M.R. De Haan, M.D.

Evig sikkerhet

I

Uttrykket evig sikkerhet finnes ikke i Skriften. Det er en teologisk betegnelse antatt av en bestemt gruppe teologer for å beskrive en lære som de hevder at Skriften tydelig forkynner. Enkelt sagt, læren om at en troende som en gang er blitt gjenfødt ved Guds Ånd, og er blitt forent med Kristi legeme, aldri deretter kan gå fortapt. Den blir enkelte ganger omtalt som "en gang i nåden, alltid i nåden," et uttrykk som ikke finnes i Skriften i nøyaktig denne form. Vi bruker ordene evig sikkerhet varsomt, fordi vi kjenner til de misforståelser som har skilt Guds folk på grunn av dette emne. Det er virkelig beklagelig at så meget bitterhet og hat har utviklet seg mellom ekte gjenfødte troende ved fremstillingen av denne sannhet. For mens evig sikkerhet ikke er, strengt tatt, et bibelsk uttrykk, så er det ikke dermed sagt at selve læren er ubibelsk. Alle evangeliske troende tror på treenigheten, enskjønt dette ord ikke finnes i Bibelen. Det er et teologisk uttrykk brukt for å forklare en særegen lære. Vi må huske dette når vi taler om "Evig sikkerhet".

TO HOVED-LÆRERETNINGER

Der er en meget skarp uenighet i oppfatningene når det gjelder dette emne, og en lang og bitter strid er blitt kjempet mellom, de to grupper. Meningsutvekslingene har ofte gått hett for seg, og temperamentene blusset så høyt at hele stridsspørsmålet ble fordreid og overdrevet. Det er en trist, trist kjensgjerning at disse diskusjoner ofte volder mere røk enn ild, og utvikler mer hete enn lys. Det burde ikke være så blant brødre. Hvis vi som metroene i Kristus ikke kan diskutere våre forskjellige syn på saken i kjærlighet, med full respekt for hverandres oppriktige og ærlige overbevisning, da er vi ikke skikket til å tolke Ordet riktig. Der kan ikke være noen plass for bitterhet og nedrakking og fordømmelse mellom lemmene på Kristi legeme. Vi kan være, og er uenige, men vi skulle være det i kjærlighet. La oss huske dette når vi på ny behandler dette stridens eple.

I alminnelighet er der to lærefortolkninger i sterk uoverensstemmelse. Disse to motsatte lærer er best kjent teologisk ved betegnelsene: Arminianisme og Kalvinisme. Calvinismens tilhengere er kjent for den vekt de legger på Guds suverenitet, og har sitt navn etter John Calvin, en av de store reformatoren fra Luthers dager. Han forkynte de hovedlæresetninger som fremdeles brukes av Kalvinister i dag, nemlig:

Calvin var en sterk personlig het, ofte utålmodig og sneversynt. Den dype intensitet i fans overbevisning ledet ham ofte til en hardhjertet handlemåte i hans iver. Av og til kunne hans "vredes villdyr" (for å bruke hans egen beskrivelse om seg selv) rase uten kontroll. Han var sterkt avgjort og partisk, og ofte fryktelig hard mot dem som var uenige med ham. Som et resultat av dette fikk han mange fiender, og mistet mange venner i sin tapre strid for sannheten som han så den.

Dette trekk fra Calvin, som for en tid også var betegnende for Kalvinismen, la grunnen til arminianismen. Calvins stahet og ensidige tenkemåte, hans til sine tider ytterliggående meninger og mangel på evne til å kunne tåle motparten, klargjorde jordbunnen for arminianismen. Arminius var født i Holland, og hans innflytelse begynte å føles tidlig i det syttende århundre. Han var ikke i stand til å forsone seg med Calvins lære, og han tok ganske snart opp striden mot den. Hans tilhengere ble hurtig mangedoblet. Hovedpunktene i Calvins lære ble fornektet, og i stedet fremsatte han sine egne synspunkter i anledning det omstridte emne, synspunkter som alltid siden har vært rådende innen arminianske menigheter. Arminianismens læremessige stilling er nøyaktig motsatt de fem hoved læresetninger i Kalvinismen de lærer:

HAR ALDRI GÅTT SAMMEN

Vi har nevnt hovedlæresetningene i disse to læreretninger for ‘a understreke nødvendigheten av forståelse. Det sørgelige er at ikke disse holdt sammen, i stedet for å bli to strømninger i menighetslivet, som hver for seg påberopte seg og kjempet for sin egen ufeilbarlige stilling og fordømte den andre part. Vi tror at Calvin var ærlig, oppriktig og nidkjær i sin overbevisning for Guds ære i sin tro. Vi tror at Arminius likeledes var oppriktig, ærlig og nidkjær i sin overbevisning.

Hvis begge kunne ha respektert hverandres oppriktige overbevisning, så kunne de sammen blitt en forent front, i stedet for å bryte fellesskapet. Det samme er sant i dag. Vi vil alle være enige i, er jeg sikker på, medmindre vi er blindet av trangsynthet, at der er et utellelig antall innen hver gruppe som er Guds kjære barn, som er født på ny og er på vei til himmelen, og de vil på en eller annen måte måtte komme dit hen. Der er sannheter i både Kalvinisme og arminianisme, og der er feil i dem begge. Ingen av dem er ufeilbarlige. Personlig finner meg selv å være en arminiansk Kalvinist, eller en Kalvinistisk arminianer.

GRUNNLAGET FOR SIKKERHET

jeg har gitt denne historiske bakgrunn, mot hvilken vi skal drøfte disse mest brysomme stridspunkt og uenigheten "evig sikkerhet" som Kalvinistene lærer; og "falle fra nåden" som arminianerne lærer - i vår behandling av emnet evig sikkerhet.

Læren om "Evig sikkerhet" er det naturlige resultat av følgende:

(l) Betingelsesløs utvelgelse; (2) Begrenset soning; og (3) Uimotståelig nåde. På samme måte er læren "falle fra nåden" det naturlige resultat av (l) Betinget utvelgelse; (2) Motståelig nåde.

Etter å ha kommet med disse innledende bemerkninger, la oss nå se hva Skriften lærer. Og husk, vi samtykker i at hvis vi er uenige, så skal vi ikke opptre uelskverdig av den grunn. Min hovedtanke er ikke å pådytte dere min fortolkning av emnet, men å stimulere dere til bedende å granske i skriftene selv. Hvis denne forkynnelse driver dere til Boken for å se om det forholder seg så, da skal vi være tilfreds enten dere er enige eller ikke.

ET STORE TANKEKORS

Enda en kjensgjerning må bli nevnt som grunn for den skarpe meningsforskjell blant alvorlige ærlige bibellesere. Det er den tilsynelatende motsigelse mellom to lin ‘ åer i åpenbaringen, de avsnitt som lærer om Guds frie utvelgende nåde, og på den annen sine menneskets ansvar og frie vilje. Bibelen lærer klart begge deler, og menneskenes manglende evne til å bringe i samklang disse to lærer har ledet dem til å forkaste den ene og beholde den andre. Bibelen lærer fri utvelgelse av nåde. Jesus sa: "Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere." (Joh. 15,16.) I brevet til Rom. kap. 9 leser vi om Jakob og Esau:

Mange flere skriftsteder kunne tilføyes for å vise at Bibelen lærer fri, guddommelig utvelgelse på’ grunn av hva Gud i nåde har foresatt seg, og ikke på grunn av noe godt eller noen fortjeneste som han så ved den som ble gjenstand for hans utvelgende nåde.

DEN ANDRE SIDE

Men dette er bare halve saken, og medmindre vi ser den andre side ved Guds åpenbaring, kommer vi til å stå fast i en fallgruve av en ensidig, overdreven, beruset "over-calvinisme". Der er også hundrevis av skriftsteder som lærer menneskets frie vilje, og dets ansvar til å gjøre sitt eget valg. Josva sa til folket "velg i dag hvem dere vil tjene". (Josv. 24,15). Synderen må selv velge å komme til Kristus. (Matt. 11,28.) Synderen må komme og ved en troeshandling motta Frelseren. Jesus sa til Nikodemus:

Dette viser oss ganske visst at et menneske må tro og gjøre et personlig valg. Den samme lære går igjen gjennom hele Bibelen.

For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hterte tror at Gud oppvakte ham fra de døde, da skal du bli frelst. (Rom. l0,9.)

Synderen må tro og bekjenne Kristus, eller gå fortapt, for,

.... hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. (Rom. 10,13.)

I Apgj. kap. 10 taler Peter i Kornelius hus og sier:.... hver den som tror på ham, far syndenes forlatelse ved hans navn. (Ap.gj. 10,43.)

DEN SISTE INNBYDELSE

Det er bemerkelsesverdig at den siste innbydelse i Bibelen er til "hvem som vil".

Igjen kunne vi nevne skriftsted etter skriftsted for å vise at Bibelen lærer at den enkelte synders personlige ansvar når det gjelder frelsen er å komme, og å tro. Vi har allerede påvist at frelsen er alene Guds og i overensstemmelse med et suverent, guddommelig valg før verdens grunnvoll ble lagt. Hvordan kan vi forene guddommelig, fri utvelgelse med menneskets frie vilje? Det er ikke ventet av oss at vi skal kunne "forene" dem, men tro dem. Forstå det? Aldri! De er begge Guds åpenbaringer, og bare Gud forstår denne tilsynelatende motsigelse. Som likeløpende linjer, møtes de i uendeligheten. (Uten for rekkevidden av vår fatteevne.) Jesus bringer de to sammen i ett vers i Joh. 6,37:

Dette er fri, uforskyldt nåde. Alle som Faderen har besluttet å frelse, vil komme til Kristus. Men, der står videre i verset:

.... og den som kommer til meg, vil jeg ingenlunde støte ut. (Joh. 6,37.b.)

Her er menneskets ansvar. Faderen gir, men synderen må ta imot. Du sier "dette forstår jeg ikke". Det gjør ikke jeg heller, og heller ingen andre. Det er en guddommelig hemmelighet, og i forsøket på å forstå det i stedet for å tro det, er der oppstått mange vidt forskjellige fortolkninger blant oppriktige troende. Der er de som, fordi de ikke tankemessig sett kan forene uforskyldt nåde og menneskets frie vilje, forkaster den frie vilje og forkynner bare nåden. På den annen side er der de som av samme grunn forkaster Guds frie nåde, utvelgelse og forutbestemmelse og forkynner kun menneskets frie vilje. Begge er ytterliggående og ubibelsk— synspunkter, fordi at begge de omtalte lærer er salme. Gud utvelger; synderen tror. Utvelgelsen er Guds sak; å tro er vår sak; og hvis jeg "tror", kan jeg være sikker på at Gud holder sin del når han sier, "den som kommer til meg, vil jeg ingenlunde støte ut".

FØR OG ETTER

Når synderen kommer til Kristus, da mener han at hans tro freser ham, og etter at han er blitt frelst finner han ut at det hele var Guds verk fra begynnelsen av. For det er "Gud som virker i oss både å ville og å virke til hans velbehag". (Fil. 2,13.) Og fordi det er alene Guds gjerning, kan det ikke mislykkes. Fordi frelsen kommer fra Herren, må den vare. Fordi han er troens opphavsmann, (Hebr. 12,2) må han også være dens fullender.

Hvis du virkelig har mottatt Herren Jesus som din Frelser, da har du evig liv. Du er trygg, for "deres liv er skjult med Kristus i Gud". (Kol. 3,3.)

I de følgende kapitler skal vi granske nærmere mange av de skriftsteder som lærer at den troende er trygg og sikker i Kristus. Vi skal også nøye granske andre steder som synes a motsi læren om Evig sikkerhet. Siden skal vi overlate til deg å anta hva du matte føle er sannhet. Men der et spørsmål som er langt viktigere enn det vi nå er i ferd med å behandle. Det er spørsmålet: Kjenner du Kristus som din personlige Frelser? Har du noen gang kommet til Ham, omvendt deg fra din synd og mottatt Ham i tro? Hvis du har, så vil du erfare til din evigvarende glede at frelsen du mottok ved å komme og tro, er Guds verk alene, og du kan hvile i hans løfte:

II.

Den anklage blir stadig brukt at de som holder på "evig sikkerhet" lærer at siden den troende er sikker, så spiller det ingen rolle hvordan han enn lever eller oppfører seg. De blir anklaget for å lære at en kristen kan bedra og stjele, lyve og myrde uten å bli straffet (av Gud) og fremdele være på vei til himmelen. Hvem det enn måtte være som kommer med slike påstander, kjenner han ikke noe til Guds nåde, og han er i fullstendig mørke når det gjelder Bibelens lære om sikkerhet. Ingen virkelig gjenfødt troende som kjenner Guds nåde kunne komme med en slik uttalelse, for det ville bevise at han var like usikker når det gjelder evigheten som en fortapt synder noensinne kan bli. En hvilken som helst forkynnelse av nåden som ikke frembringer hellighet, og et lengtende ønske om å behage Gud, er ikke av Herren. Det er langt fra at denne lære skulle tillate synd, for nåden lærer det helt motsatte.

Derfor har enhver som forkynner annerledes, misforstått nåden. Kjennemerket på nåden er hellighet og gudfryktighet. Jeg har aldri personlig møtt en eneste mann som kjenner Bibelens lære om "sikkerhet" som noensinne har lært, nei, ikke en gang antydet noe om at en kan leve som en vil fordi en ikke kan miste sin frelse. Hvis jeg skulle komme til å møte en slik mann, sa ville jeg dra i tvil hans frelse. Derfor er den ofte gjentatte beskyldning om at de som forkynner frelse av nåde, og nåde alene, fremmer et ansvarsløst liv, en falsk anklage, en misforståelse av den hele sannhet om nåden, et oppdiktet "fugleskremsel".

ÅNDENS FRUKT

I stedet for å anklage hverandre skulle vi være i stand til å drøfte disse ting som brødre i Kristus, oppmerksomme på det forhold at der finnes ærlige og oppriktige troende på de motsatte sider. Noen tror ærlig på læren om sikkerhet, mens andre like ærlig tror at en kristen kan falle fra nåden. Hvis diskusjonen omkring disse ting forårsaker strid og bitterhet, er det bevis på at vi ikke vandrer i sannheten. Beviset for sannheten er å finne i Åndens frukt: kjærlighet, glede og fred. Hvis hva du tror ikke gjør at du elsker brødrene, ja selv dem du er uenig med, gjør du best i å ta din tro opp til nærmere undersøkelse. En hvilken som helst lær som ikke frembringer kjærlighet, tålmodighet og respekt for de andre lemmene på Kristi legeme, må der alvorlig talt stilles spørsmål ved. Det er også sant angående læren om Evig Sikkerhet.

HVA ER EVIG SIKKERHET

Jeg skulle ønske at vi kunne slutte med å bruke dette uttrykk og sette et annet i stedet for, på grunn av den utbredte misforståelse om hva sikkerhet egentlig er. Vi skulle heller bruke det bibelske uttrykk "evig liv". - Bibelen lærer evig liv for den troende, og hvis det ikke er for all tid, men kan gå tapt, da var det utvilsomt ikke evig. For å legge vekt på dette forhold blir ordet "evigvarende" også brukt. (Engelsk "everlasting". I den norske Bibelen er kun brukt "evig". Overs. anm.) Disse to ord "evig" og "evigvarende" er brukt om hverandre; dog, det første understreker kvaliteten av frelsen, mens det siste gir uttrykk for kvantiteten., dvs., mengden i tid, eller varigheten av frelsen.

Hva annet kan meningen med følgende ord være, har evigvarende liv, og kommer ikke til dom, men er gått over fra døden til live? (Eng. overs.) (Joh. 5,24.) For å forstå den egentlige mening med sikkerhet i Kristus, må vi være oppmerksomme på Guds natur som den er åpenbart i Hans egenskaper. Vi henleder oppmerksomheten til noen av disse om hvilke alle evangeliske troende er enige. De er:

Hver enkelt av disse egenskaper er uatskillelig forent med de andre. Hvis en av disse ikke er sannhet, da faller de andre også sammen med den. Først skal vi se nærmere på Guds suverenitet. Med dette mener vi at Gud er den høyeste hersker i universet, og at han alene har den absolutte makt over alt og alle. Der er ingen ved siden av ham. Hans ord er lov hans avgjørelse er endelig, det er ingen mulighet til å klage etter hans dom. Det betyr at han kan gjøre akkurat som han finner for godt, og ingen skapning kan stille spørsmål ved retten til hans handlemåte. Det må være så, for hvis Gud ikke var suveren, da ville der være noen over eller ved siden av ham som kunne hindre eller bestemme over hans beslutninger. Vi kunne ikke stole på en Gud som ikke var suveren, for vi kunne ikke være sikre på at han kunne holde sitt ord til oss. Den eneste Gud vi kan anerkjenne må være suveren, hvis ord og bestemmelse er uforanderlig. Dette var en av de første lekser Israel måtte lære, som vi leser om i 5. Mos. .... Herren, han er Gud, og ingen uten han alene. (5. Mos. 4,35.)

En gang var Han helt alene med seg selv, før verden ble skapt. Da bestemte han seg for å lage universet, og fordi han har laget det, kan han gjøre med det hva han måtte foretrekke. Hvis han velger å ødelegge det hele igjen, kan et. I Rom. 9 svarer Paulus valgte Israel alene ut fra ans pakts-folk. Det var ikke fordi de var bedre eller mer verd enn noen andre. Der var ingenting i dem som Gud forutså som gjorde dem mere verd hans nåde. Men Gud i sin nåde valgte nettopp dem til tross for deres uverdighet. Han valgte Abraham som den eneste ut av hele det kaldeiske folk. Han valgte lsak, enda Ismael var den førstefødte. Han valgte Jakob selv om Esau var den eldste.

Skal vi anklage Gud for falskhet og urettferdighet? Paulus ante nok at spørsmålet ville reises, og han kommer det i forkjøpet ved å si.

Vel, sier du, hvis det er sant at Gud i sin suverenitet gjør at "hvem han vil, den miskunner han seg over; og hvem han vil, den forherder han," (Rom. 9,18) hvorfor holder han da mennesket ansvarlig? Paulus regnet også med at dette spørsmål ville komme, og har svaret klart.

Her er ditt spørsmål:

Det er spørsmålet. Hvis Gud er suveren i sin utvelgelse, hvordan kan det da være at han holder mennesket ansvarlig? Lytt til svaret:

Der er Guds svar. Han sier: "Hvem er du, elendige falne opprører verdig det evige helvete, som drar i tvil hva en suveren, allmektig Gud gjør?" I stedet for uten spørsmål å godta den kjensgjerning at den suverene Gud har full rett til å fordømme oss alle, men i nåde tilbyr oss sin frelse, skulle vi da nekte å finne oss i dette inntil vi har forlangt en forklaring av Gud for hva han gjør?

FRELSEN HØRER HERREN TIL

Vi må innrømme at "frelsen hører Herren til". Det er hans verk, og hvis det er så, da kan det ikke mislykkes. Hvis det kommer an på vårt verk, så må det mislykkes, men hvis det er Guds verk vil det stå for all tid. Guds suverenitet er den absolutte garanti for vår sikkerhet, fordi det beror på Hans trofasthet, og ikke vår. Hvis vi er troløse, vil han tukte, straffe og dømme.

Guds suverenitet er grunnvollen for vår sikkerhet i Kristus.

HANS ALLVITENHET

Dessuten vil Guds allvitenhet være forbundet med at den han velger å frelse, vil vedbli å være frelst, og aldri gå fortapt. Med allvitenhet mener vi at Gud eier all visdom, og kjenner alle ting fra evighet. Med mindre han er allvitende, kunne han ikke være en pålitelig Frelser. Hvis der var noen ting han ikke visste om, så kunne han ikke ufeilbarlig ha planlagt fremtiden, for en uforutsett, ukjent utvikling kunne ha kullkastet hans plan. Vi kunne umulig stole på en Gud som ikke visste alt på forhånd. Denne lære er helt klar i Bibelen. Les Ap.gj. 15,18, Hebr. 4,13 og Salme 139,2,15,16.

Mange flere skriftsteder kunne nevnes, men disse er nok til å vise Guds allvitenhet fra evighet. Han kjente alt om oss før verden ble skapt, og likevel utvalgte han oss i Kristus fra evighet.

Kjære venn, valgte han deg fordi han så noe ekstra i de ? Fordi han så at du var mere verdig? Fordi han så at du hadde gjort deg fortjent til det? Vil du svare på dette spørsmål? Valgte han deg fordi han så at du ville velge ham? Jesus sa:

Hvis din frelse beror på Guds allvitenhet, hvordan kan det da være anledning til å "falle fra nåden"? Hvis han visste at du ville "falle fra nåden" etter at du var blitt frelst, og til sist gå fortapt, hvorfor skulle han da først utvelge deg? Hvorfor utvelge deg i det hele tatt? Hvorfor først frelse deg, hvis han visste at det ikke ville vare? Nå må du ikke bare la dette passere med en å riste på hode, men se det i øynene jeg kan høre at du sier, "han valgte bare dem som han visste ville holde ut inntil enden". Helt riktig. Det er bibelsk, for Bibelen sier:

Men husk at dette avsnitt taler om trengselen. Mange vil bekjenne at de kjenner Kristus, etter de fryktelige hendelser som følger etter bortrykkelsen. Men mange vil ikke bestå i prøven under forfølgelsen, og deres falske bekjennelse vil bli røpet når de ikke greier å betale prisen, nemlig trengsel og død. Den kjensgjerning at de ikke holder ut inntil enden, er bevis på at de aldri har vært frelst, for, vi minner deg om, bare de som er frelst vil holde ut inntil enden. Mens dette gjelder spesielt for trengselsperioden, så er det like sant i dag. Innen den bekjennende kristenhet er der klinte blandet med hvete, falske med sanne, bekjennere - og innehavere (av liv). Vi kan ikke merke forskjellen nå, og Jesus advarer oss til ikke å dømme dem nå, men vente inntil tiden for innhøstingen kommer. Da vil det bli tydelig hvem som virkelig er frelst, for alle de andre vil ha blitt liggende igjen på veien. Til tross for sin bekjennelse var de likevel ikke født på ny, for hadde de vært det, ville de ha holdt ut inntil enden. De religiøse vantro vil da bli avslørt som Johannes sier:

Gud alene vet å skjelne de sanne fra de falske, fordi han vet alle ting. Gud ville ganske visst ikke øde sin kraft for å frelse en person, hvis han visste at denne til sist ville gå fortapt. Guds allvitenhet er en uangripelig bevisgrunn for den evige sikkerhet for alle som setter sin lit til Kristus.

GUDS UFORANDERLIGHET

Vi henleder oppmerksomheten på enda en av Guds egenskaper som styrker Skriftens bevisgrunner for sikkerheten til dem som er i Kristus. Det er Guds uforanderlighet. Med dette mener vi at Gud aldri forandrer sin mening. Jakob sier at hos Ham "er der ikke forandring, eller skiftende skygge". (Jak. 1,17.)

Gud har gitt Israel løfter på grunnlag av hans pakt med Abraham. Enda Israel var ulydige og gjorde opprør mot Gud og forspilte ethvert krav på hans velsignelse og ble som resultat herav strengt straffet og tuktet, så fikk dette ikke Gud til å skifte mening eller bryte sin løftes-pakt gitt i nåde til Abraham. Og dette er nettopp fordi det var en nådepakt. Gud visste på forhånd hvor troløse og ulydige Israel ville bli, også da når han gjorde sin pakt for dem med Abraham. Han hadde også til hensikt å tukte, straffe og gå hardt i rette med dem, men sitt løfte ville han ikke bryte. David gir oss i Salme 89 et vidunderlig bilde på dette:

Hadde Gud handlet med Israel i overensstemmelse ned at de hadde forlatt hans lov, hadde han forkastet dem for alltid, men i stedet sier han:

Hvis Gud er suveren, er den troende sikker, for han er i den suverene frelsers varetekt. Hvis Gud er allvitende, er den troende sikker, for Han visste om alle mine feil og svakheter før han frelste meg. Hvis Gud er uforanderlig, da er den troende sikker, fordi han som sier "jeg gir dem evig liv, og de skal aldri i evighet fortapes" (Joh. 10,28), vil aldri gå tilbake på sitt Ord. Denne fullkomne forsikring gjør at vi ønsker å gi oss selv helt hen til Ham i en kjærlig hellig tjeneste for slik en stor, og så sikker en frelse.

III.

Kan en troende som en gang er blitt gjenløst av den Herre Jesus Kristus og har mottatt evig liv, miste det igjen, for til slutt å gå inn i den evige fortapelse? Dette er et meget gammelt spørsmål, og der er oppriktige, alvorlige, ærlige og velmenende personer på begge sider. I mange, mange tilfeller er det blitt en foranledning til misforståelse nettopp om hva den andre part mener, Der er de som energisk forkaster læren om den troendes sikkerhet, som ikke har den svakeste idé om hva som menes med uttrykket sikkerhet. De er blitt advart mot dette som en fryktelig lære som gir tillatelse til å synde og frembringer sløvhet og likegyldighet i livsførselen hos dem som anerkjenner den. Som et resultat av denne feilunderretning forkaster de den uten undersøkelse av hva uttrykket innebærer når det brukes på bibelsk måte.

BIBELEN SVARER

Vi skulle derfor søke svaret i Guds Ord, og ikke i hva enkelte personer eller andre måtte mene. Spørsmålet ble allerede stillet av Paulus i Rom. 8. Dette er et uhyre viktig avsnitt som fortjener overordentlig stor oppmerksomhet. Les det omhyggelig og sakte flere ganger, og still så deg selv spørsmålet: "Hvilken del i hele denne sak fra forutkjennskap og forutbestemmelse til den endelige helliggjørelsen har mennesket?" Det er alt utelukkende Guds verk. Der er ikke så mye som en hentydning til at synderen eller den hellige har selv den minste andel i denne sak. Det hele er gjort av Gud av bare nåde. La meg sitere med ettertrykk Guds del i denne sak:

Dette er hva HAN gjør for alle som setter sin lit til Ham. Her, kjære venn, er sikkerhet, fordi det beror på hva HAN har gjort og vil gjøre. Hva vil du si til dette? Det er hva Paulus gjerne ville like å vite, og så etter denne ugjendrivelige bevisgrunn stiller han spørsmålet:

Jeg føler trang til å rope ut: "Halleluja, Amen og Priset være Herren." Men hvis jeg trodde at jeg kunne gjøre ugjort dette Guds verk og gå fortapt igjen, ville jeg avholde meg fra ethvert halleluja - eller amen rop, og bruke min tid i engstelig frykt og skjelven for den redselsfulle mulighet for å ha blitt forutbestemt, kalt, rettferdiggjort og herliggjort av Gud bare for å miste det alt igjen på grunn av min svakhet og synd. Merk deg nå Paulus svar på spørsmålet: Hva skal vi da si til dette? Straks gir Paulus også svaret. Det lukker hver munn, det gjør ende på enhver diskusjon, det er uangripelig. Han svarer på spørsmålet med et spørsmål:

Der er bare ett svar mulig. Det er INGEN! Ingen kan overvinne oss så lenge Gud er for oss, for vi har allerede vist at han er suveren og over alt og alle.

HVOR FULLSTENDIG FORNUFTSSTRIDIG

Men Paulus presser spørsmålet ytterligere og gransker fremdeles dypere. Hvorfor skulle Gud være for oss nok til å frelse oss når vi var uverdige syndere på vei til helvete, og så vende seg mot oss etter at vi var blitt hans gjenfødte barn" Og så minner han oss om prisen Gud gav for å kjøpe oss. Ville han ha betalt slik en pris hvis han visste på forhånd at han ikke ville beholde oss? Han kommer med det avgjørende argument, og sier:

Tenk på den pris som vår gjenløsning kostet den Allmektige det kostet Himmelens aller beste, Guds Sønn, å dø på Golgata kors for å løskjøpe oss. Vil han gi mindre for å beholde oss? Og da legger Paulus til flere spørsmål. Dere av våre kjære brødre som frykter læren om "en gang frelst, alltid frelst," vil dere ærlig besvare disse spørsmål med meg? Jeg er rede til å svare Paulus. Vil dere gjøre likeså?

Dette er et mektig spørsmål. Hvem tillater seg å dra i tvil Guds valg, dem han foretrekker, hans utvalgte? Ja, det er akkurat hva Paulus sier: "Hvem vil anklage Guds utvalgte"?

Merk deg svaret:

Dette svar er i virkeligheten i form av et annet spørsmål. Merk deg at de to første ordene i denne setning, "det er", står i anførselstegn. Det betyr at disse to ord ikke forekommer i denne setning på grunnteksten, og skulle derfor leses slik:

Gud som rettferdiggjør?

Det er en ettertrykkelig måte å vise det fullstendig meningsløse i å nære en slik tanke at noen kan snappe den troende ut av Guds hånd. La meg lese det igjen med dette ettertrykk:

Hvem vil anklage Guds utvalgte?

Gud som rettferdiggjør?

Vil Gud som har gjenløst oss og kjøpt oss og erklært oss "rettferdige", finne feil ved å forkaste sitt eget verk? Bort med slike tanker! Et nytt spørsmål følger:

Hvem er i den stilling at han kan fordømme dem som Kristus har gjenløst? Og svaret:

Igjen de to første ord i din Bibel er satt i anførselstegn for, a tilkjennegi at de ikke forekommer i grunnteksten, og vi skulle derfor lese, "Kristus som døde?" Vil han fordømme oss? Kristus som hang på korset og utgjøt sitt blod for å frelse og rettferdiggjøre oss - KOMMER HAN TIL A FORDØMME OSS? Hele spørsmålet er fornuftsstridig og meningsløst. Da, hvis ikke Kristus fordømmer oss, la andre gjøre det, men det spiller slett ingen rolle.

OPPSTANDELSEN

Kronargumentet kommer når Paulus etter å ha stilt spørsmålet: "Vil Kristus, som gav sitt liv for å frelse oss nå fordømme oss?", nevner det endelige bevis for den absolutte sikkerhet. Merk ordene:

Vil han fordømme den troende? Han visste på forhånd, før han døde for å gjenløse oss, hvor ufullkomne vi ville være etter at vi var blitt frelst, hvordan vi fremdeles ville ha kjødet å kjempe mot, hvordan vi ville snuble og falle, og svikte ham. Men til tross for dette, var han villig til å dø for oss, og siden oppstå igjen og ta sin plass ved Guds høyre hånd som yppersteprest og talsmann for å bevare oss inntil enden. Jesus er i dag ved Guds høyre hånd, som forbeder på vegne av oss. Om ham er der skrevet:

Vil han svikte i sin forbønn? Da er alle fortapt. Nettopp det faktum at han er der for å gå i forbønn for oss er beviset for den stadige fare vi er for å falle og synde. Hvis vi var fullkomne, ville vi ikke behøve noen talsmann. For dem som hevder syndfri fullkommenhet behøves der ingen yppersteprest i himmelen, han kaster bort sin tid der oppe, og blir nærmest å regne som en pyntefigur. Nettopp nødvendigheten av en talsmann beviser at vi er gjenstand for hans oppeholdende makt. Men som om dette ikke var nok, leser vi i Rom. 8,26.

Vil både Kristus og Den Hellige And svikte i deres forbønn? Uten denne omsorg ville ingen av oss, ikke en eneste, bli bevart, men med denne dobbelte omsorg i forbønnen, er der ingen makt som kan angripe oss. Ikke å undres over at kapitlet avsluttes på en slik imponerende måte.

HVEM VIL SKILLE OSS?

Det avsluttende spørsmål kommer, og det blir også besvart på den mest ettertrykkelige måte:

Tenk hardt nå! Tenk hardt! Hvem vil skille oss fra Kristi kjærlighet? Gjennomsøk hele skapelsens sfære, himmelen og jorden og helvete og se om du kan finne noe som helst som kan skille oss fra ham. Paulus gir deg noen få tilskyndelser for å hjelpe deg i din søken, og foreslår følgende:

Vil noen av disse være i stand til å skille oss så lenge han holder oss?

Det spiller ingen rolle, sier Paulus. Alle disse er maktesløse. Kan de skille? Nei, for der står skrevet:

Men du sier: "jeg ser det ikke på den måten. Kanskje ingen av disse ting kan skille oss, men jeg føler fremdeles at en troende kan gå fortapt." Ja vel da, tro som du vil, men med hensyn til meg, sier PAULUS:

Kan du finne på noe som ikke er omfattet av denne klassifikasjon: død liv, engler, krefter, makter, ting i nåtid og fremtid, høyde eller dybde. Det innbefatter alt i himmelen og jorden og i helvete, nå og i fremtiden, men blant dem alle ikke en ting kan bli funnet som kan skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus.

Jeg hører noen si: "Men, alt dette er sant, men jeg kan personlig, selv, skille meg fra ham ved min oppførsel." Paulus visste at du ville komme til å si dette, og han hadde dette svar klart, og så legger han til, ELLER NOEN ANNEN SKAPNING. Det innbefatter alt. Av frykt for at han kanskje hadde utelatt noe legger han til ELLER NOEN ANNEN SKAPNING , det innbefatter djevler og engler og mennesker og DEG.

TA IMOT DET ELLER LA DET VÆRE

Der er Romerbrevets lære angående vår evige frelse i Kristus. Hvis du virkelig er gjenfødt hva enten du tror på sikkerhet eller falle fra nåde, er du likevel så sikker som om du trodde på det. Endatil ikke din tvil, eller forkastelse av sannheten om sikkerheten kan skille deg, hvis du er rettferdiggjort ved tro.

FARLIG LÆRE

Igjen hører vi denne innvending:

Vil ikke dette bidra til å gi en mann frihet til å synde og gjøre ham likegyldig, og fremby en unnskyldning for synd? Nei, det helt motsatte er tilfelle. Nettopp kjensgjerningen om min sikkerhet gir meg tillit og mot til å tjene Ham mere trofast, mens læren om "frelst i dag, fortapt i morgen" bare kan frembringe frykt og kval og lede til den ytterste fortvilelse. Til slutt, etter å ha blitt frelst og fortapt, deretter frelst og fortapt igjen, en begynner å undres: "Hva skal det hele tjene til?" Men når en troende svikter, og han vet at Herren fremdeles er trofast, tilskynder det ham til å angre og bekjenne og vende om fra sin synd.

Hvis du tror at frelse av nåde fremmer synd, da forstår du ikke nåden. Hvis du noen gang hører en eller annen si "jeg kan gjøre som det behager meg, fordi jeg er frelst," bare se det som en kjensgjerning for at vedkommende aldri er blitt født på ny. Hvis du har den svakeste mistanke om at Gud vil innrømme overbærenhet mot synd fordi frelsen er av nåde, da er det best du ransaker deg selv. Gi akt på Skriftens klare advarsel:

Og hvis du er fylt med tvil angående holdbarheten av din frelse, da burde du også ransake deg selv "om du er i troen".

Ingen som fører et lettsindig, verdslig liv, og som lever i bevisst synd, har noen som helst rett til å kalle seg en kristen. Ei heller kan han vente at noen andre skal tro at han er det. Beviset for en sann nådens gjerning er hellighet. Mangel på frukter stempler en bekjennelse som falsk. Frelsen av nåde gjenkjennes og bevises ved dens vitnesbyrd og frukter. Hør igjen disse slående ord:

Stopp der! Lærer oss hva? At vi kan gjøre som det behager oss, leve lik Djevelen, og gå til himmelen når vi dør? Sier den det? Nei! Hør! Guds nåde lærer oss til

Hvis du ikke legger vinn på å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, og ved tro søker å leve et rent, rettferdig, gudfryktig liv har du ingen rett til å gjøre krav på Guds nåde. Og vent ikke at andre skal tro deg, uansett hva du måtte bekjenne deg for å være. Vil du ransake deg selv i dag og se om du er i troen? Hvis du i sannhet har mottatt Kristus, da tro Ham som sa, "Mine får skal aldri i evighet fortapes," men som også sa, "jeg kjenner dem, og de følger meg".

IV.

Disse vers av vår dyrebare Herre og Frelser er i overensstemmelse med hele resten av Skriften. De lærer fire bestemte ting. (1) at frelsen er Guds verk, og gave; (2) at de som Faderen gir til Sønnen aldri i evighet skal fortapes; 3) begrunnelsen for dette evigvarende liv er en handling i tro på Kristus Jesus; og (4) det er en nåværende besittelse, og er like sikkert nå som det vil være ti milliarder år etter at vi er Kommet til himmelen. Det er Bilbelens klare lære at frelsens verk er alene Herrens, og er et uforgjengelig verk som aldri skal svikte, fordi

Dette blir i teologiske kretser kalt læren om "de troendes evige sikkerhet", som motsetning til læren om frafall, "falle fra nåden". Uttrykket "evig sikkerhet" finnes ikke ordrett i denne form i Bibelen, men er brukt for å uttrykke hva mange tror Bibelen lærer. For den saks skyld, slike uttrykk som "treenighet, Kristi guddom, jomfrufødsel, overnaturlig unnfangelse, stedfortredende soning, stedfortredende lidelse og mange andre forekommer ikke i Bibelen, men er godkjent av evangeliske troende for å være skildrende betegnelser for hva Bibelen lærer. Men alle evangeliske troende er på ingen måte enige når det gjelder læren om evig sikkerhet. Bare å nevne dette utrykk i enkelte kretser er som å vifte med et rødt flagg foran en sint okse. Mange mennesker, selv om de er oppriktige, alvorlig overbevist, ærlige troende, vil ikke så mye som lytte til det som er "for" og "mot", men bare til det som er mot". De tilstopper sine ører og fekter vilt med hendene i hellig bevering bare de hører nevnt slike ord som utvelgelse, forutbestemmelse og sikkerhet. Nå tror jeg at vi skulle være meget overbærende, vennlige og forståelsesfulle overfor alle slike, når vi innser at der utvilsomt er en grunn for deres store engstelse og motvilje mot denne lære. Læren om sikkerhet har blitt feil fremstilt av noen hensynsløse (og, vi frykter for, noen ujenfødte) forkjempere for saken. Den bitre motvilje mot læren om sikkerhet har ofte sin grunn i at folk ikke forstår hva som egentlig menes med uttrykket, sett i lys av Skriften. De former sin oppfatning ut fra ubetenksomme utredninger av ytterliggående forkynnere som ikke fremstillet: Skriftens synspunkt. Sett fra den andre siden er der også noen som har slike fordreide begrep om hva millioner av oppriktige kristne tror, at de gir seg av med ondsinnet baktalelse, kjødelige dømmesyke og ukristelige beskyldninger. De henviser til læren om sikkerhet som den "forbannede lære", og våger å hevde at det er en Djevelens lære, kommet fra helvetes avgrunn. Denne holdning røper deres egen vrangfortolkning, og er ikke et vitnesbyrd om nådens ånd.

HVA DET IKKE ER

Av den grunn vil vi ganske kort forsøke å oppklare disse misforståelser og fortelle deg hva vi IKKE mener med evig sikkerhet. Vi mener ikke at en som lever i opplagt, åpenlys synd har noen rett til å anta at han er sikker. Vi mener IKKE at bare fordi en bekjenner å være frelst, har kommet frem i et møte eller blitt medlem i en menighet og er blitt døpt, at slik en person er evig trygg. Det menes heller IKKE at fordi en mann lever et godt moralsk liv, en nattverdgjest i menigheten, fatter interesse for religiøs virksomhet, gjør tjeneste ved tilstelninger og deltar i styremøter, synger i koret og endatil kommer til bønnemøter, at en slik person nødvendigvis er evig sikker. Det menes IKKE at fordi en mann legger for dagen bestemte evner og begavelser, om han endatil er forkynner, at han derfor nødvendigvis er frelst Jesus sier i Matt. 7,21-23:

Du forstår, det er ikke en uunngåelig følge at en som har vært aktiv i kristelig arbeide, endatil forkynt og utført mirakler og drevet ut onde ånder, er frelst. Overfor mennesker ble han godtatt, men Gud så til hjertet.

En mann sa til meg i en diskusjon over dette avsnitt at det var dette avsnitt i helhet som hadde overbevist ham om at en person som en gang var blitt frelst, igjen kunne gå fortapt. Han hevdet at disse hadde vært frelst kalt Jesus Herre, forkynt i hans navn, utført mirakler, ja tydeligvis var frelst, da de av en eller annen grunn falt og ble liggende igjen på veien og på dommens dag var de fortapt. Men min kjære broder overså en enkelt ting som blåste hans teori i luften. Han hadde oversett Jesu ord når han sa til dem:

"JEG HAR ALDRI KJENT DERE!"

"Jeg har aldri kjent dere." Han sa ikke: "Jeg kjente dere en gang, men jeg kjenner dere ikke nå." Å nei, Frelseren sier: "JEG har ALDRI kjent dere." Disse hadde aldri vært frelst. De var falske bekjennere. I samme forbindelse blir vi minnet om Jesu ord i Joh. 10, hvor han taler om troende og ikke bekjennere. Han sier:

Jesus sier om sine egne: " jeg kjenner dem." Om disse andre.- i Matt 7 sier han: "jeg har aldri kjent dere."

AV NÅDE ER DERE FRELST

Jeg går ut fra at alle evangeliske kristne vil samtykke i den påstand at vi er frelst av nåde og ikke av gjerninger. Det er selve kjernen i den evangeliske lære. Men hvor få der er som forstår hva nåde egentlig er. Nåde betyr at alt angående frelsen er Guds verk. Det er det helt motsatte av gjerninger, og de to kan ikke blandes sammen. I det øyeblikk den minste del av menneske - gjerninger eller fortjeneste trenger inn, da er det ikke mere nåde. De er innbyrdes uforenlige. Det er enten bare nåde, ellers er det ikke nåde i det hele tatt. Ingenting kan være enklere. Når Paulus i Romerbrevet taler om Israels utvelgelse, sier han:

Frelse av nåde alene er ikke bare et emne i mange av våre vidunderlige sanger, men er Guds ords uttrykkelige lære.

Vil du holde for sannsynlig at noen som helst noensinne ville komme til himmelen uten ved nåde? Antar du at gjerninger vil bli funnet ved dommen å være den avgjørende omstendighet ved vår frelse? Jeg snakker ikke om belønning, eller straff, men frelse. Ærlig talt, tror du noen som helst vil stå foran Gud og si: "jeg ble frelst ved Din nåde og bevart ved mine gjerninger. Det er sikkert at jeg ble frelst av nåde, men hvis jeg ikke hadde "hengt på", så ville jeg ikke ha vært her. Jeg er her fordi, etter at jeg ble frelst, kom jeg meg igjennom uten å falle fra eller bli liggende igjen." Ser du ikke at slikt snakk frarøver Gud æren av vår frelse, og gjør oss ansvarlige for vår avgjørende frelse. Å, kjære venn, Gud vil ikke dele sin ære med en annen. Ingen vil kunne gå rundt og kjekke seg der i himmelen og si: "Gud frelste, og siden ble jeg bevart ved min egen atferd og bragd." I himmelen skal vi gi Ham all æren. Vår sang skal bli:

"MEN JEG KJENNER EN MANN...."

Før vi går videre må vi svare på et spørsmål som dukker opp hver gang vi forkynner sannheten om frelse av nåde og uendeligheten av det evige liv. Vi hører det om og om igjen Det lyder slik: "jeg kjenner en mann som påstod at han var blitt frelst for mange år siden og ble et aktivt medlem i menigheten. Han reiste ut, vitnet og prekte, blev respektert, og levde som en kristen i tredve år. Da gikk det galt med ham. Han rømte med en fremmed kvinne, og i dag lever han langt nede i synd og ønsker ikke å ha noe med kristne å gjøre. Hvis denne mann skulle komme til å dø, tror du at han ville gå til himmelen?

Jeg blir heller syk og trett av å høre den gamle tonen, men fordi spørsmålet så ofte kommer frem, ønsker jeg å behandle det i tålmodighet og vennlighet. Et tilfelle som dette, og der er tusener like, har absolutt ingenting å gjøre med hva Bibelen lærer. Det beviser absolutt ingen ting, og det av flere grunner:

1. Vi kan ikke bedømme noens frelse ved hva vi tenker eller endatil ser, enskjønt vi måtte ønske å danne oss våre meninger. Min mening ville være at mannen aldri har vært frelst, men var lik den person vi leser om i Matt. 7. Men det er bare min mening, og hva har det å gjøre med evig sikkerhet? Vi begrunner ikke vår tro på Sikkerhet på hva vi ser i mennesker, men hva Guds ord lærer. Selv om jeg kjente til en million slike tilfeller, men Bibelen lærte sikkerhet for den troende, ville jeg fremdeles tro Bibelen.

2. Bare Gud kjenner menneskets hjerte, og han alene er Dommeren. Når Israel så på Saul, ønsket de å få ham til konge, men Gud kjente Sauls hjerte, og vi kjenner til hvordan det gikk til slutt. Hvis den person du nevnte noen sinne var frelst (som vi selvfølgelig ikke er i stand til å bedømme), så vil han bli tatt vare på av Gud som allene kjenner menneskenes hjerter. Så nær kan klinten bli hveten i likhet at Jesus sa vi skulle la dem være. "La dem begge vokse sammen inntil høsten." Matt. 13,30.)

Gud vil ikke gjøre noen feil, for han er allvitende og ingenting er skjult for ham. Paulus, når han skriver til Timoteus vedkommende Hymeneus og Filetus som nedbrytere troen hos noen, sier:

Det skulle avgjøre saken. Herren kjenner sine, uansett hva vi måtte oppfatte eller tro i den forbindelse. Men bekreftelsen på det utad vil være: "Hver den som nevner Herrens navn, vil avstå fra urettferdighet." Vi overlater dommen over ethvert menneske til Gud, men la oss forsøke å vise vår sikkerhet ved å fastholde det gode.

HOLDE UT INNTIL ENDEN

Før vi avslutter dette kapitlet vil vi svare på en annen innvending som ofte blir reist. Det er verset.

Dette vers i Matt 24 omhandler trengselen, som sammenhengen klart viser. Det er etter bortrykkelsen og under Antikrist regjering. Det henvises spesielt til Israel i Landet. Der vil bli mange som bekjenner en tro på Kristus, men når forfølgelsen setter inn, og de troende blir truet med døden, med mindre de avstår fra sin tro, vil der bli mange som oppgir sin tro og fornekter Kristus fordi de aldri hadde vært virkelig frelst. Bare de sanne troende som nekter å ta "dyrets merke" og er villige til å lide og dø for Kristi skyld, vil "holde ut inntil enden". Der er selv ikke den svakeste sammenheng mellom dette og å falle fra nåden. Det er den endelige prøve av den ekte tro, falske bekjennere vil bli liggende igjen på veien, mens sanne troende vil holde ut inntil enden. Omtalte vers kan derfor like godt oversettes: "De som er frelst skal holde ut inntil enden." Imidlertid, mens dette ved utleggelse er et billede på den prøve som de (da) troende vil måtte gjennomgå under trengselen, så er det ved anvendelse like sant i dag at bare de virkelig frelste skal holde ut inntil enden, og at de som ikke holder ut inntil enden aldri har vært frelst. Hvis jeg virkelig trodde at en person kunne motta Kristus i dag, og siden til slutt gå fortapt, ville jeg betenke meg på å innby noen som helst til å komme til Frelseren. Hvis jeg måtte fortelle ham eller henne "nå i dag kan du bli frelst, men jeg er ikke viss på, hvis du blir det, om du kommer til himmelen, du kunne tape frelsen igjen og gå fortapt", - hva slags vekkelse er der i å forkynne den slags frelse? Men hvor forskjellig når vi kan komme til deg og tilby deg evig liv som er EVIG. Så mange sier: "jeg er redd hvis jeg kommer, vil jeg ikke holde ut." Selvfølgelig vil du ikke det, for der en som vil holde deg fast for bestandig. Og så innbyr vi deg til å komme til Kristus, bli frelst av nåde ved tro, og fortsette på veien jublende, syngende, tjenende, arbeidende fordi Han har lovet:

V.

Der er sannsynligvis intet klarere avsnitt angående den absolutte sikkerhet for den troende i Kristus enn de velkjente vers i Joh. 10,27-29. Kommentarer synes å være unødvendige, for de taler for seg selv. Merk imidlertid følgende fakta, fast forankret, hevet over all motsigelse:

I lys av alt dette spør vi igjen med Paulus: "Hvem vil skille oss fra Kristi kjærlighet?" Men de som heler vil være "usikre" enn "Sikre", svarer til dette: "Men ingen andre kan rive oss ut av hans hånd, kan vi trekke oss selv ut. Vi kan falle ut." Selvfølgelig, hvis der ikke er noen som kan rive oss ut, men du faller ut, så må det skyldes at Gud forsømmer å holde deg. Jeg vil heller være enig med irlenderen som når han leste dette vers ropte ut: "Halleluja for min doble forsikring. Først er jeg forsikret i Jesu hånd. Siden, som om dette ikke var nok, kommer Faderen og legger sin allmektige hånd rundt Jesu hånd, med meg inne i." Ordet "rive" er entydig, og betyr å "dra ut fra med makt". For å få den troende ut av Guds hånd må der være en sterkere enn Gud selv. Når den nylig begynte predikant hørte en kjær, eldre hellig si," jeg er trygg, for ingen kan rive meg ut av min Faders hån," svarte han: "Ja, men bestemor, du kunne gli ut mellom fingrene." Hennes svar lød: "Å nei," sa hun, "du forstår, jeg er en av fingrene, for vi er lemmer på hans legeme, av hans kjød, og av hans ben."

DEN GUDDOMMELIGE NATUR

Når vi mottar Kristus blir ikke var gamle natur midlertidig reparert og fikset opp, men i stedet får vi en helt NY natur. Den er fullstendig adskilt fra den gamle, for

Denne nye natur er selve Guds natur. Det er den guddommelige natur i følge 2. Pet. 1,4. Fordi det er den guddommelige natur, kan den ikke synde, og fordi den ikke kan synde, kan den ikke gå fortapt. Men husk, den gamle natur er, fremdeles også der, og den kan synde - og gjør det. For dette er der tilgivelse ved bekendelse, og omvendelse, og hvis en ikke vender seg fra synden, vil dette resultere i at Herren refser "for at vi ikke skal fordømmes sammen med verden". (1. Kor. 11,32.)

Husk at legemet blir kontrollert av hodet. Hva som skjer med hodet skjer også med all lemmene. Adam var hodet for den naturlige menneskeslekt. Han falt, og fordi han var hodet for alle etterkommere i menneskeslekten, falt vi alle i ham. Men Kristus er Hodet for den nye slekt av gjenløste, Kristi legeme, Guds familie. Hva som skjer med Hodet skjer også med lemmene på Legemet. Når Hodet (Kristus) ble korsfestet, ble vi korsfestet. (Gal. 2,20.) Når Han ble begravet, ble vi begravet. (Rom. 6,4.) Når Han oppstod, oppstod vi. (Ef. 2,1.) Når han for opp og satte seg ved Guds høyre hånd, ble også vi satt med Ham i himmelen. (Ef. 2,6.) Vi er allerede i Kristus, vårt Hode, satt inn i himmelen. For å få oss ut derfra, må Kristus selv kastes ut,

Charles Haddon Spurgeon sa en gang: "Så lenge hodet er over vannet, kan du ikke drukne føttene."

NOEN INNVENDINGER

Før vi slutter denne serie over emnet om den troendes sikkerhet, ønsker vi å nevne noen av de skriftsteder som stadig blir brukt for å fornekte denne sannhet. De som fremholder Guds bevarende nåde blir stadig anklaget for å forkynne en farlig lære som fremmer likegyldighet. Som en har sagt det: "Det å være på vei til himmelen kan liknes med å sykle, hvis jeg stopper, faller jeg av." Men kjære, vi sykler da ikke til himmelen. Det ville sette oss inder gjerninger og gjøre vår frelse avhengig av vårt eget strev og egne anstrengelser. Å nei, det er ikke vi som yter "kraften" som trenges for å få oss dit, men det er ved Hans kraft, Hans blod, Hans offer, for det er alt av nåde. Når vi stoler på Kristus får vi en gratis billett som gjelder på frelsens tog.

FÅR OG HUNDER

Noen spør angående slike avsnitt som 2. Pet. 2,20: "Lærer

ikke dette frafall?"

Hva sies det? Sies det at fåret vender tilbake til sitt eget spy? Sies det at fåret går tilbake for å velte seg i sølen? Disse folk om hvem Peter taler er ikke får, har heller aldri vært det, men hunder. Sammenhengen viser hvem Peter taler om. De er bedragere, religiøse forførere, kalt "vannløse brønner, skodde som drives av stormvind; mørkets natt er rede for dem". (2. Pet. 2,17.)

Disse mennesker hadde hatt store fordeler og hadde flyktet bort fra verdens urenhet på grunn av det kjennskap de hadde til Jesus Kristus. Om du hadde blitt oppfostret i et kristent hjem og blitt undervist om Jesus fra din barndom av, og blitt from, ville du unngått mye av denne verdens ytre urenhet. Men medmindre du er født på ny, vil det ikke gagne deg. Der er tusener av fine, moralske, lovlydige, sindige religiøse menighetsmedlemmer som aldri har opplevd å bli frelst. Et barn kan bli oppdratt til å bli from og moralsk, og siden vende ryggen til menigheten og foreldrenes veiledning og leve et umoralskt og fordervet liv. Men hva beviser det? Det beviser utvilsomt ikke at denne en gang var frelst, og nå er fortapt. Og motsatt, det beviser at denne aldri var frelst. Og likesom en hund vender tilbake til sitt eget spy og en vasket so velter seg i sølen, viste de bare hva de var hele tiden. Du kan kle et svin i fåreskinn, men det vil fremdeles være et svin. Du kan dressere en hund, men den vil aldri bli et får.

HVA ER EVIG LIV?

Den store feil vi så ofte gjør, er å dømme ut fra den ytre opptreden, - etter det vi ser. Husk Jesu ord:

Jesus sier ikke dere skal kjenne dem av deres vakre løv, eller av de tillokkende blomster, men "av deres frukter". Vi må vente til innhøstningstiden, når fruktene viser segl før det kan bli bestemt hva som er ekte og hva som er falskt. Hvis et menneske har evig liv, vil det vare evig. Nå er ikke evig liv og evigvarende liv det samme. Evigvarende liv kan ha en begynnelse, og deretter vare for bestandig, men evig liv har hverken en begynnelse eller ende. Det evige liv som Gud gir til den troende er Guds liv, den guddommelige natur, Guds egen And som tar bolig i den hellige. Dette tildelte liv er Guds begynnelsesløse liv, et overnaturlig liv.

Der er andre avsnitt i Skriften vi kunne behandle, avsnitt som blir sitert av mennesker som ikke anerkjenner den herlige lære om sikkerhet, Noen av dem, ja, mange av dem er ikke så enkle å forklare, men vi skulle aldri grunne våre slutninger på et uklart bibelsted, når der er en mengde andre som er fullkomment klare og tydelige. Husk alltid på å tolke et tvilsomt avsnitt i lys av den klare åpenbaring, og ikke omvendt. Vi har ikke behandlet Hebr. 6 og 10, men vi har fullt ut gransket og drøftet disse avsnitt annetsteds *,)

DET ALLER VIKTIGSTE SPØRSMÅL

Før vi avslutter denne serie ønsker vi å henlede oppmerksomheten på et viktig spørsmål. Hvis det er sant at en kan bli frelst i dag, og deretter før eller senere gå fortapt igjen, da ville det være en velsignelse for enhver troende å dø og gå til himmelen før så galt hendte. Jeg ønsker ikke å være morsom, overfladisk eller bitter når vi nu behandler en slik alvorlig

sak, men på grunn av dets overveldende betydning, må vi se fornuftig på spørsmålet. Tror vi på et bokstavelig helvete slik som Bibelen forteller oss det? Bibelen beskriver det som et sted med "ild og svovel, hvor ormen ikke dør og ilden aldri slukkes". Det blir kalt for et sted "i mørket utenfor, hvor der er gråt og tenners gnisle". Med Skriftens ord:

Det er Bibelens billede av de fortaptes skjebne - og den vil bli evigvarende, uten ende.

HAN VIL BEVARE

Hvilken trøst da å vite at vi kan tilby menneskene en frelse som er evig. Peter kaller den

Tenk på det! Den er gjemt (reservert) i himmelen, hvor vi ikke kan få tak i den. Vårt liv er skjult med Kristus i Gud. Hvis Herren ikke hadde gjemt det i himmelen hvor vi ikke kan røre det, men hadde betrodd oss det, hvor snart vi ville ha ødelagt det. Å, hvil i hans løfte. "leg vil ingenlunde slippe deg og ingenlunde forlate deg." (Hebr. 13,5.)

EN ADVARSEL

Men la oss minne deg om at hvis du krever for meget av Guds nåde, og gjør den til et påskudd for lettsindighet, så har Gud en måte hvormed han behandler slike. Han refser dem som han elsker. Han straffer den ulydige. Hvis du tror at læren om sikkerhet gir deg noen rett til å synde, prøv det ikke, for Bibelen sier:

Og vi skal alle stilles frem for Kristi domstol for enten å motta en belønning eller bli frelst "således som gjennom ild". Når vi faller, er der tilgivelse. Hvis vi unnlater å vende om, blir vi gjenstand for Guds dom, for han vil ha sine folk rene for enhver pris. Når du faller, derfor, fortvil ikke og forestill deg at Gud har kastet deg bort igjen, men husk at han elsker deg fremdeles og venter på at du skal komme og bli gjenopprettet og tilgitt. Han vil ønske deg velkommen, likesom faren gjorde med den fortapte sønn da denne kom hjem igjen. Og du, som ennå ikke har mottatt Kristus, vi innbyr deg til å komme ved tro, stol på Guds løfte, motta Kristus, og du skal bli frelst, og Herren selv lover:

Og du som er kristen, juble med meg i Guds nåde, og la oss fornye vår innvielse og overgi oss selv, legeme, sjel og ånd til tjeneste for Ham i takknemlighet for så stor en frelse.

Til Undervisningen

Til startsiden