Forgården

2Mos. 27,9-19.

Når en mann nærmet seg Tabernaklet for å stige inn i Guds nærhet, var forgårdens omheng det første som møtte ham. Dette sto som en vegg som skilte ham fra Gud. Omhenget dannet med andre ord "et innenfor" og "et utenfor". Ser vi på dette, er det flere ting som påkaller var oppmerksomhet.

I. Det mest dominerende ved forgådens omheng var stoffet og  fargen. Det var vevet av - hvitt lin. Slik var det bestemt av Gud.

Men hvorfor skulle omhenget være av hvitt lin? Har vi noe i Bibelen som sier oss hva lin og den hvite farge taler om? Hva symboliserer det? Som eksempel henviser vi til følgende bibelord:

3Mos. 16,4: "Han (Aron) skal kle seg i en hellig underkjortel av lin og ha benklær av lin på sitt legeme og binde opp om seg med et belte av lin, og binde en bue av lin på sitt hode. Dette er de hellige klær."

Åp. 1,12-14: "Og jeg vendte meg om for å se røsten som talte med meg, og da jeg vendte meg, så jeg syv lysestaker av gull og midt i mellom lysestakene en som liknet en  menneskesønn, kledd i en fotsid kjortel og ombundet under brystet med et gullbelte og hans hode var hvitt som hvit ull, som sne, og hans øyne som ildslue."

Åp. 7,13-14: "Disse som er kledd i de lange hvite kjortler, hvem er de, og hvor er de kommet fra? Og jeg sa til ham: Herre! du vet det. Og han sa til meg: Dette er de som kommer ut av den store trengsel, og de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i lammets blod."

Åp. 19,13-14: "- Lammets bryllup er kommet, og hans brud har gjort seg rede, og det er henne gitt å kle seg i rent og skinnende fint lin. For det fine lin er de helliges rettferdige gjerninger." v.14: "Og hærene i himmelen fulgte ham på hvite hester, kledd i hvitt og fint lin." Åp. 20,11: "Og jeg så en stor hvit trone og han som satt på den -."

Av disse steder går det frem, at den hvite farge og det hvite lin, er symbol på guddommelig hellighet, renhet og rettferdighet. Derfor må vi med full rett, i forgårdens omheng, se et uttrykk for disse guddommelige egenskaper.

II. Forgårdens mål. Lengden på forgården, og dermed også omhenget, var 100 alen lang og 50 alen bred. 2Mos. 27,18. Dette vil da si at skillet mellom Gud og folket var bygget på tallet 10. 10 x 10 og 5 x 10. Har vi ikke da grunn til å tro at det i dette forhold er en skygge av en annen "skillevegg", den som det siktes til i Ef. 2,14, nemlig Loven som var gitt på Sinai. For som vi vet, var denne lov formet i 10 bud. Og i disse 10 bud "holdt Gud opp" og "viste" sin hellige rettferdighet og renhet.

III. Det hvite lin i forgården ble boldt opp ved støtter som sto i fotstykker av kobber, og var oventil belagt - kronet - med sølv, og sammenbundet med sølvstenger.

Uten at det er direkte sagt, var disse støtter som alt det øvrige trevirke i Tabernaklet, laget av akasietre. Dette slags tre omtales bare i Mosebøkene, særlig i 2Mosebok, og er den eneste tresort som sies å være brukt i forbindelse med Tabernaklet. I forbindelse med forgårdens omheng har vi således å gjøre med tre forskjellige materialer: akasietre, kobber og sølv. Og alle disse er talende "skygger".

Akasietreet var ørkenens tre. Det vokste opp av ørkensanden og fantes i store mengder i den Arabiske ørken. Av vekst var det uanselig. Veden i det var hvit og umåtelig holdbar, og er i Septuaginta kalt for "det uforråtnelige tre". Det hadde en søtlig og behagelig duft, og på grenene vokste det frem kvasse torner.

Om nå alt som ble laget av akasietre, ifølge Hebreebrevet, var skygger og bilder på "himmelske ting", så er det ikke noe som så fullkomment motsvarer akasietreet som Jesus selv. For om ham står det at "han skjøt opp som en kvist, - et rotskudd av tørr jord". Dvs. at han skjøt opp av menneskeørkenen, og av Davids visne og tørre rot. Åp. 22,16. Og som sådan var han uanselig og "hadde ingen skikkelse og ingen herlighet, og vi så ham, men han hadde ikke et utseende så vi kunne ha lyst til ham." Jes. 53,2. Men - m. h. t. sin natur var han "hvit". Dvs. hellig, ren og uskyldig! ja, en velbehagelig duft for Gud. Og han var "holdbar", - uforgjengelig. Selv da han var lagt i graven var det sant om ham at "hans legeme så ikke forråtnelse: tilintetgjørelse". Apg. 2,25 -28.31.

Israel førte Tabernaklet med seg i 38 år gjennom ørkenen, men de behøvde aldri å skifte ut noen av støttene i forgården. Tidens tann, sol og regn, storm og transport, påførte dem ingen skade. Og det uten at de var impregnert! Men hva så med Jesus Kristus? Påvirkes, svekkes og skades han i tidens løp? Nei! Han er i går og i dag den samme, ja til evig tid.

Som motbilde til akasietreet svarer han så nøyaktig til dette, at endog "tornene" - forbannelses symbolet, finner vi igjen i ham. For han ble ikke bare kronet med en tornekrans, men "Kristus ble en forbannelse for oss -". Gal. 3,13.

Akasie støttene sto på fotstykker av kobber. Av Skriften vet vi, at kobber er dommens symbol. Av Joh. 3 ser vi at slangen som Moses hengte opp på en stang i ørkenen var et forbilde på Kristi korsfestelse. Og denne slangen var av kobber. Når Kristus viser seg i karakteren av den rettferdige og ubestikkelige dommer, sies hans føtter å være lik skinnende kobber. Åp. 1,15. 2,18.

Sølvet er av alle bibellesere kjent som symbolet på forløsningen. Alle i Israel som ble mønstret til hæren og hadde fylt 20 år, måtte betale en halv sekel sølv til løsning for sitt liv. Gikk moen i krig uten å først ha betalt denne halve sekel sølv, ble han drept. Fordi han berget sitt liv på denne måte ble denne sum kalt for - "Løsepenge". Og som vi kjenner til, sier Peter, at vi ikke ble forløst ved forgjengelige ting sølv eller gull, men med Kristi dyre blod. 1Pet. 1,18.19.

I overført mening taler derfor alt dette om at da Kristus på korset smakte Guds dom over synden, da holdt Gud opp -og viste sin rene og fullkomne rettferdighet. Men resultatet - toppstykket - av denne domshandling var vår evige forløsning. For den var kronen på Kristi verk.

I denne forbindelse bør leseren slå opp og tenke nøye over Rom. 3,24-26 og merke seg, at da Gud stillet Kristus til skue i hans blod, "viste han sin rettferdighet". Altså ikke sin barmhjertighet og nåde, men sin rettferdighet.

Den som vil vite hvilken forferdelig ting synden er, og hvorledes Gud forholder seg til den, kan bare stille seg hen til Kristi kors og se den dom som rammet slektens stedfortreder. Så ser han det.

Gud er nådig og barmhjertig, det er riktig nok. Og det var ved Guds nåde at Kristus "smakte døden for alle". Hebr. 2,9. Men ingen av dem som hin gang sto omkring korset, heller ikke maktene og myndighetene i himmelen, så denne nåde. Alt som kunne ses var synd og Guds rettferdige dom over synden. Så rettferdig viste Gud seg å være, at selv om det var hans enbårne Sønn som møtte ham på synderes vegne, så sparte han ham ikke.

I Guds øyne er synden en så grufull brøde at et så kostbart offer måtte til for å sone den!

Gud "viste sin rettferdighet -". Det er dette som "det hvite lin", holdt oppe ved akasie stolpene, taler til oss om. Og det er denne uplettede hellighet og rettferdighet som er det første vi møter når vi vil nærme oss Gud. Det er i lys av guddommelig renhet vi ser vår egen skittenhet. Da Jesaias så Herren sitte på en høy opphøyet trone, og hørte himmelske serafer ropte: "Hellig, hellig, hellig er Herren," da ble han var sin egen urenhet og sa: "Ve meg! jeg er fortapt." Jes. 6,l. Joh. 12,41. Da Jesaias erkjente - og sa dette om seg selv, da sto han ikke på Sinai under lyn og torden, men i Templet og så Herrens herlighet. Dette er en hemmelighet som ikke må overses.

Budene fra Sinai kan si oss hva vi bør være; men Herrens herlighet, slik den er lagt for dagen i Kristus på korset, sier oss hva vi ER. Vi er fortapt. Saken er avgjort. Er Gud så hellig, og er syndeskylden så forferdelig som tragedien på Golgata viser, så er vi tvert igjennom syndige og dermed fortapt.

Men -. ja, her er et "men", - en vidunderlig motsetning.

Hva er den?

Jo: I og ved Kristi død har Gud gjort noe mer enn bare å vise sin rettferdighet. Hva dette mer er, ser vi blant annet av Rom. 1,16.17 og Rom. 3,21.22. Der står:

"For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve. Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbaret uten loven, det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror. – For det er ingen forskjell, -."

Med andre og få ord vil dette si, at Gud i Kristus holder opp - og tilbyr oss syndere sin egen fullkomne rettferdighet. For "han som ikke visste av synd har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle bli Guds rettferdighet. 2Kor. 5,21. (Skatt-Rørdams og engelsk oversettelse. På svensk heter det: "- på det att vi i honom må bliva rettferdighet från Gud".)

IV. Det fjerde som særmerker forgårdens omheng er, at det var - uoverstigelig. Det var nemlig 5 alen høyt og holdt tett ned til jorden ved hjelp av snorer og kobberplugger. Ingen nysgjerrig kunne derfor stå utenfor og se inn i forgården. Den som skulle få kjennskap til det som gikk for seg der inne, måtte gjennom porten selv komme innfor.

På samme måte forholder det seg åndelig. Stående utenfor samfunnet med Gud er det ingen som vet - og ingen som forstår, hva dette samfunn er. For "det naturlige menneske tar ikke imot det som hører Guds ånd til, for det er ham en dårskap, og han kan ikke kjenne det, for det dømmes åndelig". 1Kor. 2,14.

Om du er et verdslig, vantro menneske, så begriper du ikke hva det er for noe å være en kristen. Alt du kan, er bare å stå utenfor og gjette deg til hva sann kristendom er. Og i alt det vesentlige gjetter du feil. Livet med Gud er langt annerledes enn du tror - og så langt, langt rikere og bedre enn du forestiller deg det. Derfor må du ta imot Kristus og komme deg innfor. Først da får du se - og oppleve hva Kristus var og er.

I Amerika var det i sin tid en såkalt fritenker som reiste omkring og holdt foredrag mot Bibelen. Han var en lærd mann og en fremragende taler, så det var mange som gikk for å høre ham. En kveld hadde han med stor freidighet forsøkt å bortforklare Bibelens troverdighet, og at det ikke var noen personlig Gud. Selv syntes han å ha gjort det meget bra, og dristet seg til "å gi ordet fritt". Dersom noen mente å kunne motsi hans argumenter, var det anledning til det. Mot hans formodning reiste det seg en mann i 60-årene og spurte om det var slik å forstå, at hvem som helst hadde lov å si noe. Fritenkeren så vurderende på ham. Men mannen ga ikke inntrykk av å være hverken lærd eller begavet, så han tenkte at det neppe var noe å risikere ved å gi ham ordet, og sa derfor: "Vær så god! Ordet er fritt for alle."

Mannen kom frem og gikk opp på prekestolen. Da han hadde sett seg om, tok han opp en appelsin fra lommen og begynte å skrelle den. Fritenkeren som nærte frykt for at han hadde en gal mann for seg, grep inn og spurte: "Hva skal dette bety? Kom De ikke frem her for å si noe?"

"Jo" svarte mannen, mens folket så på ham i spenning, "jeg skal si noe, men vent et øyeblikk." Så spiste han appelsinen, tørket seg med lommetørkleet, vendte seg mot fritenkeren og spurte: "Unnskyld! Hvorledes smakte den?"

"Smakte -? sa fritenkeren. Det må jo De vite som har spist den."

"Takk! Helt riktig," svarte mannen. "Jeg vet det, for jeg har smakt den. Men nå har De i Deres foredrag forsikret oss om, at De ikke tror på Gud, og at De aldri har hatt noen opplevelse av ham. Men i Bibelen, som De angriper, står det: "Smak og se, at Herren er god. " jeg har "smakt" ham fra jeg var en ung gutt, så jeg kjenner ham og tror på ham. Gå nå De hjem for en tid og "smak Herren". Så kan De komme igjen og vitne om ham, og da skal vi låne øre til Dem."

Til dette hadde fritenkeren ingen ting å svare, og under forsamlingens applaus for den gamle mann, måtte han oppløse møtet og gå.

Slik er det. Den gamle mann hadde rett. Vantro mennesker "er gjort fremmed for Guds liv" og kan ikke forestille seg hva dette livet er. Før de kan det, må de først oppleve en ny fødsel og få åndelige sanser til å kunne "smake" og "se" Herren. Med andre ord: De må først komme inn før de kan tenke og tale rett om det som er "innenfor".


Til Israels tabernakel


Til hovedsiden