Jesus for Pilatus

"Og hele hopen stod opp og førte ham for Pilatus, og de begynte å føre klagemål imot ham." Luk. 23, 1-2. "Det var tidlig om morgenen, og de gikk ikke selv inn i borgen for at de ikke skulle bli urene, men kunne spise påske." Joh. 18,28.

Det første som møter oss her, er jødenes hykleri. Ifølge Moseloven var det - kun "rene" som fikk spise påskelammet. Derfor måtte de nå ta seg i våre. Om de gikk inn til en hedning (til Pilatus), eller kom i skade for å røre ved et lik, så var de etter loven urene. 4. Mos. 9, 6; Apg. 10, 28. Som følge av dette stanset de utenfor borgen og sendte soldatene inn med Jesus.

Arme, forblindede mennesker! I borgen kunne de ikke gå inn for sin renhets skyld, men Kristus kunne de forkaste og slå i hjel. Men dette er ikke jødene alene om. Det er også mange i dag som legger stor flid på sin religiøse renhet, men som ikke desto mindre forkaster Kristus som sin rettferdighet.

"Kjødet" er det samme, enten det fins i en jøde eller i en nordmann.

DET SOM KOM FRAM UNDER FORHØRET HOS PILATUS

Straks Jesus var ført inn i borgen, gikk Pilatus ut til folket og spurte: "Hva klagemål fører dere mot denne mann?" Joh. 18, 29. Svaret de ga ham var: "Var dette ikke en ugjerningsmann, da hadde vi ikke overgitt ham til deg."

Et uforskammet svar! En skulle altså blindt, uten nærmere bevisførsel, dømme ham fordi de forlangte det. Men så lett skulle de ikke få rydde ham av veien. Gud kunne iallfall ikke tillate det. Ifølge hans plan skulle det godtgjøres for all verden at Kristus var lyteløs, - uskyldig. Det skulle bli klart for alle, når han ble dømt til døden, var det ikke som følge av at en fant synd og urettferdighet hos ham.

Derfor måtte saken ta en annen vending: De måtte fram med sine anklager, og Jesus måtte bli tatt i forhør.

De hadde tre anklager:

1. Han villeder folket.
2. Han forbyr å gi keiseren skatt.
3. Han gir seg selv ut for å være konge.

De visste meget vel at de to første ankepunktene var vitterlig løgn. Men de tenkte at når romeren Pilatus fikk høre at Jesus gikk med kongstanker, ville han nok tro at han også nektet keiseren skatt og ledet folket til frafall fra Rom.

Da ankene forelå, skjønte Pilatus, at det var bare ett punkt som måtte bli klarlagt, nemlig om han ga seg ut for å være jødenes konge. Var dette feil, betydde de andre anker ingen ting. Med det begynte forhøret.

Pilatus: Er du jødenes konge?

Jesus: Sier du dette av deg selv, eller har andre sagt det om meg?

Pilatus: Er jeg en jøde? Ditt folk og yppersteprestene har overgitt deg til Meg. Hva er det du har gjort?

(Merk her hvor usikker Pilatus begynner å føle seg. Han spør ikke mer nå om hva Jesus er. Han vil helst ikke ha mer om dette punkt. Nå spør han om noe helt annet, nemlig om hva Jesus har gjort).

Jesus: Mitt rike er ikke av denne verden, var mitt rike av denne verden, da hadde mine tjenere stridt for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødene, men nå er mitt rike ikke av denne verden.

Pilatus: Så er du dog konge?

Jesus: Du sier det, jeg er konge. jeg er født til det og er kommet til verden for at jeg skal vitne for sannheten. Hver den som er av sannheten, hører min røst.

Pilatus: Hva er sannhet?

Her tapte Pilatus fatningen. Uten å vente på svar, gikk han ut til jødene. Enten ble han personlig redd for? høre denne mannen svare på spørsmålet, eller ble han sa overbevist om hvem Jesus var at han ikke trengte noe svar. Han gikk i hvert fall ut og forklarte jødene at Jesus var uten skyld. (Luk. 23, 14-16. Joh. 18, 33-38).

Selv om vi ikke har dette forhøret nærmere referert, forstår vi at det var meget grundig. Pilatus sier til dem: "Jeg har tatt ham i forhør for deres øyne". De hadde derfor hatt anledning til å våke over at Pilatus ikke "stakk noe under stolen". Pilatus har altså nært det håp at folket i likhet med ham selv, var blitt overbevist om - hans uskyld. Men han ble skuffet i dette. De ville ikke høre tale om uskyld. Alle som en skrek de "Korsfest ham! Korsfest ham!"

Landshøvdingen stod rådvill.
penningen blant prestene og de skriftlærde var voldsom:
Hva ville Pilatus gjøre?

ET UVENTET VITNE

Mens spenningen er på det høyeste, kommer et uventet vitne, som uten oppfordring blander seg inn i saken. Det var Judas. Matt. 27, 3-4.

Men som han så ut! Forjaget, hesblesende, med oppspilte, redde øyne ser han omkring seg - griper i lommen - og idet han snur seg mot ypperstepresten, slynger han pengene fra seg og roper:

"Jeg har syndet, da jeg forrådte uskyldig blod!"

Men hvor uventet og rystende dette kom over dem, våknet ikke deres forherdete samvittighet. De svarte bare: "Hva kommer det oss ved?" Skyldig eller uskyldig, det ble det samme for dem, dø skulle han! Så gjaldt det bare å få dysset dette med Judas ned, så ikke Pilaus. fikk greie på det.* (*at Judas kom med dette vitnesbyrdet før Pilatus oppga forsøket på å få Jesus fri, går fram av Matt. 27, 1 flg.)

Det egentlige forhøret er nå slutt. Pilatus har ikke mer å spørre Kristus om, og synedriet vil heller ikke høre på hans argument. Summen av det som kom fram under forhøret, er da dette:

1. Jødenes innette hat mot Kristus ble åpenbart. Hjerteløst og blindt krevde de død over ham uten årsak.

2. Jesu fullkomne uskyldighet ble slått fast. Ute ved Jordan og på det hellige berg hadde Gud selv bevitnet hans lyteløshet ved å rope ned til ham: "Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag!".

Inne i borgen erklærte så den menneskelige domstolen at han var rettferdig. Pilatus sa: "Jeg finner ingen skyld hos dett menneske!"

Representanten for avgrunnen kom til synedriet og bevitnet den samme uskyld. Mannen som Jesus sa "er en djevel", sa: "Jeg har forrådt uskyldig blod".

Og med dette trefoldige vitnesbyrd (fra himmelen, jorden og helvete) om renhet og uskyld, ble Jesus overgitt til døden.

PILATUS SISTE FORSØK PÅ Å FÅ JESUS FRI

Pilatus vek likevel tilbake for å overgi en uskyldig mann til døden. I sin fortvilelse over hva han skulle gripe til, husket han på to ting som det kanskje kunne bli gjort noe ut av. Først dette at det var av misunnelse disse jødene hadde overgitt Kristus til ham. Videre den gamle skikken å gi en fange fri på høytiden. Med disse to fakta fikk han prøve å få folket over på sin side. Han skulle stille dem på valg mellom Jesus og morderen Barabbas. Og hvis folket krevde Jesus fri, måtte prestene gi seg.

Så står Jesus og røveren der. Utfallet skulle være opplagt. Med godt håp spør Pilatus: "Hvem vil dere jeg skal gi dere fri?" Spørsmålet hadde en veldig virkning. Det ble et voldsomt røre i folkemassen. For yppersteprestene og de eldste kom det som lyn fra klar himmel, men de forsto "trikket" og ble rasende. Aldri i verden skulle dette lykkes! Folket måtte og skulle bli overtalt! Og så skrek og ropte de i munnen på hverandre. Snart truet de, snart ba de og ga gode løfter, og endelig lyktes det: "Yppersteprestene og de eldste overtalte folket til å be om å få Barabbas fri, men Jesus avlivet". Matt. 27, 15 flg.

Og så steg ropet fra folkehavet: Barabbas!
Pilatus ropte tilbake: Hva skal jeg da gjøre med Jesus?
Folket: La ham korsfeste!
Pilatus: Hva ondt har han da gjort?
Folket - enda sterkere: La ham korsfeste!
Pilatus: Jeg er uskyldig i denne rettferdiges blod, se dere til dette.
Folket: Hans blod komme over oss og våre barn!

Stakkars Pilatus, dette var håpløst. Likevel ga han ikke opp. Ennå skulle noe bli prøvd: Å vekke folkets medlidenhet.

Så tok han Jesus inn og hudstrøk ham. Med pisker av rå oksehudstrimler med innflettede, lange, skarpe benfliser og med en blyklump i enden, fikk han 39 slag langs ryggen. Historien forteller at ved hudstrykning revnet huden ved det tredje eller fjerde slag. De andre 35-36 slag falt derfor i åpent kjøtt. Da kan en forestille seg hvordan ryggen hans må ha sett ut, når han rettet seg opp.

Slik ble Jesus behandlet.

Siden ble en kvass, takket tornekrone trykket ned om tinningene hans. Soldatvakten holdt moro med å slå ham i ansiktet.

Etter denne behandlingen var han grusomt tilredt. Ja, "så ille tilredt var hans utseende at det ikke var som et menneskes, og hans skikkelse, at den ikke var som et menneskebarns". Jes. 52, 14.

Selv Pilatus var rystet over å se ham, og i sitt stille sinn tenkte han: Når folket får se ham i denne skrekkelige forfatning, vil de alle som én rope: Dette er nok! Hva ondt han enn måtte ha gjort, er dette straff nok. Gi ham fri!

I dette håp førte han Jesus ut til dem og sa: "Se det menneske!" Joh. 19, 1 flg. Men også dette håpet glapp. "Da nå yppersteprestene og tjenerne fikk se ham, ropte de og sa: "Korsfest, korsfest!" Ingen ting rørte deres steinharde hjerte. Dø skulle han.

Selv da ga ikke Pilatus tapt. Han svarte dem fast og bestemt: "Ta dere og korsfest ham! jeg finner ingen skyld hos ham".

Men jødene svarte: "Vi har en lov, og etter den lov er han skyldig til å dø, fordi han har gjort seg selv til Guds Sønn".

"Da Pilatus hørte det, ble han enda mer redd". Joh. 19, 8.

Dette så mindre enn lyst ut. Han fikk prøve å forhøre Jesus en gang til. Så gikk han igjen inn i borgen og spurte Jesus:

"Hvor er du fra?"

Men Jesus ga ham intet svar. Pilatus sier da til ham: Vil du ikke tale til meg? Vet du ikke at jeg har makt til å gi deg fri og har makt til å korsfeste deg?"

Jesus svarte: "Du hadde ingen makt over meg, hvis det ikke var gitt deg ovenfra. Derfor har han som overga meg til deg, større synd". Joh. 19, 9-11.

"På grunn av dette søkte Pilatus fremdeles å gi ham fri". Hvordan han forsøkte dette, blir ikke fortalt. Men da jødene skjønte det, ropte de: "Gir du denne fri, da er du ikke keiserens venn".

Dette var et uventet slag for Pilatus. Hans egen stilling sto på spill. Enten måtte han nå handle stikk imot all rettferdighet eller også gå glipp av keiserens vennskap. Dette ble for svært! Han som nettopp hadde satt folket på valg mellom Jesus og Barabbas, sto nå selv på valg: Valget mellom Jesus og keiseren.

Frigi Jesus - og tape stillingen.

Dømme Jesus - og beholde folkeæren.

Ofre sannheten - og hevde løgnen.

Drepe det beste i seg selv av hensyn til keiseren.

Aldri hadde Pilatus følt en slik kamp rase i sitt indre. Folkeropet ble for sterkt. Han spurte dem bare én gang til: "Skal jeg korsfeste deres konge?" De svarte tilbake: "Vi har ingen annen konge enn keiseren".

"Da overga han ham til dem for å korsfestes".

Endelig fikk de dødsdommen undertegnet. Nasareeren var knekket!

DET SOM VAR SKJEDD

Israel forkastet Guds frelse. Arme folk! De forsto ikke hva han tilbød dem, og så ropte de "bort med ham" inntil de fikk ham bort. De tok ansvaret for å utøse hans blod. "Hans blod komme over oss og våre barn!" Hvor er ikke dette blitt sant! Begynn med deres forkastelse og se. Hva har ikke denne nasjonen lidt inntil i dag? Jo, hans blod kom over dem. Det vil ennå komme over deres barn.

Tenk så på deres åndelige skjebne! De forkastet lyset, - og mørket falt over dem. Og hvem vet hvor de går ben? Tenk hvilken evig natt de gikk inn i! Hvor vil de ikke i evigheten forbanne den dagen da de ropte: "Bort med ham!"

Ennå i dag lyder dette ropet. Det er mulig at noen som leser dette, også roper: "Bort med ham!" Du sier: Bort med ham i din ungdom, bort med ham i din manndom, bort med ham i ditt selskap, i din familie, i dine forretninger! Du mener å kunne greie deg uten ham. Vet du hva du gjør? Vet du at din synd er verre enn jødenes?

Jødene visste ikke at han var Guds Sønn. De ante ikke at han var deres eneste frelser. Heller ikke ante de at de en gang skal møte ham igjen i evigheten. Alt dette vet du! Og likevel forkaster du ham med overlegg og vilje. Aner du den mørke evighet som venter deg? Har du gjort deg fortrolig med å ta følgene av å forkaste Kristus? Er du beredt på å ta en evighet uten Jesus?

Også Pilatus avgjorde sin skjebne. Av hensyn til folket trampet han sannheten og sin egen overbevisning under føttene og utleverte Kristus. Han ble skyldig i Kristi blod.

Det er en legende om Pilatus, som i store trekk lyder slik:

Da Pilatus døde og våknet i evigheten, oppdaget han at hendene var røde. Dette minnet ham om den dagen da han dømte Jesus og vasket sine hender i vann og sa til folket: "Jeg er uskyldig i denne rettferdiges blod". I sin fortvilelse søkte han til en bekk. Ved den står han nå dag og natt og vasker sine hender. Når noen går forbi og spør om hva han gjør, løfter han hendene opp fra vannet og ser på dem. Når han så ser at de er like blodrøde som før, setter han i et hjerteskjærende skrik og sier: "Å, skal de aldri bli rene? Skal de aldri bli rene?"

Å, nei, stakkars Pilatus, de vil aldri bli rent! Det var nær på at han skulle få dem rene en gang. Det var da han sto overfor Jesus i borgen. Men da fryktet han for folket. Nå vil han i all evighet vaske dem i fortvilelsens tårebekk uten å få dem rene. For et helvete!

En grusom tanke, sier du. Ja, ganske sikkert. Men likevel er det noe som er mer grusomt. Og det er at så mange, mange kommer til å dele skjebne med Pilatus. De handler som han og vil få en evighet som han.

De har hatt sitt valg. Valget mellom Jesus og et liv i verdslighet og vantro. Og de har vært vel overbevist om at de burde velge Kristus og bli en kristen. Men så overveide de følgene av et slikt valg. De kunne regne med tap av venner, menneskegunst og jordiske fordeler. På tross av all sannhetens overbevisning valgte de livet i synd.

Er du en av disse? Har du ditt valg nå?

La meg advare deg. Tenk deg vel om! Du vet jo at alt dette som lokker deg, er forgjengelig. Velger du dette, kan du hare regne med å få nyte det i høyden noen få år. Så er stasen forbi. Så kommer den uavviselige døden og river deg bort fra alt sammen. Og hva da? Blir det ikke en evighet uten Jesus?

Kan du løpe en slik risiko?

Å, min uomvendte leser, ha barmhjertighet med deg selv og vend deg til Kristus. Ta imot ham som din personlige Frelser og bli frelst fra en slik redselsfull og mørk evighet!

Men skynd deg! Tiden er kort. For hver en dag du motstår sannheten blir ditt hjerte mer og mer forherdet. Til slutt blir du utilgjengelig for Guds Ånd. Dermed er du fortapt.

Merker du at dette gjør deg urolig, er det ennå håp for deg, og da må du skynde deg og velge livet,. for Herren sier: "Min Ånd skal ikke dømme blant menneskene til evig tid".

Klikk her å les videre: Ut til Golgata

Til innholdsoversikten

(© FORLAGET PERLEN 4513 MANDAL)

Til startsiden