Forgårdens port

"I porten til forgården skal det være et forheng, tjue alen langt, av blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint tvunnet lingarn med kunstsøm, med fire stolper og fire fotstykker til dem. Alle stolpene omkring forgården skal være sammenbundet med stenger av sølv. Hakene på dem skal være av sølv og fotstykkene under dem av kobber." 2Mos. 27,16-17.

Det mest særmerkte ved forgården var, at den hadde bare én port - en inngang. De som skulle komme innenfor og nærme seg Gud, var derfor nødt til å benytte seg av denne porten.

I overført betydning taler denne ene inngangen om den Herre Jesus som sa om seg selv: "Jeg er døren. Om noen går inn gjennom meg, skal han bli frelst. Og han skal gå inn og gå ut og finne føde." Joh. 10,9.

"Jeg er veien og sannheten og Livet. Det kommer ingen til Faderen uten ved meg!"

Legg merke til at Jesus her taler om "Døren", "Veien", "Sannheten" og "Livet". Det er entall bestemt form! Han er ikke en dør og en vei mellom flere andre. Nei, til frelse er han den eneste dør................

Hva er en "dør" eller "port"?

Jo, det vet vi. En "dør" er det samme som muligheten til å komme inn i et hus. Når Jesus sier at "Jeg er døren", så har han dermed sagt, at han for oss syndere er muligheten til å bli frelst. Og han er den eneste mulighet.

Hva vil det da si å gå inn gjennom ham? Hvorledes går det til?

Jo, det vil ikke si noe annet enn at du tilstår, at du er en synder og så vender deg til ham som er frelser og sier: "Herre Jesus! nå kommer jeg til deg slik som jeg er. jeg vet at du har tatt min skyld og straff på deg, og nå skal du få meg og eie meg. Nå skal jeg ikke motstå deg lenger. Vil du ha meg, så ta meg! Løs meg fra min synd og frels meg!" Når du har tatt dette skritt så ordner han med resten ved sin Ånd. For det står skrevet : "HVER DEN som påkaller Herrens navn SKAL bli frelst." Rom. 10,13.

La oss se litt nærmere på porten inn til forgården, og merke oss materialene og fargene.

Vi har før sett den symbolske betydning av akasietreet, kobberet og sølvet. Det nye som møter oss her, er det firefargede forheng.

Hvitt har vi allerede sett er fargen som taler om guddommelig renhet og rettferdighet. Og det fine, hvite lingarn har den samme betydning her.

Purpurrødt er den kongelige farge. Østerlandsk skikk var at kongene kledde seg i purpurfarget stoff. Derfor ser vi at da stridsmennene skulle spotte den Herre Jesus, sa satte de ikke bare en tornekrone om hans hode, men de kastet en purpurkappe om ham og gikk frem og sa: "Vær hilset du jødenes konge." Joh. 19,2.3.

Blått, trenger ingen forklaring. For blått er himmelhvelvingens farge, og vi taler derfor ofte om at det og det er "himmelblått". Blåfargen i porten er derfor et sinnbilde av det som er av himmelen.

Karmosinrødt, dvs. skarlagenrødt, taler i Bibelen om lidelse og død. Dette fargestoff utvinnes, som kjent, av en liten snegle som kalles - skarlagensneglen. Derfor: Like visst som det finnes skarlagenfarge, like visst er det en sådan orm som har måttet dø.

Av dette er det lett å se, at forhenget i porten gir oss en firefoldig skygge av Kristus Jesus. For han svarer nemlig til alle disse fire farger.

I sitt liv på jorden var han "hvit". Det vil si: Rettferdig, ren og uskyldig. Ingen kunne overbevise ham om noen synd. Selv om han kom til oss i menneskers skikkelse, var han i sin natur "uten synd", og "visste ikke av synd". Hebr. 4,15. 2Kor. 5,21.

Men dette fullkomne menneske var også "av himmelen". 1Kor. 15,47, og var "den himmelske". Han var "Gud åpenbarte i kjød", Joh. 1,l.2.14. 1Tim. 3,16, og som sådan svarer han til den blå farge i porten.

At han også motsvarer det kongelige purpur går klart frem av Skriften. For før Jesu fødsel, sa engelen Gabriel til hans mor: "- du skal føde en sønn, og du skal kalle hans navn Jesus. Han skal være stor og kalles den Høyestes Sønn, og Gud, Herren skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus evinnelig, og det skal ikke være ende på hans kongedømme." Luk. 1,31-33. Selv sa han seg å være konge. Matt. 27,11. Og dette at han var jødenes konge ble da også satt som innskrift over hans hode på korset. Joh. 19,19-22. Ættetavlen som er gitt på hans mors side i Matt. 1,1 flg., godtgjør også at han er av Davids ætt og er den rettmessige arving til Davids kongetrone.

Men like meget motsvarer han forhengets skarlagenfarge. I Sal. 22 har vi en profetisk forutsigelse om Kristi lidelse, og død, og i denne sier Kristus om seg selv, at "Jeg er en orm og ikke en mann, menneskers spott og folks forakt."

Det at skarlagenfargen møter oss i forgårdens port er således en vidunderlig skygge av, at det var ved å gi sitt liv i døden at Kristus vant oss en evig forløsning og åpnet oss vei inn til Gud.

Portens forheng ble holdt oppe ved fire støtter av samme slags tre som ellers var brukt i Tabernaklet, nemlig akasietre. Støttene taler derfor om Guds Sønn som ble menneske. Når det til porten var brukt fire støtter, er det dem som mener, at dette sikter til de fire evangelier som holder opp for oss den hele og fulle sannhet om Jesu person. At dette kan være riktig, er ikke usannsynlig.

Porten var 20 alen bred og 5 alen høy. Altså 4 ganger så bred som den var høy. Når vi tar i betraktning Tabernaklets størrelse for øvrig må vi si at porten dannet en rommelig inngang. Og dette kan ganske visst ikke tale til oss om noe annet enn den rike mulighet til frelse som Gud har gitt oss i sin Sønn. Det er som om selve porten roper til oss: "Her er plass nok. Kom inn! "

Når en mann, selv den høyeste, kom "som han var", slapp han igjennom. For porten var ikke bare bred nok, men også høy nok. For den var 5 alen høy. Men om noen "gjorde seg høyere" enn han var, - f. eks. gikk på høye styltrer, kom han ikke inn. For da ville han slå hodet mot sølvstengene og bli liggende i porten.

På samme måte er det med den åndelige dør. Kommer vi til Gud slik som vi er -, som en fortapt synder, slipper -vi inn og blir frelst. Ingen er så stor synder at han av den grunn støtes bort. Men, - dessverre er det dem som kommer "på styltrer". De holder seg for gode til å gå veien om Jesus for å bli antatt av Gud. Å frelses av nåde er altfor ydmykende. Når de har gjort sitt beste, og levd et fint menneskeverdig liv, så kan ikke Gud forlange noe mer. At Jesus skulle måtte dø på et kors for å forlike oss med Gud, er dem en opprørende tanke. All tale om å måtte frelses er anstøtelig.

Snakke om å - frelses!?

Hva skal de frelses ifra?

De har jo aldri forurettet noe menneske, og heller aldri vært borte i moralsk utskeielse. De er av god familie og har fått en rosverdig oppdragelse. Laster og syndevaner er de ikke bundet av. Hele sitt liv har de vært idealistisk innstillet, og har etter evne lagt vinn på å støtte alt godt arbeid som er menneskene til beste.

Og da bli kalt "en synder", er meningsløst ja, det oppfattes likefrem som en fornærmelse. Selvsagt gjør de ikke krav på å være fullkomne. De vedgår at det kan finnes feil hos dem, så vel som hos alle andre mennesker, men dette er likevel noe annet enn å bli satt i klasse med "syndere". Nei da! en slik tale avviser de.

Og så dette å - frelses av nåde!

Å preke noe slikt er dem en forargelse. ja det er dem rett og slett en - dårskap. For "nåde" forutsetter forbrytelse. Og forbrytere er de jo ikke -. Nei, Gud er kjærlighet. Og da må vi ikke tillegge ham noe så barbarisk, at han bare lar seg forsone ved at den annen person i guddommen lider døden på et kors, og så for hans skyld frelser et menneske. Nei, - dette begriper de ikke. Og så spalter de ut alt som angår nåde og forsoning og stiller seg frem for sin innbilte Gud i sin egen fromhet.

Men dermed er veien stengt.

På sin fornufts - og sin selvrettferdighets høye styltrer støter de pannen mot sølvstengene, - forsoningens symbol. De tar anstøt av Kristi kors og kommer ikke inn. Med sin "selvvalgte gudsdyrkelse" forblir de å være fremmed for Guds liv og holder seg borte fra de troende.

Det er fortalt om en svensk adelsmann som overvar et evangelisk vekkelsesmøte. Mannen var meget religiøst interessert, og lyttet til prekenen med stor oppmerksomhet. Han følte seg sterkt grepet og innså at kristendommen hadde så altfor lite tak på ham. Da møtet var slutt, søkte han å få snakke med predikanten privat. Og dette fikk han. Han fortalte da at prekenen hadde grepet ham dypt og vist ham, at han trengte å komme Gud nærmere. Derfor ønsket han at predikanten skulle be for ham. Dette ble gjort. Da predikanten hadde bedt, ble det svenskens tur. Han begynte da med å si: "Store Gud som elsker oss mennesker, jeg vil be deg om at du nå, for din store kjærlighets skyld vil frelse en svensk adelsmann - --" Lengre kom han ikke, for predikanten klappet ham med ett på skulderen og sa: "Hør, min gode mann!" "den bønn kan Gud ikke høre -."

"Hva? Kan ikke Gud høre meg? "

"Nei," svarte predikanten, "det er umulig. For Gud frelser ikke svenske adelsmenn. Han frelser bare svenske syndere!"

Dypt indignert reiste svensken seg og sa: "Hva -? De vil vel ikke beskylde meg for å være en synder?" Og så grep han flosshatten og spaserstokken og gikk sin vei.

Hva var skjedd?

Jo, den fine adelsmannen hadde støtt sin panne mot sølvstengene!

Han erkjente seg ikke som en skyldig synder og hadde derfor ingen bruk for "den nåde som er i forløsningen i Kristus Jesus". Han kom ikke som han var, men var steget opp på høye styltrer. Derfor ble den høye porten for lav for ham -.

Også i dag er det slik at Kristus korsfestet, er et anstøt for jøder og en dårskap for grekere, - lærde og filosofiske hedninger. 1Kor. 1,18-25.

Men ingen kan komme forbi Jesu ord, når han sa: "Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse."

Vi må la oss frelse, og frelses av nåde.

Noen annen dør inn til Gud gis det ikke ---


Til Israels tabernakel


Til hovedsiden

n