Hvorfor hadde han lengtet så inderlig etter å spise nettopp dette påskelam med dem?

Var han ikke klar over at det nå var å gå fra nattverdbordet til Getsemane, Gabbata og Golgata? jo, det visste han vel! Men hvordan kunne han da ha lengtet etter denne stunden? Hvordan kunne han da sitte der ved bordet glad og fornøyd over at denne stunden nå var kommet?

Var det ikke nettopp fordi dette var det siste påskemåltid han hadde å nyte før han fikk gå bort og lide? Nå slapp han å vente lenger! Korset var hensikten og målet med hans komme til verden. Nå sto han endelig ved målet! Nå kunne han få ta fatt på verket, som han egentlig hadde fornedret seg for og var kommet for.

Korsets død ville bety en ubeskrivelig stor glede for ham selv. I dypet av hans sjel var det nemlig en inderlig og dominerende attrå: Han lengtet etter en - brud! Etter menigheten! Og var det ikke nettopp ved kors, død og blod at denne brud skulle bli vunnet?

jo, det vet vi. Og det visste også han.

Hvor ofte hadde han ikke i de gamle bokruller lest beretningen om den første Adam! Før han fikk møte sin brud. måtte han først falle i "dyp søvn" og Herrens kniv såre hans bryst. - -

Og beretningen om løftets sønn, Isak! Når fikk han sin brud? Det var etter at han hadde ligget på alteret, ofret av sin far!

Hvilke tanker har ikke rørt seg hos Jesus, når han leste alt dette og visste at det hele talte om ham og avskygget ham! Hvor må det ikke ha stått klart for ham at også han var en blodbrudgom! jo, han så det tydelig nok.

Bruden ventet ham etter korset, Veien til henne lå over Golgata. Og dit ville han, koste hva det koste ville.

"Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den". Ef. 5, 25. Er det da så underlig at han lengtet etter denne time, - den siste ventetime før han kunne gå bort og vinne menigheten ved sitt eget blod?

Når vi da har denne sannhet for øye, hvordan skulle vi så kunne tenke oss at han i Getsemane underhandlet med Faderen om å slippe unna korset?

Det er enda mer å ta i betraktning, nemlig at han var kommet til verden for å forherlige Gud.

All den stund han var blitt en stedfortreder for syndere som hadde dratt Guds ære ned i støvet, lå det uavviselig i hans oppgave å gi Gud full oppreisning. Han skulle ofre seg som et "brennoffer til en velbehagelig duft for Herren".

Kan vi da tenke oss at Jesus for et øyeblikk nærte den tanke å unndra sin Far dette offer? Eller kan vi anta at Jesus nå kom med forslag om å bringe Gud denne oppreisning på en annen og mer lempelig måte enn besluttet i Guds råd før verden var til?

Hvordan vi enn ser på spørsmålet, må vi vende oss bort fra en slik nedverdigende tanke. Vi tror at Kristus var så fullkommen ett med Faderen og så fullkommen interessert i hans forherligelse, at han simpelthen hadde lengtet etter å komme til korset og bringe dette velluktende offer for Gud.

Her vil jeg be deg som leser dette, om å overveie Joh. 14, 30-31:

"Jeg skal ikke lenger tale meget med dere, for denne verdens fyrste kommer, og han har intet i meg, men for at verden skal skjønne at jeg elsker Faderen og gjør så som Faderen har befalt meg - stå opp, la oss gå herfra!"

"Gå herfra". Hvor fra? Uten tvil fra salen. hvor de var samlet.

"La oss gå" -. Hvor ben? ja, hvor gikk han vel ben, da han forlot salen?

Til Getsemane -.

Til Gabbata -.

Til Golgdta -.

Men hvorfor sto han opp og gikk denne veien, all den stund han visste at denne verdens fyrste kom for å møte ham til strid?

Jo, sier han. "for at verden skal skjønne at jeg elsker Faderen og gjør så som han har befalt meg".

Hvor vitner ikke dette om at Jesus inderlig gjerne ville til korset! Ikke bare for vår skyld, heller ikke bare for sin egen skyld, men for - Faderens skyld.

Dette syn på Jesus gjør ham uendelig stor og tilbedelsesverdig.

Hva mente han da, når han ba: "Far, er det mulig, så la denne kalk gå meg forbi"? Noe måtte han jo mene.

Det er meget mulig at ingen ennå har forstått den fulle mening av denne bønnen, og vi bør neppe gjøre noe krav på at noen skal anse vår mening om en sak for å være den eneste rette. Heller ikke i dette tilfelle. Det må likevel være tillatt å holde fram en oppfatning, som iallfall har den fordel at den bedre lar seg forene med Skriftens øvrige ord enn den før omtalte forståelse.

I alle gjengivelser av bønnen hans (både hos Matteus, Markus og Lukas) står det at Jesus sa: "Denne kalk". Han sa nemlig ikke "kalken".

Likeså legger vi merke til at "denne kalk" hos Markus blir betegnet for "denne stund". Der står det nemlig:

"Og han gikk et lite stykke fram, falt ned på jorden og ba at denne stund måtte gå ham forbi, om det var mulig".

Ved ettertanke oppstår det her et spørsmål: Hvilken stund mente han? Den inneværende stunden i Getsemane eller en annen kommende stund?

Skal vi dømme etter alminnelig språkbruk, må svaret helt naturlig bli: Stunden i Getsemane. For en kommende begivenhet vil en ikke tale om som "denne stund".

Men hva mente han i så fall med at denne stunden, Getsemanestunden, måtte gå ham forbi, om det var mulig?

Må det bli oppfattet som ensbetydende med å bli fritatt for den påbegynte kampen? Nei, det er ikke nødvendig. Det kan tvert imot være slik å forstå at Gud ville hjelpe ham gjennom denne striden, så den måtte passere ham og bli vel overstått.


Klikk her å les videre: Men var det da nødvendig å be om det  


Innholdsfortegnelsen boken Fra getsemane til tronen

Til startsiden

(© FORLAGET PERLEN 4513 MANDAL)