DEN STORE STRIDEN BEGYNNER

Så vil vi kaste et blikk på den kamp som han strir her. Det er tre forhold som lar oss forstå at Kristus nå kjempet en grufull sjelekamp.

Først dette at han i denne stund følte seg så inderlig knyttet til sine disipler.

I Luk. 22, 41 leser vi: "Og han slet seg fra dem, omtrent så langt som et steinkast. Der falt han på kne, …"

Er ikke dette et underlig uttrykk: "Han slet seg fra dem?" Hvorfor slet han seg fra dem, når han ikke skulle fjerne seg lengre enn et steinkast? Var det fordi han grudde seg for det som nå skulle møte ham selv og vegret seg for å "gå inn i det"?

Eller var det fordi han tenkte på dem?

Hva ville ikke de nærmeste dagene bli for dem! Hvor ville ikke Satan by fram all fristelsens makt for å forføre dem! Og ville ikke en av dem, Peter, bli ledet til å fornekte ham? Hva ville det ikke true dem av farer før de fikk se hverandre igjen!

Vi tør tro at når Herren i den stunden så alt dette for seg, kostet det ham usigelig mye å bli skilt fra sine kjære, fortrolige venner. Han kunne ikke annet enn spare avskjedsstunden til siste øyeblikk. Og da han endelig måtte gå, "slet han seg løs fra dem"!

Tro om de ikke allerede da hørte ham gråte?

Det annet som vitner om kampens alvor, er den stilling disiplene kom i mens han ba. La oss høre et par ord om dette:

"Og han kommer til disiplene og finner dem sovende og sier til Peter: Så var dere ikke i stand til å våke én time med meg! - - Og han kom og fant dem atter sovende, for deres øyne var tunge". Matt. 26, 40. 43. "Så sto han opp fra bønnen og kom til sine disipler fant dem sovende av bedrøvelse". Luk. 22, 45.

"Ikke i stand til å våke".

"Deres øyne var tunge".

"Sovende av bedrøvelse".

For noen uttrykk! Stakkars disipler! Det var nok ikke lett å holde seg våken den natten, selv om de anstrengte seg til det ytterste for ikke å sove. Det var umulig for dem. Øynene kunne ikke holdes åpne, selv om de alle var staute og friske karer. Mer enn én natt hadde de klart å holde seg våken i fiskerbåten. ja, de hadde selv etter en travel dag klart å holde seg våkne på Gennesaretsjøen mens Mesteren selv lå og sov. Men nå - da de framfor alt ville være våkne, var det umulig.

Hvorfor? Ja, hvorfor? Forstår noen av oss hva det vil si å sove av - bedrøvelse?

Kan det ikke tenkes at ondskapens åndehær stormet så sterkt på Menneskesønnen og forgiftet og forpestet luften i den grad, at alminnelige mennesker ikke kunne holde stand? Det fins iallfall ingen naturlig forklaring på deres tungsinn og døsighet. All den stund de sov av bedrøvelse, må løsningen ligge i at noe sjelelig og ualminnelig la seg inn over dem. Men om disiplene, som lite eller ingen ting forsto av det hele, følte det på denne måten, hva skal vi så tenke om Jesus som alt sammen gjaldt, - og som f o r s t o alt?

Det tredje som viser at striden var forferdelig hard, er at Jesus selv var døden nær.

Om dette sier Den Hellige Ånd ved Matteus og Lukas:

"Da sier han til dem: "Min sjel er bedrøvet inntil døden".

"Og han kom i dødsangst og ba enda heftigere". Matt. 26, 37-38; Luk. 22, 44.

Våger vi å gjøre oss opp noen mening om den spenning og erfaring som ligger bak disse ordene?

Om dette sier dr. Skat-Rørdam: "Bedrøvet inntil døden", d. e. så knuget av sorg, at jeg "kunne dø av bedrøvelse".

Prost J. L. Qvisling sier om det samme: "Bedrøvelsen stengte og tettet til på alle kanter. Det var ikke noe hvilepunkt, ikke pusterom. Derfor var han også "bedrøvet inntil døden". Han kunne rent dø av dette. Menneskelig natur var ikke i stand til å utholde det".

Fryktelig må han ha følt det, all den stund "hans svette falt som bloddråper til jorden". J. N. Darby oversetter dette enda sterkere: "Hans svette falt som store dråper av blod - -". I Holmans utgave heter det også: "Og hans svette var som om det var store dråper av blod som falt .til jorden".

Noen fortolkere mener seg berettiget til å tro at hans svette var blandet med blod. Andre mener derimot at det var alminnelig fargeløs svette han svettet, men at svettingen var så voldsom at svettedråpenes størrelse og det press de falt under, var å likne med bloddråpers drypping, for som kjent er bloddråpene større enn svettedråper og faller mye hurtigere.

Hva som er den rette oppfatning, lar vi stå ben. Men når svettingen var så ualminnelig at Guds Ånd må bruke så sterke ord for å betegne den, da har vi grunn til å tro at sjelekampen øvde en voldsom spenning i hans legeme. Hvor mye større press ville hans menneskelige kropp ha tålt? Vi må nemlig ikke glemme at han hadde et alminnelig dødelig legeme som vi. Heller ikke må vi se bort fra den kjensgjerning at det ikke lå i hans plan å gripe til sin allmakt for å holde seg oppe ved den.

Uttrykkene vi har for oss er av den art at de leder tankene våre til døden. De lar oss forestille oss en mann som beveger seg på randen av fullstendig sammenbrudd og føler det som om legemet vil sprenges og dø.

Vi sier ikke at han kunne dø der i hagen. Nei, nei! Det ville jo være å si at hans Far ikke ville hjelpe ham, eller at Gud ikke var i stand til å gjennomføre det som var besluttet i hans evige råd. Nei, - - han kunne ikke dø der, all den stund Gud ikke kunne endre forløsningens plan. Men det forhindrer ikke at han kunne føle seg døden nær.

Mer skal vi ikke si her om voldsomheten av hans strid. Derimot stiller vi dette spørsmål: Hva var det kampen sto om? Hva mente Kristus med "kalken"? Og hva vil det si at kalken om mulig skulle "gå ham forbi"?

HVA JESUS KJEMPET FOR

På disse spørsmålene er det noen som svarer: Med kalken mente han korsdøden, - det å lide dommen for våre synder. Hans bønn var etter dette en underhandling med Gud om muligheten av at verden kunne bli frelst på en mer lempelig måte.

Andre går noe lenger og sier: Jesus var like på nippet til å falle i Getsemane. Hans egen vilje ville ett, og Gud ville noe annet. Men - heldigvis - fikk han i siste øyeblikk ta seg igjen og si: "Dog nei! Ikke som jeg vil, men som du vil". Han kjempet for å bøye sin vilje inn under Guds vilje, og han klarte det, om enn i siste øyeblikk. Det var hans store Getsemane-seier. Og slik er hans kamp et mønster for oss alle: Også vi må ha vårt Getsemane, hvor vi kjemper oss til seier over egenviljen og bøyer oss inn under Guds vilje.

Her siterer vi ordrett hva et par fortolkere sier:

"Jesus seiret. Jesus kjempet med Gud og fikk overhånd, - ved at Gud fikk overhånd over ham".

"Han har altså i sin store sjeleangst virkelig holdt det for mulig at han kunne spares for denne lidelse og likevel fullføre vår frelse".

"Hva han ba om, vet vi alle ... Han ba om å bli fri for å tømme det beger - fullt av ufattelige lidelser - som han visste han skulle tømme på korset ... Og så under angstens trykk, kunne han for et øyeblikk tenke seg den mulighet at han kunne bli fri for offerdødens lidelser".

Etter denne oppfatning ba altså Jesus om å slippe korsdøden, og når dette ikke kunne bli innvilget, kjempet han for å "bøye sin vilje inn under Guds vilje". Og i dette seiret han.

Men kan nå denne oppfatningen være riktig?

For mange synes en slik tolkning å stå i strid både med Skriftens lære og med Kristus selv, og til disse mange hører også nedskriveren av disse linjer.

Alt hva vi ellers vet om Kristus, strider mot den tanke at - Gud kjempet med Kristus og "fikk overhånd over ham". At Gud må kjempe med en Jakob, at han må kjempe med oss, og at han kommer til å få "overhånd over oss", ja, det innrømmer vi mer enn gjerne, for ingen av oss er bedre enn så i vårt forhold til Gud. Men når en - sikkert nok uten å ville det - fører den Herre Jesus ned til vårt nivå og sier at Gud fikk "overhånd over ham", da er vi ikke lenger med. Vi kan umulig innse at Guds ord gir rett til å tale slik.

Hvor i Skriften finner vi at Jesus ikke kjente til eller nå var blitt uvitende om det som var besluttet i Guds råd før verden var til? Hadde han ikke selv vært med i dette råd og visste at verden umulig kunne frelses på noen annen måte?

Eller hvor i Skriften blir det sagt at Jesus hadde en annen vilje enn sin Far, en som måtte bekjempes og bøyes? Hva gir oss rett til å tro at Jesus følte på tilstedeværelsen av en vilje som gikk imot Faderens vilje, og som Gud måtte "få overhånd over"?

Ville ikke en vilje som var i strid med Gud, være uren og syndig? Og tør vel noen tilskrive Jesus Kristus en slik vilje?

Det er bare godt å si om det at en prøver å utmale for oss hvor forferdelig og redselsfull den lidelsen var som Jesus gikk inn i for vår skyld. Men en må ikke slippe fornuften løs og la den filosofere over dette på bekostning av Jesu guddommelige og moralske herlighet.

At det er en vanskelighet å komme forbi her, ser også de som hevder denne oppfatning. Ikke desto mindre søker de å finne en tilfredsstillende forklaring. For at han kunne ville noe annet enn Gud ville, om enn bare for et øyeblikk, uten å ha syndet ved dette, det trenger virkelig en forklaring.

En av de fortolkerne som vi har sitert, søker å forklare det på denne måte: "På hans hjerne har helvetes ånder og denne verdens fyrste virket, men ikke på hans hjerte".

Men dette gjør bare saken enda vanskeligere. For hvordan kunne Satan ha innvirket på Herrens tanker, så at han tenkte imot Gud, uten å påvirke og smitte hans hjerte? Hvor velment en slik tolkning er, smaker den dog alt for søkt. Skriften sier: "Derfor skal det hellige som fødes av deg, kalles Guds Sønn". Og Jesus selv sa: "Jeg og Faderen er ett". Derfor kan vi ikke skille mellom Kristus og Faderen, og mellom Kristi hjerne og Kristi hjerte.

Vi kan tross alle disse alvorlige og velmente fortolkninger, ikke tro at Jesus forsøkte å slippe fri Golgata. Vi finner dessuten altfor mange ord som lar oss forstå at det nettopp var Kristi inderligste hensikt å gå til korset. I Joh. 12, 27 leser vi: "Nå er min sjel forferdet, og hva skal jeg si? Far, frels meg fra denne time! Dog, nei, derfor er jeg kommet til denne time".

Se bare hvor hele korsets grusomhet sto for ham i denne stunden! Er det ikke nesten som vi kan se skyggen av korset på hans ansikt? Men kan vi merke noe av at han tenker på å trekke seg unna? Er han i tvil om hva han skal si til sin Far? Å, langt fra det! Hør bare disse himmelsterke ord: "Dog, nei! Derfor er jeg kommet til denne time!"

Og hva sier han ikke, når han setter seg til bords med disiplene for å spise påskelammet? Luk. 22, 14-16: "Jeg har hjertelig lengtet etter å spise dette påskelam med dere før jeg lider -".


Klikk her å les videre: Hvorfor hadde han lengtet så inderlig


Innholdsfortegnelsen boken Fra getsemane til tronen

Til startsiden

(© FORLAGET PERLEN Boks 189, 4501 MANDAL)