Arons sønner

"Så skal du kalle din bror Aron ut av Israels barns mengde og la han trede frem til deg, både han og hans sønner, og sette dem som prester for meg Aron og Nadob og Abihu og Eleasar og Itamar, Arons sønner. Og til Arons sønner skal du gjøre underkjortler, og du skal gjøre dem belter, og du skal gjøre dem høye huer til ære og pryd." 2Mos. 28,1-40.

Aron sto ikke alene som prest. Han hadde fire menn med seg, og disse fem utgjorde det opprinnelige gamle testamentets presteskap.

Disse fire var Arons sønner og hadde samme adgang som ham inn i teltet, med unntakelse av "det aller helligste". Med hensyn til tjenesten var sønnene underordnet Aron. Han selv var yppersteprest. Men fordi de også var tatt ut til å være prester, ble også de kled i prestelige klær.

Av. D.n.t. ser vi at dette presteskapet er et bilde på Kristus og menigheten, Det nye testamentets prester.

Kristus står nemlig heller ikke alene som prest. Vi har klare ord for at alle som på grunn av sin nye fødsel er i slekt med ham, er gjort til prester for Gud. Peter skriver:

"Men dere er en utvalgt ætt, et Kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom for at dere skal forkynne hans dyder som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys."

Og Åp. 1,5-6 sier: "- Han som elsker oss og har fridd oss fra våre synder med sitt blod, og som har gjort oss til et kongerike, til prester for Gud og sin Fader "

Dette gjelder alle troende -, alle som er fridd fra sine synder ved Kristi blod, og er kalt ut fra mørket til hans underfulle lys. Derfor taler vi om "det alminnelige prestedømme". Den prestelige ære - klærne til ære og pryd tilhører nå dem som tror. 1Pet. 2,7.

Når vi her taler om det alminnelige prestedømme, må ikke dette forveksles med presteembete i den gamle pakt. For prestedømmet er nå omskiftet (Hebr. 7,12) og er av en helt annen karakter enn før. Det faktiske forhold er, at D.n.t. ikke kjenner til noen spesielt prestestand innen Kristi menighet. Det eksisterer ingen menneskelig mellommann som står mellom mennesker og Gud. At en person tar teologisk embetseksamen og får biskoppelig vielse kvalifiserer ham ikke til "prest for Gud". For dette skjer innen de forskjellige kirkesamfunn så vel med vantro som med troende gjenfødte mennesker. Personlig frelsesopplevelse er som kjent ingen betingelse for å kunne bli ordinert til prest. Har bare en mann fått sin eksamen og har en uklanderlig livsførsel, så spørres det ikke om noe mer. Å spørre en sådan om han er en kristen, virker nærmest fornærmende.

Den teologiske utdannelse gir heller ingen garanti for at den ordinerte vil forkynne "den sunne lære" og lære rett. Historien - også vår egen tids historie - har nok av åpenbare eksempler på at teologene endog i vesentlige spørsmål avviker fra hverandre, og det finnes dem som lærer stikk i strid med Guds ord. Vi har til og med eksempel på at menn som åpent vedstår seg at de ikke deler syn med sin kirkes bekjennelse, kan inneha kirkens høyeste embete.

Om en troende ordinerte teolog aldri så meget kler seg i prestelig ornat og vender seg til og fra folket, og på tilhørernes vegne messer og ber, kan dette aldri gjøre ham til "prest". Bortsett fra sin lærdom, er og forblir han å være en troende menig mann. For etter Guds ord kan han ikke være noe mer.

Hebr. 8,4 sier om den Herre Jesus, at "var han nå på jorden, da var han ikke en gang prest -".

Men - hvorfor ikke?

Jo, fordi "der er prester som etter loven bærer frem gavene".

Og hvem var det?

Det var dem av Levistamme som var tatt ut og salvet til prester. Og dette prestedømme var folket "bundet til ved loven". Hebr. 7,11.

Men nå tilhørte ikke Jesus Levi stamme. Han var runnet av Juda stamme "og til denne stamme har Moses ikke talt noe om prester". Hebr. 7,14.

Av denne grunn altså, kunne ikke Jesus ha vært prest om han nå var på jorden. Men når ikke han kunne være prest, hvem av oss kan da være det??

Gud har aldri gitt presteembetet til noen annen stamme enn Levi. Og da vi av hedningeætt hverken. er jøder eller levitter, er det selvinnlysende at ingen av oss kan gjøres til prest.

For nytestamentets kristne er den mosaiske lov om prester avskallet. Og nettopp derfor finner vi ingen prester omtalt i den første kristne menighet. Det eneste som Gud hadde satt i menigheten var apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere. Og der, hvor det ved noen av disse var grunnlagt en menighet, der satte de inn forstandere, tilsynsmenn og diakoner. Ingen av disse behøvde nødvendigvis ha gaven til å kunne preke. I tilfelle av at de hadde forkynnergave, var dette bra, men det var ingen betingelse.

For å kaste mer lys over dette forhold, siteres et avsnitt av Rudoll Sohm’s bok "Kirkehistorie i grunnriss". På side 23-27 skriver han: "Hvor er kirken?"

"I alle Kristus troendes enhet som et stort samfunn, tar utviklingen av kirken og dens forfatning sitt utgangspunkt. Dette alle kristne omfattende samfunn kaller vi "kirken". Den gamle tid kaller den "Ekklesia", d. e. Guds folk* * Leseren bør være oppmerksom pl at der hvor Sohm benytter betegnelsen "Kirken". der tenker han på "Ekklesia" - Guds folk. Menigheten eller Kristi forsamling. Altså ikke en kirkeorganisjon som eks. Den katolske kirke eller statskirken.

I denne "kirke" eier og nyter hver enkelt kristen det fulle samfunn med Kristus og dermed fylden av guddommelige (åndelige) nådegaver. Den kristne må være et fem av kristenheten, av "Ekklesia", av "kirken". Derfor spørres der: "Hvor er kirken?

Den apostoliske tid svarer på dette spørsmål: Hvor to eller tre er forsamlet i Kristi navn, der er "kirken". For Kristus har sagt: "Hvor to eller tre er forsamlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem." Matt. 18,20. Herren er oppstanden! Han lever fra evighet til evighet. Det er kristenhetens seirende tro. Derfor er han, lever han, virker han overalt hvor to eller tre er forsamlet i hans navn ... Og derfor er i dem, kristenheten forsamlet og virksom med alle sine nådegaver. Noen menneskelige midler mellom ham og hans troende, noe menneskelig prestedømme trengs ikke. I enhver forsamling av troende er den rette dåp og den rette nattverd, det fulle samfunn med Kristus.

En formell rettslig organisasjon kjente menigheten ikke. Den stolte på Åndens kraft som i dens midte oppvakte menn hvem Gud hadde skjenket den særlige nådegave til å forkynne hans ord og dermed til like betrodd ledelsen av hans menighet.

I Apostlene var Guds ord levende til menighetens oppbyggelse og ledelse. Likeså i andre åndelig begavede menn, profetene og lærerne. Men hvor det skortet på slike av Gud særlig utrustede menn, der trådte "gamle" eller "eldste" (presbyterne) de allerede prøvde modne kristne, av seg selv i forgrunnen som menighetens boder.... I disse "gamle" var den felleskristelige nådegave virksom ... De stillet seg selv i menighetens tjeneste, som f. eks. Stefanus og hans slektninger i Korint "førstegrøden i Akaia (1Kor. 16,15) og fikk på grunn av sin virksomhet med ledelse, sjelesorg og formaning, æresnavnet "biskop", d. e tilsynsmann, sjelesørger, byrde (pastor) "Biskopene" var de av menighetens "eldste" som virkelig arbeidet i den biskoppelige sjelesørgervirksomhet. De var et utvalg av de "eldste", og man tilla dem derfor visstnok også æresnavnet "gamle". Eller "eldste" (presbytere) i særegen betydning. Disse presbytere "eldste", som forvaltet "alderens" embete i menigheten, er identisk med den apostoliske tids "biskoper".

Der gis derfor som regel ikke EN biskop i menigheten, men de "eldste" som virker i menighetene som sjelesørgere, er menighetens biskoper. Se til eks. Filip. 1,1.

Således står der i spissen for menigheten et embete, læreembetet, men et læreembete som ikke er gitt av mennesker, men av Gud, gjennom nådegaver. Disse menn har ikke fått noe formelt, rettslig verv. De har selv stillet seg i menighetens tjeneste.

Der gis en utvelgelse i menighetsforsamlingen, hvorpå det følger håndspåleggelse med forbønn for den valgte ... Men like så litt som utvelgelsen i menighetsforsamlingen som sådan gjør noen til apostel, like så litt gjør den noen til eldste eller biskop. Gud er det som gir menigheten apostler, profeter, lærere og biskoper (hyrder). Det at menigheten velger dem, er bare at den anerkjenner det valg som er gjort av Gud.

Menighetens valg bar ikke betydningen av en formelt gyldig rettslig overdragelse av et embete. Det er hverken nødvendig eller tilstrekkelig til å gjøre noen til apostel, evangelist eller eldste (biskop). Den apostoliske tids læreembete er et produkt av de guddommelige krefter som er virksomme i menigheten, men ikke et lovfestet menighetsforstander embete. Tross læreembetet er menigheten rettslig organisert.

Hermed henger det sammen, at læreembetet i den eldste "kirke" ingen rett har til å utføre "kirkens" åndelige handlinger. I enhver forsamling av troende, som kommer sammen i Kristi navn, er Kristus Herren, og kristenheten, "kirken" til stede. Derfor har også enhver. forsamling av troende Kristi makt og myndighet, makt til å døpe og forvalte nattverden.

Læreembetets medvirken og nærværelse er etter den apostoliske kristenhets overbevisning unødvendig for "kirkens" nærværelse og handlemåte. Også der hvor ingen apostel, profet, lærer eller eldste er til stede, kan likevel gyldig dåp og nattverd finne sted. Kristi "kirkes" makt tilhører alene forsamlingen - og det enhver forsamling av troende. Likesom enhver kristen i menighetens forsamling kan ta ordet til å tale (preke) således kan også enhver kristen utføre dåp og fortette gyldig nattverd. I denne alle troendes - like "kirkelige" handledyktighet, består den apostoliske kristne tros alminnelige prestedømme.

Her er nå - i løpet av det annet århundre - forandringen gått for seg. Hva som faktisk var skikk og bruk de kirkelige handlingens utøvelse ved en innehaver av læreembetet, ble til en rettsgyldig lov. Så meget mer fordi tilliten til nådegavens frie råden sank, og trangen til fast orden stedse ble sterkere i den voksende menighet. Ikke sjelden gjaldt det å verge menighetene mot å bli utnyttet av svindlere som reiste omkring som "profeter" og forsto å legge beslag på brødrenes kristelige velgjørenhet. Menighetsvalget fikk rettslig betydning. Der valg tas bare en som nå hadde lovlig rett til å forvalte læreembetet og utføre de "kirkelige" handlinger. Denne ene fikk som følge herav navnet "biskop" i særegen betydning. Han var nå "biskopen i menigheten, sjelesørgeren, læreren, predikanten frem for de andre. Nå først, i det annet århundre, tas der forfatningsmessig en biskop i Rom, en biskop i Korint osv. Menigheten tilegnet seg monarkisk forfatningsformer. Dens øvrige eldste - presbyterne - trådte i underordnet forhold til den ene valgte "biskop".

Denne ene biskop det er det viktigste - har nå som kalt av Gud gjennom menighetsutvalg alene rett til å handle som "kirkens" organ og gjelder derfor også som uunnværlig for menighetens nærværelse og handlinger. Han tilhører fremfor alle andre retten til å tale i menighetens forsamling, en annen bare med hans tillatelse. Ham tilkommer det å forrette dåp og nattverd, en annen bare med hans tillatelse. Uten "biskopen" eller hans befullmektigede stedfortreder. kan menigheten ikke holde noen nattverd, ingen prestevielse eller embetsoverdragelse finne sted, ingen handling foretas hvortil "kirkens" makt er nødvendig. Bare hvor "biskopen" er, der er "kirken". Bare "biskopen" er i full besittelse av kirkelig handledyktighet. DET ALMINNELIGE PRESTEDØMME I APOSTOLISK FORSTAND ER GÅTT TIL GRUNNE! .... I stedet for alle troendes alminnelige prestedømme trer nå en "prestestands" (biskopens og presbryterens særlige prestedømme. "Kirken" er ikke mer representert i enhver forsamling av troende, men bare i en forsamling med biskop, presbyterium. Kristus er ikke mer overalt hvor to og tre er for samlet i hans navn, men bare der hvor "biskopen" er til like med presbyterne. For å kunne ha fullt samfunn med Kristus, for på gyldig måte å kunne motta dåp og nattverd, behøver den kristne nå samfunnet med "biskop" og prestbyterium. DETTE ER IKKE BARE EN FORFATNINGSENDRING, DET ER EN TROSENDRING som har gått for seg. Det personlige samfunn med Kristus er kristenlivets hemmelighet og kraft. Dette samfunn med Kristus og Gud er nå blitt knyttet til "ytre former og betingelser. DERI BESTÅR KATOLISISMENS VESEN." (Så langt Sohm.)

Prof. Gunnar Westin sier i boken: "I kristen tid" bl. å.: "For kretser som leser Bibelen har det i århundrer vært klart at senere tiders kirkeinstitusjoner med sitt hierarki, rike liturgi og altersentiske gudstjenesteliv, ikke eksisterte i urkristen tid."

Disse sitater er å få forstand av. De viser ikke bare hvorledes forholdet var i urmenigheten, men også den forferdelige utglidning som har funnet sted. De troendes rettigheter ifølge de enkeltes nådegaver, er gått over til et offisielt rettslig kirkelig presteembete med en "biskop" som overhode. Guds "Ekklesia" er omformet til en kirkeinstitusjon bestående av troende og vantro.

I begynnelsen, under den Hellige Ånds ledelse, var menigheten der hvor troende gjenfødte mennesker var samlet i og om Kristi navn. Nå er dette døpt om til "kirken", og den er der hvor "biskopen og presten er" med sakral kultus. Dermed er "det alminnelige prestedømme" i apostolisk mening sjaltet ut, og i stedet har vi fått et kirkelig hierarki (prestevelde).

Etter reformasjonen har det i den protestantiske kirke vært meget katolsk arvegods som ingen hjemmel har i Guds ord. Tenk bare på at så sent som på Hans Nielsen Hauges tid var det forbudt troende legfolk å forkynne Guds ord. Og de troende her i landet kjempet en hard og sår kamp for å få Guds ord fritt. Og hvilken bitter strid har det ikke vært ført for at de troende, uten en kirkens embetsmann, kan samle seg om Herrens bord og nyte nattverden! Selv nå i 1961 opplevde vi at når en flokk troende i Nord-Norge samlet seg på bedehuset til "fri nattverd", så ble det sendt inn klage på dem, med den begrunnelse at en slik handling må ses som "en hån mot de hellige ting". ("Dagen" 27/6 1961.)

Det alminnelige prestedømme er lite forstått i dag. De troende flest anser seg bundet av et "rettslig embete" og lar seg i ett og alt lede og betjene av det. Det ville derfor være på tide å "gni søvnen av øynene" og spørre etter "de gamle stier" og så langt det er mulig underordne seg sin himmelske yppersteprest.

Som helhet kommer menigheten aldri mer tilbake hvor den opprinnelig sto. Det ser vi bl. a. av Åp. 2 og 3. De syv menigheter er i en stadig nedadgående utvikling inntil vi kommer til Laodikea-menigheten. I et hvert tilfelle blir de seks forsamlinger formanet til å vende om og holde fast på det de har, men når vi kommer til den syvende og siste, da er forholdet et annet. Der er Kristus satt utenfor menighetens dør, og Herren sier at han vil spy den ut av sin munn. Derfor appellerer han ikke til menigheten som sådan, og ber den om å lukke ham inn, men han sier: OM NOEN hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til HAM og holde nattverd med ham og han med meg." Åp. 3,21.

Her synes det klart, at ved avslutningen av menighetens tidshusholdning, regner ikke Gud lenger med den frafalne offisielle kirke, men med det enkelte individ som må ha øre til å høre hans røst. En gjenopprettelse til urmenighetens stadium er det ingen antydning til.

Dersom en teolog som statens embetsmann er en gjenfødt personlig kristen og fører et personlig utvetydig vitnesbyrd om det, da hører han selvsagt til menigheten og skal mottas som en bror blant brødre. Men heller ikke noe mer. Prest er han bare i likhet med alle de andre troende. Han skal derfor ikke være en "selvskreven overoppsynsmann" i forsamlingen, en som gjør lekfolkets nådegaver overflødige, og langt mindre arbeide for å legge, det troende lekfolk inn under kirkens formynderskap. Som statens embetsmann har han å føre statskirkens bøker og ivareta de plikter "kirken" pålegger ham. Men noen særrett i kraft av sin eksamen og ordinasjon, har han ikke innen Kristi forsamling. For presteembetet i særegen forstand hører, ifølge skriften, ikke inn under den nye pakt. For "en omskiftelse" av loven har nemlig gått for seg, Hebr. 7, og denne forandring skylder vi å respektere.

Men når nå Herren har gjort alle troende til et hellig presteskap, bør vi som troende være oss dette bevisst. Vår oppgave og vårt ansvar er å forkynne hans dyder. Vi er ikke kalt ut fra mørket til lyset bare for at vi skal "ha det godt". Men vi er frelst, som Hebr. 9,14 sier, "for å tjene den levende Gud". Og dette skal vi gjøre ikke bare ved å leve et hellig liv, men også ved "å forkynne hans dyder". Vi skal være aktive vitner som legger vinn på å vinne mennesker for Kristus.

Skal det lykkes, må vi ikke holde frem våre egne udyder, for det støter menneskene vekk fra kristendommen. Men Kristi DYDER har makt til å dra menneskene ut fra mørket.

Som et hellig presteskap må vi være våkne og holde fast ved de åndelige rettigheter som tilhører oss. Selv om vi skal komme på tvers av menneskelig tradisjon, må Guds ord være vår eneste rettesnor.

Vi må adlyde Gud mer enn mennesker.


Til Israels tabernakel


Til hovedsiden