Jesus hos Annas og Kaifas

"Vakten og den øverste krigshøvedsmann og jødenes tjenere grep da Jesus og førte ham til Annas." Joh. 18,12-13. Annas var en forhenværende yppersteprest. Inntil år 15 etter Kristus hadde han vært prest, men ble så avsatt av landshøvdingen Valerius Gratus. Hans svigersønn, Kaifas, ble da yppersteprest etter ham. Gamle Annas hadde ennå plass i det høye råd og øvde en stor innflytelse der.

Til denne verdslige mannen ble Jesus ført fra Getsemane. Han skulle få æren av å ta ham i det første forberedende forhør.

Hos Annas hadde man sittet i spenning helt fra midnatt og ventet på Getsemane-ekspedisjonen. Da den endelig kom, var klokken antakelig omkring 4, og deres tålmodighet holdt på å briste. Det var ikke mer tid å spille, så forhøret begynte straks.

HVORDAN DETTE FORLØP

"Yppersteprestene spurte da Jesus om hans disipler og hans lære." Hva spørsmålet om disiplene gjaldt, vet vi ikke. Men Jesu svar er nøye gjengitt:

"Jeg har talt fritt ut for alle og enhver. Jeg har alltid lært i synagoger, og i templet, hvor alle jøder kommer sammen, og i lønndom har jeg intet talt. Hvorfor spør du meg? Spør dem som har hørt meg, om hva jeg har talt til dem! Se, de vet hva jeg har sagt." Joh. 18, 20-21.

Hvor dette svaret vitner om renhet! Han hadde ikke noe å skjule eller bortforklare. Med frimodighet kunne han appellere til alle som hadde hørt ham og kjente ham. Men denne luftning av ren sannhet ble for mye for dem, for vi leser: "Da han sa dette, ga en av tjenerne som stod der, Jesus et slag i ansiktet og sa: Svarer du ypperstepresten slik?"

Men Jesus beholdt fatningen. Han verken skjelte igjen eller truet. Heller ikke unnskyldte han seg. Han gikk rettferdighetens gylne middelvei og sa bare: "Har jeg talt ille, da bevis at det er ondt! Men har jeg talt rett, hvorfor slår du meg da?"

En forunderlig makt må ha ligget i disse ordene, for ingen svarte ham. Forhandlingene ble simpelthen avbrutt, og det heter:

"Annas sendte ham da til Kaifas."

Forhøret hos Annas var tenkt som et rådsmøte. Jødene hadde ikke myndighet til å dømme noen til døden. For å få Jesus dømt, måtte de ty til den romerske landshøvding. Det avgjørende forhøret ville derfor bli hos ham den neste dagen.

Men det var andre ting å ta i betraktning. Når de kom til Pilatus, måtte de kunne føre en enstemmig anke mot ham, som gjorde ham skyldig til dødsstraff. Men nå var de ikke helt trygge for at alle medlemmer i synedriet var enig i å forlange ham avlivet. Tenk bare på Nikodemus og Josef fra Arimatea. Heller ikke var de viss på at folket gikk med på en slik dom. Derfor måtte de prøve å sikre seg hele synedriet og folket. Og enda mer: De måtte skaffe seg så gode grunner å peke på at Pilatus ikke ville og ikke kunne avvise saken.

Alt dette ville bli vanskelig. Riktignok hadde de en plan: å få falske vitner til å vitne mot ham. Men ville det lykkes? Tenk om Pilatus eller de "usikre" i synedriet oppdaget humbugen? Slikt måtte ikke risikeres. De fikk derfor "prøvekjøre" de kjøpte vitnene før hele synedriet kom sammen, og dette skulle gjøres hos Kaifas.

Men forsøket ble mislykket. Det gikk som fryktet: Vitnene stemte ikke overens. Selv ikke da, når de etter avtale uttalte seg om en og samme sak. Mark. 14, 59.

Verst for dem var at Jesus under all denne løgn og forvrengning av hans ord ikke lukket opp munnen sin. Dette tirret ypperstepresten rent forferdelig, for han reiste seg i all sin prestelige verdighet og sa med innett harme: "Svarer du ikke på det som disse vitner mot deg?"

"Men Jesus tidde."

Hvor denne tausheten må ha pint dem! Nå stod de jo simpelthen fast. Felle ham ved anklager og vitner gikk ikke. Og selv sa han ikke noe, som de kunne felle ham ved. Hadde de bare fått ham til å tale, så -. For eksempel fått ham til å gjenta sin påstand om at han var Guds Sønn. Så kunne de jo forlange ham drept for gudsbespottelse. De fikk prøve ennå en gang. Så reiser Kaifas seg, høytidelig og verdig, for å ta ham i ed. Med tre fingre løftet mot himmelen sier han:

"Jeg tar deg i ed ved den levende Gud at du sier oss om du er Messias, Guds Sønn."

Hvor stille det må ha vært i prestens palé i det øyeblikket. Ville han. fortsette tausheten? Eller ville han avlegge eden? Jo, der retter han seg opp og ser Kaifas fast i øynene og sier:

"Du har sagt det, jeg er det."

.Dette var nok. Uten videre sier Kaifas: "Han har spottet Gud. Hva skal vi mer med vitner? Se, nå har dere selv hørt gudsbespottelsen! Hva synes dere?"

"Nå har dere selv hørt -". Ingen uvedkommende trenger nå vitne mot ham. Nå er dere selv vitner. Og hva fortjener en slik gudsbespotter?"

De forstod Kaifas’ mening og ropte med oppstyltet verdighet:

"Han er skyldig til døden!"

Se så. Nå kunne en gå til Pilatus, for nå hadde de én ting å anføre mot ham: dødssynden gudsbespottelse.

Hvor vidunderlig dette likevel er! Gud har nå vristet alle løgner og renker ut av hendene på dem, og mot sin vilje må de tjene til at Kristus blir anklaget og dømt for det han er: Guds Sønn.

ETTER FORHØRET

Etter dette "heldige" utfall følte synedriet seg synlig lettet. De var viss på seier. Deres avsky mot Jesus flammet opp med fornyet styrke. Og nå kunne de ikke nekte seg fornøyelsen av å fornærme ham og la ham for alvor føle hvor dypt og inderlig de foraktet ham. "Da spyttet de ham i ansiktet og slo ham med knyttet neve, andre slo ham med stokker." Matt. 26, 27. Og tjenerne tok imot ham med stokkeslag. Mark. 14, 65.

Ser du ham? Ingen forsvarer ham! De kan gjøre med ham akkurat etter som hatet driver dem. Men han er tålmodig og lukker ikke opp sin munn. Han lider tålmodig uten å akte vanæren. For en vidunderlig Frelser!

Og slik står han som vårt eksempel. Vi skal følge i hans fotspor. Også vi skal lide tålmodig og ikke skjelle eller true igjen. Skulle det falle oss svært å ta imot verdens hån og motsigelse, så skal vi gi akt på ham. Heb. 12,1 flg. Og synet, på denne lidende, forhånte, tålmodige Frelser, vil hjelpe oss til ikke å gå trett.

Kunne det ikke her være på sin plass å kaste et blikk omkring oss og se hvor vi står?

Er vi i Mesterens spor?

Tier vi når noen slår og spytter på oss? Hvis noen kom og spytte på oss slik bokstavelig, fordi vi er kristne, ville vi nok være kloke og. voksne nok til å tie. Men når spyttet og slagene kommer på omveier, i en annen "folkelig" form, når en baktaler oss, rører ved vår ære, legger hindringer i veien for oss, når de gjør inngrep i våre rettigheter, "kommer for nær mitt", hva da? Blir vi ikke fornærmet og synger ut?

Er det da noen av dem som ser oss, som undrer seg og sier: Tenk de skjeller ikke igjen, de truer ikke?

Tenk for en ære for Kristus, om så er.

Klikk her å les videre: Jesus for Pilatus

Til innholdsoversikten

(© FORLAGET PERLEN 4513 MANDAL)

Til startsiden