Jesu begravelse

"Kom og se stedet hvor han lå!" Matt. 28, 6.

Slik innbød engelen kvinnene til å komme og se Kristi tomme grav. De kom og så og fikk en uforglemmelig opplevelse. De så og erkjente her noe som ble dem til uvurderlig velsignelse.

Også vi vil besøke hans grav. Vi har gode grunner for å "gå ut til graven" og "se stedet hvor han lå."

For det første er det en ærefull grav. Se bare hvordan menneskene gjør vesen av enkelte menns gamle graver. En betydningsfull mann som har gjort en eller annen stor innsats blir ofte først virkelig æret når han ligger i graven. Da begynner for alvor ærens bølger å bruse om ham. En begynner å bygge og bekranse graven hans. På historiske merkedager går skarene ut til gravstedet for å hedre ham. Det står ære av en slik manns grav, og ingen skammer seg over å kjennes ved den. Slik er det i verden.

Men hvem er større enn Jesus Kristus? Hvem hadde et livsverk som betydde mer for historien enn hans? - Kristi grav er historiens mest ærefulle grav! Jorden eier ikke noen grav som det knytter seg så mange kjære og gripende minner til. Hvorfor skulle vi så ikke i tro "gå ut og se stedet hvor han lå?"

Se hare hvordan slekt og venner drar ut til kirkegårdene for å dvele ved minnene etter sine kjære. Men jo flere minner de trekker fram, desto tyngre og tristere blir de om hjertet. De forlater graven med - tårer! Men ikke så, når vi dveler ved Kristi grav. Minnene der får hjertet til å fryde seg og lar oss gå med fredens smil over ansiktet vårt.

HVORDAN GUD ÆRET JESUS VED HANS BEGRAVELSE

Den første tanke som trenger seg inn på oss, når vi minnes vår Herres begravelse, er hvorledes Gud æret Sønnen ved hans jordeferd. Det høye råd hadde erklært og dømt ham som en - forbryter. De "regnet ham blant overtredere". Skulle de handle konsekvent, måtte de også begrave ham som en forbryter. Hadde de sagt å, fikk de også si b. De fikk vise ham forakt og vanære ham like til det siste. Så kom de sammen for å rådslå om hvor de skulle begrave ham. Resultatet de kom til, finner vi i Jes. 53, 9: "Man bestemte hos ugudelige hans grav."

"Hos ugudelige", hva vil det si?

Jo, skikk og bruk var at forbrytere ble brakt utenfor Jerusalem, til Ben-Hinnoms dal og brent eller begravd der. En forbryter kunne ikke få sin grav mellom "skikkelige" folks graver. Blant. disse ugudelige besluttet det høye råd at Jesus skulle bli begravd.

Men det gikk ikke. "Det høye råd" var ikke Guds råd. Gud hadde besluttet noe annet. I Jes 53, 9 sa Gud noe mer: "men hos en rik var han i sin død." Hvordan dette ble oppfylt leser vi i Matt. 27, 57-60.

"Men da det var blitt aften, kom en rik mann fra Arimatea, ved navn Josef, som også var blitt en Jesu disippel. Han gikk. til Pilatus og ba om Jesu legeme. Da bød Pilatus at det skulle bli gitt ham. Og Josef tok legemet og svøpte det i et rent, fint linklede og la det i sin nye grav som han. hadde latt hugge i klippen."

For en vidunderlig sannhet! Hans fiender kunne vanære ham, fornærme ham og bestemme over hans legeme inntil han på korset hadde ropt: "Det er fullbrakt!" Men da var han ferdig med synden, og da var det også slutt med fornedrelsen og vanæren. Da kunne ikke syndere bestemme over ham mer. Nå tok Gud seg av ham og sa: "Nei, ikke hos ugudelige, men hos en rik skal du være i din død!" Og så ledet Gud en disippel fram, den rike Josef fra Arimatea, og lot ham legge Jesu legeme i sin egen grav. Slik æret Gud sin Sønn.

Jo, Gud våker over sitt ord. Ordet ved Jesaias’ munn husket han på og lot det bli bokstavelig talt oppfylt. Og slik skal han gjøre med alt sitt ord.´

ET BLIKK PÅ SELVE GRAVEN

Når vi kaster et blikk på selve graven hvor han lå, da bringer også den oss i tanker om Guds visdom og storhet. Vi legger nemlig merke til at den var en klippegrav. Den var hogd ut i marmorfjellet. Den rike rådsherren Josef hadde nok bare tenkt på å skaffe seg og sin familie en fin, kostbar grav. Han hadde ikke tenkt på pengene. Flottere kunne han vel ikke gjøre det enn å la sin grav hogge ut i marmorklippen. Men så ble han frelst. Det førte til. at han overlot denne fine, kostbare graven til Jesus. (Det betyr alltid noe for Kristus, når et menneske blir frelst).

Var det bare et tilfelle at Jesu legeme skulle bli lagt i en grav som var hogd ut i faste fjellveggen? Hadde ikke Gud også sin hånd med i dette?

Vi tror det. Gud så og visste hvor vanskelig det ville bli å få verden til å tro på hans Sønns oppstandelse. De ville heller ta imot hvilken som helst forklaring på at graven var tom. Da sa Gud: "Vel, jeg legger hans legeme i en fjellgrav, i en grav som det bare er én utgang fra. Så skal ingen kunne hevde at noen har gravd en hemmelig gang under jorden og stjålet liket."

Videre legger vi merke til at det var en ny grav. Hvorfor skulle han nettopp bli lagt i en slik grav og på et slikt sted, hvor ikke noe annet menneske var begravd?

Jo, for da kunne ingen med noe skinn av rett hevde at det var en annen, for eksempel en profet som var stått opp fra graven. Hadde Kristus stått opp fra en gammel grav, eller fra en ny grav mellom gamle graver, ville jødene neppe ha sett noe stort i Jesus ved det. De ville da vise til begivenheten i 2Kog. 13, 20-21, da en som ble begravd i Elisas grav, ble levende igjen idet han kom i berøring med Elisas ben. De ville si at Jesus måtte ha kommet i berøring med en profets knokler og blitt levende ved det.

Nå var også en slik forklaring utelukket, for graven var ny, og den var hogd inn i berget. Ingen gamle graver støtte opp til den.

LIKKLÆRNE LÅ IGJEN I GRAVEN

I denne tomme graven finner vi likklærne etterlatt. Også dette er talende. Likklær er triste klær! Ingen av oss ønsker å få dem på oss. Men hvorfor har vi fått disse klærne? Jo, synden, har ført dem med seg. Hadde ikke synden kommet inn i verden, hadde klær i det hele tatt vært unødvendige. Liksvøpet ville ha vært ukjent.

Hvorfor fikk da Jesus disse motbydelige klærne på seg? jo, fordi han var gått inn i våre kår og hadde tatt vår synd på seg.

Men se, nå ligger liksvøpet igjen i graven! Kristus er ferdig med synden, og døden skal aldri mer ha noen makt over ham. Han har for evig lagt likklærne fra seg. De hører graven til og føres ikke over til oppstandelsens grunn.

Og se, der ligger også svetteduken! Det som vi kaller lommetørkle. Også det er lagt tilbake i graven. Heller ikke det trenges mer. Lommetørkleet er jo symbolet på skilsmisse og sorg. Med det vifter en til avskjed og med det tørrer en tårne bort. Så lenge Kristus var her og ble prøvd i alle ting i likhet med oss, var han vel kjent med sorg. Han gråt ofte, og han gråt sårt. Alt dette tok slutt ved graven. Der la han sorgens symbol igjen.

Tro om han. ikke på denne måte også ville fortelle alle sine at slik skal det også bli for dem? Så lenge vi er her, har vi bruk for svetteduken. Når vi har sovnet ben i ham, om så skal skje*, (* Vi skal ikke alle hensove. Lever vi til Herren kommer i luften, skal vi forvandles og unnslippe døden. 1. Tes. 4, 13 fig.) er vi ferdige med sorg og gråt. Svetteduken skal ikke bli med oss i oppstandelsen. Da går vi inn for å nyte en ublandet og evig glede. Husk dette, om du nå spiser tårebrød og blir mettet med sorg. Det er snart slutt. Som din prøvede Herre, skal du også snart legge lommetørkleet igjen. Så gråter du aldri mer! Gud være lovet!

KRISTI GRAV VAR EN ANNENS GRAV

Se på fjellveggen like over gravkanten! Kan du se innskriften der?

"Vigslet til minne om familien Josef av Arimatea." Det er jo Josefs grav!

Og så lå Jesus der?

Ja, der lå han. Ikke i sin egen, men i en annens grav. Og det er jo ikke underlig, all den stund hans død ikke var hans egen. Det var Josefs død han tok på seg, og da var det naturlig at han også fikk Josefs grav. Tok han en annens død, måtte han også ta en annens grav. Men han døde ikke bare for Josef! Han døde for meg og deg.

Hans døder min død.

Hans grav er min grav.

Ikke noe av dette var hans eget eller gjort for hans egen regning. Men "meg" i dette tilfelle, er ikke meg som en "ny skapning". Det er meg som et Adams barn, som det gamle, fordervede-menneske. Som en slik døde jeg for Gud i hans død og ble begravd i og med hans begravelse. Skriften sier ikke bare at "vårt gamle menneske ble korsfestet med ham," men den sier også at vi "ble begravd med ham" (Rom. 6, 4).

"Med Guds Sønn i haven
jeg ser min synd begraven
til evig skjul og gjemme."

Hva er en begravelse? Å begrave er "å skaffe bort". Den første begravelse - som er omtalt, er Abrahams begravelse av Sara. Da sa Abraham: "jeg er en fremmed og utlending hos dere. Gi meg en eiendom til gravsted blant dere, så jeg kan begrave min døde og - bringe henne bort fra mitt åsyn." (Eldre norsk oversettelse)-

"Bringe henne bort fra mitt åsyn," det er å begrave.

Videre er begravelse avslutningen på et menneskes historie her i verden.

I denne betydning er Kristus gått i graven for meg. Som min stedfortreder representerte han meg som et Adams barn for Gud. Derfor rammet dødsdommen ham. Gud regner derfor hans død for å være min død. Og da han for meg ble lagt i graven, avsluttet han min gamle historie for Gud.

Når jeg er i Kristus, ser og regner Gud med meg som en n y skapning. Mitt gamle menneske er ikke skaffet bort fra meg, for jeg er ennå ikke personlig død. jeg er bare juridisk død, død i en stedfortreders død, og derfor juridisk begravd. Bare med hensyn til Guds dom er "jeg", Adamsbarnet, brakt bort fra Guds ansikt.

Rent praktisk vil det si at Gud aldri mer tar standpunkt til meg og handler med meg etter det mitt gamle menneske er. Nå handler han med meg som en helt ny skapning i den oppstandne Kristus.

Kristi død og grav står nå for Gud mellom min naturlige tilstand og stilling i kjødet og min åndelige tilstand og nye stilling i Kristus.

Måtte Herren få åpnet. øynene våre, så vi forstod verdien av Kristi stedfortredende død og begravelse for oss. Som han fikk en annens død, fikk han en annens grav. Og denne graven var min. Om jeg derfor skal "vandre gjennom dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt."

Døden er ikke lenger død, og graven er ikke lenger grav for den troende. Det er bare en skygge av død og grav. Det er bare dødens skygge som ligger over dalen! Og når vi vet det, svinner frykten. For hvem er vel redd en skygge?

Kristus møtte selve døden, men vi som er "i ham" for Gud - møter bare skyggen. Gud være evig lovet for det!

*

Mens vi betrakter disse dyrebare sannhetene, går min tanke uvilkårlig ut til de stakkars mennesker som er uten Kristus i verden.

De er uten håp, sier Herren.

Er du, som leser dette, en av dem? Om du blir ved i din synd og går ut av verden uten Kristus, hva blir døden da for deg? Og hva blir din begravelse?

Har du for alvor tenkt over dette? Vil du risikere en død uten Jesus? Uten annen utsikt enn å stå opp på den ytterste dag for å ta imot Guds rettferdige dom for ditt syndeliv?

Jeg vet nok hva du tenker. Du vil slett ikke gå fortapt, du vil bli frelst som de andre. Om det ikke blir nå, skal det nok lykkes en gang før du dør. Er det ikke slik du har regnet?

Men kjære deg, bruk din forstand og tenk deg om!

Tror du ikke evigheten kommer til å vise oss at mange er gått fortapt? Du tør ikke nekte det.

Nå vel, men tror du da at disse menneskene på sett og vis ville fortapes? Tror du ikke at de også gikk, med samme tanke som du: Gud skal få meg før jeg dør, om ikke nå, så en annen gang? Heller ikke det tør du nekte.

Men si meg da: Hvorfor gikk de fortapt?

Det er ikke noe annet svar på dette enn at Satan bedro dem!

Hver gang Gud kalte på dem, overtalte Satan dem til å utsette omvendelsen til en annen gang. Til slutt kom døden, og så var det - for sent.

Er du sikker på at det vil gå bedre for deg?
"Det er jo mange som blir frelst på dødsleiet," sier du.
Hvordan vet du det?

Du svarer: "De ba til Gud, og de sa det jo selv før de døde."

Men er du så sikker på at alle disse også var født på ny? Har du aldri lagt merke til at mange som bekjente at de var blitt frelst på sykesengen, vendte tilbake til sitt gamle liv så. snart sykdommen snudde seg og forlot dem? Det var kanskje ikke en måned etter at de ble friske, før hele dødsleie kristendommen var duftet bort. Tro aldri at en slik kristendom ville holdt i døden. Det som ikke kan stå sin prøve i livet, består heller ikke prøven når en skal dø -.

Selv om du kommer til å dø på sykeseng, er du da viss på at din tilsynelatende omvendelse der blir mer ekte enn mange andres?

Overvei med alvor disse spørsmålene, og søk Herren i dag, mens han er å finne. Nå står himmelens porter åpne for deg. Nå kan du få syndene dine slettet ut. Men snart, uhyggelig snart, kan det være for sent.

Klikk her å les videre: Jesu Kristi oppstandelse I.

Til innholdsoversikten

(© FORLAGET PERLEN 4513 MANDAL)

Til startsiden