Ut til Golgata

Joh. 19, 16-17.

I vår forrige betraktning så vi Jesus dømt til døden. Her får vi se ham, når han føres ut til Golgata.

HAN GIKK UT SOM EN FORKASTET FRELSER

Det er særlig to sannheter som da trenger seg inn på oss. Det første er at Jesus gikk ut fra Jerusalem som en forkastet frelser.

Det ser vi for det første i dette at "han måtte selv bære sitt kors".

Å bli dømt til døden var en skam. Å dø korsdøden var en enda større skam. Men at den dødsdømte måtte ta sitt kors på ryggen og bære det gjennom bygatene, var den største skam og vanære, som kunne skje for et menneske.

Tenk deg nå det toget som den gangen dro gjennom Jerusalem. Se på Jesus, når han går foran folkehopen! Om hodet bærer han tornekronen. Store dråper av blod pipler fram av sårene etter tornepiggene. Ansiktet er hovnet opp og vansiret etter, stokkeslagene og knyttnevene. Langs ryggen hans ligger det tunge korset og gnager på de store, gapende sårene etter hudstrykningen. For et menneske!

Kast også et blikk omkring ham. Se flokken av ærverdige prester, skriftlærde og eldste som snur seg mot ham og roper: "Tvi deg!" Hør den hujende, skrålende folkesvermen som følger prestenes eksempel og håner ham.

Se på alt dette, og si så om ikke Kristus gikk ut som en vanæret og forkastet frelser!

Det annet som vitner om denne forkastelsen, er stedet som de førte ham til: Golgata.

Golgata lå utenfor byporten. Det vil si: "Utenfor leiren".

Også det skulle gi uttykk for hvor dypt de foraktet ham: Han var ikke verd å dø innenfor bymuren. Som en uren ting skulle han bli brakt utenfor leiren.

Det tredje vitne om hans forkastelse er innskriften på hans kors.

Den kom til å lyde. noe annerledes enn jødene ville ha den. "Jesus, jødenes konge", skrev Pilatus. Hvorfor ville de ikke ha denne innskriften? Var det ikke fordi den vitnet mot dem? Ville ikke alle fremmede som leste dette, si: Se, slik behandler jødene sin konge! Men i den formen de ønsket den, ville den tale mot Jesus. Folket ville da si: Se, der har jødene grepet en bedrager, en som har gitt seg ut for å være konge, en politisk svermer.

Men slik ville ikke Gud det. Innskriften skulle være: "Jesus, jødenes konge".

Denne innskriften var skrevet på hebraisk, gresk og latin. Hvorfor nettopp på disse tre språkene? Var det bare fordi at de fremmede som kom til byen i de dagene, skulle kunne lese det som sto? Rimeligvis tenkte ikke Pilatus på noe mer.

Men går det ikke an å tenke seg at Gud hadde noe med denne innskriften å gjøre? Er det ikke mulig at han på denne måte ville gi uttrykk for en dypere forkastelse av hans sønn? Gud hadde jo sin hånd med i så mange andre ting i de dagene, så jødene uten å ville det, måtte utføre hans vilje. Hvorfor ikke da også i dette?

Tenk bare litt på diss tre språkene. Hebraisk var datidens religiøse språk. Det bar Guds åpenbarelser fram i denne verden. Den som ville befatte seg med den jødiske religion, måtte kjenne hebraisk. Latin var datidens politiske språk. Romerne var jo "verdens herskere" og dominerte i det politiske liv. Gresk derimot var de lærdes språk. Den greske vitenskapen satt da i høysetet og dominerte det kulturelle liv. Disse tre språkene var derfor representative. På disse tre herskende verdensspråk var vitnesbyrdet om Kristi forkastelse skrevet.

Kan det ikke tenkes at Gud med dette har hatt hele verdens forkastelse av Kristus for øye? La det være som det er. Sikkert er det i hvert fall at slik har det vist seg å være i verden til i dag. Av verden som sådan er Kristus fullstendig forkastet. Den religiøse verden forkaster ham. De dyrker Gud i naturen, i kunst, i ritualer og livsforlatte former, men Kristus og hans stedfortredende død har de ikke bruk for.

Den Politiske verden forkaster ham. Hans ord og prinsipper passer ikke inn i den moderne samfunnsstyrelse. For der er det æresyke, maktsyke og pengebegjær som regjerer. Og en slik verdenspolitikk har ikke bruk for Kristus.

Den vitenskapelige verden roper også: Bort med ham! For Kristi visdom passer ikke inn i de lærdes filosofiske hjernespinn, hvor mennesket opphøyes og tilbedes. Derfor, ut med ham!’

På denne måte blir innskriften på de tre språk et meget slående uttrykk for verdens totale forkastelse av Kristus Jesus.

GUDS HENSIKT MED KRISTI DØD

UTENFOR PORTEN

Den kjensgjerning at Kristi død fant sted utenfor porten, er mer enn et uttrykk for Kristi forkastelse. Det ser vi ved å sammenlikne Heb. 13, 10-13 med 3. Mos. 16, 27, hvor vi har loven om syndofferet. Der sies det at syndofferet, hvis blod var båret inn i helligdommen for å gjøre forlikelse, ble brakt "utenfor leiren". Om nå Kristus i sin syndoffer tjeneste skal oppfylle denne forbilledlige avskygning, må også han bringes utenfor leiren.

Da jødene førte Kristus ut av byen og korsfestet ham utenfor porten, var de - uten å vite det - med på å fullbyrde Guds plan og oppfylle Skriftens forutsigelse.

Men så kommer spørsmålet: Hvorfor skulle dette absolutt skje utenfor porten? Det er bare ett svar: "Derfor led og Jesus utenfor porten, for at han ved sitt eget blod kunne hellige folket."

Guds hensikt var å hellige folket.

Å hellige vil si å utskille. Noe ble tatt ut fra sin vanlige bruk og overgitt til Herren for å bli disponert av ham alene. Kristus skulle ikke bare ved sin død gjøre forlikelse for synden, men han skulle samtidig utskille et folk for seg selv. Og for å kunne det - led han utenfor porten. Derfor kan det nå hete: Gå ut til ham! Gå ut og ta hans vanære på deg! Bli et til Kristus utkalt og utskilt menneske!

Å være i leiren og anerkjennes av leiren, er ingen vanære. Men om du tar så helt standpunkt for Kristus at du kommer "ut av" leiren, så skal nok vanæren og forsmedelsen innfinne seg. Da skal du nok finne at verden ikke er bedre i dag enn den var da Kristus ble korsfestet.

Ser vi dette om å gå utenfor leiren i lys av Hebreerbrevet blir forholdet meget klart. I Jerusalem levde en troende forsamling av jøder. De ble til stadighet påvirket av jødedommen og den gamle gudstjeneste i templet å vende seg bort fra alt dette og kun bekjenne seg til Kristus, kostet uhyre meget. Det ble for forsmedelig. For å hjelpe dem i denne vanskelighet, sendte Gud Hebreerbrevet til dem. I dette brevet rulles først opp et vidunderlig bilde av Kristi person. De får se at som Guds evige sønn, er han større enn både Moses og profetene. Ja, større enn selveste ypperstepresten. Så får de se at denne høye person er blitt prest. Han er i kraft av en evig ed blitt yppersteprest etter Melkisedeks mønster. Han fikk del i kjød og blod for å kunne dø, og ved å ofre seg selv som syndoffer, har han en gang for alle avgjort spørsmålet om synd. På denne måte har han gjort hele offertjenesten i templet ganske overflødig. Den som tror og erkjenner ham, har nok. Noe annet ved siden av ham, behøves ikke. Til slutt får de høre at han led denne forsonende døden utenfor porten, for at han ved sitt eget blod kunne hellige folket. Og så kommer formaningen til dem: "La oss da gå ut til ham, utenfor leiren, idet vi bærer hans vanære!"

Dette kunne disse troende bare oppfatte på én måte: De skulle gå ut fra og forlate denne tomme, åndsforlatte ritualgudsdyrkelse i templet og åpent slutte seg til menigheten, den flokken som samlet seg om Kristus i husene og utenfor prestesystemet.

Men å ta et slikt skritt betydde å ta Kristi vanære på seg. Det var å dele skjebne med Mesteren og bli forkastet av den samme religiøse hopen som forkastet ham. Men det var også Guds hensikt. Nettopp derfor led Kristus utenfor porten.

Forstår vi nåtidskristne dette? Vet vi av erfaring hva det vil si å være forkastet fordi vi er gått ut til ham? Er det ikke også nå en religiøs verden med former og ritualer og åndsforlatt gudsdyrkelse? Hvor står så vi?

Lider vi utenfor porten?

Spiser vi av alteret utenfor, som de ikke har rett til å spise av som "tjener ved. teltet"? Kjenner vi samfunnet med Kristus og dem som er forkastet med ham?

Dette er spørsmål som fortjener å bli overveid for Guds ansikt.

Ingen ting blir mindre tålt enn at de troende innretter seg som et for Herren utskilt folk. Selv når de kristne bare tar avstand fra den åpenbart ugudelige verden og dens fornøyelser, blir det skreket opp om fariseisme og påtatt hykleri. Og hva kan man ikke så vente, når man også skiller seg ut fra den religiøse verden med dens formvesen og selvvalgte gudsdyrkelse?

Nå er den kristelige enhetstanke blitt på mote! Nå gjelder det hare å samle og forene. De som ikke vil være med på å samle alle som har kristen bekjennelse, uten hensyn til åndelig liv, blir stemplet som dømmesyke.

I en slik tid blir det vanskelig for den troende å finne sin plass - utenfor leiren. Men der ute venter Herren oss.

Klikk her å les videre: Korsfestelsen

Til innholdsoversikten

(© FORLAGET PERLEN 4513 MANDAL)

Til startsiden