Israels leir og transporten av
Tabernaklet gjennom ørkenen

I de 10 første kapitlene av fjerde Mosebok får vi en detaljert beskrivelse av hvorledes Israels folk og levittene var plassert omkring Tabernaklet og hvorledes Tabernaklet ble transportert under folkets reise fra sted til sted. Da alt dette fant sted etter Guds direkte befaling, finnes det meget her som er oss til lærdom.

I kapitel 1 hører vi om alle som ble mønstret av Israels 12 stammer, og at enhver av (lisse lot seg ved navn føre inn i ættelistene, og at alle skulle leire seg under hver sitt fedrenehusets banner. Men fordi levittene var tatt ut til å tjene Herren ved Tabernaklet ble de ikke mønstret til krigstjeneste. Derfor ble levittene leiret nærmest teltet rundt det hele.

I det andre kapitel gir Herren beskjed om hvor hver stamme med sine banner skal ha sin plass. Det er da innlysende at hvis alle skulle kunne innta sin rette plass der hvor han hørte til - så måtte de kjenne til og kunne gjøre rede for sin fødsel. De kunne ikke løpe omkring på det uvisse og ta plass under hvilket som helst banner, det som passet dem selv best. Og det nyttet ikke for noen å bare si: "Jeg håper at jeg hører til under dette banner." Nei, enhver måtte være klar over at han var født til å ta plass nettopp der. Følgelig måtte alle kjenne sin ættetavle.

På samme måte forholder det seg også for oss åndelig. Enhver må kunne gjøre rede for sin nye fødsel og himmelske herkomst, og ta sin plass under Kristi kors. For heller ikke for oss nytter det å snakke om at "Jeg håper at jeg er en kristen". For dette er noe vi både bør og kan vite. 1Joh. 5,13.

Ikke desto mindre går her tusenvis av religiøse mennesker som ikke kjenner til noen ny fødsel og kan si at "Nå ER jeg et Guds barn"! De kjenner ikke noe til at Guds Ånd har vitnet med deres ånd, at de er Guds barn. På grunn av uklar og ubibelsk forkynnelse, mener de at ingen kan vite noe sikkert om sin frelse mens vi lever i verden. Det er først på "dommedag" vi får vite om vi er frelst eller ikke. Her, mens vi lever, kan vi bare "holde oss til Gud og håpe det beste".

Men her lever de i selvbedrag.

Likeså litt som noen i Israels leir levde i tvil om hvorvidt han var en israelitt eller ikke, like litt behøver en kristen være i uvisshet om hvorvidt han er et Guds barn eller ikke. Peter skriver til de troende og sier: "Vær alltid rede til å forsvare eder for enhver som krever eder til regnskap for det håp som bor i eder -." Hvorledes skal noen kunne etterkomme denne formaning, dersom han ikke kan gjøre rede for sin åndelige herkomst? Det er jo en umulighet.

Når det gjelder hvorledes Israels leir var plassert, og hvorledes det foregikk når Tabernaklet ble flyttet -og hvor de skulle slå leir, vil jeg i stedet for en personlig forklaring sitere et avsnitt fra Joh. De Heer’s bok: Tabernaklet i. ørkenen":

Rundt omkring Tabernaklet var levittene plassert. Like inntil Forgårdens port: Moses, Aron og Arons sønner. Nærmest helligdommen på de andre sider, lå de øvrige levitter etter deres ulike avdelinger. I en viss avstand fra levittene var de forskjellige stammer leiret under sine særskilte banner.

Nedtakelsen av Tabernaklet og leirens oppbrudd fant sted etter meget nøyaktige forskrifter. Så snart skystøtten over "det aller helligste" hevet seg opp, visste Aron at dette var tegnet til oppbrudd. Han gikk da med sine sønner inn i "det hellige" og tok ned forhenget foran det "aller helligste" og dekket med det over Paktens ark. Over dette la han så først et teppe av takaskinn og deretter et blått klede. Så sattes stengene til Arken i orden slik kahatittene, uten berøre arken, kunne bære den på sine skuldrer. Så gikk å Paktens ark i spissen for toget for å vise veien - og stedet hvor de skulle slå leir.

Deretter lød klangen av sølvtrompetene. Alarmsignalet lød og det var tegnet for Juda banner med sine 186 400 mann til å bryte opp og følge etter Arken. Imens var Aron og hans sønner opptatt med å pakke inn de hellige redskaper. Ingen andre fikk hjelpe til med det, ja, ikke en gang se på disse ting. Gjorde noen det, var han på et øyeblikk hjemfallen til døden.

Etter Arken ble først skuebrødsbordet pakket inn. Et blåfarget teppe ble lagt over det, og på det ble fatene, skålene, begrene og drikkoffer-kannene og skuebrødene plassert. Det hele ble så tildekket med et klede av karmosinrød ull, og over dette et dekke av takaskinn. og stengene satt inn i ringene. 4Mos. 4,5-8.

Deretter ble det svøpt et blått klede om lysestaken med dens tilbehør. og over dette ble lagt et dekke av takaskinn og så plassert på en bærebår. 4,9.10.

Over røkofferalteret la de et klede av blå ull og dekket dette igjen med et dekke av takaskinn, og satte inn bærestengene. På samme måte ble det gjort med alle redskaper som hørte til tjenesten i helligdommen, og så det hele lagt på en bærebår. 4,11.12.

Så fjernet man asken fra brennofferalteret og alteret med et dekke av purpurrød ull. På alteret la man så alle alterets redskaper og dekket det hele med et dekke av takaskinn. 4,13.14.

Når dette var gjort kom Gersons barn, 2630 levitter i alderen mellom 30-50 år, med sine to vogner og fire okser som de hadde fått av Moses som en gave fra Israels stammehøvdinger. 4Mos. 7,2-8.

Etter dette førtes den firedobbelte bedekning av Tabernaklet frem, bestående av det mangefargede kledet med de innvevde kjerubene, gjetehårsteppet, overtrekket av rødfarget værskinn, og det ytterste overtrekk, samt dekke for døren til det hellige, og til porten, likeså omhenget til Forgården, og det øvrige som hørte til. Dette skjedde ved tilsyn av Arons sønn, Itamar. 4Mos. 22-28.

Så kom Meraris barn med fire vogner og åtte okser. På disse vogner transportertes de harde, faste materialer: Plankene, stengene, stolpene og fotstykkene til Tabernaklet, likeså støttene til Forgården med deres fotstykker og alt annet tilbehør. Også dette fant sted under Itamars oppsyn. 4,29-33.

Når dette var gjort, blåste man på ny alarm i sølvbasunene til tegn på at Rubens banner, som omfattet 151450 mann, skulle bryte opp. 4Mos. 10, 17-28.

Etter denne avdeling har Kabats barn, under tilsyn av Eleasar, Arons sønn, på sine skuldrer de hellige ting som ikke var lagt på vognene - i foreskreven orden - oljen til lysestaken, røkelsen og de velluktende urter, det bestandig matoffer og salvelsesoljen. Ennå en gang støtte man i sølvtrompetene, uten å blåse alarm, og Efraims banner med 108 100 mann og Dans banner med 157 600 mann brøt opp. Alle levittene tilsammen var 5880. 4,46-48. Ingen andre enn disse mønstrede som var mellom 30 og 50 år fikk gjøre tjeneste ved helligdommen.

Så snart Gersons og Meraris barn var kommet til den nye leirplass, begynte de straks å sette opp Tabernaklet, slik at Kahats barn, når de kom etter med de hellige gjenstander, med en gang kunne sette disse på deres riktige plass.

På denne måte reiste Israels barn fra sted til sted inntil de hadde nådd gjennom ørkenen og inn i det lovede land. 4Mos. 33. Således hadde de ingen blivende stad, og denne bestandige flytning var dem en påminnelse om ikke å slå sine teltplugger altfor dypt ned, men bestandig se på skystøtten og lytte til klangen av sølvtrompetene og således være ferdig til å bryte opp når som helst.

Hvor hen? Det visste ingen, selv ikke Moses. Bare han som bodde i skyen visste det. Og så snart skystøtten stanset, visste Israel at det var der de skulle være. Og når skyen hevet seg opp, visste de at de skulle følge etter. Også i dag er det Guds vilje at vi skal følge etter ham uten å spørre "hvorfor" og "hvor hen"? Han leder oss alltid på rette veier for sitt navns skyld. Men vi kan ikke selv finne og bestemme veien. Følger vi vårt "eget lys", farer vi vill.

*

Hvilket treffende bilde av Guds forsamlings oppgave i denne verden finner vi ikke i Israels barns ørkenreise! Alltid fremad i Jesu etterfølgelse uten å spørre "hvor hen"?

Arken gikk foran dem og var lett synlig. Den skilte seg fra alt annet ved det blå teppet og skystøtten som hvilte over den. Jesus er vår høyeste leder. Og da vi har mottatt ham som vår forsoner, gjelder det om at vi etterfølger ham i livet uten å spørre hverken om det ene eller det andre. For det himmelblå teppet sier oss jo, at det bærer mot himmelen.

Etter Arken fulgte skuebrødsbordet som var dekket med det skarlagensrøde teppe, som minner oss om at han er livets brød, og "ga sitt kjød for verdens liv". Joh. 6,51.

Så fulgte Lysestaken, symbolet på Kristus som vårt lys, og de øvrige gjenstander, hvoriblant kobberalteret utmerket seg ved sitt purpurfargede klede. Tvettekaret -kobberbekkenet - savnes i oppregningen av de redskaper som ble pakket inn. Dette kommer av at bekkenet stadig skulle brukes. Også vi må leve i en bestandig renselse. "Tvettekaret" - Ordet - må derfor aldri "pakkes inn", men bestandig være tilgjengelig.

Fordelingen av de forskjellige oppgaver mellom levittene har meget å lære oss. Som et kongelig presteskap har vi alle en plass i Guds gjerning "som gode husholdere over Guds mangehånde nåde". 1Pet. 4,10. Og om noen taler, han tale som Guds ord, om noen tjener i menigheten, han tjene som av den kraft Gud gir, for at Gud må æres i alle ting ved Jesus Kristus -. 1Pet. 4,11.

Gersons barn hadde som oppgave å transportere de myke deler, - de forskjellige klær, teppene og forhengene, mens Meraris barn skulle ta seg av de faste og harde materialene til Tabernaklet.

Kahats barn hadde en annen oppgave. De bar en byrde på sine skuldrer og fulgte etter de førstes vogner, og således fullbyrdet deres verk, - aldeles slik som hyrder og lærere utfyller og fullbyrder evangelistenes gjerning.

Ved flytningen av Tabernaklet ble dette alltid oppreist på ørkensanden, helt til de kom inn i Kanaans land. Der ble med tiden Tabernaklet erstattet med Salomos tempel, som var forsynt med et golv som overalt var belagt med gull, både i det innerste som et ytre rom,

Av dette kan vi lære at heller ikke vår fot finner noen blivende hvile i dette liv. Vi vandrer fra sted til sted inntil vi er i den stad hvori intet urent kan komme inn, og hvor stadens gate er av rent gull. Åp. 21,18-21.

Hvor hen har du, kjære leser, planlagt din reise?

Og hva gjør du underveis?

Kanskje du ikke har tenkt så nøye over målet for din reise, og kan hende at du under ferden mot det ønskede mål er opptatt av bare verdslige interesser?

En reisende kjøpmann i tråd, bånd, papir og penner m. m. som gikk fra hus til hus for å selge disse ting, ble en gang spurt hva han gjorde for maten og hvor han tenkte seg hen, og svarte da: "Min adresse er det nye Jerusalem, men på veien dit selger jeg tråd og bånd, papir og penner! " Dette var et herlig svar. Kan du avslutte lesningen av denne bok med et slikt svar? Vi er "omvendt til Gud fra avgudene for å tjene den levende Gud og vente på hans sønn fra himmelen". 1Tes. 1,10: "Må vi derfor vente på ham under helhjertet tjeneste." Så langt De Heer.

Vi vil bare tilføye at som vi har sett, var Kahats, Gersons og Meraris tjeneste vidt forskjellig, men all tjeneste var like nødvendig. Det som var om å gjøre var, at alle kjente sin plass og var tilfreds med den tjeneste som Gud hadde anvist dem. Ingen måtte gå fra sitt arbeide og ta fått på en annens. For det ville skape kaos og fortvilelse.

Det kunne ha ligget nær for en gersonitt å vurdere sin gjerning for ringere enn kahatittenes, de som tok vare på "de høyhellige ting". 4,4. Og likeså merarittene, de som bar de gullbelagte plankene og de kostbare fotstykkene av kobber og sølv. Alt dette "viste igjen" og kunne passe til en voksen manns arbeid. Men tenke seg til at en voksen frisk gersonitt ikke skulle gjøre noe annet enn å bære på noen snorer som hørte til forgården og Tabernaklet

Kunne dette være noe for en voksen mann å slepe på i 20 år, fra han var 30 år til han var 50! ?

Eller hvor nær lå det vel ikke for de andre, de som bar de tunge byrder og "de høyhellige ting" å overvurdere sitt arbeid og anse gersonittenes tjeneste som lett og av mindre betydning? Jo, dette var menneskelig, men ikke guddommelig.

Hovedsaken for enhver var å vite, at til dette arbeid har Gud satt meg. Og det ene må gjøres så vel som det annet. Skal hver enkelt del holdes på plass, så må snorene og hempene være der, like så vel som fotstykkene og plankene. I dette ligger en viktig lærdom for oss. Vi har alle fått en nådegave og en gjerning å gjøre for Gud. Men ikke alle har fått den samme tjeneste. Og ingen må anse sin gjerning ringere enn en annens. Alt er Uke påkrevet.

Enhver bør se til å vite at ber bar Gud satt meg, og så være tro i smått som i stort,

Jesus sa om Maria at hun gjorde "det hun kunne". Det hun ikke kunne lot hun være. Vi leser aldri om at hun reiste omkring og preket. Heller ikke at hun opptrådte som solosanger, eller gikk omkring og helbredet syke. Alt dette kunne hun ikke, og så blandet hun seg ikke bort i det. Men "hun gjorde det hun kunne". Og hva var det?

Jo, hun kunne spare og legge til side vel 200 kroner og kjøpe en krukke nardussalve til å salve Jesus ved hans jordeferd. Dette kunne hun. Og det gjorde hun.

Vi troende ville være kommet langt, dersom vi gjorde det vi kan. For noe annet eller noe mer forlanger ikke Gud av oss. Mange synes å være svært villig til å gjøre det de ikke kan. Kunne de bare bli sendt ut som misjonærer eller som predikanter, så sto de straks rede. Men når det gjelder å tjene Herren i det de kaller "det små", trekker de seg tilbake. Ta seg av og styre og lede virksomheten på stedet, holde forsamlingslokalet i orden, så det er rent, varmt og tiltalende, besøke en syk, gi en fattig litt mat, synes de ikke er noe, og så trekker de seg tilbake og er passive. Å være med i søndagsskolen er ikke noe for dem. Det er for besværlig. Når de unge er ute i lag på lørdag kveld og skal på tur søndag, så er det for besværlig å stå opp så tidlig at de kan være med på søndagsskolen. Og så må de jo ta litt tid til å forberede seg på å snakke til barna, og dette er dem også for meget. Så søndagsskolen får andre ta seg av -.

Dette røper mangel på ansvar, og en feilvurdering av hva det vil si å tjene Herren. .

Om dette spørsmål kunne det være meget å si, men som her vil føre oss for vidt.

Men vårt ansvar er å være "mønstret" til Herrens tjeneste, og så med troskap tjene ham, der hvor han har satt oss.

Velsignelsen over tjenesten sørger da Herren selv for.


Til Israels tabernakel


Tilbake til  ELEKTRONISKE BØKER

Til hovedsiden