Da Jesus ble grepet

Matt. 26, 47-56.
Ikke før var Jesu bønn endt i Getsemane, før den onde flokken kom jagende, som skulle føre ham til Kaifas. Og hvordan det gikk til, da de la hånd på ham og grep ham, ser vi i henvisningen ovenfor.

HVORFOR BLE JESUS FORRÅDT?

Hva vi vil feste oss ved i beretningen nå, er særlig forrådelsen og Jesu frivillige overgivelse. Vi står overfor spørsmålet: Hvorfor ble Jesus forrådt? Sett med vårt begrensede syn synes denne forrådelsen å være underlig og gåtefull.

For det første synes det å være forunderlig at det skulle være nødvendig å forråde ham.

Overvei den menneskelige side av saken. Kjente ikke hans fiender ham? jo, uten tvil. Selv om de stridsmennene som ble sendt ut for å hente ham, ikke skulle ha kjent ham av utseende, kjente mange av de eldste og fariseerne ham. Og av prestene Og de skriftlærde i Jerusalem var det knapt én som ikke kjente ham. Hvorfor var det da nødvendig å kjøpe én til å peke ham utved et avtalt tegn?

Kjente de kanskje ikke stedet, hvor de kunne finne ham? I så fall måtte det da være Jesu oppholdssted Judas skulle gi beskjed om. Men betegnende nok var det ikke stedet hvor Jesus var, som judas fikk betaling for å utpeke, men Jesus selv.

At dette skulle være nødvendig synes uforståelig.

Så var det også en åndelig side ved saken: Hvorfor behøvde Jesus noen til å forråde seg?

Vi skal nemlig huske på at det var verken prestenes eller Judas’ påfunn dette å forråde ham. Det var besluttet så i Guds evige råd. Uten å være klar over det, oppfylte de på denne måte det som forut var bestemt.

Hvorfor besluttet Faderen og Sønnen at noen skulle forråde ham? Hvorfor var det nødvendig?

Var ikke hans egen time kommet nå til å la seg gripe? Og var han ikke også fra dypet av sin sjel villig til å bli grepet? jo, ganske visst. Men hvorfor kunne han ikke da, uten noen forrådende mellommann, ha trådt fram og sagt: "Her er jeg, det er meg!"

Et tredje forhold som gjør det så gåtefullt er at han skulle bli forrådt av "en av de tolv". Hvorfor ikke heller av en "uvedkommende"? Hvilket svar vi enn griper til, føler vi at det ikke er tilfredsstillende, og vi må innrømme at judas-spørsmålet er for dypt for oss.

I Ibsens bok "Keiser og Galileer", tredje handling, fins en meget interessant samtale mellom julian den frafalne og Judas Iskariot. Av dette gjengir vi bare:

"Fyrst Julian: Hva er livet?
En stemme like ved ham: Verdensvognens tolvte hjul.
Fyrst Julian: Det tolvte? Det femte blir ’alt regnet for unyttig.
Stemmen: Hvor var vognen rullet hen uten meg?
Fyrst Julian: Hvor rullet den ved deg?
Stemmen: Inn i forherligelsen.
Fyrst Julian: Hvorfor hjalp du?
Stemmen: Fordi jeg ville det.
Fyrst julian: Hva ville du?
Stemmen: Hva jeg måtte ville,
Fyrst julian: Hvem kåret deg?
Stemmen: Mesteren.
Fyrst Julian: Var Mesteren forutvitende da han karet deg? Stemmen: ja, det er gåten!"

ja, dette er gåten: Mesteren var forutvitende, og likevel valgte han judas. Uten å søke noen løsning på denne gåten, skal vi lese det Skriften selv sier om judas’ forrådelse av Jesus.

"Han som ble forrådt etter Guds besluttede råd og forutviten, ham slo dere i hjel." Ap. gj. 2, 23.

"Det skriftord måtte oppfylles som Den hellige Ånd forut talte ved Davids munn om judas, som ble veiviser for dem som grep Jesus." Ap. gj. 1, 16. (Se også Joh. 13, 18).

Disse versene slår fast 3 ting:

Her ser vi at Jesu forrådelse ikke var noen tilfeldighet, og heller ikke en listig plan uttenkt av hans fiender. Den var villet og bestemt av Gud før verden var. Og judas, han og ingen annen, måtte bli forræderen.

Det er sikkert mange som ikke er tilstrekkelig oppmerksomme på at forrådelsen var både besluttet og forutsagt. Heller ikke alle gr oppmerksomme på at det er forskjell mellom det som skjer etter "Guds besluttede råd", og det som skjer etter "Guds forutviten".

Det som er besluttet i Guds råd er ikke bare noe som må skje, men det er noe som Gud absolutt vil skal skje. Han .ville det, derfor besluttet han det, og derfor må det skje.

Det som derimot skjer "etter Guds forutviten", behøver ikke være noe som. Gud absolutt vil skal skje. Det kan godt være noe som er Guds vilje og ønske helt imot. Men han sa i sin forutviten at så og så kommer til å skje, og som følge av dette forutsa han det.

For eksempel: Gud har aldri besluttet i sitt råd at men neskene skulle forkaste hans Sønn i vantro og gå fortapt. Derfor behøver ingen gå fortapt. Men Gud har i sin allvitenhet sett at det er mange mennesker som mot hans vilje.

vil forkaste Kristus og gå fortapt. Derfor har han også i sitt ord forutsagt at så vil skje.

Om vi ikke skjelner mellom disse to ting, kan vi komme til å mistyde mange Guds ord til skade både for oss selv og andre.

Når Skriften sier at Judas’ handling både var besluttet og forutsagt, er det dermed avgjort at forrådelsen var villet av Gud. judas måtte utføre den.

Visstnok er det mange som vil hevde at judas ikke behøvde å gjøre dette. En mener at det var djevelen som litt etter litt bedro ham. Han ble fylt med pengegriskhet i den grad at han for ussel vinnings skyld gikk bort og solgte Kristus.

At en slik tankegang kan synes rimelig, skal ikke nektes. Men den lar seg tross alt ikke forene med Guds ord som sier at judas handlet etter Guds besluttede råd.

En henviser gjeme til Jesu ord, når han sa at "djevelen allerede hadde inngitt i judas’ hjerte at han skulle forråde ham." Men dette er ikke tilstrekkelig bevis for at forrådelsen ikke var villet av Gud. For om det enn var besluttet i Guds råd at judas skulle gjøre denne gjerning, måtte det selvfølgelig en gang komme dit med judas at han ble seg sin oppgave "bevisst". Hva under da at Gud ga Satan anledning til å inspirere Judas til denne avskyelige gjerning! Satan har mer enn én gang måtte tjene Guds hensikter, mot sin vilje. Vi skal derfor ikke undre oss over at han også denne gangen, da det gjaldt en så stor sak, måtte gjøre det samme.

Nærmere løsningen kommer vi ikke. Vi blir stående overfor kjensgjerningen: Jesus skulle og måtte forrådes. judas var mannen som var bestemt til å gjøre det. Gud ville det slik. Ap. gj. 1, 16.

Men hvorfor Gud ville det slik, hvorfor dette var nødvendig, se det er spørsmål som får stå hen blant de ting som det ikke er gitt oss å forstå.

MØTET MED JUDAS

Vi vil så feste vår oppmerksomhet ved Jesu møte med judas i Getsemane. Det har vel aldri funnet sted et mer underlig og alvorlig møte her på jorden enn da disse to mennene sto overfor hverandre i hagen.

Hvem var de? Hvem så de i hverandre? Hvorfor møtte de hverandre på denne måten nå?

Vi vet jo hvem han er, som nettopp har reist seg opp fra bønnen og nå tørrer bort de siste svettedråpene av sin høye, klare panne: Gud åpenbart i kjød, - Sønnen fra Faderens skjød, Lammet på vei til slakterbenken, - kvinnens avkom, han som er himmelens glede, slektens håp og helvetes skrekk. jo, ham kjenner vi. Og ganske sikkert er han også kjent av mannen som står overfor ham.

Hvem er så den andre?

Kjenner vi ham som står der med det skumle, motbydelige smilet? Hvem så Jesus i Judas? Spørsmålet er ikke så ganske enkelt som mange mener. Å gi noe fullstendig svar på dette har vi ikke tenkt å gjøre nå. Bare et par vesentlige trekk ved judas skal vi peke på.

Først dette: Jesus betraktet aldri judas som en mann som var gitt ham av Faderen. Denne påstanden får sikkert en og annen til å stusse. Men jeg henviser disse til Joh. 6, 37 flg. Her siterer vi bare versene 44, 64 og 65: "Ingen kan komme til meg uten at Faderen, som har sendt meg, drar ham." "Men det er noen av dere som ikke tror. Jesus visste nemlig fra først av hvem det var som ikke trodde og hvem det var som skulle forråde ham. Og han sa: Det var derfor jeg sa dere at ingen kan komme til meg uten at det er gitt ham av min Far."

Overvei disse ordene!

Jesus står og ser på hele flokken som omgir ham. Blant disse ser han hvem det er som ikke tror. Han ser den personen som han helt "fra først av" har visst skal forråde ham. Og nettopp fordi han er oppmerksom på dette, sier han i sin tale: "Ingen kan komme til meg uten at det er gitt ham av min Far."

At noen kom til ham og trodde på ham, var etter Jesu syn et verk av Faderen. Gud ga dem til ham, og så kom de. Kom de ikke og trodde de ikke, så var de ikke gitt ham av Faderen. ja, de kunne simpelthen ikke komme, uten at Faderen ga dem til ham.

Konsekvensen av dette er, at når judas ikke var ’ av dem

som trodde, så var han ikke i full mening kommet til Jesus, og var han ikke kommet, så var han ikke gitt av Faderen til Sønnen.

Jesus kjente ham "helt fra først av" som den som etter Guds besluttede råd skulle forråde ham, ikke etter en djevelsk forførelse. judas kan derfor ikke bli betraktet som og stilles på like fot med et annet menneske. Det er bare én judas Iskariot og kan bare være en. En judas Iskariot i ordets egentlige mening kan ingen annen bli. For i Guds besluttede råd foreligger ingen sådan beslutning for noe annet menneske.

For judas forelå en slik beslutning. Dette kan ikke tydeligere bli sagt enn det sies i Ap. gj. 1, 16: "Det Skriftens ord måtte oppfylles, som Den hellige ånd forut talte ved Davids munn om judas, som ble veiviser for dem som grep Jesus."

Og i Ap. gj. 2, 23: "Ham som ble forrådt etter Guds besluttede råd."

Noe sånt har Gud aldri besluttet for noe menneske, og derfor har Den hellige ånd heller aldri falt på denne måten om noe annet menneske.

Klikk her å les videre:  Jesus hos Annas og Kaifas

Til innholdsoversikten

(© FORLAGET PERLEN 4513 MANDAL)

Til startsiden