SKILSMISSE OG GJENGIFTE

Skilsmissebrevet slik som det så ut:

“.den 15 dag, i den  5  uke,   i  7  måned, år  391  etter den tidsregning som gjelder i byen Adam som ligger ved elven  Jordan: Jeg, Metusale  Hanoksen, sønn av Mehujael Hanoksen, og ved hvilket som helst navn jeg blir kalt her, handler etter min frie vilje og uten press fra noen når jeg forstøter, sender tilbake og viser vekk deg, Naama Jabalsen, datter av Tubalkain Jabalsen, og ved hvilket som helst navn du er kalt, og til denne dag min hustru. Jeg sender deg nå vekk, Naama Jabalsen, Datter av Tubalkain Jabalsen, slik at du er fri og at du etter eget ønske kan gifte deg med hvem du vil og ingen vil hindre deg. Dette er ditt skilsmissebrev, ditt forvisningsskriv og ditt seprasjonsbevis, i henhold til Moselov og Israels lov.”  

 
I Nytestamentlig tid måtte det en utlærd rabbiner til for å sette opp dette brev. Etterpå ble det godkjent av en domstol med tre rabbinere og endelig bekreftet av Sanhedrin. Men skilsmisseprosessen utviklet seg til å bli ytterst enkel, og den favoriserte utelukkende mannen. 

GJENGIFTE

Hva sier bibelen om gjengifte av enker og enkemenn, og av skilte personer?

Til og begynne med skal vi se på gjengifte i sin alminnelighet av enker og enkemenn; og så skal vi se om Gud tillater skilte personer å gifte seg igjen.

Og til slutt må vi spør. “Dersom skilte personer kan gifte seg, hvem i blant dem kan, og under hvilken omstendighet?” 

Hva Sier bibelen angående gjengifte? Tillater Bibelen det, eller fraråder den det? Bibelen sier ingen ting imot at man gifter seg igjen etter at den ene er død.

Rom.7.3b. “...dersom mannen dør, er hun fri fra loven, og er ingen horkvinne om hun gifter seg med en annen mann.”

Påstanden er klar. Det er ikke synd å gifte seg igjen.

Noen steder oppmuntrer Skriften til gjengifte. For eksempel i 1.Tim.5.14.“Jeg vil derfor at de yngre enker skal gifte seg, få barn, og styre sitt eget hus, slik at de ikke gir motstanderen noen  anledning til baktalelse.”

(Ruts bok er et godt eksempel hvordan Bibelen ser positivt på gjengifte. Det er interessant å legge merke til at en hel bok er opptatt med dette spørsmålet, og også at vi i Jesu Kristi slektslinje møter gjengifte personer.) 

Paulus så muligheten til fristelse, skandale, og en unødig byrde for menigheten i å måtte underholde enkene dersom de ikke giftet seg igjen. Så av praktiske årsaker, og for Guds  vitnesbyrd skyld , gav han dette råd til menigheten gjennom Timoteus. Det er langt fra noe feil eller noe dårlig med å gifte seg igjen, her ser vi at det er sterkt å anbefale. Ja, Paulus går så langt at han råder enker som har vanskeligheter angående det seksuelle begjær,- han anbefaler dem å gifte seg igjen som en måte og takle dette på.

1.Kor.7.8-9. “... Til de ugifte og enkene sier jeg: Det er godt for dem om de fortsetter å være som jeg. Men kan de ikke leve avholdende, så la dem gifte seg! For det er bedre å gifte seg enn å brenne av lyst.”

Og til slutt Paulus sine ord i 1.Kor.7.39. “En hustru er bundet så lenge hennes mann lever. Men om hennes mann er død, da har hun frihet til å gifte seg med hvem hun vil, bare det skjer i Herren” 

Klart og tydelig! Holdningen til gjengifte ikke bare var understøttet av den Ny testamentlige menighet, men også positivt understøttet. Det kan det vel ikke være noen uenighet om. 

POLYGAMI 

I lys av dette synes det underlig att Paulus forbyr menigheten å velge noen til eldste eller menighetstjener som er en gjengift mann. Men nettopp det er det  noen som lærer. Og det på grunn av en feil forståelse av

1.Tim3.2. “Derfor må en tilsynsmann være uklanderlig, én kvinnes mann,”

På engelsk heter det “the husband of only one wife.” Altså ektemann av bare en kone.

Tit.1.6. “En eldste må være ulastelig, han må være én kvinnes mann.”

Selvfølgelig tenker motstanderne av gjengifte her når de tolker dette skriftstedet på  personer som er skilt og  gjengift mens den andre part en da lever, ikke bare ekskluderer deres synspunkt de som er skilt og gift igjen fra disse to vervene i menigheten, men det rammer likeså mye gjengifte enker. Dette er underlig mener jeg, ikke bare fordi det lukker noen ute fra disse tjenestene i menighetene, men det kommer i konflikt med N.T,s  positive omtale av gjengifte, ja, som noen steder ikke bare oppmuntrer,  men endog til anbefaler det. Av denne årsak skulle vi være forsiktig med tolkningen av “én kvinnes mann”  Betyr det som noen hevder - Bare en og aldri (også etter ektemakens død) en annen. Så langt jeg ser gjelder dette at man skulle bare være gift med en person av gangen - altså det taler i mot flerkoneri (Polygami). 

EN ANNEN  TOLKNING

Finnes det en annen tolkning? 

Ja, det gjør det, og det er all grunn til å se på den i forhold til den andre. Det fantes et perfekt gresk ord (gameo) som Paulus kunne ha brukt for og understreke at man aldri kunne gifte seg igjen (selv etter at ektefellen var død) også ha tjenester i menigheten, dersom det var det han ville si. Da ville utrykket “én kvinnes mann,”  På engelsk heter det (the husband of  only one wife.  Ektemenn  av bare  en  kone.) - ha lydt slik: “gift (gameo) bare en gang.” Det ville ha vært klart og ikke til og misforstå. Men han brukte ikke “gameo”; Når Paulus brukte uttrykket “én kvinnes mann” (ektemann av bare en hustru) var han ikke opptatt med hvor mange ganger en mann hadde vert gift, nei, han var opptatt med hvor mange koner mannen hadde på en gang! 

Uttrykket kan bare forståes på en måte: En eldste eller en menighets tjener måtte være et eksempel i alle ting, også ekteskapspraksisen. Den som skulle ha en av disse to tjenestene måtte være monogam  ikke polygamist. Utrykket  “én kvinnes mann,” “ektemann av  bare en hustru” derier seg ikke om gjengifte i det hele tatt. 

G.T. tillot Polygami 5.Mos.21.15 “ Når en mann har to hustruer,” men det var aldri det perfekte. ( I 1Mos.b, sa Gud at de to skal være ett kjød, ikke de tre eller de fire, men de to.)

Men i N.T. Ble en nyomvendt Polygamist tillatt å komme inn i Kristi legeme (menigheten) uten og skille seg fra sine hustruer, noe som ligger i uttrykket i 1.Kor.7.17,20,24.  “Likevel må enhver vandre slik som Herren har gitt ham, som han var da Herren kalte ham. Dette gir jeg pålegg om i alle menighetene .- Enhver må bli i det kall han var i da han ble kalt. -  Brødre, bli hos Gud i den stand enhver var da han ble kalt.” Men han kunne ikke bli en eldste eller en menighets tjener. En som skulle ha en tjeneste skulle være et eksempel, og Gud ønsket  og  sette et  eksempel om det monogame ekteskap (en hustru for en man) for menigheten. 

De som er motstandere av gjengifte sier at det ikke fantes  Polygami - flerkoneri, på N.Ts  tid. Men sannheten om dette  viser igjen at de har feil. Polygami ikke bare fortsatte blant jødene, men også blant Grekerne og Romerne. Mange av de omvendte i de forskjellige menighetene som Paulus grunnla var Jøder som var spredt om kring. Josefus nevner to ganger om polygami på hans tid. I år 212 e. Kr. gjorde lex Antoniana de civitate Monogami (en hustru for en man) til en lov i Romerriket, men spesifiserte at Jødene var unntatt denne lov! Senere, i år 393  fant Theodosius det nødvendig å innføre en lov som var imot polygami i blant Jødene også siden de forble i den praksis. Men selv det gjorde ikke ende på det; polygami blant Jødene fortsatte helt til det 11 år hundre. (Eugene Hillman, polygami Reconsidered - Maryknoll: Orbis Books, 1975, pp. 20,21.) Men det er ikke alt; også Greske ekteskaps kontrakter viser til at det fantes polygami på N.T,s tid.

Her er hvordan en slik kontrakt så ut  i år 92 e.Kr

“Det skal ikke være lov for Philiscus til og ta en annen hustru ved siden av Appolonia.”

(Hunt and Edgar, SelectPapyri. op. cit., 1:5-7.) Så det må være helt klart at det var Polygami på N.T,s tid. 

GJENGIFTE  ETTER SKILSMISSE  

Som vi har sett så var gjengifte velkjent i N.T. Men nå skal vi se på gjengifte etter en skilsmsse.

Dette er en omdiskutert sak og ikke lett og behandle siden den berører så sterke følelser. Det kommer klart fram at når det gjelder gjengifte etter en skilsmisse så forandrer saken seg fra og være positiv til å bli fordømmende. Og vi vet at det hevdes med sterke røster at Matt.5, og 19, og paralelene  som tar for seg dette emne, som er en advarsel mot hor, det påståes at det N.T ikke nevner gjengifte på en positive måte i det hele tat. Men det er ikke sant.

I 1.Kor.27-28a. leser vi: “Have you been bound to a wife? Do not seek to be released. Have you been released from a Wife? Do not seek a Wife. But if you also marry, you do not sin,”

Til norsk fra gr: “Har du blitt bundet “gift” til en hustru? Søk ikke å bli løst “skilt”. Har du blitt løst fra en hustru? Da søk ikke en hustru. Men om også du gifter deg, så synder du ikke.” 
 
 Det er flere punkter som man bør stanse opp for og betrakte nøye når det gjelder versene som vi her ser på.

1. Ordet som er oversatt med “løst” er det samme ordet begge steder, luo.

2. Og det å bli løst fra en hustru på det andre stedet må bety det samme som på det første stedet, ellers vil kontrasten som er satt opp bli borte.

3. Det er klart at det er skilsmisse som er i betraktningen i begge tilfellene. Det kan da ikke være som noen hevder Paulus mener, det er å bli løst fra en hustru ved døden det her er snak om!

Å bli løst kan bare bety en ting; løst med skilsmisse. Så når det gjelder løst på det andre stedet må det henvises til løst fra den ekteskapelige stand ved skilsmisse. (N.B., å være “løst” er det motsatte av å være  “bunnet” til en hustru).

4. Paulus tillater gjengifte for dem som er løst fra de ekteskapelige bånd (det vil si; skilt) selv i vanskelige tider med forfølgelse når det å gifte seg, i sin alminnelighet ikke er å anbefale. (v.28).

5. Og til begge henstiller han og sier at det er ikke noen syn og gifte seg igjen. Paulus taler ikke om en jomfru som gifter seg i v 28 a det sees klart i fra v 28 b som klart taler om dette emne. 

Matt.5:31-32. “Det er sagt: Den som skiller seg fra sin hustru, skal gi henne skilsmissebrev.  Men jeg sier dere: Hver den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor, er årsak til at hun driver hor. Og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, driver hor.” Altså den som gifter seg med en kvinne som har skilt seg av noen annen grunn enn hor, han driver hor. Og den som gifter seg med en kvinne som er skilt på grunn av hor, han driver hor. 

Mark. Kap10 Jesus taler om ekteskapet, 2-11.   

v.10 “Da de var kommet inn i huset, spurte disiplene ham igjen om dette. (Det er nok flere enn disiplene som kunne trenge og stanse opp og spør Jesus om dette igjen) Han sier til dem: Den som skiller seg fra sin hustru og gifter seg med en annen, gjør seg skyldig i hor mot henne.” “Den som skiller seg”... Her og i paralell stedene Mat.19 og Luk.16. tales det om den som AKTIVT skiller seg. Det sies ikke noe om den som ikke ønsker det, men som allikevel mot sin vilje blir skilt. Leg merke til at det står ikke den som BLIR skilt, men det står: “den som skiller seg.” Den som blir skilt mot sin vilje kommer ikke unner samme dom som den som AKTIVT er årsaken til at skilsmissen blir et faktum. Den som gifter seg med en som selv var årsaken til att skilsmissen ble et faktum, den driver hor. Men den som gifter seg med en som mot sin vilje ble skilt, driver ikke hor. Det er forskjell på den som er AKTIV og den som er passiv. Den som vil redde ekteskapet skal ikke dømmes på samme måte som den som bryter det! 

1Kor 7:10,11,12. “Til  dem  som  er  gift, har jeg  dette bud, ikke fra meg selv, men fra Herren: En kvinne skal ikke skille seg fra sin mann. Men er hun skilt fra ham, skal hun enten fortsette å leve ugift eller forlike seg med mannen. Og en mann skal ikke skille seg fra  sin hustru.” (Den som skiller seg fra sin hustru uten at der er drevet hor, å gifter seg igjen han driver hor.  Men dersom det er på grunn av hor, blir det ikke hor om den uskyldige part den som blir skilt fordi den andre part absolutt vil det, gifter seg igjen) 

La meg si til slutt at Gud hater skilsmisse - Det er alltid den siste utvei og alt må gjøres for å hindre det. Hos Kristne skal tilgivelsens lov gjelde og der hvor den fungerer blir det ikke snakk om skilsmisse, men man vil ydmyke seg under hverandre og tilgi  hverandre og forlike seg med hverandre. Der hvor Kristi sinn får råde vil slike vanskelige saker bli løst til det beste for alle parter. Men det finnes dessverre situasjoner hvor det glipper og går i stå og skilsmissen blir et faktum.  Jeg mener at Gud også har et budskap i slike vanskelige tilfeller, og det er det jeg i dette lille skriv ved den nåde Gud har gitt, har prøvd å peke på. Og på grunn av selverfaring i dette med skilsmisse og gjengifte mener jeg at Gud har vist meg disse sider som jeg har prøvd å fremheve. Det finnes hjelp og trøst til mennesker i alle situasjoner. Gud fordømmer ikke et menneske som har feilet, men han hjelper og gjenoppretter. Der hvor det er et sønderknust hjerte bor Gud. Jes 57:15. 

Måtte ikke dette som du nå har lest taes til inntekt for en lettvint løsning. Gud for by at så må skje. Vi vet det er vanskelig å tilgi noen som har vert utro, men dersom vi vil gå Herrens vei så er han også mektig til å la sin Guddommelige kjærlighet fylle ens hjerte. Og der hvor Herren får sin vei, der vil underet skje, og mennesker i håpløse situasjoner vil bli forenett igjen.  Tragedier for alle parter kan således bli unngått. Det er min bønn at så må skje. 

Skilsmisse vil alltid få mange negative følger, ikke bare for de to som blir skilt, men der hvor det er barn, blir det som regel de som lider mest, og dette bør også understrekes. Ikke skilsmisse, men forening er Guds vilje. Gud vil lege. Han vil gjenopprette. Det er Guds vesen. Han hater skilsmisse, men Han elsker dem som er skilt og vil også der komme med sin hjelp og trøst. Ikke bare med ord men også i det virkelige livet, slik at de kan fungere igjen som fullverdige mennesker. Dersom ekteskapet er ødelagt, og gjenforening ikke lykkes, så vet Gud om de ulykkelige  mennesker på begge sider. Der hvor det er anger og omvendelse, og hvor mennesker erkjenner sitt faktiske forhold,  der tilgir Gud. Han glemmer og gir en fullstendig ny start for slike som omvender seg og søker Guds tilgivelse. De får det, og dermed kan de fungere som alle andre uten å skulle behøve og bli fordømt av sine  medmennesker. 

Som en konklusjon vil jeg ta med følgende sitat som er oversatt fra den Hebraiske Greske Key Study Bibel og  understreker det som det NT sier, det dette stykke som jeg  har berørt så langt som Herren har vist meg. 

Matt 5,31-32  “Det er sagt: Den som skiller seg fra sin hustru, skal gi henne skilsmissebrev.  Men jeg sier dere: Hver den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor, er årsak til at hun driver hor. Og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, driver hor.” 

 En fortolkende omskrivning av disse to svært vanskelige vers vil være: “Og det ble sagt, Enhver som sender bort sin hustru, la ham gi henne et skilsmissebrev (se 5.Mos 4.1-4).  Men jeg sier dere at enhver som sender bort sin hustru uten for hors skyld ( som blir begått mens hun er hans hustru) gjør at hun blir betraktet som om hor ble gjort i mot henne, og enhver som gifter med en som er uberettiget bortvist blir betraktet som om han begår hor”. 

Matt 19,3-9;   
 
“Fariseerne kom da til ham for å friste ham, og de sa: Er det tillatt for en mann å skille seg fra sin hustru av hvilken som helst grunn?  Han svarte og sa: Har dere ikke lest at han som skapte dem, fra begynnelsen skapte dem til mann og kvinne, og sa: Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød? Så er de ikke lenger to, men ett kjød. Derfor, det som Gud har sammenføyd, det skal et menneske ikke skille. De sa til ham: Hvorfor har da Moses bestemt at en skulle gi hustruen skilsmissebrev og skille seg fra henne? Han sa til dem: Fordi dere har så hårdt et hjerte, tillot Moses at dere skiller dere fra deres hustruer. Men fra begynnelsen av var det ikke slik.  Men jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor, og gifter seg med en annen, han driver hor. Og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, han driver hor.” 

En bemerkning er dog nødvendig for å klart forstå betydningen av ordet apolelyméne som har denne betydning (ut-løse, befri, sende fra seg [f.eks. opp-løse en folkeforsamling], frikjenne), “hun som blir sendt bort”, forekommer i  Matt.19. v.9 og også i Matt 5.32b.  Det betyr den uskyldige bortviste kvinne. Til den uanstendige person beskrevet i Matt 5.28-30 som attrår etter en annen kvinne, bortviser sin egen kone for å gifte seg med den andre kvinnen. Slik en handling, å bortvise sin kone for noen annen grunn enn hennes utroskap, forbyr Kristus bestemt; men folk gjorde det, og gjør det fremdeles. Han uttrykker sin bekymring for den bortviste, apolelyméne, hustru eller mann (Mark 10.12), som er uskyldig. For å frikjenne slik en bortvist ektefelle, forlanger Herren at den GT bestemmelse (5Mos 24.1-4) blir ved, dvs det er den skyldige person som bortviser en uskyldig ektefelle som må frikjenne og renvaske henne eller ham fra skyld ved å gi vedkommende skilsmissebrev.  Dersom den bortviste ektefelle var skyldig, var straffen død ved stening (5Mos.22:21). Derfor var det ikke noen hensikt å gi et slikt skilsmissebrev til en slik. 

Skilsmissepapirer gitt av en dommer i dag skulle ikke bli sammenlignet med dette skilsmissebrevet. Gud vet hvem som er uskyldig, og hvem som er skyldig, og de det gjelder vet det også. Herren  omtaler den som virkelig var uskyldig. Ikke den som har sikret seg en lovlige skilsmisse. En lovlige skilsmisse i dag behøver ikke å bety at den personen er uskyldig.  Han eller hun kan eller behøver ikke være det.  Bare den sanne uskyldige, har i henhold til Guds Ord, rett til å gifte seg igjen. Dersom den skyldige mann som bortviser gir sin uskyldige kone, gir henne et skilsmissebrev som bestemt av 5.Mos 24.1-4, da er den hustru frikjent av brennmerket ved å bli betraktet som horkvinne. Dersom hun ikke på denne måte er frikjent av brennmerket eller skampletten av skyld, da blir hun selv betraktet av den uvitende mengde som en horkvinne, og også hver den som gifter seg med henne blir betraktet som å begå hor.  Seksuell utroskap er den eneste tillatte grunn til å sende bort ens ektefelle. Både i det GT og det NT var det de som ønsket å bortvise sine uskyldige hustruer for andre grunner enn seksuell utroskap. Det er til slike henvisningen blir gitt om “den bortviste hustru”. Det er hustruen som har blitt bortvist, og som ikke kan forlates, som ikke var en horkvinne men som, fordi hun ble sendt bort uten skilsmissebrev, ble brennmerket som en horkvinne. Naturlig nok, dersom noen giftet seg med en slik kvinne, ville han fremstille seg som en horkarl også. Imidlertid, dette skulle ikke bli betraktet som sann eller virkelig hor, men bare den urettferdige konsekvens, og følge av den første manns handling ved å tillate sin hustru å bli betraktet som en horkvinne. Ordet apolelyméne har betydningen “urettferdig bortvist” hustruen som ikke fikk skilsmissebrev av sin mann for å frikjenne henne, og renvaske henne fra all skyld. Det eneste unntak er Luk 16.18 hvor apolelyméne ikke viser til den uskyldige bortviste hustru av sin skyldige mann, men  viser til den skyldige hustru som skiller seg selv fra sin mann. 

LUK 16,18;  

“Hver den som skiller seg fra sin hustru og gifter seg med en annen, driver hor. Og den som gifter seg med en kvinne som er skilt fra sin mann, driver hor.” 

Dette er det eneste vers angående skilsmisse i Lukas, evangeliet til hedningene. Fortolkende oversatt, sier dette verset følgende, “Han som uberettiget sender bort sin hustru og gifter seg med en annen begår hor; og den som gifter seg med en kvinne (den skyldige part) som fjernet seg selv fra sin uskyldige mann, begår hor”. 

Denne apolelyméne, bortsendte kvinne, ble ikke uberettiget sendt bort fra hennes mann, slik betydningen er av  ordet som brukes i Matt 5.32; “Men jeg sier dere: Hver den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor, er årsak til at hun driver hor. Og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, driver hor.” Og i Matt.19.9. “Men jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor, og gifter seg med en annen, han driver hor. Og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, han driver hor.” I disse to tilfeller er den bortsendte kvinnen ikke skyldig, men er brennmerket for utroskap og hor,  fordi hennes frekke og uanstendige mann som sendte henne bort ikke ga henne et skilsmissebrev som foreskrevet i loven i 5.Mos 24.1-4 og som stadfestet av Jesus. En skyldig bortvist kvinne skulle bli stinte til døde (3.Mos 20.10; 5.Mos 22.22). 

En nøye lesning av 4.Mos 5 og 5.Mos 22 viser, og illustrerer hvor forsiktig og varsom Herren var med å bestemme og fastslå hvem som var den skyldige person, og hvem som skulle blitt frikjent. Den uskyldige person skulle bli gitt et skilsmissebrev som gjorde henne eller ham i stand til å gifte seg på nytt (5.Mos 24.1-4; Mark 10.12). Likevel, den skyldige mann ga ikke sin kone en slik attest som viste at hun var uskyldige, og derfor bar den uskyldige bortviste kvinne utroskapens og horets brennmerke og skamplett. Naturlig nok dersom en giftet seg med en slik, ble han uberettiget betraktet og holdt for å begå hor.” - 

Sitat slutt. 

DET FINNES UNDERVISNING OM DETTE VONDE OG FØLSOMME TEMA PÅ BÅDE DVD OG CD OG OGSÅ ET BOKHEFTE PÅ 66 SIDER.

Til Undervisningen

Til startsiden