Jesu Kristi himmelfart

"Og det skjedde, idet han velsignet dem, da skiltes han fra dem og ble opptatt til himmelen. Og de tilba ham og vendte tilbake til Jerusalem med stor glede." Luk. 24, 51-52.

Mellom oppstandelsen og himmelfarten åpenbarte Herren seg ved elleve anledninger:

  1. For Maria Magdalena alene. Mark.. 16, 9. Joh. 20,1-14.
  2.For kvinnene på vei fra graven. Matt. 28, 9-l0.
  3. For Peter alene. Luk. 24, 34.
  4. For de to på Emmaus-veien. Luk. 24, 13 flg.
  5. For de elleve, unntatt Tomas, i Jerusalem. Joh. 20, 19.
  6. For alle elleve i Jerusalem. Joh. 20, 26-29.
  7. For de sju disiplene på stranden. Joh. 21, 1 flg.
  8. For 500 brødre på én gang. 1. Kor. 15, 7.
  9. For Jakob alene. 1Kor. 15, 8.
10. For de elleve på et berg i Galilea. Matt. 28, 16-17.
11. For de elleve på Oljeberget ved Betania. Luk. 24, 50-5 3.

Ved den siste åpenbarelsen var det han gikk tilbake til Faderen.

BEGIVENHETENS STORE BETYDNING

At Kristi hjemgang til Faderen blir tillagt stor betydning, ser vi av at Skriften bestemt sier det og av den store plass denne sannheten har fått i Skriften. Allerede i Det gamle testamente finner vi hans himmelfart omtalt. Ikke bare i skygger og forbilder, som for eksempel i Arons inngang i helligdommen og innhøstingen av førstegrødens kombånd. Men også direkte blir den omtalt. Som i Salme 110, 1: "Herren sa til min Herre: Sett deg ved min høyre hånd-". Betegnende nok er dette den mest siterte salme i Det nye testamente.

Kristus selv omtalte begivenheten flere ganger i sitt vitnesbyrd. Se for eksempel Joh. 14, 28; 16, 5-6. 28. Matt. 26, 64.

Og apostlenes forkynnelse er så å si fult av denne sannhet. Hvor kjenner vi ikke uttrykk som disse: "Kristus er den som er død, ja, hva mer er, som også er oppstanden, som også er ved Guds høyre hånd." Rom. 8, 34. "Som derfor, da han hadde gjort renselse, satte seg ved Maiestetens høyre hånd i det høye," Heb. 1, 3.

"- innenfor forhenget, hvor Jesus gikk inn som forløper for oss." Heb. 6, 19-20. "Kristus gikk .. inn . . i selve himmelen." Heb. 9, 24.

Vender vi oss nå til Heb. 8, 1, ser vi hvilken stor betydning denne Kristi opphøyede stilling har. Der står: "Men en hovedsak ved det som her sies er dette: Vi har en sådan yppersteprest som satte seg ved høyre side av Majestetens trone, i himlene."

Hvem ser ikke her at Guds Ånd tillegger dette overmåte stor betydning. En sannhet som Skriften selv sier er en hovedsak, burde interessere oss mer enn noe annet. Vi burde skjenke den så stor oppmerksomhet at vi på våre kne søkte å få lys over den. For en hovedsannhet i evangeliet har vi ikke råd til å unnvære.

KRISTUS ER I VÅR SKIKKELSE I HIMMELEN

Kristus gikk hjem til Faderen i vår skikkelse. Da han kom til verden, ga han avkall på å være i Guds skikkelse og tok en tjeners skikkelse på seg. Han ble mennesker lik. Og i sin ferd ble han funnet som et menneske. I denne skikkelsen døde han, og i denne skikkelsen sto han opp. Og i den samme skikkelsen for han opp til himmelen!

Altså er han nå i himmelen som et - menneske.
Har du virkelig tenkt på det?

Gud ser nå et menneske, et herliggjort menneske, ved sin høyre hånd! Det er et menneske som fullkomment behager og tilfredsstiller ham.

Han er ikke bare på tronen som et menneske, han er der også som - mennesket. Og det er mer Kristus er ikke bare et menneske som du og jeg, men han er mennesket, det annet menneske. Det vil si: Han er en Adam, en stamfar. Altså et representativt menneske, som ikke står alene for Gud. Han er et opphavsmenneske, som representerer en hel slekt for Gud. Som Gud så den gamle slekten i den første Adam, ser han en ny slekt i den siste Adam. Og som stamfaren er i Guds øyne, er også den nye slekten som er til i ham.

Hva vil det si at Kristus er i herligheten på denne måte?

Først det at - Gud ser deg i ham. Han er deg for Gud, for han åpenbarer seg for Guds åsyn for vår skyld. Heb. 9, 24. Og fordi Gud ser deg i ham og ikke i deg selv, behager du Gud og er antatt.

Dernest betyr det at menigheten - den nye slekten er frelst. I sin stamfar er den allerede satt i himmelen. Gud ser mennesket - det nye mennesket brakt til tronen. Gud ser nå ved sin høyre hånd det han i all evighet skal få se som resultatet av sitt forløsningsverk, nemlig: Et herliggjort menneske.

Forstår du dette, kan du nyte gleden av Ef. 2, 6, som sier at han har satt oss i himmelen. Da kan du holde fast på at Gud til alle tider elsker deg på samme måte som han elsker Kristus. Joh. 17, 23.

Uten dette synet på Kristus, blir alt uklart og usikkert.

Hvordan skulle du vel kunne kjenne sannheten om deg selv som en ny skapning, når du ikke forstår at det er "i Kristus" du er skapt slik? Og hvordan skulle du kunne forstå hva det er å være "skapt i Kristus", når du ikke er oppmerksom på at Kristus er en Adam, en stamfar? For en slekt blir bare skapt i en stamfar. Og som stamfarens stilling er, er slektens. En slekt går fortapt eller blir frelst i stamfaren. Den gamle slekt ble, fortapt i den første Adam, for han falt og døde. Den nye slekt er frelst i den siste Adam, for han seiret og lever.

Fordi det var skapt en naturlig slekt i den første Adam for over 6000 år siden, måtte det bli naturlige fødsler.

Og slik her: Fordi Gud for 2000 år siden skapte en gang til, da han gjorde en ny begynnelse av en ny, åndelig slekt, i den siste Adam, måtte det bli nye fødsler, ikke naturlige, men åndelige. Den gamle slekt var forgjengelig, den nye er uforgjengelig. For den gamle slekt ble unnfanget og avlet av forgjengelig sæd, men den nye slekt er avlet og født av uforgjengelig sæd, 1Pet. 1, 23.

Spørsmålet er derfor: Er du født på ny? Er du avlet ved evangeliet? Vet du om en åndelig fødsel, da du ble født inn i Guds familie? Om så er, da er du en av dem som for Gud er til og eksisterer i det fullkomne mennesket i himmelen. Lærer du å kjenne sannheten om ham der, kjenner du også sannheten om din egen nye stilling her. Da ligger du ikke og roter og graver i deg selv for å få klarhet over din frelse, men da spør du hva det er i Kristus ved tronen. For du vet at det er - i ham Gud har frelst deg. Da kjenner du Kristus som ditt eneste virkelige liv.

KRISTUS ER I HIMMELEN SOM ET PRØVD MENNESKE

En annen sannhet som det er av den største betydning for den troende å ha klart for seg, er at dette fullkomne Gudmennesket på tronen er et prøvd menneske. Dette gjør Den Hellige Ånd oppmerksom på så vi under alle forhold skal kunne nærme oss Herren med full frimodighet og tillit. Dette ser vi av Heb. 4, 15-16; 2, 17-18:

"Vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medynk med våre skrøpeligheter, men en sådan som er blitt prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd. La oss derfor trede fram med frimoidighet for nådens trone, så vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid."

"- derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik, så han kunne bli en miskunnelig og trofast yppersteprest for Gud til å gjøre soning for folkets synder. For ved det at han selv har lidt og har vært fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet."

Tenk det: "prøvd i alt."
"I alle ting bli sine brødre lik -."

Tror du så ikke at han forstår deg? Den prøvelsen som du erfarer nå, har han hatt før deg. Han kjenner av erfaring din stilling og kan si til deg: "jeg forstår deg, for jeg har selv prøvd dette!"

Fristelse, fattigdom, sult, sykdom, sorg, ensomhet, venneløshet, mangel på forståelse, skuffelse, baktalelse, hat, forfølgelse, spott, vantro omgivelser, tretthet, nattevåk, bønnekamp - ja, alt det menneskelivet byr på. Selv det å dø, har han prøvd. Og som fornedret menneske har han i 30 år levd blant lidende, prøvede og syndende mennesker i den samme tåredalen som du vandrer gjennom. Derfor kjenner han fullkomment alle våre kår.

Derfor kan han også ha medynk med oss og være en miskunnelig yppersteprest. Derfor kan han komme dem til hjelp som blir prøvd, og vi kan gå fram for ham med frimodighet.

Når de prøvsomme dagene kommer, vil erkjennelsen av dette ta brodden bort fra alle prøvelsene våre og gjøre oss tålmodige. Det gir kraft til å bære selv den sværeste prøven.

KRISTI NÅVÆRENDE TJENESTE OG RESULTATET AV DEN

Kristus sitter i himmelen med en prestelig tjeneste. "Vi har en sådan yppersteprest som satte seg ved høyre side av Majestetens trone i himlene, med prestelig tjeneste i helligdommen, det sanne tabernakel, som Herren har reist og ikke et menneske -." Heb. 8, 1-2.

Hans prestetjeneste ble altså ikke avsluttet på Golgata. Den fortsetter innenfor forhenget i det himmelske tabernakel, ikke etter Arons mønster, men etter Melkisedeks.

Ypperstepresten Arons tjeneste på den store forsoningsdagen var delt i tre akter. Den første skjedde ute i forgården ved kobberalteret, - også kalt syndofferalteret. Da slaktet han syndofferet og stenket blodet til forlikelse for folkets synder. Den annen akt foretok han inne i helligdommen. Der brente han røkelse, bar fram folkets gaver for Herren, og der representerte han det forløste folket for Herrens ansikt ved sine herlige klær, sin lyteløse person og de tolv edelstenene i brystduken og på skul-derstykkene. Den tredje og siste akten skjedde når han kom ut igjen fra helligdommen og velsignet forsamlingen.

På denne måten faller også Kristi gjerning i tre akter. Den første akten foregikk på korset, da han bar seg selv fram som syndoffer og gjorde forlikelse for syndene våre. Med denne akten er han én gang for evig ferdig. Den annen akt holder han på med nå. Som Aron etter forlikelsestjenesten gikk inn i helligdommen, gikk Kristus inn i selve himmelen. Der gjør han tjeneste bak forhenget, hvor ingen uten Gud ser ham. Og som tjenesten i helligdommen tok det meste av Arons tid den dagen, slik bruker også Kristus den lengste tiden til tjenesten i himmelen. Forlikelsen på korset tok bare noen få timer, men tjenesten i den himmelske helligdommen har foregått i 2000 år! Skulle ikke dette være et vitnesbyrd om hvilken stor og betydningsfull tjeneste dette er?

Hans store, tredje akt står ennå igjen. Nemlig å komme tilbake fra himmelen for å velsigne menigheten og ta den hjem.

Hva består da hans nåværende tjeneste i?
Som svar på dette, skal vi kort nevne fire ting.

1. Hans vesentligste tjeneste består i å tilfredsstille Gud. I Rom. 6, 10 leser vi: "Sin død den døde han én gang for synden, Men sitt liv det lever han for Gud." Kristus lever for Gud nå. For en vidunderlig tanke!

Som evig Gud og skaperen av alt liv har Gud krav på fullkommen kjærlighet og hengivelse. Hans plan og hensikt i evigheten var å ha et fullkomment menneske i sin nærhet, som helt ut kunne tilfredsstille ham og gi ham den ære som tilkom ham. Adam i Paradis maktet ikke å fylle denne plassen, og heller ikke hans etterkommere. I omlag 4000 år stilte Gud mennesket på forskjellige prøver og ga dem i oppdrag å elske ham helt og fullt av hjerte, sinn, fornuft og styrke. Altså ofre og leve hele livet sitt utelukkende for ham. Men alltid kom mennesket til kort. Ved fallet hadde de fått et feilaktig livssenter. De var blitt selviske og levde bare for seg selv. Ved hver prøve Gud ga dem, kom det for dagen at de elsket sitt eget og hatet Gud. Så felte Gud endelig dom Over dem og sa: "Alle til hope er de blitt uduelige." Rom. 3, 12.

Ved det satte han til side det første menneske og hans slekt. Han satte et nytt menneske, en ny slektsfar, inn i verden, nemlig "mennesket Jesus Kristus". Nå ventet han alt av ham.

Da Kristus trådte inn i verden, vendte han seg til Gud og sa:

"Se! Jeg kommer - i bokrullen er det skrevet om meg - for å gjøre, Gud, din vilje." Heb. 10, 7. Endelig skulle Gud få sin vilje gjennomført. Ikke av engler, serafer og kjeruber, men av et menneske. Et menneske ropte nå til ham fra jorden fra den syndfylte jord - og sa: "Se, jeg kommer for å gjøre din vilje!" For en oppmerksomhet himmelen må ha skjenket dette nye mennesket, som var tent av kjærlighet til Gud! Og se ham under hans ferd gjennom verden, hvor ubetinget, hensynsløst og helt frivillig han hengir livet sitt for Faderen. Hele hans ånd sjel og legeme, er gjennomtrengt av Gud person, hengivelse. "Jeg søker ikke min vilje, men hans som har sendt meg.". "Jeg er ikke kommet ned fra himmelen for å gjøre min vilje, men hans vilje som har sendt meg." Dette var det hellige omkvedet i livet hans. Og ved slutten av sitt liv på jorden, kunne han vende seg til himmelen og si: "Far! jeg har herliggjort deg på jorden." Joh. 17, 4. Faderens herliggjørelse hadde vært motivet for alt i hans liv.

Derfor ropte Gud ned fra herligheten og gjorde kjent at han hadde behag i, ham. Gud var tilfreds med ham. I denne hellige, fullkomne kjærligheten. til Faderen ble han også lydig til døden. "Han bar seg selv fram som et ulastelig offer for Gud." Heb. 9, 14.

"Han ga seg selv for oss som en gave og et offer, Gud til en velbehagelig duft." Ef. 5, 2. "Derfor har Gud høyt opphøyd ham." Fil. 2, 11.

Han kom tilbake til herligheten i et menneskes skikkelse, og der lever han - også nå - sitt liv for Gud. Slik har han for tid og evighet tilfredsstilt Gud. Gud har nå det han tok sikte på i evigheten og det han i tiden gjorde krav på: et herliggjort menneske som - "lever for ham."

Hva er så resultatet av dette for deg og meg som tror? For å forstå dette, må vi huske det vi tidligere har holdt fram, at Kristus ikke var et alminnelig menneske, men en ny stamfar, en representant for en ny slekt. Han var. det "annet menneske" og "den siste Adam" (1Kor. 15, 45-47). Han var "det annet menneske", fordi det til da ikke hadde vært noe annet menneske som hadde vært forskjellig fra "det første menneske" i natur og karakter. Likeså var han "den siste Adam", fordi det aldri vil bli et tredje menneske som reiser opp og representerer en ny slekt for Gud.

Har vi dette klart for oss skjønner vi at det var for oss Kristus gjorde Faderens vilje på jorden. Og det er for oss han "lever for Gud" nå i herligheten.

Ved tro kan vi ta stilling i ham og gjøre hans ord til våre og si: "jeg har herliggjort deg på jorden". Vi. kan leve hver dag i den salige visshet at Gud er en tilfredsstilt Gud. Ingen forvissning kan gjøre et troende menneske mer lykkelig enn dette.

Hvor mange troende går ikke med et bilde av en skuffet Gud i sitt hjerte! De ser og føler på seg selv hvor ufullkomne de er i ett og alt. Deres tro, kjærlighet og lydighet, deres tjeneste og motiver, deres daglige liv som kristne, kort sagt alt, er besmittet og mangelfullt. De ser og sanner denne skrikende ufullkommenheten. Gang på gang har de tatt seg sammen for å kjempe seg gjennom til et bedre og mer velbehagelig liv for Gud. Men de synker sammen igjen og kommer ikke lenger. Så går de der så inderlig skuffet over seg selv. De formelig hater og avskyr seg selv. Og når de selv ser så mye uhelt og urent i livet sitt, hva ser så ikke Gud? Hvor forferdelig skuffet må da ikke han være av dem? Det er jo umulig å tro at hans kjærlighet og velbehag kan hvile over et slikt menneske.

Dette er tanker som dag ut og dag inn fyller deres sinn. Hvordan kan det da bli frigjørelse og glede? Og hvordan skal det i et slikt liv bli tale om kraft til seier? Det er jo en umulighet. Den som har prøvd det, vet det.

Hva disse trette, sukkende Guds barn trenger er å få øynene åpnet for den kjensgjerning at det nå er et menneske som i deres sted og på deres vegne lever for Gud og gleder ham. Når det "går opp" for dem, vil de bli opptatt av dette herliggjorte menneske i stedet for å være opptatt med seg selv.

Så vil de begynne å fatte hva det vil si at Gud "har antatt oss i den elskede". Og med dette syn og med denne tro tilføres man kraft og blir i sitt indre menneske satt i stand til å leve et liv i seier.

Er det liten kraft og seier i livet ditt, så legg nå alt strev og all kamp med å forbedre deg selv til side. Tenk ikke på at du skal seire og leve slik og slik. Du får det jo ikke til likevel. I stedet for dette skal du under bønn ta for deg disse ukjente sannhetene for din erfaring om den oppståtte og himmelfarne Kristus. Prøv å bli stille for dem! Fyll ditt sinn og din tenkning med dem! Be Gud om lys over dem! Bli ved med dette til Den Hellige Ånd har kastet lys over sannheten, så du med ditt indre øye ser hva de betyr for deg. Da, og først da, kan du tenke på at du i ditt daglige liv skal leve til hans ære. For da blir erkjennelsen av disse sannhetene kraften i livet ditt.

Men husk endelig på at hemmeligheten i disse sannhetene kan du ikke lære som en annen lekse. Det du kan se i andre bøker og i denne boken, er bare sannhetene omtalt og framlagt. Du blir bare gjort oppmerksom på at de er der, men du må ikke stanse med dette. Du må "ta dem opp" i ditt sinn og gå inn til Gud med dem og si: Herre, åpenbar meg dette! Gi meg å få oppleve dem! La det "gå opp" for meg, så jeg kan fatte hva de betyr for meg personlig!"

På denne måte vil du få sannhetene i hjertet og ikke bare i "hodet". Likevel kan det hende at noen under selve lesningen av denne framstilling, opplever at "lyset går opp". Så trett, utpint og moden kan leseren være for denne sannhet at han griper den øyeblikkelig.. Og lykkelig er den det skjer for! Men skulle opplevelsen ikke komme mens du leser dette, må du ikke tape motet. Ta sannheten med i bønn og vent på Herren! Vær viss på at han skal nok la lyset gå opp for deg.

2. Jesu tjeneste består også. i "å bære fram gavene" for Gud. La oss lese om dette i Heb. 8, l-4: "Vi har en sådan yppersteprest som satte seg ved høyre side av Majestetens trone i himlene, med prestelig tjeneste i helligdommen.... For hver yppersteprest innsettes jo til å bære fram både gaver og slaktoffer, hvorfor det også er nødvendig at også denne har noe å bære fram. Var han nå altså på jorden, da var han ikke en gang prest, da det er de som etter loven bærer fram gavene."

Dette er et underlig ord, som er verd vår nøyeste overveielse. Her blir det uttrykkelig sagt at hver yppersteprest i Israel måtte bære fram gaver. Det var ikke nok at de slaktet og ofret de bestemte offer. Slik er det også med vår yppersteprest. Fordi det var så med ypperstepresten i den jordiske helligdommen, "er det nødvendig" at også Kristus bærer fram noe i den himmelske. Nettopp derfor satte han seg "med prestelig tjeneste i helligdommen."

Hva slags "gaver" er det da Kristus bærer fram? Guds forordninger i tabernakeltjenesten gir svar på dette. Gud hadde pålagt Israel å tjene ham ved å gi ham bestemte gaver. Gavene kunne være penger, offerdyr, korn og most eller andre ting som de eide. Kort sagt: Alt som gikk med til gudstjenesten blant dem, skulle de gi som frivillige gaver til Herren. Men disse gavene kunne ingen føre direkte fram for Gud. Gud tillot ikke dem å komme inn i helligdommen og svinge gaven for sitt ansikt. Alle måtte gå veien om ypperstepresten. De overga gaven sin til Aron, og han brakte den inn for Gud i helligdo en.

Om dette. leser vi i 2. Mos. 28, 38:

"Og den (den høye luen med gullplaten) skal være over Arons panne og Aron skal bære den synd som henger ved de hellige ting som Israels barn vier til Herren, alle de hellige gaver de bærer fram. Den skal alltid sitte over hans panne, for at de kan finne velbehag for Herrens åsyn."

I Guds øyne klebet det synd, ikke bare ved Israel selv, men også ved de ting som de helliget. For at Gud da skulle ta imot dem og kjennes ved disse gavene, måtte Aron først hellige dem. Da ble de velbehagelige for Gud.

Er ikke også vi pålagt å gi Herren gaver? Er det ikke vår simple plikt å tjene Herren med det han har betrodd oss.? Jo, visst! Men er ikke vi tross alt urene? Og fører ikke det med seg at det også kleber synd til våre gaver? Henger det ikke smitte fra selvet ved de bønnene som følger våre gaver? Som ærlige, ydmyke kristne må vi erkjenne det.

Hvordan kan da Herren tross alt kjennes ved vår tjeneste og motta den?

Ganske sikkert fordi vi har en levende prest i helligdommen, som "bærer fram gavene" og helliger dem for Gud.

Det er dette forholdet som tydelig går fram av 1Pet. 2, 5, der det står: "Og bli også dere oppbygget som levende steiner til et åndelig hus, et hellig presteskap til å bære fram åndelige offer, som tekkes Gud ved Jesus Kristus."

Som Israels gaver kunne tekkes Gud ved Aron, gleder våre gaver Gud ved Jesus Kristus. Måtte vi alltid minnes dette! Det vil da for det første legge ansvar inn over oss. Vi vil mer se til å gjøre vår tjeneste i Jesu navn, og vi ville så langt som det står til oss, legge vinn på å framstille oss rene for hans ansikt.

På den annen side ville dette gjøre oss frimodige i arbeidet. Vi ville ikke bli motløse og tvilende, selv om vi måtte erkjenne at det kleber mye ufullkomment ved oss. Ved å tenke på Kristi tjeneste i himmelen ville vi ha tro for at Gud tar imot og kan bruke både oss og våre gaver. Og med dette syn ville vi tjene Gud med glede. Ja, da ville vi tjene ham for hans skyld, og ikke se oss om etter ære og takk fra mennesker.

3. Som hans tredje tjeneste i himmelen må nevnes at han - går i forbønn for oss. Rom. 8, 34; Heb. 7, 25.

Men dette må vi ikke misforstå. Mange har det syn at Gud i grunnen er vred, fornærmet og straffelysten. En som ved første leilighet lar dommens rettferdige gjengjeldelse ramme den feilende og ulydige troende. Når han likevel holder dommens hånd. tilbake, har det sin grunn i at Jesus, denne snille og barmhjertige talsmannen trygler og ber Gud om at han må spare oss og la nåde gå for rett. Og så lykkes det ham med sine ord og naglemerker å bevege den vrede Gud, så han bærer over med oss.

Dette tror de ligger i at Kristus går i forbønn for oss. Men dette er et meget feilaktig syn. En slik oppfatning er jo en direkte fornektelse av forsoningen på samme tid som det er en fornektelse av Jesu ord: "Faderen selv elsker dere." "Den som har sett meg, har sett Faderen." "Jeg og Faderen er ett."

Nei, venner, "Gud er for oss". Og "vi roser oss endog av Gud, ved Jesus Kristus, han ved hvem vi nå har fått forlikelsen" Rom. 5, 11.

Som troende er vi ført inn i Guds nærhet som barn. Gud er vår Far. Vårt privilegium er å kjenne ham og omgås ham. Derfor må vi ikke leve i den forestilling at Kristus sitter i himmelen og maser og ber og snakker godt for oss hos en fortørnet Gud. For med dette syn kan vi ikke gå til Gud i barnekårets ånd, som sier: "Kjære Far!"

Kristus er i seg selv en bønn for Gud. Alt Guds øye ser i ham taler til Guds hjerte om å velsigne oss. "Så mange som Guds løfter er, i ham har de sitt ja, derfor får de og ved ham sitt amen." 2Kor. 1, 19-20. Det er ikke "nei" i ham. Gud ser ingen ting for sine øyne som påvirker ham til å vende seg mot sine barn med et hjerteløst "nei". Ser Gud på det fullkomne mennesket ved sin høyre hånd, ser han bare et eneste stort "ja". For "ja er der blitt i ham."

For å tale på menneskelig vis. Om Gud spør: Skal jeg bli ved å elske dem? Skal jeg velsigne dem? Skal jeg bevare dem? Skal jeg forsørge dem og bønnhøre dem? Så er personen Jesus Kristus i all sin verdi for Faderen et eneste ja! Og slik er forholdet dag og natt, sekund for sekund, nå og i all evighet.

Derfor trengs det ikke "talemåter" fra Jesu munn, for at Gud ikke skal fordømme sine.

Som forbeder er han hos Faderen i vår skikkelse. Som et menneske er han vår stedfortreder. Han treder fram for oss. Alt hva han er og gjør, er han og gjør han for oss, i vårt navn og i vårt sted.

Han døde for meg. Han oppstod for meg. Han er i himmelen for meg, og han ber for meg.

Vår egentlige plass er hjemme i himmelen. Der skulle vi egentlig ha vært. Vi skulle omgitt Guds trone som herliggjorte mennesker og gitt ham en fullkommen tilbedelse. Men vi er ennå (av bestemte grunner) her på jorden. Mens vi vandrer her, vet vi ikke engang hva vi skal be om, slik som vi trenger det. Langt mindre forstår vi å tilbe slik som vi skulle tilbe Gud. Derfor har vi Guds ånd som talsmann i våre hjerter mens vi er her. Men får da ikke Gud full tilbedelse? Hører han ingen annen bønn, påkallelse, takk og tilbedelse for sine ører enn den skrøpelige røkelsen som stiger opp fra vårt bønnealter?

Jo, Gud være lovet! Det er et menneske i himmelen som ber!

Når vi ber, men glemmer å påkalle, takke og tilbe, så påkaller, takker og tilber han. Når vi påkaller og takker, men forsømmer å be, så ber han. Det som mangler hos oss, utfyller han. Når røkelsen på vårt alter er uriktig blandet, så en viktig del mangler, står han ved gullalteret i himmelen og blander røkelsen for oss. Han gir og legger til det som mangler fra oss, og derfor stiger våre bønner opp til Gud.

Se om dette i Åp. 8, 3-4.

Det minste vi kristne kan er å be og tilbe. Den som tror at han kan det, er neppe en ydmyk kristen som kjenner seg selv. For vi skal huske på at det å kunne be, er ikke det samme som å be ofte og lenge. Kunsten er å be slik at våre bønner "stiger opp til Gud." Det vil si: Be slik at Gud gledes og vi bønnhøres.

Fra våre dagers bønnestunder og bønnemøter er det mye offerrøk som driver av sted langs med jorden og aldri evner å stige opp til Guds trone. Skulle det ikke lyde noen annen bønn i Guds ører enn den som blir stammet fram her på jorden, skulle vi nok lenge få vente på bønnhørelse. Men når vi opplever så mye Guds velsignelse som vi gjør, er det fordi det er en prest ved Guds høyre hånd som ber.

Har du aldri noen gang undret deg over at Gud ga deg mange ting og gjorde mange ting for deg, som du slett ikke hadde bedt ham om?

Skal tro om ikke hemmeligheten ligger her: Kristus ba for deg!

Glem derfor ikke ham som tjener i det himmelske tabernakel. På hans tjeneste der er alt avhengig. Og i ham er det at ditt egentlige liv for Gud blir levd.

Sikkert nok er dette et underlig forhold, som fornuften ikke kan fatte. At vi skal eksistere for Gud i dobbel forstand - med ett liv her på jorden og ett i himmelen i et annet menneske - ligger jo helt utenom alt hva mennesker kan begripe. Det er en evangeliets hemmelighet som kun kan bli forstått ved tro.

Men den som eier denne tro og kjenner denne hemmelighet, er i sannhet et frigjort og lykkelig menneske. Han kjenner ikke bare "sitt gamle menneske" og "sitt indre menneske" som har lyst til Guds lov, men han kjenner også "et menneske i Kristus". Og dette er hans frelses hemmelighet og hans usigelige lykke. Eier du denne lykke?

4. Det siste vi nevner av hans himmelske tjeneste, er hans gjerning som talsmann. Det tydeligste ordet om dette er 1Joh. 2, 1: "Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde, og om noen synder, da har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige"

Vi har en talsmann. I den engelske bibel er det oversatt med: en advokat. Det greske ordet her er parakletos, som betyr "en som er kalt opp ved ens side for å hjelpe."

Hjelpe med hva?
Hjelpe når?

Legg merke til at det er når vi - som troende - kommer i skade for å synde, at vi har en advokat hos Faderen. Det er da han hjelper i denne karakter. Ikke ellers.

Men når han nå skrider inn som advokat, skulle det tyde på at det er noen som anklager. Og anklageren kan ikke være noen annen enn "våre brødres anklager, djevelen."

Noen hevder at djevelen ikke har noen adgang til å føre fram noen anklager for Gud nå. Men dette vil nok falle dem vanskelig å bevise, for om det ingen anklager er, trengs heller ingen advokat.

Men et annet spørsmål. kan det jo være - hvem Satan anklager. Er det de troende som har syndet? Gjør djevelen Gud oppmerksom på deres synder og feil, for om mulig å få Gud til å vende seg imot dem? I så fall er det oss djevelen vil til livs.

Eller kan det tenkes at det er Gud, han retter anklagen mot? Tenker han kanskje å finne et sårbart punkt, hvor han kan angripe Guds rettferdighet og si: "Gud, du handler ikke rettferdig! Var du en rettferdig Gud, "så du ikke gjennom fingrene" på synden hos disse menneskene, men lot dem få etter fortjeneste?" I så fall vil Satan Gud til livs.

Ifølge Jobs bok synes det som om dette siste er det riktige. For da var det ikke Job djevelen anklaget, men Gud. Job 1, 9-11. Og i denne retningen synes også 1Joh. 2, 2 å gå, for der sies det at Kristus, han som skrider inn som advokat, "er en soning for våre synder," og han er "den rettferdige".

Når han er rettferdig og er en soning for syndene våre, må det likevel være rettferdig av Gud å "spare oss". For Kristi soning er et vitnesbyrd om at Gud ikke har sett gjennom fingrene på synden. Kristus som da står fram som menneske med merker etter korsets død, gjør Gud uangripelig.

Dette kan synes være ordets mening.

Hvordan det for øvrig går til for tronen, vet vi ikke. Heller ikke er det nødvendig å vite det. For oss er det nok å vite, at når vi har syndet og anklagen føres fram, har vi en ved Guds side som "er kalt opp for å hjelpe."

Da vet vi anklagen er maktesløs enten den rettes mot Gud eller oss.

Og når vi vet det, vet vi også at Gud kjennes ved oss som sine og kan gjøre det, selv når vi har syndet. Ja, vi vet mer. Vi vet at han også kan tilgi oss og rense oss fra all urettferdighet.

Det er nok for oss.

SUMMEN AV DET HELE

Når vi til slutt skal samle innholdet av dette korsets og oppstandelsens evangelium, finner vi ikke bedre uttrykk for dette enn Rom. 5, 9-10: "Så meget mer skal vi da etter at vi nå er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden. For så sant vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død, da vi var fiender, så skal vi så meget mer bli frelst ved hans liv etter at vi er blitt forlikt."

Meget mer frelst ved hans liv.
Dette er summen av det hele.

Les ennå en gang disse to versene nøye og legg vel merke til, forholdet mellom hans død og hans liv; hans blod og ham selv. Du vil da se at det er noe bestemt som foreligger som resultat av hans død og noe ganske annet som kommer som resultat av hans liv.

"Rettferdiggjort ved hans blod."
"Ved ham bli frelst fra vreden."
"Forlikt ved hans død."
"Meget mer frelst ved hans liv."

Han død og blod dekket vårt behov som fiender: Ved det forlikte og rettferdiggjorde han oss.

Hans liv nå dekker, vårt behov som Guds venner: Ved det frelser han oss etter at vi er blitt forlikt.

Og kunne vi bli forlikt med ham ved hans død, så skal vi så meget mer nå bli frelst ved hans liv. Men blir vi "meget mer" frelst fra vreden ved ham selv enn vi ble rettferdiggjort ved hans blod, da står bare Guds herlighet tilbake. Da kan vi som Rom. 5, 2 sier, rose oss av håp om Guds herlighet.

Det er bare Guds herlighet og Guds vrede som venter menneskene til slutt. Men hvordan skal jeg da - allerede her i verden - bli viss på at herligheten blir min lodd? Ja, så viss at jeg kan rose meg av dette håp?

Jo, for det første må jeg bli rettferdiggjort og få fred med Gud. Og det er jeg. Jeg er blitt rettferdiggjort ved hans blod. Det tror jeg og har derfor fred med Gud.

For det annet må jeg bli frelst fra vreden. Det vil si: Jeg må uavlatelig bli frelst som en troende, fra alle mine salighetsfiender. Skjer det og har jeg garanti for det, vet jeg også at Guds herlighet blir min.

Men har vi som Guds barn en slik garanti?

Rom. 5, 9-10 svarer - "Ja"!

Kristi liv hos Gud trygger vårt håp. Av hans liv kan vi vente oss mer enn av hans død.

Tror du det? Regner du med det om dagene? Eller er du bare opptatt med deg og ditt og vet ikke at du skal bli frelst ved "hans liv?"

Jeg hører noen si: Men det er jo farer for den troende. Derfor må vi alltid frykte. En slik framstilling av frelsen, som er gitt ovenfor, gjør den kristne for trygg. Han blir ansvarsløs.

Til dette må jeg få si: Jo, du har rett i det at det er farer for den troende. Disse farene er bare så mye større enn både du og vi andre tror. De er så store og overhengende at Gud, og bare Gud i himmelen, må bevare oss! "Vår egen makt er intet verd."

Men - hvordan blir vi bevart ved Guds makt?

Bibelen sier: "Dere som ved Guds makt holdes oppe ved troen."

Merk det: "Ved troen". Det er altså ved tro at Guds oppholdende og bevarende makt kommer oss til gode. Vi blir bevart og holdt oppe bare i forhold til vår tro. Ikke i forhold til vår frykt og tvil. Den som begynner å tvile, begynner å synke.

Hvordan skal så Guds barn kunne tro? Og hva skal de tro? Er det ikke det Gud har sagt oss, vi skal tro? Jo, ganske visst, sier du.

Nå vel. Om jeg nå vet at Guds barn bare kan bli holdt oppe ved tro, og jeg har til hensikt å gi dem hjelp, hva skal jeg da gjøre? Må jeg ikke da for å bringe dem til å tro - forkynne dem det Gud har sagt om sin makt og sin frelse? Om de da ser og fatter tiltro til Herren og hans makt og kjenner at en større trygghet og hvile fyller sjelen, skulle så det være farlig?

Er det farlig for en kristen å ha full tillit til Gud?

Er han tryggere mot farene ved å ha litt tro og litt vantro?

Har synet på frelsen i Kristus og troen på Gud den egenskap at det gjør et Guds barn ansvarsløst?

Hvis det er tilfelle, da er jeg etter 20 års samfunn med Gud, fremmed for det Guds nåde virker. For min erfaring har vært at Guds nåde har evne til å tukte meg og gjøre meg øm for synd. Tit. 2, 11. Nei, venner, dette herlige syn på Kristus og vår stilling i ham er ikke farlig. Men å gå dag ut og dag inn og nesten ikke regne med annet enn seg og sitt, det er farlig.

Vokt deg for deg selv! Du er den største fare for deg selv.

Klikk her å les videre: Jesus kommer igjen

Til innholdsoversikten

(© FORLAGET PERLEN 4513 MANDAL)

Til startsiden