fra innsiden slik som vi. - han kunne ikke unngå å bli fristet - av djevelen, vel og merke fra utsiden, for det fantes ikke noe i Ham som gav gjenklang på fristelsen. Og en annen ting som er verd og nevne, Han kunne ikke fristes til synd. Fullkommengjørelsen av hans menneskelige liv kunne bare finne sted etter en konflikt med djevelen. Denne konflikten gikk ut på å vise hvem Jesus var, at han var Guds Sønn, også for å visse at Han ikke kunne synde. Ordet friste betyr også å testes, prøves, og det var nettopp hva Jesus ble.

Hebreerbrevet tar for seg hans himmelfart til herligheten og finner stor trøst i dette faktum: "Derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik ... For derved at han selv har lidt og vært fristet kan han komme dem til hjelp som blir fristet. " " For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medynk med våre skrøpeligheter, men en sådan som er blitt prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd. La oss derfor trede fram med frimodighet for nådens trone, for at vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rett tid" (Hebr. 2,17 flg.; 4,15,16). "dog uten synd" Ordet dog står ikke på gresk, det står oprinelig følgende: "en sådan som er blitt prøvd i alt i likhet med oss, uten synd (bortsett fra synd, det ble Han ikke fristet i)" Trykket liger på at Jesus ikke ble fristet eller prøvd eller testet i synd, eller til å synde, for Han kunne ikke synde.

Inkanasjonens hemmelighet er ufattelig. Vi kan ikke forklare dette. Vi kan bare formulere det. Kanskje det aldri er bli formulert bedre enn i den athanasianske trosbekjennelse "Vår Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, er Gud og menneske fullkommen Gud og fullkomment menneske han som skjønt han er Gud og menneske likevel ikke er to, men én Kristus, en, ikke ved å omdanne guddommen til kjød, men ved å før manndommen til Gud." Vi kan ikke trenge oss forbi dette.

Hva skal vi så tenke om inkarnasjonen? Det nye testamente oppmuntrer oss ikke til at vi skal anstrenge oss for mye med fysiske og psykologiske problemene som dette reiser, men skal tilbe Gud for den kjærlighet som kommer til uttrykk her. Det var nemlig en selvydmykende handling. "Han som, da han var i Guds skikkelse, ikke aktet det for et rov å være Gud lik skriver Paulus, "men av seg selv gav avkall på det og tok tjeners skikkelse på seg, idet han kom i menneskers lignelse, da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv, så han ble lydig inntil døden, ja korset død" (Fil. 2,6 flg.). Alt dette var for at vi skulle bli frelst.

Teologer har iblant lekt med idéen om at inkarnasjon opprinnelig og egentlig var ment for at skapelsen skulle fullendes og at dens gjenløsende betydning så å si var Guds ettertanke, men Det nye testamente kjenner ingenting til en inkarnasjon som kan defineres utenom sin forbindelse til forsoningen ... Ikke Betlehem, men Golgata er åpenbaringens fokus, og enhver oppbygging av kristendom som ignorerer eller fornekter dette, forvrenger kristendommen ved å sette den ut av fokus. Den store betydningen av krybben i Betlehem ligger i den plass den har i trinnene nedover som førte Guds Sønn til korset på Golgata. Vi forstår det heller ikke før vi ser det i denne sammenhengen.

Nøkkelteksten i Det nye testamente når det gjelder å tolke inkarnasjonen, er derfor ikke alene uttalelsen i Joh. 1,14 "Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss" - men heller den mer omfattende uttalelsen i 2. Kor. 8,9: "For dere kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde, at han for deres skyld ble fattig da han var rik, for at dere ved hans fattigdom skulle bli rike. " Her tales det ikke bare om inkarnasjonens faktum, men også om dens mening. At Sønnen tok på seg menneskelighet, blir framstilt for oss på en måte som viser oss hvordan vi selv skal betrakte det - ikke bare som et naturens under, men som et nådens under.

Her må vi imidlertid ta en pause for å se på en annen bruk av denne teksten vi nettopp har sitert fra Paulus. Han avklædte seg (sin guddommelige herlighet.) I Philips oversettelse av Fil. 2,7 heter det "avkledde han seg alle sine privilegier" -. Dette, sett i sammenheng med 2.Kor. 8,9, der det sies at Jesus ble fattig, bør kunne kaste lys over inkarnasjonen. En del spør om ikke dette innebærer en viss reduksjon av Sønnens guddom da han ble menneske.

Kenosis-teorien

Dette er den såkalte kenosis-teorien. Kenosis er det greske ordet for å "tømme". Idéen bak det hele er at for å bli fullstendig menneskelig, måtte Sønnen avstå fra noen av sine guddommelige kvaliteter, ellers ville han ikke opplevd å bli begrenset i rom, tid, kunnskap og bevissthet, noe som er essensielt når det gjelder sant menneskeliv. Teorien er blitt formulert på forskjellige måter. Noen har hevdet at Sønnen bare la av seg sine "metafysiske" egenskaper (allmakt, at han kunne være overalt samtidig, allvitenhet), mens han engasjerte seg i de "moralske" (rettferdighet, hellighet, sannhet, kjærlighet). Andre har hevdet at da han ble menneske, gav han avkall på all sin spesielle guddommelige kraft, også den guddommelige selvbevisstheten, selv om han under sitt jordiske liv fikk den siste igjen.

NB - Vranglære

I England ble kenosis-teorien først brakt på bane av bisko Gore i 1889 for å forklare hvorfor vår Herre var uvitende om det som den høyere kritikk i det nittende århundre trodde de visste med hensyn til feil i Det gamle testamente. Gores tese gikk ut på at ved å bli menneske gav Sønnen opp sin guddommelige kunnskap om faktiske saker, selv om han var fullt ut guddommelig ufeilbarlig når det gjaldt moralske saker. Når de gjaldt historiske fakta, var han imidlertid begrenset til de rådende jødiske syn, som han aksepterte uten å stille spørsmål. Han visste ikke at ikke alt dette var korrekt. Herav Hans behandling av Det gamle testamente som verbalt inspirert og fullt ut sant, at Han beskrev de fem Mosebøkene som forfatte av Moses og Salme 110 av David - synspunkter som Gore mente var uholdbare. Mange har fulgt Gore på dette punktet og de har på denne måten forsøkt å rettferdiggjøre forkastelsen av Jesu syn på Det gamle testamente.

- Men kenosis-teorien kommer ikke til å holde seg. For det første er det spekulasjon som mangler støtte i det skriftavsnitt som den hevder å bygge på. Når Paulus taler om at Sønnen har uttømt seg selv og blitt fattig, er det klart ut fra sammenhengen hva han tenker på. Jesus la ikke til side sin guddommelige kraft og sine egenskaper, men den guddommelige herlighet og verdighet, "den herlighet jeg hadde hos deg før verden var til" (Joh. 17,5). Det er ingen støtte i Skriften for tanken om at Sønnen avkledde seg aspekter ved sin guddom.

Teorien reiser også store og uløselige problemer i seg selv. Hvordan kan vi si at mennesket Kristus Jesus fullt ut var Gud hvis han manglet noen av guddommens kvaliteter? Hvordan kan vi si at han åpenbarte Faderen til fullkommenhet hvis noe av Faderens kraft og egenskaper ikke var i Ham? Dessuten, hvis det er riktig som teorien hevder, at sann menneskelighet på jorden ikke lar seg forene med uredusert guddom, må det også bli slik i himmelen. Av dette følger at "mennesket i herlighet" har mistet noe av sin guddommelige kraft for all evighet. Hvis det er så at guddom og menneskelighet ved inkarnasjonen ble knyttet sammen i én person, for aldri å bli atskilt, ville det være uunngåelig, ut fra denne teorien, annet enn at Sønnen ved å bli menneske tapte noen av de guddommelige egenskaper. Disse ville Han aldri få tilbake. Men Det nye testamente synes å være klart og avgjort når det gjelder den oppstandne Jesus Kristi allmakt, allvitenhet og mulighet til å være overalt samtidig (Matt. 28,18,20; Joh. 21,17; Ef. 4,10)

Videre er biskop Gores bruk av teorien for å rettferdiggjøre feil ved Jesu lære, mens Han for øvrig hadde guddommelig autoritet, umulig. Kristus hevdet klart og kategorisk at hele Hans lære var fra Gud, at Han aldri var mer enn Faderens budbærer. "Min lære er ikke min, men Hans som har sendt meg. " " ... men taler dette således som min Fader har lært meg. " " For jeg har ikke talt av meg selv, men Faderen, som har sendt meg, Han har gitt meg befaling om hva jeg skal si og hva jeg skal tale ... Derfor, det jeg taler, det taler jeg således som Faderen har sagt meg" (Joh. 7.16; 8,28; 12,49,50). Han sa at Han var " et menneske som har sagt dere sannheten, som jeg har hørt av Gud" (Joh. 8,40).

I lys av disse skriftord er det bare to muligheter åpne. Enten må vi akseptere dem og tilskrive alt det Jesus lærte guddommelig autoritet, deriblant også Hans uttalelser når det gjelder Det gamle testamentes inspirasjon og autoritet, eller også må vi forkaste dem. Velger vi det siste, må vi også sette spørsmålstegn ved den guddommelige autoritet i Hans lære på alle andre punkter. Hvis Gore virkelig ønsket å beholde Jesu autoritet når det gjaldt moralsk og åndelig undervisning, skulle Han ikke satt spørsmålstegn ved sannheten i Hans lære om Det gamle testamente. Hvis Han på den annen side hadde bestemt seg for å være uenig med Jesus om Det gamle testamente, skulle Han ha vært konsekvent. Da skulle Han gått inn for det syn at ettersom det Jesus selv sa om sin lære ikke kan aksepteres som det sies er vi ikke forpliktet til å være enig med Jesus i noe. Hvis kenosis-teorien skal brukes i den mening som Gore brukte den beviser den for mye. Den beviser at Jesus etter å ha gitt avkall på sin guddommelige kunnskap hadde muligheter til å ta feil på alle punkter. Når han hevdet at Hans lære i alle deler var fra Gud, narret Han både seg selv og oss. Hvis vi skal stå fast ved Jesu guddommelige autoritet som lærer, ifølge hva Han selv sa er vi nødt til å forkaste kenosis-teorien, eller, vi er i hvertfall nødt til å forkaste anvendelsen av den.

Faktum er at de evangeliske beretningene presenterer selve beviser mot kenosis-teorien. Det er sant at Jesu kunnskap om både det menneskelige og det guddommelige til tider tilsynelatende var begrenset. Han spurte engang om hvem som rørte ved klærne hans og en annen gang om hvor mange brød disiplene hadde (Mark. 5,30; 6,38). Til andre tider kom det helt klart fram at han hadde overnaturlig kunnskap. Han kjente til den samaritanske kvinnens dystre liv (Joh. 4,17 flg.). Han visste at når Peter gikk av sted for å fiske, ville den første fisken han fikk, ha en mynt i munnen (Matt. 17,27). Han visste, uten at noen hadde fortalt ham det, at Lasarus var død (Joh. 11, 1 l- 13). På lignende måte kommer det tydelig fram fra tid til annen at Han hadde overnaturlig kraft til å helbrede, til å mette mennesker, ja til å oppvekke døde. Det inntrykket som evangeliene gir oss av Jesus, lar oss ikke forstå at Han var berøvet guddommelig kunnskap og kraft, men at Han med visse mellomrom benyttet begge deler, mens Han til andre tider var fornøyd med å la det være. Inntrykket er med andre ord ikke at guddommeligheten er redusert, men at de guddommelige egenskaper holdes tilbake.

Hvordan skal vi forklare denne tilbakeholdenheten? Spesielt ut fra Johannes evangelium går det klart frem at Sønnen hele tiden er underkastet Faderens vilje. En del av den åpenbarte hemmeligheten om guddommen går ut på at de tre personene står i et inderlig forhold til hver andre. Sønnen kommer til syne i evangeliene, ikke som en uavhengig guddomsperson, men som en avhengig, en som bare tenker og handler i full overensstemmelse med Faderens direktiver. "Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjør." "Jeg kan ikke gjøre noe av meg selv" (Joh. 5,19,30). "For jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min vilje, men for å gjøre hans vilje som har sendt meg" (Joh. 6,38). " ... at jeg intet gjør av meg selv ... jeg alltid gjør det som er ham til behag" (Joh. 8,28,29). Den andre personen i guddommen anerkjenner autoriteten og underlegger seg den første. Det er derfor han sier om seg selv at han er Sønnen, og at den første personen er Faderen -. Selv om han er Faderens like i evighet, kraft og herlighet, er det naturlig for Ham i sin fornedrelse, og finne hele sin glede i å gjøre Faderens vilje. Likeså er det naturlig for den første personen i treenigheten å planlegge og sette i verk guddommens gjerninger. Det samme kan sies om den tredje personen som utgår fra Faderen og Sønnen for å gjøre det som de til sammen ber om.

Lydigheten fra Gud-menneskets side overfor Faderen da Han var på jorden, var derfor ikke et nytt forhold som forutsattes på grunn av inkarnasjonen, men en fortsettelse i tid av det evige forholdet som var mellom Sønnen og Faderen i himmelen. Som i himmelen, så og på jorden var Sønnen avhengig av Faderens vilje.

Vi ser nå hva det betydde for Guds Sønn å uttømme seg selv og bli fattig. Det betydde at han la til side herlighet (den virkelige kenosis). Frivillig gav han avkall på herligheten som Han hadde hos Gud, Han aksepterte harde dager, isolasjon, dårlig behandling, lidelser og misforståelser. Endelig underkastet Han seg en død som innebar slike lidelser - så Han nesten brøt sammen under tanken på den (se Luk. 12,50 og beretningen fra Getsemane). Det betydde kjærlighet til det ytterste for mennesker som ikke var verd å elskes, mennesker som ved Hans fattigdom ble rike. Julens budskap går ut på at det er håp for en ruinert menneskehet - håp om tilgivelse, håp om fred med Gud, håp om herlighet, fordi Jesus Kristus etter Faderens vilje ble fattig. Han ble født i en stall for at Han tretti år senere skulle kunne henge på et kors. Det er det herligeste budskapet som verden noensinne har fått høre, og den kommer aldri til å høre noe bedre. Tenk at nå har vi et herliggjort menneske Kristus Jesus i herligheten som av selværfaring vet hva det vil si å være et menneske. Å nettopp på grunn av det kan Han komme oss til hjelp i vår svakhet og skrøpelighet, og tilkortkommenhet. Amen!

NB! Dersom du ønsker og studere profetiene angående Jesu første komme til Betlehem, da kan du lese om det i: Hvem er KONGENES KONGE?

IH

Til Undervisningen

Til hovedsiden