Kristi død

Sannheten om Kristi død er Bibelen mest omfattende og fundamentale sannhet. Ingen må derfor tro at vi har til hensikt å gi en uttømmende framstilling av denne kjensgjerning. Det ville føre for vidt og ta oss utenfor denne boks egentlige hedsikt.

At Kristi død bade var forut bestemt og forutsagt, skal vi ikke her hefte oss ved. For alle som kjenner sin bibel, vet at begge deler var tilfelle.

Heller ikke vil vi prøve å beskrive den egentlige lidelse som Herren utsto på korset, nemlig den sjelelige og åndelige lidelsen. Den kan ikke beskrives. Ingen av oss kan sette oss inn i den. Den ligger utenfor alt det vi kan ane eller begripe. Forstår vi hva det vil si å være, forlatt av Gud? Eller forstår vi hva det er å "bære synd", "smake døden", "bli en forbannelse" o.s.v.

Heller ikke vil vi forsøke å forklare eller "bevise noe om hans død. Alle hvorfor og hvorledes som fornuften reiser her, vil vi avvise og legge bort. Og det vil vi gjøre fordi Gud ikke har bedt oss om å bevise noe i denne saken. Han har bare pålagt oss å forkynne og utbasunere hans vitnesbyrd om Kristi død uten kommentar. Vi har ikke i oppdrag å "rettferdiggjøre" Gud for en skeptisk verden ved å definere og påvise riktigheten i alle hans ord og handlinger. Vi er bare vitner og budbærere. Om noen tror det vitnesbyrdet vi overbringer, blir han frelst. Om noen forkaster det, skal nok Gud selv forstå å rettferdiggjøre seg på sin dag.

KRISTI DØD VAR HELT FRIVILLIG

Den første sannheten vi vil stanse ved, er at Kristus døde helt frivillig. Når noen tror at Jesus døde av smerter og legemlig utmattelse, er det absolutt feil. I Joh. 10, 17-18 sa han selv: "Jeg setter mitt liv til for å ta det igjen. Ingen tar det fra meg, men jeg setter det til av meg selv". La oss merke oss disse orden: "Jeg setter mitt liv til". "Jeg setter det til av meg selv". "Ingen tar det fra meg". Det at han døde, var derfor hans egen frivillige handling.

I Joh. 19, 30 heter det om hans død: "Og han bøyde sitt hode og oppga sin ånd". Det greske ordet som er brukt for "oppga" betegner en manns frivillige handling. Noe som en har bestemt seg for å gjøre og så gjør det. Det var derfor Jesu selvbestemmelse og hans egen frivillige handling å gi opp sin ånd. "Han bøyde sitt hode", ingen annen gjorde det.

Enda klarere blir dette, når vi leser nøye Joh. 19, 32-34 og Mark. 15, 42-45. Der ser vi at soldatene fant at Jesus var død før de to røverne døde. Følgen ble at soldatene ikke knuste hans ben, men en av soldatene stakk et spyd i hans hjerte. Og så får vi den betegnende opplysningen: "det fløt blod og vann ut" fra såret. Hva var det et vitnesbyrd om? Jo, det fortalte at Jesus var død av hjertebristning. Når hjertet brister, skiller blodvesken seg fra blodet, slik at denne klare vesken og blodet flyter ut hver for seg.

Da nå Josef fra Arimatea kom til Pilatus og ba om å få ta Jesu legeme ned av korset og begrave ham, står der at "Pilatus undret seg om han alt skulle være død".

Pilatus var vant med at korsfestede personer døde en langsom død. Det hadde hendt at de hang opptil to døgn og vel så det, før døden kom. Og slik undret han seg på om det kunne være tilfelle at Jesus alt nå var død. Så kalte han inn de soldatene som hadde vært ute for å knuse de korsfestedes ben og forhørte seg om saken. Da de fortalte hva de hadde sett og gjort, ble Pilatus overbevist og ga Josef lov til å begrave ham.

Av dette ser vi at Jesus døde på et tidspunkt og på en måte som var uventet. Han døde i sin egen time, i den time som fra evighet var bestemt. I den time da han visste at "alt var fullbrakt".

Alltid før, når de ville gripe ham, står der: "Men hans time var ennå ikke kommet". Derfor kunne de ikke foreta seg noe. Men da "hans time" kom, måtte alt skje - tillike mot deres vilje. For vi har jo før sett at det høye råd besluttet "Ikke på høytiden", de ville la ham leve til over påske. Til tross for denne bestemmelsen av det høye råd, måtte de gripe ham før påsken. Og på påskens beredelsesdag hang han død på korset.

Og hvorfor? Jo, nettopp fordi at da var hans time kommet! Og i den timen satte han selv livet til. Slik ser vi at Jesus ville dø. Han ville dø korsets død, og han ville dø i sin egen time.

EN STEDFORTREDENDE DØD

TIL SONING FOR VÅRE SYNDER

Jesu død var ikke bare en frivillig død, den var også en stedfortredende død til soning for våre synder. Denne sannheten vil vi betone så sterkt som det går an. For det er ingen sannhet av større betydning - og heller ingen sannhet som menneskefornuften mer fornekter i vår tid.

Våre dagers rasjonalister nekter ikke at Jesus har levd. Heller ikke nekter de hans død på korset. Og merkverdig nok sier de også at han døde for våre synder og døde som en soning. Mange av dem taler så alvorlig og malende om disse ting, at kvinner og menn sitter rørt til tårer under prekestolen og sier: "Å, nei, å nei, for en god mann!" Og ville vi si til dem etterpå at de nå har hørt på en rasjonalist, ville de bli mer enn forarget.

Rasjonalistene legger nemlig noe annet inn i disse bibelske uttrykkene, og derfor kan de benytte dem. Når de sier at "Jesus døde for våre synder", mener de noe som dette: Datidens mennesker var så dypt sunkne, og så helt blottet for kjennskap til Gud, at de ikke forsto Jesus. Derfor ble et så helt igjennom godt menneske som Jesus misforstått og forfulgt, ja, han måtte tillike ende sine dager som martyr, som blodvitne. Slik var det hans folks synder som førte ham i døden, og for så vidt kan en si at han døde for våre synder.

Når de går med på å bruke ordet soning, legger de også en egen mening inn i dette uttrykk. Hva de mener er dette: Vi hadde ved synden tapt kjennskapet til Gud og forestilt oss ham som en sint, straffende Gud. Dette syn på Gud oppegget oss og gjorde oss til Guds motstandere. Så kom Jesus og viste oss at vi tok feil. Han sa oss at Gud er ikke vred, han elsker oss. Han er snill mot dere som jeg er det, og se - jeg ber for dere, om dere så henger meg på et kors! Med denne grenseløse tålmodighet og kjærlighet, som Jesus på den måte utviste, forsonte han oss. Det vil si: Synet på ham og hans kjærlighet omstemmer vårt sinn, så vi i stedet for å stå Gud imot, vender oss til ham og kaller ham far. Og for så vidt som Jesus frivillige død virker denne forandring i vårt standpunkt til Gud, kan det bli sagt at hans død var en forsonende død.

Dette er rasjonalisme. Den er så fint forkledt at massene på våre kirke og bedehusbenker antar den for å være Skriftens sunne lære!

Må jeg derfor få rope et alvorlig varsku! Tro ikke enhver ånd! Og ta ikke imot alle og enhver som sier: "Herre, Herre!" Og fører en from tale om Jesus. Vær ikke trygg og betro ikke din sjels veiledning til hvem som helst som beklær prekestolen! Forlang å få høre en klar og utvetydig tale om at Jesus døde som din stedfortreder!

For det er dette rasjonalistene ikke vil gå med på. De går ikke med på at du for din synd og syndige tilstands skyld var ugjenkallelig dømt til død og evig atskillelse fra Gud. Heller ikke går de med på at Gud ble åpenbart i kjød for på dine vegne, i ditt sted, å ta dommen og straffen på seg. De anser det ikke nødvendig at en uskyldig person skulle lide døden og ordne skyldspørsmålet mellom Gud og deg.

Men nå vil jeg ikke bare advare deg mot de falske røster og ulvene som opptrer i fåreklær, men jeg ville også gjerne forkynne deg sannheten om at Kristus døde i ditt sted.

Påskelammet i Egypten døde etter Guds bestemmelse i stedet for Israels førstefødte. Lammet døde, og den førstefødte fikk leve.

Syndofferoksen døde etter Guds vilje i stedet for hele Israels forsamling. En gang hvert år ble en okse slaktet for Israels synder det året, og da oksen var død, og blodet stenket på Guds trone til et vitnesbyrd om dette, fikk Israel leve. Og som Aron innvidde det uskyldige offeret til et syndoffer ved å legge hendene på det og "bekjenne over den alle Israels barns misgjerninger og alle deres overtredelser i alle deres synder", slik "lot Herren alle våre misgjerninger ramme ham". Og som Israels vel fortjente død ble lagt på det innvidde dyret, slik "ble straffen lagt på ham, for at vi ha fred".

Derfor kunne Johannes si - "Se der, Guds lam som bærer verdens synd!" Og Peter kunne skrive: "Han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet." Derfor kunne Paulus forkynne: "Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud".

Dette er korsets gamle evangelium: Du skulle dø, men om dødsdommen var blitt fullbyrdet på deg, hadde du blitt i døden. Det vil si: du hadde for evig vært atskilt fra Gud. Men så tok Kristus din plass. Han døde for deg. Han smakte atskillelsen fra Gud i ditt sted, da han ropte: "Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt ?".

Han borttok synden ved sitt offer. Heb. 9, 26. Han tok den bort som fordømmelsesårsak.

Nå aldri mer jeg dømmes,

for han for meg er dømt.

Se, det er frihetsbrevet mitt, det store".

REKKEVIDDEN AV KRISTI OFFER

Her kommer vi til et meget, interessant spørsmål, nemlig dette: Hvor stor er så rekkevidden av Kristi død og offer? Dette spørsmålet tør vi ikke innlate oss på i hele sin bredde. For den rekkevidden kjenner vi nok ikke, dessverre. Vi vet bare at hans død var helt tilstrekkelig, en gang for alle, og at den omfattet både "de på jorden og de i himlene". Kol.1, 19-20; Heb.9, 23. Hva alt dette innbefatter, er det ikke noen dødelig gitt å forstå her i tiden.

Vi skal innskrenke svaret til, to områder, hvor vi vet at vi har Guds ord med oss og kan uttale oss med full sikkerhet.

1. Kristi død betyr ikke alle menneskers frelse. Noen mener at korsdøden har en slik rekkevidde at fortapelsen nå er utelukket for et menneske. Alle falt i Adam og alle ble oppreist i Kristus, sier de. Men slik taler ikke Skriften. I Rom. 5 er de to stamfedre omtalt i forhold til det de har brakt sin slekt. Der blir det ikke sagt at alle er eller blir rettferdige i den ene, Jesus Kristus, men der står det: "Korn døden til å herske ved den ene på grunn av den, enes fall, så skal meget mer de som får nådens og rettferdighetsgavens overvettes rikdom, leve og herske ved den ene, Jesus Kristus".

Hvem er det altså som skal leve og herske ved Kristus? Jo, "de som får nådens og rettferdighetsgavens overvettes rikdom". De som får, ingen andre.

Men hvem er da "de som får"? På det spørsmålet svarer hele Romerbrevet: Det er de som tror!

Den som i vantro forkaster Guds vitnesbyrd om Kristus, får ikke noe. Bare for dem som tror, er evangeliet en Guds kraft til frelse.

Det samme ser vi av Heb.2, 16: "Engler tar han seg jo ikke av, men Abrahams ætt tar han seg av". Merk vel at det står ikke Adams ætt, men Abrahams ætt. Det er ikke Adams ætt han i sin død og oppstandelse har tatt seg av og ført til herlighet, (Heb.2,10-15), men det er "barna" - Abrahams ætt. Hvem er så Abrahams ætt? Svaret på dette har vi i Rom.9, 7-8 og Gal.3, 7-9: "Heller ikke er alle, fordi de er Abrahams ætt, derfor hans barn, men i Isak skal det nevnes deg en ætt; det er: ikke kjødets barn er Guds barn, men løftets barn regnes til ætten". "Derfor skal dere vite at de som har tro, disse er Abrahams barn ... Så blir da de som har tro, velsignet med den troende Abraham".

Slik er det tydelig sagt oss i Guds ord at bare de som tror på hans Sønn Jesus Kristus, har frelsen, rikdommen og velsignelsen i Kristi offerdød. Og forholdet er derfor dette: Ikke alle mennesker blir frelst, men alle kan bli frelst.

2. Det annet vi tør fastslå om rekkevidden av Kristi død, er at hans offer omfatter all din synd. Både synden i deg og syndene av deg. Det gjelder både de syndene du har begått hittil, og de syndene som du kommer til å begå, for du vet at da Kristus døde, var alle dine synder ugjorte og framtidige. Derfor har han like så fullt ordnet spørsmålet om dine mulige framtidige synder, som din fortids synder. Derfor kan Gud like så vel tilgi deg for den synd du har gjort imot ham i dag, som den han har tilgitt deg for uker og år tilbake. Nå har du i ham "syndenes forlatelse etter hans nådes rikdom". Ef. 1, 7.

Men det er ikke bare det at du nå kan regne med en full syndenes forlatelse. Du kan også regne med at ditt "gamle menneske", synden som bor i deg, aldri mer skal fordømme deg.

I Rom. 8, 3 sier Gud at han "fordømte synden i kjødet", da han lot Kristus dø for oss. Mange tolker uttrykket "kjødet" her som om det viser til Kristi kjød, til Kristus som menneske. De mener at for hver gang fristelse og begjær ytret seg hos Jesus, møtte han dette med et avgjort "nei". Han satte foten på det og fordømte det. Og fordi han i sitt kjød beseiret synden, skal den og kan den også hos den troende bli dømt og beseiret. Andre mener at det var "i" og "på" Kristus på korset at Gud fordømte synden, altså lot dommen over den fullbyrdes på ham. Vi tror at begge disse oppfatningene er feilaktige.

Skriften lærer ikke at Kristus hadde et ondt kjød, som det bodde synd i. Han var hellig og ren - uten synd. Han ble aldri fristet ved å bli lokket og dratt av sitt eget begjær. En må ikke rive verset ut av sin sammenheng og gi det en fri forklaring. I Romerbrevet blir bare nevnt ett kjød som det bor synd i, og som. det ikke er noe godt i, og det er vårt kjød. "Jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt". Rom. 7, 18. "Synden som bor i meg". "Syndens lov, den som er i mine lemmer" (Rom. 7, 17 og 23).

"Synden i kjødet" i Rom. 8 kan umulig være noe annet enn "synden i kjødet" i Rom. 7. Det er samme kjød og samme synd som blir behandlet. Var det ikke så, ville analogien og framstillingen være meningsløs. Men i Rom. 8, 1-3 får vi høre en vidunderlig frigjørende opplysning om den synden som i Rom. 7 "plager livet av" de troende, som gjerne vil leve helt og rent for Gud. Opplysningen er at denne synden har Gud fordømt. Ikke bare dømt den, men f o r d ø m t den. Kondemnert den, som det står i den engelske bibel. Det vil si at han ved Kristi kors har forkastet, satt til side og en gang for alltid gjort seg ferdig med vårt gamle menneske i dom. Han har satt det ut av betraktning. Enten det nå er godt eller ondt, omskåret eller uomskåret forbedret eller uforbedret, regner han aldri mer med dette bunnfordervete menneske. Han regner nå bare med en n y skapning. Se Gal. 6, 14-16.

Følgen av dette er at, "synden i kjødet", denne onde naturen som bor i deg, kan ikke fordømme deg. Den har fått sin dom og kan ikke nå bringe Guds dom over deg.

Like så sant som tilregnet synd var en virkelighet for Kristus på korset, like så visst er tilregnet rettferdighet en virkelighet for oss. Og like så sant som Gud på korset handlet med Kristus i forhold til vår synd, like så sant er det at han nå handler med oss i forhold til Kristi fullkommenhet.

Prøv da å forstå denne frelsende og befriende sannhet:

"Kristus er blitt oss rettferdighet fra Gud."

NÅR EN ER DØD FOR ALLE, ER ALLE DØ

Den hele sannhet om Kristi død er likevel ikke at han betalte vår gjeld og tok vår straff på seg. Det er en vesentlig sannhet og en frelsende sannhet. Men det er ikke alt. En annen del av sannheten er vitnesbyrdet om at han TOK OSS MED i døden.

Guds Ånd lot Paulus uttrykke dette slik i 2Kor. 5,14-15: "…, og så har vi gjort det klart for oss: Når én er død for alle, så har de alle dødd. Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og oppstod for dem." Slik regner altså Gud. For dette er inspirert tale, det er Guds Ånds tale ved Paulus. "En er dø for alle." Da sier Gud: "Derfor er alle døde." Hvordan kunne alle – hele slekten – dø i en enkel person? Jo, fordi denne personen var en stamfar, den siste Adam. Og en Adam står aldre alene for Gud. I ham eksisterer en hel slekt for Guds øyne. Og det stamfaren er, det er den slekten som er til i ham. Og det som skjer med stamfaren, skjer med hele slekten i ham. Ved at den første Adam ble en synder, ble hele hans slekt syndig. Da han falt, falt alle i ham.

Så og med Kristus. Gud så alle i ham. Derfor blir han ikke bare kalt et menneske, men mennesket Jesus Kristus. Han var i Guds øyne mennesket. Da han døde, døde derfor mennesket. Hans død var slektens død.

Men det er også et annet underlig uttrykk i dette verset:

"for at de som lever ikke lenger skal leve for seg selv." Hvorfor står det ikke heller slik: "for at alle ikke lenger skal leve for seg selv?" Hvorfor står der "de som lever?" Jo, fordi det ikke er alle som lever, etter Guds måte å regne på. Alle døde, men ikke alle lever. "De som lever", hvem er da det? Det er bare de nye skapninger. Det ser vi av v.17: "Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning."

Hvordan er da disse blitt levende? Jo, på den måte som Jesus omtalte i Joh. 5, 21. 24-25. "Likesom Faderen oppvekker de døde og gjør levende, således gjør også Sønnen levende hvem han vil .... Den som hører mitt ord og tror ham som har sendt meg, han har evig liv og kommer ikke til dom, men er gått over fra døden til livet. Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den time kommer og er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst og de som hører skal leve."

Her er veien: Bare ved å høre Kristi levendegjørende røst og tro, blir et "dødt" menneske levende. Og for Gud er det ikke flere levende enn de som har hørt Sønnens røst og fra ham mottatt evig liv. De er det som har plikt og ansvar på seg til å leve for ham. Blir ikke et menneske på denne måte "gjort levende", vil han for alltid bli i døden og atskillelsen fra Gud. Som et Adams barn er han en gang for alltid satt til - side og død for Gud.

Av alle evangeliets sannheter er det neppe noen som står mer uklart for oss troende enn den, at vi etter Guds betraktningsmåte avgikk ved døden i Kristi død. Vi forstår ikke den hemmeligheten å "akte, oss som døde", og følgen av dette blir at en kommer sørgelig til kort med å "leve for Gud."

Det verste er likevel at Guds barn sjelden får høre denne side av sannheten forkynt, og hender det at de får høre den, frykter de for at det kan være en ny og falsk lære. Det er mange som advarer mot at dette blir forkynt. Noen mener det er syndefrihetslære. Andre skremmer med at det er et reformert syn. Kommer en inn på dette å "akte seg for død" (Rom. 6, 10-11), blir en ansvarsløs for sitt liv, blir det sagt.

Men alt, dette er bare vitnesbyrd om hvor skjult og ukjent denne sannheten er for dem, for det er nemlig så stor forskjell på denne sannheten og syndefrihetslæren som det er mellom Gud og djevelen. Læren om syndefrihet er at det gamle menneske kan dø og utryddes i den troende her i verden, og denne lære er et produkt av djevelens kunstgrep.

Den tyske presten Krummacher forkynte klart og inderlig vår død i Kristi død. Vi siterer fra Traasdals husandaktsbok "Lys i hjemmet":

"Hvem sin død er det Kristus dør?

Det er ikke Kristi død, men din og min død er det. Det er den forbannelsens død som var svoret oss syndere, bare at en hellig representant lider den. Han lider den i vårt sted, i vårt navn. Vi led den altså i ham. Vi døde i ham, virkelig og historisk. Vi døde slik at vi en gang for alltid har betalt ut syndens lønn i Kristus. Døde slik at døden ikke mer kan ramme oss, når vi er i Kristus. Døde slik at hvis vi en gang til døde i dette ords skrekkelige betydning, gikk Guds rettferdighet med det til grunne. Ja, slik døde vi at vi nå kan innskrive vårt gamle menneske i de dødes bok og kan med et "fred med ditt støv", et "farvel for alltid regne det blant det som for Gud * (* I oss selv lever det fortsatt.) ikke mer er til, men er blitt overgitt til den dype graven til evig glemsel.

Se venner! Her er årsaken til vår triumf: "Død, hvor er din brodd? Helvete, hvor er din seier?"

Om vi bare tok post på denne sannhetsklippen, skulle vi se redselskongen ligge nedtråkket for føttene våre og dødens og gravens gru tilintetgjort for oss.

Døden ligger bak oss. Vi er døde.

Det fins virkelig mennesker, som skjønt deres døds time ennå ikke er slått, likevel er døde. Hvorledes? De må vel ha dødd i en drøm? Nei, i virkeligheten! De døde virkelig, skjønt de ennå ferdes mellom oss.

Hvem er da disse mirakelmenneskene? Det er dere, som har iført dere Kristus. Til dere roper apostelen i Kol. 3, 3: "Dere er døde!"

Hvor merkelig! Dere har overlevd dere selv, ikke bare deres venner, men dere selv stod ved deres dødsleie. Dere kan selv besøke deres grav. Ja, om dere vil kan dere holde deres egen liktale. Ikke sant? Dette synes dere er svært underlig. Men les Rom. 6, 1-11 og liknende steder."

Så langt Krummacher.

Det gode er at denne sannhet ikke bare er så gammeldags som Krummacher, men den er like gammel som korsets evangelium. Det er ikke noe nytt og reformert, som "i de siste år er importert fra England."

Måtte bare Herren i nåde få åpnet sine barns øyne til å se denne sannheten og leve i den, for i denne erkjennelsen ligger den troendes sanne frigjørelse. Den består ikke i at han nå kan få gjort noe med sitt gamle menneske, verken forbedre det eller drepe det, men i at han tror noe om det, nemlig at for Gud er dette gamle menneske ikke mer til. Det ble korsfestet med Kristus, og døde der for Gud. Når du ser og føler på dette gjennomfordervete og onde vesen som bor i deg, så vet du og kan regne med at dette onde ikke bestemmer Guds handling mot deg. Gud handler med deg nå etter hva du er i Kristus og ikke etter hva du er i deg selv. Om du derfor føler deg aldri så ond og kommer aldri så mye til kort med deg selv, så trenger du likevel ikke tvile på om du er Guds barn og eier Faderens kjærlighet. Gud verken ser eller godtar deg i deg selv, men bare i det fullkomne mennesket Jesus Kristus.

Og når du på denne måte vet deg å være Guds barn og lever i bevisstheten om at hans evige, fullkomne kjærlighet hviler på deg som en ny skapning, først da har du kraft til å seire i ditt liv og leve for Gud. Men går du der og ser på ditt onde jeg og går ut fra at Gud ser og regner med deg slik, da er det simpelthen umulig å være bestandig viss på at du hører Herren til. For alt det du føler, og alt det du er i deg selv, protesterer mot at Gud kan anerkjenne deg som sin. Og faktum er at hvis dette onde, gamle menneske som lever i deg, og gå lever for Gud, da verken er du eller kan du være Guds barn. Da er og blir du under Guds forbannelse. Men om Gud betrakter dette menneske som avgått ved døden og kun ser en ny slekt i Kristus, da er forholdet et annet. Da er du, og da får du være hans elskede barn - av hensyn til Kristus.

Vi kan formane oss selv og andre til "ikke å se på oss selv", men kun "å se på Jesus", at "vi må flytte ut av oss selv og inn i Kristus". Men sannheten er at ingen av oss kan greie det, før vi har oppdaget og erkjent "oss selv" død for Gud med Kristus. Når jeg har fattet det, da ser jeg at det er bare ett menneske igjen å regne med. Nemlig det nye menneske som for Gud oppstod i Kristus påskemorgenen.

Og på den annen side: Om du fremdeles akter deg som et menneske som ennå lever, vil du aldri kunne bli viss på hvordan det skal gå deg i framtiden, enten du skal havne i himmelen eller i fortapelsen. Helt sikker på dette vil du først bli når døden ligger bak deg. Men fatter du meningen med at Kristus døde for deg, vet du da at du er ferdig med døden. Da har du som han, lagt døden bak deg. Er du oppreist i ham, har du også i ham lagt graven bak deg. Med det vet du også utfallet av ditt liv: Du har passert døden og graven og er nå satt i himmelen i Kristus.

Kristi død for oss, er det døden alltid er for et menneske, nemlig utgang av verden. I og med hans død gikk du og jeg ut av verden. Og hans oppstandelse var, det oppstandelsen alltid er: Inngangen. til evighetslivet. Som oppreist i Kristus, er derfor evigheten allerede begynt for den troende. Derfor leser vi i Rom. 6, 8-11: "Men er vi døde med Kristus, da tror vi at vi også skal leve med ham, fordi vi vet at etter at Kristus er oppstanden, dør han ikke mer, døden har ikke mer noen makt over ham, for sin død, den døde han en gang for synden, men sitt liv, det lever han for Gud. Således skal dere akte dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus."

Du skal ikke bare akte Kristus død for synden, men også deg selv, for du døde med ham. Heller ikke skal du bare akte Kristus levende for Gud og regne med at han ikke dør mer, men du skal akte deg selv levende og regne med at når han lever, så lever også du. Har ikke døden mer makt over ham, har den heller ikke makt over deg. Du er ferdig med døden i ham. Da kjenner du også utfallet av ditt liv: Du er frelst. På denne måten vil du kunne forstå hva Jesus mente, når han sa: "Jeg lever, og dere skal også leve."

Det er på denne bakgrunn Rom. 8, 1-3 er skrevet. Fordi stillingen er som Rom. 6, 7-11 framstiller, den, kan det sies i det åttende kapitlet: "Så er der da ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus, for livets ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov."

Det er altså en livets ånds lov i Kristus. Denne lov har gjort oss fri fra den syndens og dødens lov som kom ved den første Adam. Er du i Kristus fri fra disse lovene, er du fri. Så er det ingen fordømmelse og ingen død for deg. Dommen og døden ligger bak deg. Du er nå satt i himmelen, ikke i din egen person - men i Kristi person. Evighetslivet er i ham begynt for deg.

Du er i den nærværende tid frelst i en annen mann. Fordi han er frelst og velberget hjemme, er du frelst. Og selv om du ennå er her på jorden og ofte strider under nederlag, kan du - selv under tårer - stemme din tros harpe og synge:

"Åpen har jeg himmelen funnet,
Jesus vant, og jeg har vunnet!"

Hvorfor må du og jeg tro oss frelst? Er det ikke nettopp fordi Gud har frelst oss i en annen person enn vår egen? Hadde Gud frelst oss i vår egen person, da kunne vi følt oss frelst. Da behøver ikke Gud vitne for oss at han har frelst oss i Kristus, og da behøvde vi ikke klamre oss til dette vitnesbyrdet i tro. Om frelsen var gjort i oss nå, ville alle våre følelser og alt det vi er, si oss at vi er frelst. Men nå er det annerledes. Om alt i meg, av meg og omkring meg anklager meg og sier: "Nei, du er ikke frelst", så tror jeg meg frelst. Det må jeg gjøre, og det kan jeg gjøre, all den stund Gud har frelst og antatt meg i en annen person enn min egen.

På samme måte tror jeg meg også i himmelen. jeg føler ikke at jeg er i himmelen, og, det kan jeg heller ikke, all den stund jeg faktisk enda er her på jorden. Men jeg tror meg i himmelen. Gud har satt meg der og ser meg der i Kristus. At denne tro selvfølgelig virker gode følelser, er en annen sak.

Men, venner. Om ikke lenge - skal Gud frelse oss i våre egne personer. Han skal forvandle oss til likhet med hans Sønn. Og da, ja da - skal vi føle og se oss frelst.. Da slipper vi å tro oss frelst.

Men nå "vandrer vi i tro!" La oss huske det.

Klikk her å les videre: Jesu begravelse 

Til innholdsoversikten

(© FORLAGET PERLEN 4513 MANDAL)

Til startsiden