Men var det da nødvendig å be om det?

Ja, hvem vet? Det står iallfall at han var "bedrøvet inntil døden". Og til disiplene sa han: "Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig". Han sa ikke: Ånden er villig, men kjødet uvillig. Det var ikke den motsetningen det gjaldt nå. Kristus hadde jo ikke et uvillig kjød i betydning av en fordervet natur. Kjød i den betydning var han fri for.

Derimot hadde han et skrøpelig legeme. For han hadde en alminnelig svak og dødelig kropp av kjøtt og blod. Om hans ånd var villig og sterk nok til å møte alt som nå skulle komme, var hans legeme likevel skrøpelig. Og spørsmålet er: Ville det utholde denne overnaturlige og voldsomme spenning i sjelen?

Hvem vet om han ikke følte behov av at Gud på en særlig måte ville styrke ham, så han ikke rent legemlig skulle bukke under og ikke nå fram til Golgata?

Og hvem vet om ikke djevelen hadde interesse i at dette legemet, som Gud laget for sin Sønn til et offer (Heb. 10, 5) hadde brutt sammen der på halvveien?

Hvordan det enn er med dette, er det meget betegnende at "en engel fra himmelen kom og styrket ham".

Var ikke dette styrkende besøket av engelen svaret på hans nødrop? Og hvem vet om vi ikke også har rett til å si at stunden gikk ham forbi?

Skovgaard-Petersen sier om dette: "Så gjennomrystet til sjel og legeme var den Herre Jesus, at hadde ikke en engel fra himmelen styrket ham, hadde rimeligvis hans legemlige krefter sviktet ham".

Er nå denne forståelsen riktig, kjempet Jesus i virkeligheten for å komme til korset. Han ønsket ikke å oppgi sitt verk på halvveien og gå hjem igjen med ufullendt gjerning. Iallfall ikke uten at hans Far ville det slik.

Til dette vil det kanskje bli innvendt at Jesus var Gud, og derfor måtte han vel vite at han ikke kom til å dø der i Getsemane.

Visstnok er denne innvendingen rammende, men aldeles ikke avgjørende, for den mangler tilstrekkelig logikk. Vi kan da bare vende det hele om og si: Hvis Jesus med bønnen i Getsemane mente å forhøre seg med Faderen, om det var mulig at verden kunne bli frelst på annen måte enn ved korsets grufulle død, så spør vi også: Hvordan kunne han spørre om det, all den stund han var Gud? Måtte han ikke som Gud vite at hans sonende død var uunngåelig om verden skulle bli reddet?

Kan ikke enhver se dette, at dersom Kristi guddommelighet her er avgjørende, kan ingen av disse fortolkningene bli brukt? Da må de begge bli forkastet som ikke riktige.

Jesu guddommelige allvitenhet kan ikke bli tatt som bestemmende i denne sak, for denne vanskelighet møter vi også i andre spørsmål. Tenk bare på da han i Mark. 13, 32 talte om tiden for sin gjenkomst. Sa han ikke da at den tid var det ingen som kjente uten Faderen, ikke engang Sønnen kjente den.

Hvordan skal vi forklare det? Var han ikke Gud og visste alt?

Er det da mer uforklarlig om han i Getsemane, da han var bedrøvet inntil døden, ba om å komme levende og vel igjennom det hele til hans egen time kom?

For mange av oss synes det ikke å være noe til hinder å tro at han kunne be om det. At det skulle gjøre Kristus og hans lidelse mindre for vår bevissthet om vi betrakter saken på denne måte, kan vi heller ikke innse. Tvert imot. Kristus blir bare så uendelig meget større for det indre øye. Tenk bare hvilken hengivenhet og kjærlighet han legger for dagen på denne måte! Selv om han så korset i all sin redselsfulle gru, kunne ikke noe avskrekke ham! Han måtte og ville, tross alt, til korset! Hvem kan fatte og skjønne en slik kjærlighet

Men det er rom for en annen innvending, nemlig denne:

"Denne stund" behøver ikke akkurat betegne stunden i Getsemane, og heller ikke bare stunden på korset. Det kan like godt betegne hele tiden fra Getsemane til korset.

Gjerne det. Men heller ikke det forandrer saken. For hvor grufullt det enn var, hva han gjennomgikk i Getsemane, så var det ikke verre enn det han senere måtte lide. Og hovedsaken for Jesus var å komme seirende og vel gjennom alt.

Hvilken mening en kan ha om alt dette, er det ett som ikke er til å komme forbi. Det er at Skriften uttrykkelig sier at Jesus ba om å bli frelst fra døden. I Heb. 5, 7 står der nemlig: "Og han har i sitt kjøds dager med sterkt skrik og tårer båret fram bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt".

Og i Salme 18, 6-7 heter det om ham: "Dødsrikets rep omga meg, dødens snarer overfalt meg. I min trengsel påkalte jeg Herren, og jeg ropte til min Gud, han hørte fra sitt hellige tempel min røst, og mitt skrik kom for ham, til hans ører".


Klikk her å les videre: Når var det i hans kjøds dager at han gråt og med sterkt skrik 
bar fram en slik bønn til Gud


Innholdsfortegnelsen boken Fra getsemane til tronen

Til startsiden

(© FORLAGET PERLEN 4513 MANDAL)