Jesu Kristi oppstandelse I

Dette er alle underes under.

Skriften forteller ikke om noe større mirakel enn Jesu Kristi oppstandelse fra de døde. Når vi tror på dette under, er det ikke lenger noen vanskelighet med å tro på alle de andre undrene i Bibelen.

KRISTI OPPSTANDELSE EN KJENSGJERNING .

Ingen enkel beretning har vært mer angrepet enn oppstandelsesberetningen. Vantroens forkjempere har inderlig imot å godta oppstandelsen som en kjensgjerning, og det synes som om djevelen har en særs interesse i å hindre menneskene i å tro på den. Til tross for alle stormangrep står denne festningen i kristendommen usvekket. Det har aldri vært flere som har trodd på oppstandelsesberetningen enn det er i dag.

Det er mange grunner og bevis for at Jesu oppstandelse er en historisk kjensgjerning. For en bibel troende kristen, som aldri har vært anfektet på dette punktet, er alt tilforlatelig nok, bare det står i Bibelen. Han krever ikke noe annet bevis for sin tro, og ganske sikkert skal det en gang vise seg at Bibelens vitnesbyrd var nok. Lykkelig er den som er blitt bevart i en enfoldig tro og lever upåvirket av alle innsigelser fra fornuften.

Men det er også mange som ikke har nådd fram til en slik tro. For dem som er svake i troen og på alle hold utsatt for vantroens piler, kan det bli til lærdom og hjelp å få se at troen på Kristi oppstandelse er en begrunnet tro.

Her skal vi nevne tre av grunnene.

Fornekterne har aldri kunnet bevise at Kristus ikke oppsto.

Hadde de kunnet det, kan vi være sikker på at de også ville ha gjort det. Det var ingen ting yppersteprestene og de skriftlærde mer nødig ville tro enn at Jesus virkelig var oppstanden, men de klarte aldri si mer enn at disiplene løy. Bevise at de løy, kunne de ikke. Graven var virkelig tom, og det legemet som de mente var stjålet, var det umulig å skaffe fram. Så var det ikke noe annet valg for folket: Enten måtte de tro at Jesus var oppstanden, eller så måtte de nøye seg med prestenes blotte påstand.

Slik har det alltid vært. Fornekterne har bare hatt sin påstand å føre i marken. Bevis har de aldri hatt. Hvor mye de leter og gransker, er de like nær, for historien gir dem ikke noe som kan godtas som bevis for at Jesus ble liggende i graven.

Det beste vitnesbyrd om dette er det faktum at for hvert slektsledd som kommer, står det fram menn som kjenner seg opp fordret til å slå fast at Jesus ikke oppsto. Hvorfor gjør de det? Hvis deres vantro forgjengere en gang hadde godtgjort at han ikke oppsto, hvorfor forsøker de så å bevise det om igjen? Hvorfor ikke være ferdig med denne nittenhundreårsgamle fortellingen? De har jo aldri sånt bry med andre gamle historier! Når en annen beretning er tilfredsstillende dementert legger en den bort og glemmer den. En holder ikke på år ut og år inn, og slekt etter slekt, å "avlive" en historie!

Når de lærde herrer fremdeles holder på med å avlive denne gamle historie, så viser dette at de ennå ikke anser den for helt død og maktesløs! De godkjenner ikke at det tidligere er fullt ut godtgjort at han ikke oppsto, og så må de selv forsøke seg.

Jo, den gamle beretningen lever ennå! Og tvilere i kommende slekter vil saktens nok få hendene fulle med å "avlive" den. Når de leser våre rasjonalisters påstand om at Herren ikke oppsto, vil de slett ikke føle seg tilfredsstilt og trygge. Så vil de forske, granske, fornekte og tvile videre, akkurat som nå.

2.- De fire historiske beretningene om Kristi oppstandelse som foreligger, er bevis nok. Vi har fire historiske dokumenter, skrevet av fire forskjellige personer, som samstemmig sier at Kristus sto opp fra de døde. Det er de fire evangelier. At de fire historiske beretningene foreligger, kan ikke noe fornuftig menneske nekte. De er der. En kan bare ta standpunkt til dem. Enten må en ta dem for pålitelige beretninger, eller må en anta de er laget eller falske.

Det er ikke noe annet valg, for ingen kan nekte at Matteus, Markus, Lukas og Johannes har levd. Heller ikke kan noen nekte at de har etterlatt seg disse dokumentene.

Når vi da som ærlige, fordomsfrie og fornuftige mennesker skal ta standpunkt til disse beretningene, finnes der absolutt ikke noen gyldig grunn for å forkaste dem. Om vi bare ville prøve dem med den samme velvilligheten som vi prøver et annet dokument, blir vi nødt til å godta dem som ekte. En slik prøve vil vi foreta nå.

Først tar vi for oss forfatterne. Hva slags personer var de? Har vi grunn til å mistenke dem? Fins det noen ting i historien som tyder på at de var dårlige mennesker, eller religiøse humbugmakere som deres samtidige ikke hadde tillit til? Vi spør ikke om Bibelen sier noe i den retning, men om historien har merket dem ut som upålitelige personer?

Til dette må det bli svart et ubetinget nei! Ingen, selv ikke den argeste fornekteren, har kunnet vise til noe slikt.

Dernest: Kan det tenkes at de ville ha noen personlig fordel av å utgi en slik beretning? Hadde de noen økonomisk fordel av det? Eller finnes det noe som tyder på at de var på jakt etter litterær anseelse og ære? Hvilket motiv kunne de ha for å dikte sammen en slik historie? Har historien noe å mistenke dem for i så måte?

Nei, absolutt ikke. Tvert imot forteller historien at de ingen personlig fordel hadde av det. Nettopp denne beretningen førte jødenes mishag og vrede ned over dem. Og det var de vel klar over, den gang de skrev den. De hadde da lenge vært hatet og forfulgt, fordi de gikk omkring og forkynte denne lære.

Og så må vi spørre: Når ikke noe tyder på at de var dårlige mennesker og skrev om oppstandelsen for pengenes skyld eller andre personlige fordeler, men tvert imot visste at beretningen gjorde dem hatet og forfulgt, hvilken grunn har vi da for å tvile på deres vitnesbyrd? Absolutt ingen!

Tviler vi da, tviler vi uten grunn. Da tviler vi fordi vi vil tvile. Skulle vi etter dette tvile på oppstandelsesberetningens sannhet, må vi simpelthen tvile på hvert historisk dokument som forteller om begivenheter som vi selv ikke har vært øyenvitner til. Men da er vi dårer!

La oss så se på selve beretningene. Er de falske, måtte selvsagt forfatterne selv vite om det. Og dersom de visste at de var falske, måtte de ha. blitt enige om å lage en slik "skrøne" i fellesskap. Men er det noe i beretningene som tyder på at de er blitt konstruert på denne måte? Vitner de om å være skrevet etter avtale for å "føre folk bak lyset"?

Ikke noe i verden er mer fri for et slikt preg av fusk enn de fire evangeliene.

For det første er de for ulike til å være forfattet etter felles avtale. Om fire menn var blitt enige om å gi ut en falsk beretning om Jesu oppstandelse, ville de ha skrevet under frykt for at bedrageriet skulle bli oppdaget. De ville sørge for at alt de skrev stemte overens til den minste enkelhet. Men hvert kapittel vitner tydelig nok om at en slik avtale ikke har foreligget. De har tvert imot talt så forskjellig at en ned gjennom tidene har ment at en av dem må ha husket feil. Når de har skrevet på denne måten, vitner det om at de skrev selvstendig. Ja, mer: Det vitner om at de har vært kontrollert av en høyere makt til å skrive nettopp slik.

Dernest bærer deres vitnesbyrd preg av en slik umiddelbarhet og selvopplevelse at selv ikke det største litterære geni kunne være i stand til å dikte noe liknende.

Her er noen eksempler:

Joh. 20, 1: "Men på den første dag i uken kom Maria Magdalena tidlig til graven, mens det å var mørkt" osv.

Kan noen få inntrykk av at dette er beregnet, diktet eller laget? Om nå forfatterne ville bringe leserne - og tillike jødiske lesere - til å tro på oppstandelsen uten at det var en kjensgjerning, hvorfor sa han at det skjedde på den første dag i uken? Hvorfor ikke heller på sabbaten? Hadde ikke det hatt en bedre klang i jødiske ører?

Eller: Hvorfor ble en kvinne valgt til å være den første som kom og fant graven tom? Ville ikke en som tenkte på å bedra, heller valgt en skeptisk og nervesterk mann? Ville ikke det ha virket mer tilforlatelig og manndig?

Eller: Hvorfor skrive så detaljert og si: "tidlig, mens det ennå var mørkt"? Hva vedkom det saken om det var mørkt eller ikke? Det var ikke noe som gjorde det nødvendig å merke seg det.

Hvert fornuftig menneske må innrømme at Johannes ord bærer ærlighetens, umiddelbarhetens og øyenvitnets preg. Nettopp fordi det faktisk var søndag, fordi det var Maria, og fordi det var mørkt, sier han det. Og så bryr han seg ikke om enten det - virker lite manndig eller uvedkommende for saken.

Vers 12: "Hun fikk se to engler sitte i hvite klær, en ved hodet og en ved føttene - - ".

Er dette dikt? Hva er det Johannes vil ha Maria til å fortelle oss? Er det ikke at hun så engler - to stykker som fortalte at Jesus var oppstanden?

Jo! Men hva vedkommer det da saken å fortelle hvordan de var kledd og hvor de satt i graven? Hvis dette er diktet, er disse bemerkningene nærmest meningsløse. Saken er at det var to engler, de var kledd på denne måten og de inntok denne stillingen. Og så forteller Maria akkurat både hva hun så og hørte. Noen annen forklaring kan ikke bli gitt på det, for dikt skriver en ikke på den måten.

Luk. 24, 13: "Og se, to av dem gikk samme dag til en by som ligger seksti stadier fra Jerusalem, og som heter Emmaus".

Her skal det sies at to disipler gikk til Ernmaus, og på veien dit møtte de Jesus. Men hvorfor fortelles det da at Emmaus lå seksti stadier fra Jerusalem? Var det ikke nok å si at de gikk samme dag til Ernmaus? Har denne veilengden noe å gjøre med Kristi oppstandelse? Om nå dette aldri hadde hendt der på veien til Emmaus og Lukas hadde funnet på å dikte dette, hvordan kunne han da falle på å gi denne uvedkommende opplysningen for saken? For et forfattergeni han må ha vært om han flettet dette inn hare for i gi fortellingen et større virkelighetspreg!

Nei, det er umulig å tro at et vitnesbyrd som er så umiddelbart og fritt for beregningspreg, kan være oppdiktet.

Slike eksempler kunne vi regne opp i hundrevis fra evangeliene, men dette får være nok. Du som leser dette kan jo selv forsøke å sette denne prøve på de fire evangeliene. Du vil da snart få føle en indre, vidunderlig overbevisning om beretningenes absolutte pålitelighet.

3.- Apostlene og de første kristne har levert et fullgodt bevis for Jesu legemlige oppstandelse.

Deres frimodige, uavkortede vitnesbyrd om Kristi oppstandelse for jødene, er deres første bevis. Det lærde høye råd, som slo Kristus ihjel, levde fremdeles. Hvis disiplenes vitnesbyrd i tale og skrift var humbug, hadde de både tid og anledning til å motbevise dem. Hvorfor brøt de ikke opp graven for å undersøke om liket ennå lå der og i så fall sende ut en kunngjøring om dette og slå apostlenes oppdiktede historie til marken?

De kunne ikke!

Det visste apostlene.

Derfor holdt de fram.

Deres lidelser er det neste bevis. Kan vel noen nekte at de ble utstøtt, forfulgt og pisket til blods? Nei, vel, men hvorfor måtte de lide alt dette? Bare fordi de forkynte at Jesus var legemlig oppstanden! Bare derfor!

Så viss var de om at de hadde sett og møtt ham levende, at de heller valgte å lide hva som helst, enn å tie om dette.

Tror noe fornuftig menneske at de i ukevis, månedsvis, ja årevis påtok seg å lide så skrekkelig ondt for en planlagt løgn?

Det tredje bevis de ga historien var deres martyrdød.

Da jødene hadde forbudt dem å forkynne oppstandelsen, og de holdt fram selv om en hudstrøk dem og kastet dem i fengsel, så sa de høye herrer: "Nå får det være nok! Ett av to, enten må dere tie nå eller dø. Nå får dere velge!"

Og de valgte - døden. En avskyelig og pinefull død eller en skarpretterdød. Hvorfor? Fordi det var umulig for dem å nekte sitt møte med den oppstandne Kristus. Heller den smerteligste død enn å nekte det.

Det var ikke bare to eller tre som valgte slik, men hundrevis. Og vi spør igjen: Kan noen få seg til å tro at elleve apostler og hundrevis andre var villige til å dø for en bevisst løgn?

En ber oss om bevis for Kristi oppstandelse! Ja vel! Kan en få gyldigere bevis for at en manns vitnesbyrd er sannhet, enn mannens eget blod? Det er vanskelig å få én mann til å dø for sannheten, men det skal sannelig mer til for å få hundre til å gå i døden for en skrøne de har diktet sammen. Tror noen at det lar seg gjøre?

Med tanken på alt dette, må vi ha rett til å si at hvis det ikke på denne måte er gitt tilstrekkelig bevis for Kristi oppstandelse, så har vi heller ikke bevis for noen annen historisk begivenhet fra den fjerne fortid. Da er alt usikkert og tvilsomt.

EN NAIV INNVENDING

Til disse argumentene er det noen som innvender: Nei, vi tror ikke at disse første disiplene for med bevisst løgn. De trodde selv det de forkynte. De visste ikke bedre. De var selvbedratte. Når de mener å ha sett og møtt Jesus etter hans begravelse, berodde dette på et synsbedrag. Det var ikke Jesus personlig de så. De hadde bare en hallusinasjon. De grufulle begivenhetene med tornekroning, hudstryking, forhør, korsfestelse, solformørkelse, jordskjelv, sorg og nattevåk, var mer enn nervene deres kunne tåle. De ble overspente. Mens de gikk i religiøs sykelighet og utmalte seg at han ville stå opp og møte dem igjen, falt de inn i en slags ekstase. Uvirkelige syn spilte for øynene, de fikk hallusinasjoner og trodde siden at de faktisk hadde sett Herren.

En slik innvending synes vi er meget naiv. Den er så barnaktig at voksne mennesker burde unnse seg for å være for den.

La oss bare se litt nøkternt på saken. At en enkelt person, kanskje to, kan falle i en slik hallusinasjon, er jo ikke ukjent eller utenkelig. Men se, her er noe annet. Peter hadde for eksempel minst fem åpenbaringer av Jesus etter oppstandelsen. Den ene gangen var han alene, de andre gangene var han sammen med andre da Jesus viste seg. Er det rimelig å anta at Peter hadde den samme hallusinasjon fem ganger på rad med dagers og ukers mellomrom? Kan noen få seg til å gå med på det?

Men om det kunne tenkes, er det da trolig at elleve voksne menn har den ene og samme hallusinasjonen flere ganger på rad? Er det sannsynlig at 500 menn har den samme hallusinasjonen på samme tid?

Ved den ene åpenbarelsen kom disiplene inn fra en fisketur. Kristus møter dem med et måltid stekt fisk og brød. De spiste denne fisken og brødet han serverte dem. Om nå dette måltidet og åpenbarelsen under det var en hallusinasjon, gikk det selvfølgelig an for dem å konstatere om de virkelig hadde spist fisk eller om de bare hadde spist i en hallusinasjon. De kunne jo siden gå tilbake til strandbredden og se steinene og ildstedet, der fisken var blitt stekt!

Å påstå at opplevelsen på strandbredden, som Johannes 21 forteller om, var et sansebedrag, er for latterlig. Det anstår ikke et dannet menneske å hevde noe sånt.

Plassen her tillater oss ikke å komme nærmere inn på disse spørsmålene. Det som er nevnt får være nok til å vise at vi har faste og trygge grunner for vår tro på Kristi legemlige oppstandelse.

Men om noen for enhver pris vil tvile, kan ikke noe menneske hjelpe ham. Da er det bare evigheten som kan overbevise ham. Men dessverre, da kommer overbevisningen litt for sent

Klikk her å les videre: Jesu Kristi oppstandelse II.

Til innholdsoversikten

(© FORLAGET PERLEN 4513 MANDAL)

Til startsiden