EN VELKOMMEN OVERRASKELSE

Det høye råd var nå enig om at like etter påske skulle Jesus bli avlivet. Men det var ennå "en hard nøtt" å knekke: Hvordan skulle de få gripe ham? Med list, - det var greit, men hvordan.?

Jesus var jo en farlig mann. Etter alle de rykter som gikk om ham, kunne en være forberedt på noe av hvert. Sa ikke noen for fullt alvor at han var i pakt med selveste djevelen? Kjente de ikke selv til at han hadde vekket opp en mann fra døden! Mannen hadde tillike ligget fire døgn i graven og var begynt å gå i forråtnelse! Fortalte en ikke nå at han på vei til byen forbannet et fikentre så det visnet. Hvorfor hadde han vel gjort det? Og hvorfor lot han forbannelsen gå ut over et - fikentre? Ville han med dette antyde hva han hadde i sinne å gjøre med dem? Han hadde jo mer enn én gang latt dem forstå at han liknet dem med fikentreet. Tenk om han fant det for godt å bruke denne mystiske makten på dem?

Var han ikke "tankeleser" også? Han hadde da ofte sagt dem like ut hva de i all hemmelighet tenkte om ham i sine hjerter. Hvem kunne vite om han ville ane uråd, når han kom til festen, og stikke av. Han hadde før forstått den kunsten å "forsvinne", når de søkte å gripe ham. Det manglet derfor ikke på at saken syntes broket. En kunne aldri være forsiktig nok. Her satt de salvede av Juda og klødde seg bak øret i forlegenhet.

Så kom overraskelsen. Uventet, men ikke mindre gledelig.

Hva var det? Lød det ikke skritt utenfor døren?

Hysj!

Kaifas tjener trådte inn og meldte en fremmed som ønsket en konferanse med rådet. Det gjaldt en viktig sak, og mannen hadde stor hast.

Kaifas reiste seg verdig og ga tjeneren ordre om å føre mannen inn. En nervøs mumling ble hørt mellom de sytti rådsherrene: Hvem kan det være som kommer her midt på natten og ber om et møte med rådet? Hvem vet at vi er samlet her i natt? Kan noen virkelig ha forrådt oss? Mistenkelige blikk ble kastet mot Nikodemus. (I så fall måtte det være ham, for han hadde jo hatt en viss hang i det siste til å ville unnskylde, ja nærmest forsvare Jesus fra Nasaret). Alle så mot døren.

Der kommer han - - -. Men i all verden.

Det ga et sett i dem alle. Hele rådet snapper etter pusten. Selv den verdige Kaifas vakler et par skritt tilbake fra mannen. De kan jo ikke tro sine egne øyne. Mannen var en av Jesu egne disipler. - Judas Iskariot.

Så de syner? Var det ham? Uten tvil. Flere av dem kjente ham jo. Men som han ser ut! For et ondt uttrykk! Se de øynene! Og så febrilsk, urolig og forjaget som han er! Han må ha løpt som for livet, for svetten perler nedover tinningene. Hjertet dunker så han knapt kan tale.

Hvor kommer han fra? Er han sendt av Gud eller av djevelen? Hva skal dette bety? Hva vil han her?

Nervøse, ulykkesvarslende tanker fløy gjennom hjernene deres. Det flimret for de skriftlærdes øyne.

Så kom utløsningen. Judas åpner munnen, og ordene kommer hakkende og støtvise: "Hva vil dere gi meg for å hjelpe dere til å få tak i ham?" Matt. 26, 15. U.O.

Hva sier han? roper prestene i munnen på. hverandre. Gripe nasareeren, forråde Jesus til oss!

Var det skjemt eller alvor? Ble de holdt for narr? Kunne de stole på sine egne ører? Se bare hvor de veksler spørrende og forbausede blikk. Se hvor de måler og forhører ham om dette virkelig er hans fulle alvor.

De måtte jo være ytterst forsiktige og ikke la seg "ta ved nesen". Det kunne tenkes at Mesteren hadde pønsket ut en plan og sendt en av følget sitt for å utspionere dem og føre dem bak lyset.

Hør bare hvor Judas må forsikre dem høyt og dyrt om sine rene hensikter. Hvem vet om han ikke også måtte sverge på at de kunne stole på ham?

Sikkert er det i hvert fall at han overbeviste dem, for det står: "Da de nå hørte dette, ble de glade og lovet å gi ham penger." Mark. 14, 11.

De ble glade, ja, for de stod i en lei knipe. Hvor de gnir seg i hendene. Dette var da storartet, for det var nettopp en slik mann de hadde bruk for. Han måtte være sendt av Gud.

De holdt nesten på å glemme det viktigste. De var jo nettopp blitt enige om at han måtte bli grepet med list. De kunne ikke uten videre overlate pågripelsen til Judas. De måtte stille ham betingelser: "Du må huske på å gjøre det slik at du ikke samtidig forråder oss. Du må gå fram med list, så det ikke blir spetakkel fra folkemassen nå under høytiden. Heller ikke må du foreta deg noe før etter påske. Det er vår beslutning, forstår du".

Og Judas "ga sitt tilsagn og søkte leilighet til å forråde ham til dem uten oppstyr." Luk. 22, 6.

Glade ble de, ja, men belønningen de lovet ham var ikke stor. Bare 30 sølvpenger. En lumpen betaling. Men Judas forlangte ingen bestemt sum, og de skjønte at han var lettkjøpt. Uten å huske profetien i Sak. 11, 12 bød de ham 30 sølvpenger, og Judas slo til.

For ham var ikke pengene hovedsaken. Det gjaldt mest for ham å få Mesteren forrådt, og glad over at hans plan var godkjent, tok han imot det de bød ham. Hadde han ingen ting forlangt, hadde de neppe fattet tillit til ham, men nå fikk han innbilt dem at han gjorde dette for pengenes skyld. (Og det tror forresten menneskene den dag i dag).

Dagene gikk uten at noen særlig leilighet bød seg fram for ham, og han skulle jo heller ikke foreta seg noe før over påske. Men på vakt fikk han likevel være.

Så kom timen da de var samlet på salen for å spise påskelammet (Luk. 22,3-8).

Da slo timen.

Nå måtte det skje! Rådet fikk si hva de ville. Han følte det på seg, at nå kunne og nå måtte det skje. Jesus selv satt jo der ved bordet og "slo frampå". Ja, han sa det like ut at han skulle forråde ham. Han til og med ba ham om å gjøre det - snart!

Jo, dette var tiden. Tilsynelatende fornærmet over at Mesteren hadde pekt ham ut på denne måten, reiste han seg fra bordet og gikk. Nå var han ferdig. Nattverden kunne de ha for ham. Det var allerede blitt natt, og før morgenen kom, måtte det hele være gjort. Det var ingen tid å spille. Derfor, "da han hadde fått stykket, gikk han straks ut." Joh. 13, 30. * *( Merk: "Da han hadde fått stykket", altså ikke brødet. Da Jesus brøt brødet og innstiftet nattverden, var Judas allerede gått og tok derfor ikke det i den)

"Men det var natt."

For en grufull natt! Himmel og helvete var da i arbeid. På begge sider av "ildlinjen" ble de siste forberedelser gjort til det store, avgjørende slaget. Bare noen få timer etter at Judas forlot salen, styrtet lysets og mørkets hærer fram til stormangrep. Slaget var begynt. Nå gjaldt det!

Helvete var i angst - -.

Kunne den siste Adam bli felt? Det var spørsmålet som gjorde djevelen utrygg.

Alt dette ble tilsynelatende utspilt "bak Jesu rygg". Men da Jesus var ferdig i Getsemane, kom "de ondes råd" fram i lyset. Og med disse ting i minne, vil vi nå gå tilbake til der vi i det foregående kapittel forlot Jesus i Getsemane.


Klikk her å les videre:  Da Jesus ble grepet


Til innholdsoversikten

(© FORLAGET PERLEN 4513 MANDAL)

Til startsiden