Kobberalteret

"Du skal lage et alter av akasietre. Det skal være fem alen langt og fem alen bredt, firkantet skal alteret være og tre alen høyt. Og du skal lage et horn på hvert av de fire hjørnene, og hornene skal være i ett med alteret. Og du skal kle alteret med kobber. Så skal du lage bøttene som asken skal bæres bort i, og ildskuffene og skålene til å stenke blod med, og kjøttgaflene og fyrfatene. Alle disse redskapene skal du lage av kobber. Til alteret skal du lage et gitter, et nettverk av kobber, og på nettet skal du lage fire kobberringer, en på hvert hjørne. Gitteret skal settes nederst under listen på alteret, så det rekker til midten på alteret. Så skal du lage stenger til alteret, stenger av akasietre, og du skal kle dem med kobber. Stengene skal stikkes inn i ringene, så de er på begge sider av alteret når det blir båret. Alteret skal du lage av bord. Det skal være hult. Som det ble vist deg på fjellet, slik skal det gjøres." 2Mos. 27,1-8.

Som vi ser er dette alter laget på Guds befaling, og nøyaktig etter det bilde Moses fikk på fjellet. Ingen ting var tilfeldig.

At kobberalteret er av stor viktighet ser vi blant annet av at det benevnes med flere navn. I kap. 30,18.20 kalles det "alteret", og det til tross for at det inne i "det hellige" også sto et annet alter, nemlig Røkofferalteret. I kap. 35,16 heter det brennoffer alteret. Dette kom av at det var her det bestandige brennoffer ble brent til en velbehagelig lukt for Herren. Videre kaltes det for kobberalteret fordi at alt synlig materiale var av kobber.

Når vi studerer dette alter i lys av alt som ellers sies i forbindelse med Tabernaklet, er det flere ting som viser, at det som kobberalteret var for Israel, det samme er Kristus Jesus for oss. Av disse nevner vi først:

Alterets materialer

Disse var to slags: Akasietre og kobber. Foran har vi sett hva de to ting står for. Akasietreet er sinnbildet på Kristus som det fullkomne menneske: Gud åpenbart i kjød. Og kobberet har vi sett er symbolet på dom.

Det mest markante i dette tilfelle er at vi finner akasietreet skjult - så å si forsvunnet - i et "dekke" av kobberplater. Den som sto foran dette alter var ikke i stand til å se akasietreet. Alt som møtte ens øye var det materiale som talte om dom. Når vi nå vet, at også dette var "skygger av himmelske ting", må vi uvilkårlig tenke på at slik som akasietreet i dette alteret var omgitt av kobber, og ikke kunne ses, slik var Jesus den hellige og rene, på Golgata gjenstand for -, og så å si "forsvunnet" i Guds rettferdige dom over synden. Vi blir med andre ord minnet om 2Kor 5,21: "Han som ikke visste av synd, gjorde Gud til synd for oss, for at vi i ham skulle bli Guds rettferdighet. "

"Han gjorde Gud til synd -."

Underlige ord !

Hvorledes er dette å forstå?

Den beste forklaring jeg har hørt eller lest angående dette uttrykk er av avdøde Lars Dahle. Han sier at det greske ord som vi har fått gjengitt med "gjort til" er et ord som gir "forestilling om en gjenstand som er forsvunnet i en annen gjenstand". Da Jesus, den uskyldige, var "gjort til synd" betydde det at ingen kunne se denne uskyld. Alt man så på korset var vrede og dom. Gud handlet med stedfortrederen som om han var synderen. Og slik forholder det seg også med den rettferdighet som Kristus er blitt for oss fra Gud. Som syndere er vi "forsvunnet" for Gud i Kristus. Hans uskyld er tilregnet oss som vår uskyld. Gud ser oss ikke bare i Kristus, men som Kristus. Denne sannhet lærte vi på skolen i Pontoppidans forklaring: "Gud anser oss i Kristus som om vi aldri hadde syndet." Altså helt rene og uskyldige.

Det annet vi noterer oss er:

Kobberalterets plass

Her må det sterkt presiseres at det ikke var Moses, men Gud som bestemte hvor kobberalteret skulle stå. Det som her interesserer oss er derfor ikke hva Moses tenkte angående dette forhold. Det er nemlig ingen ting som tyder på at han var klar over at Tabernaklet og dets tilbehør var skygger av himmelske ting som skulle virkeliggjøres i Kristus Jesus. Men, Gud så det. Og det er hans tanker som interesserer oss, og som vi gjerne vil finne frem til.

1. Kobberalterets plass rent geografisk. Under Israels vandring i ørkenen hadde Tabernaklet - helligdommen - ingen blivende plass, men ble flyttet fra sted til sted. Men etter at de var kommet inn i landet ble Tabernaklet avløst av templet, og her fikk de forskjellige gjenstander sin endelige og blivende plass. Også kobberalteret. Men stedet hvor Salomo bygget templet var på Moria-fjellet, der hvor David i sin tid hadde reist brennofferalteret på Ornans treskeplass. 1Krøn. 21,21-30. 2Krøn. 3,l. Dette vil da igjen si at Kristus i "tidens fylle" ga sitt liv på det samme fjell som tusener uskyldige dyr var blitt ofret til soning for Israels synd. Kobberalterets geografiske plass gir oss således en skygge av Golgata. For Golgata var jo like i nærheten av templet, - altså på det samme fjell.

2. Vi må også se kobberalterets plass i forhold til de andre gjenstander som sto i forgården i teltet. Av 2Mos. 40,1-33 ser vi at paktens ark med nådestolen var plassert i "det aller helligste" bak forhenget. Utenfor dette, i rett linje med paktens ark sto røkofferalteret. Ut for begge sider av dette, inn mot nordre og søndre vegg, sto skuebrødsbordet og gullysestaken. Bare disse tre gjenstander fantes i "det forreste telt". Ute i forgården var det to gjenstander, kobberbekkenet og kobberalteret. Disse sto i like linje med paktens ark og røkofferalteret. Dette kan synes å være uten betydning. Men om vi ser alt dette i fugleperspektiv, oppdager vi straks en hemmelighet: På ørkensanden ser vi da et - kors! Nedenstående riss vil vise dette.

 

Hvor sterkt taler ikke dette om at Gud ved arrangementet at Tabernaklet tenkte på - og så frem til Kristi kors! Det var jo der han ville komme sammen med verden til forlik.

Som vi ser var det kobberalteret som dannet "foten" til det "kors" som var tegnet på ørkensanden. Og dette alter og tjenesten som utføres der, var grunnlaget for alt som foregikk i forbindelse med tabernakeltjenesten. Ved kobberalteret begynte ypperstepresten sin forlikelsestjeneste, og hertil vendte han alltid tilbake. Han gikk fra kobberalteret og inn til nådestolen, og derfra gikk han ut igjen til alteret. For der ofret han det bestandige brennoffer hvis røk steg opp til velbehagelig lukt for Herren, og var for hele folket et vitnesbyrd om, at presten var i live, og kontakten med Gud i orden.

På samme måte er forlikelsen på korset grunnvollen for - og midtpunktet for "Guds nådes evangelium". Alt dreier seg om korset. Kristi kors var alle "forrige tiders" fremtid, og det samme kors vil bli alle "kommende tiders" fortid. Helt fra den første evighet så Gud frem til sin Sønns offerdød, og i evigheten som kommer skal alle se tilbake til korset.

I apostlenes vitnesbyrd var sannheten om Kristi kors det store midtpunkt. Til denne sannhet vendte de alltid tilbake og understreket at det ikke finnes frelse i noe annet enn verket på Golgata.

Alt dette bør lære oss at Vår Herre Jesu Kristi kors også må være midtpunktet i vår tro og vår forkynnelse. Vi må kunne si med Paulus: "Vi forkynner ikke oss selv, men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap." 2Kor. 4,5. 1Kor. 1,23.

Selvsagt skal vi forkynne alt Guds ord så langt vi evner det, men vi må ikke utelate "ordet om korset". Vi skal forkynne menneskene deres synd, men denne skal ses i lyset fra Kristi korsdød. Likeså skal troende mennesker rettledes i spørsmålet om helliggjørelse, og bli forbeholdt betydningen av Kristi nåværende tjeneste i himmelen. Men alt må skje i lys av det fullførte verk på Golgata. Å ville føre mennesker frem til frelse og et hellig liv uten å gi dem kunnskap om Kristi kors, er like fruktesløst som å bygge et hus i tomme luften. Først må grunnvollen legges, og så kan vi bygge videre. Men "ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, og det er Jesus Kristus".

3. Kobberalteret sto like innenfor forgårdens port. 2Mos. 40, 5-8.

Kobberalteret var altså den første gjenstand som møtte det menneske som gikk inn for å møte Gud. Og da syndofferalteret er en avskygning av Kristi forsoningsdød, vitner dette forhold om, at den første sannhet som Gud møter en synder med, er sannheten om Golgata.

Dette vil igjen si at Gud "overbeviser ham om synd, rettferdighet og dom". Se på forbildet, og tenk deg om.

Når en israelitt kom til porten og så på kobberalteret, og offerdyret som ble slaktet der, hva var da hans første tanke?

Hvorfor sto dette alter der?

Og hvorfor måtte det hvert år slaktes en okse eller bukk der?

Enhver israelitt visste at det hele var for deres synders skyld.

Det var likefrem umulig for en jøde å se kobberalteret og syndofferet uten å komme i tanke om sin synd.

På samme måte er det her. Det første Kristi kors taler til oss om er - synd. Det forkynner oss både at vi ER en synder, og hvor stor vår synd er. Den er så stor at den krever død!!

Men der ved korset taler Gud også til oss om en stedfortreder. Og det er det samme som å tale til oss om frelse.

Når en jøde så syndofferet dø, så visste han: Dette uskyldige dyret døde for meg. Og derfor får jeg leve!

Således er det også med sannheten om Golgata. Her får vi ikke bare se vår synd, men også en stedfortreder som har tatt vår synd og død på seg. Ved synet av dette er det vi kan tro oss frelst, og får frimodighet for Gud. På denne måte begynner vårt liv og vårt samfunn med Gud ved korset.

4. Porten var ytterst mot vest (27,9-19. Merk v. 12,1) og nådestolen sto ytterst mot øst. Nådestolen var Guds trone. Der bodde Gud. På kobberalteret like ved porten foregikk forlikelsen ved syndofferets blod. Når vi ser på dette, blir vi ikke da minnet om Sal. 103, 12, hvor det står: "Så langt som øst er fra vest, lar han våre misgjerninger være langt fra oss."

Denne avstanden er umålelig. Går du opp i luften med et fly og setter kursen rett mot vest, kan du fly i det uendelige uten å komme til øst. Hvor lenge og hvor langt du flyr, vil "vest bestandig være foran deg, og "øst" bak deg. Du vil aldri passere punktet "vest" og så komme til "øst". Hvor talende er det ikke da, at Gud lar våre misgjerninger være så langt fra oss som "vest" er fra "øst". Da når de oss aldri igjen.

Kobberalteret sto så langt fra Guds trone (nådestolen) som det var mulig: Som vest fra øst. Og da Kristus gjorde soning for våre synder, var han så langt borte fra Gud som det lot seg gjøre å være, og i sin nød ropte han: "Min Gud, min Gud! Hvorfor har du forlatt meg?" Men da - i denne mørke time - tok han synden bort ved sitt oljer. Dette betyr at så langt som han da var borte fra Gud, så langt er synden nå borte fra den som tror på Kristus. Bibelen sier likefrem at den er - utslettet.

Men dette er ikke alt. Ordet sier også, at "vi som før var langt borte, er nå kommet nær til ved Kristi blod". Ef. 2,13. Tenk det! Vår synd ble fjernet fra Guds øyne, men selv ble vi brakt "nær til". Så langt som Kristus var borte fra Gud i sin død, så nær til Gud er vi nå kommet. "Kristus led en gang, en rettferdig for urettferdige for å føre oss frem til Gud". 1Pet. 3,18.

3 Alterets mål og form

"Du skal gjøre et alter av Akasietre, fem alen langt og fem alen bredt. Firkantet skal alteret være og tre alen høyt. Og du skal gjøre et horn i hvert av dets fire bjørner, og hornene skal være i ett med alteret, og du skal kle det med kobber." 2Mos. 27,1-2.

Så vel materialene som målene for dette alter er en lekse for seg. Akasietreet - har vi før sett - taler om Kristus som menneske, og kobberet om den dom over synden som rammet Kristus.

De oppgitte mål er noe helt nytt, og lar oss se for oss et fullkomment hele: Lengden, bredden og høyden. Altså både kvadrat - og kubikkinnholdet. Som vi ser, er det to tall vi har å gjøre med: Fem og tre. Fem er menneskets tall. Når en spedalsk skulle renses ble blodet av syndofferet stenket på mannens høyre ørelapp, hans høyre tommelfinger - og hans høyre tommeltå. Disse tre legemsdeler representerer menneskets hele personlighet og ansvar. Øret er porten inn til den høyeste og edleste del av vår personlighet, nemlig våre fem sanser. Med disse sanser står vi i kontakt så vel med den materielle som den åndelige verden. For øret - hørselen - er jo den kanal hvorigjennom Guds tale når oss.

Hånden og foten representerer våre gjerninger og vår ferd. Men både hånden og foten er merket med tallet fem. For vi har fem fingrer - og fem tær på hver hånd og fot. (Mange andre eksempler kunne anføres som vitner om at tallet fem er menneskets tall.)

Tallet tre har en dobbelt mening. For det første står det for den guddommelige treenighet: Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd. Dernest står tretallet for: død, begravelse og oppstandelse. "For liksom Jonas var tre dager og tre netter i fiskens buk, så skal menneskesønnen være tre dager og tre netter i jordens skjød." Matt. 12,40. "Bryt dette tempel - Jesu legeme - ned, og på tre dager skal jeg gjenreise det." Joh. 2,19-22.

Slik som vi finner disse to tall fem og tre i forbindelse med kobberalteret, slik finner vi det som tallene står for igjen i forbindelse med Kristi død på korset. Som "den siste Adam" representerte Kristusmennesket i dets fulle ansvarlighet og tok dommen for hele vår ufullkommenhet og svikt over på seg. Og i sin person representerte han guddommen. På denne måte gir kobberalteret og korset oss et fullstendig uttrykk for alt som angår vår forlikelse med Gud.

Det må også noteres at kobberalteret var firkantet.

Når Gud ikke bare sa: "Du skal gjøre et alter fem alen langt og fem alen bredt," men føyet til: "Firkantet skal alteret være," så må det være av ganske særlig betydning at alteret skulle være likesidet. Hva Guds tanke med dette var, antar vi, går frem av selve tallet - fire.

"Fire" er jordens/eller verdens tall. Det er tallet som står for et fullstendig hele. Når Bibelen omtaler noe som innbefatter hele verden, så taler den om "verdens fire hjørner". Mark. 13,27. Åp. 7,1. Eller den benytter kompassretningen: Nord-syd-øst-vest. Luk. 13,29. Da er ingen del av verden unntatt. Av denne grunn tør vi derfor tro, at kobberalterets kvadrat er en skygge av at forsoningen på korset omfattet hele menneskeslekten.

At det er så, vet vi. For det står skrevet: " Se der Guds lam som tar bort verdens synd." Joh. 1,19. Og i 2Kor. 5,19 sies det, at "Gud i Kristus forlikte verden med seg selv". Og Johannes skriver til de troende at Kristus "er en soning for våre synder, dog ikke bare for våre, men og for hele verden". 1Joh. 2,2.

Skulle noen tvile på at frelsen er for deg, slik som du er, skal dette være sagt spesielt til deg. Kobberalteret var likesidet. Enten man kom fra nord, syd, øst eller vest og stillet seg ved dette alter, så fikk man like stor plass. Ingen kunne stå der og rose seg av å ha fått bedre og større plass enn en annen. Således er det også med Kristi kors. Der er alle like velkommen, og frelsen er lik for alle.

For din del er det ingenting du mer ønsker enn å kunne vite at frelsen er din. Men, - i alle deler føler du deg så uverdig. Alt som du finner hos deg selv er synd. Men det verste for deg er, at du ikke føler at du er syndig. Du kan liksom ikke få det til å "være i nød". Sorg og tårer over at du har syndet mot Gud, har du ikke. Du vil gjerne være sønderknust, og gråte, men får det ikke til. Hate synden kan du heller ikke.

På toppen av dette kommer at du får det ikke til "å tro". Ordet - løftene - ser du, men å kunne gjøre dette til ditt, er umulig. Hele ditt indre menneske er som "en død klump ". Du får deg liksom ikke helt med i noe. Og nå det er slik, sier din blotte forstand, at du er uskikket og uverdig til Guds nåde.

Min leser, stopp litt her og tenk deg om.

"Uverdig til Guds nåde?!"

Du kan vel ikke mene noe slikt?

Å være verdig til nåde er jo en umulighet. For nåde forutsetter jo forbrytelse. Ingen kan gi nåde til en som ikke har syndet! Du må derfor aldri tenke på at du skal bli verdig til Guds nåde.

Og nå sier jo Bibelen at frelsen er av nåde. Dermed er det selvklart, at når du er en synder, så er nåden nettopp for deg.

Det som skjedde på korset, skjedde jo for syndere. Derfor skjedde det også for deg.

La derfor dette firkantede alter fortelle deg at du er velkommen hos Gud? Hos ham er der den samme plass for deg som for alle andre. Plassen er kjøpt deg med Kristi dyre blod, og derfor behøver ikke du å gjøre deg fortjent til den.

Nå står det igjen å si noen ord om

Alterets horn

De fire horn på alterets hjørner taler til oss om tre vesentlige ting.

1. Først om "vitnesbyrd". Vi leste at disse horn ble overstrøket med syndofferets blod. Det første som møtte en mann når han kom inn gjennom porten, var derfor blodet på hornene. Dette vitnet for ham om forlikelsen som hadde funnet sted på alteret. Og dette vitnesbyrdet var det som ga ham frimodighet for Gud.

Det at der på alteret var fire blodsbestenkte horn, er derfor en skygge av det vitnesbyrd - "ordet om korset" som er sendt ut og forkynnes for hete verden.

2. Dernest taler hornene om - kraft. At "horn" i Bibelens billedspråk er symbol på "kraft" - styrke kan leseren se av 5Mos. 3 3,17. 1Kong. 22,11. 1Krøn. 25,5. Dan. 7,8.20-24. 8,5-11. Mik. 4,13. Luk. 2,1-4.

At dette symbol finnes i ett med alteret er ingen tilfeldighet. Gud har ganske visst med dette tenkt på at "Ordet om korset er en Guds kraft". 1Kor. 1,18. Dette at evangeliet - "Ordet om korset" - er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, er en så viktig sak at vi på det alvorligste vil presisere den.

Alle av oss som har lest Romerbrevet og Korinter brevene kjenner de siterte ord og underskriver dem som Guds ord. Men TROR vi dem?

Tror vi dem i vårt praktiske virke for å vinne mennesker for Gud? Hvilken plass gir vi da "Ordet om korset"?

Forkynner vi evangeliet?

Eller la oss med det samme spørre: Hva er egentlig det å forkynne evangeliet?

Er dette det samme som å lese en vilkårlig valgt tekst - eller kanskje en foreskrevet tekst - og så si en del pene ord om kristendommen?

Eller er det på en varsom måte å påtale den moralske utglidning i folket og gi en hensynsfull appell til å ta livet alvorlig og sette seg "et evig mål hos Gud"?

Eller: Er det å dags aktualisere teksten og se de aktuelle problemer i tiden i kristelig lys. Nei! Dette er ikke å forkynne evangeliet! Alt dette kan være bra nok, men evangeliet er det ikke.

Det er hverken å forkynne lov eller nåde! I beste fall er det ikke noe annet enn å tale "om" Guds ord. Og det man sier "om" Gud kan være riktig nok, men talen blir uten frukt. Tilhørerne merker ikke noe av "Guds kraft til frelse". Ingen kommer til erkjennelse av sin synd og ingen kommer i nød og roper til Gud om frelse.

Storparten av vår tids velformede religiøse prekener faller visne og maktesløse til jorden. Vårt folk er blitt så vant til å høre på vanemessig og virkningsløs forkynnelse at de gidder ikke lenger å høre på den. Og så står de fleste av våre kirker og bedehus mer og mindre halvtomme. Det store problem er derfor nå blitt hvorledes en skal nå folket med Guds ord -.

Det gjøres mange velmente forsøk på å få kontakt med de såkalte "kirkefrermmede", men hvor er resultatene??

Eller se helst på midlene som brukes for å oppnå kontakten! Det er ikke i første rekke evangeliet, - Ordet om korset, men man lager programmer med god og rik underholdning.

Ja, tenk det! Underholdning -. Ufrelste mennesker, syndere, som kanskje skal være, i evigheten før solen neste dag skinner på dem, de skal komme til kirken, menighetshuset og bedehuset for å få underholdning!!

Si oss en gang, er vi virkelig kommet i et slikt åndelig forfall, at vi for alvor tror at det er "underholdning" vårt sekulariserte folk trenger? Forstår vi ikke lenger at det er den utilslørte sannhet om at verdslige mennesker er fortapt og må bli født på ny, som de trenger å få høre? Og forstår vi ikke at det er sannheten om Jesus Kristus og det som skjedde på Golgata, som alene kan gjenføde dem?

Dersom vi ikke forstår og tror dette, er vi ubrukelige redskaper i Herrens tjeneste.

Men nå står det vel ikke så ille til at alle forkynnere bare byr på "underholdning" og "setter lyset under en seng?" Nei, slett ikke! Det gis mange gledelige unntakelser. Og det gjøres store anstrengelser for å få folket i tale. Det settes opp bussruter, sendes ut flygeblader, avlegges husbesøk og man sikrer seg kjente talere. Det ytes alt for å få menneskene inn under Guds ords hørelse. Alt dette er for så vidt vel og bra.

Men der er det ved disse velmente aksjoner, at de minner for meget om "skippertak". Ellers i året lar man det rusle og gå i det vanlige gjenge. Da er det ikke så om å gjøre. Men i denne aksjonsuken, - jo da er det full mobilisering. Og da må Gud "være på plass" og "gripe inn". Derfor må man forberede "uken" med ekstra bønnemøter, og trening med hjelpearbeidere osv., osv.

Hva kan vi i grunnen vente oss av den slags?

Skulle ikke alle årets uker være "aksjonsuker"?

Skulle man ikke ved all møtevirksomhet være med i bønn og arbeide og gjøre det en kan for "å redde mennesker?

Jo, vi tror det.

Nå er det nok så at man ved slike "skippertak" får en god del mennesker som ellers ikke kommer til kristelige møter. Og det er jo bare gledelig. Men så er spørsmålet:

Skjedde det noe med dem som kom?

Ble de vakt, gjenfødt og frelst?

Og hva med hensyn til det de fikk høre under aksjonen? Var det noe annet enn det som vanlig prekes hver søndag i årets løp?

Ble det sagt klart ifra, at som verdslige mennesker er de åndelig døde og fortapt og bare kan frelses ved å vende om og ta imot Kristus som sin personlige frelser?

Hvis de ikke fikk høre et klart budskap om dette hvorledes kunne de mer bli frelst da under "aksjonsuken", enn ellers i året??

Viser livet at disse mennesker som syntes "å bli med", virkelig møtte Kristus og opplevet frelse?

Hvor ble de hen etter at disse ekstra møtene var slutt? Finnes de igjen i de troendes samfunn og trives der?

Vi bare spør?

Men det skal også være sagt, at hvis verdslige mennesker ikke opplever et frelsesgjennombrudd, enten det nå er under en "aksjonsuke" eller under den vanlige møtevirksomhet, er det all grunn til å spørre om det ikke er noe i veien med forkynnelsen? Er det da virkelig evangeliet som er forkynt?

Vi må ikke glemme at de vakre, visne vanemessige religiøse talemåter, som uten gnist og varme bys menneskene, umulig kan erstatte evangeliet! Evangeliet har frelseskraft i seg selv. Løft "frelsens horn" - og konfronter menneskene med "Ordet om korset", så skal dette ordet også i dag samle og frelse syndere!

La oss endelig være klar over at folket vil børe sannheten. Fine, formfullendte og kontor lagde prekener av "fagfolk", er menneskene flest ferdig med. De gidder ikke mer å høre "levebrødsprekener". Men la våre troende mer å høre prester -og andre ulærde predikanter - reise seg i hellig iver og med omsorg for sjelens frelse, og si tilhørerne den usminkede sannhet om synd og nåde på gammeldags maner, så vær viss på at folket kommer for å høre. De kommer ikke for å få en "hyggekveld" og for å lytte til et "flott program" med god underholdning, men for å høre Guds ord fra en mann som brenner for deres frelse og har mot til å si dem sannheten uavkortet.

Tenk bare om det spurtes at prestene holder vekkelsesmøter, og går omkring mellom benkene og ber til Gud med syndere som søker frelse! Tror de da at noen skulle klage på liten kirkesøkning? Nei, nei! Da ville der bli fullsatte hus. Selv Trondheims domkirke ville ikke da bli for stor.

Men som nå det er, holder massen av folket seg borte fra kirke og bedehus. For de hører så å si aldri at det "skjer noe". Og hva skal de så gå dit for?

De mange nye eksperimenter som gjøres for å få kontakt med ungdommen og lokke dem til kristelige møter, er ofte ikke verd å spandere ord på. Det hele kan være velment, men er ikke desto mindre et "slag i luften". For er det musikk og underholdning om å gjøre, så finner de unge nok av den slags i sine egne kretser, og kunstnerisk sett som oftest meget bedre. Så de behøver så visst ikke gå til menighetshus eller misjonshus for å få en hyggelig "kosekveld". På dette felt kan de kristne som regel ikke konkurrere med verden.

Som et skrikende eksempel på hva en i kristendommens navn kan tillate seg å by ungdommen, skal anføres et par annonser:

1. "Når du studerer på hvor du skal gå lørdagskvelden, så bestem deg for å ta en tur til unges misjonslag. (Navnet oppgis ikke.) Der blir pølsesalg, restaurant, gjettekonkurranse, tale, sang, opptreden av én manns orkester, lotteri m. m. Vi begynner kl. 8. Avis."

2. " - - - Ta med kjæresten og en porsjon godt humør. Resten ordner vi.

K.F.U.K. B. yngl.f."

Den som følger med i annonsespaltene vil finne mange "programmer" av liknende art.

Det betviles ikke at slike arrangement er velment. Men vi nekter å tro at de svarer til hensikten. Helt sikkert er det i alle fall, at den slags vitner om at mange troende i vår tid har tapt troen på evangeliets kraft.

Når en står overfor alt dette religiøse gjøgl, må en uvilkårlig tenke på da profeten Elias hadde kalt folket til stevne på Karmelfjellet. Som vi vet skulle det den dagen avgjøres hvilken gud som virkelig var Gud. Elias, og ba’alsprofetene var blitt enige om å bygge hver sitt alter og legge frem et offer, og den "gud" som da kunne svare med ild og fortære offeret, han skulle aksepteres som Gud. Så ble dette gjort, og ba`alsprofetene skulle først få sjansen og påkalle ba`al. Men alt deres skrik og skrål var forgjeves. Det falt ingen ild på alteret, og de måtte gi opp.

Så ble det Elias’ tur. Men -, hvorledes grep han saken an?

JO, først bygget han alteret av tolv stener. Ikke av brennbare bord., men av sten. Så grov han en bred grøft på størrelse av ca. 2 mål. Deretter la han veden og offerstykkene på plass. Og så tømte han fire krukker vann på veden og offeret, og fylte dessuten også grøften med vann!

Si oss! Hvorfor gjorde han dette?

Når hensikten var å få alt dette til å brenne, hvilken mening var det så i å pøse på alt dette vannet??

På dette spørsmål gis bare ett svar: For å utelukke enhver naturlig forklaring på at dette tok til å brenne, gjorde han det hele så ubrennbart som mulig. Alle skulle være nødt til å erkjenne at når veden og offeret på alteret tok fyr, så var det Elias’ Gud som hadde hørt ham, og latt ild falle fra himmelen. På denne måte skulle Israels Gud ha hele æren for det som skjedde!

Av dette har vi meget å lære. Først og fremst dette at Gud ikke er avhengig av var hjelp. Hadde Elias vært lik mange av oss, hadde han sikkert stenket brennbar olje på alteret i stedet for vann. Altså forsøkt å hjelpe Gud med å få det til å brenne -. Men nei, han overlot det hele til den Gud som han kjente og trodde på.

Nå vil også vi så gjerne at det skal komme en åndelig "brann", og at vårt folk skal vende seg til Gud. Men hva gjør vi? Regner vi med Gud - og tror vi på ham? Hva er alle våre "tiltak" og alle våre underholdningsprogrammer annet enn å "stenke parafin på veden"? Vi forsøker å legge alt så vel til rette at det kan " ta fyr ". Men alt dette menneskeverk behøves ikke. Evangeliet er i seg selv nok. For det er en Guds kraft. Slipp det bare til! Forkynn evangeliet slik som Paulus gjorde det i den lettsindige og ugudelige byen, Korint, så skal vi enn å en gang få se at det har kraft til å frelse syndere.

Snakk ikke om at forkynnelsen må legges om, og at selv Bibelen m å få en mer moderne språkdrakt. Det som mangler oss er ikke det at vi er for gammeldags og at den unge slekt ikke forstår det språk vi fører. Men hvis det er så, at de unge ikke lenger forstår hva synd - og frelse fra synd er, fordi religionsundervisningen i våre skoler i en urovekkende grad er skjøvet til side, så er det sannelig på tide at vi (og ikke minst prestene) lærer dem hva synden er. Om de unge ikke har fått lære dette i et troende hjem, så må prestene sørge for dette under kofirmantundervisningen. Og nettopp her må søndagsskolelærerne være på vakt. For her har de en stor oppgave og et stort ansvar. Etter konfirmasjonen er det stort sett for sent å nå ungdommen med kristen undervisning - -.

Men når det kommer til stykket så forstår nok de aller fleste atskillig mer om åndelige ting enn de vil være ved.

Et talende eksempel på dette har vi fra vår egen tid i Billy Grahams virke. Den som har hørt eller lest Billy Grahams prekener vet, at hans forkynnelse er gammeldags nok. For ham er synd - synd, og han nevner den hensynsløst med Bibelens egne navn. Helvete er for ham helvete; og han kaller det helvete. Han hverken fortier det, eller moderniserer det. Likeså er himmelen i hans munn himmelen. Og nåde og frelse, er nåde og frelse. Ingenting av dette omskriver han. Vekkelse, omvendelse og gjenfødelse forkynner han med de samme ord som Bibelen bruker. Og på gammeldags vis leser han lange tekster, ofte hele kapitler, og prekenene er spekket med sitater fra Bibelen. "The Bible says" (Bibelen sier) er som et omkvede i alle hans taler.

Men spør om folket forstår ham! Unge som eldre, høy og lav samles om ham i ti - ja hundre tusenvis, hvor han kommer.

Men hvorfor gjør de det?

Fordi de forstår ham!

Og fordi han i Åndens kraft sier dem sannheten!

Og fordi de respekterer en mann som ånder av at han selv fullt ut tror det ord han leser og forkynner. Bibelen har sagt det, dermed punktum. Alle merker at for Graham, er det bare Guds ord i Bibelen. Derfor står han ikke og famler med et "kanskje" og et "muligens". Men "der står det skrevet", og da er det så. Han sier ikke som en høyaktet norsk teolog uttalte i kringkastingen at - "Det er gull i Bibelen, men der er også meget gråstein." Nei, tilhørerne merker at de har for seg en mann som selv har opplevet frelse og har "begge bena på fast grunn". Og en slik mann har de tillit til. For det er nemlig et fast holdepunkt i livet som menneskene savner og spør etter.

Til alt dette kommer at de som hører ham får et uvegerlig inntrykk av at han for fullt alvor vil deres frelse. Han preker ikke i kraft av et embete, men fordi han må.

Kristi kjærlighet tvinger ham til det. Denne indre omsorg - og brann for sjelers frelse, merkes lett. For det skinner igjennom hele hans måte å forkynne evangeliet på. Det er ikke noen slapp, seig, søvndyssende likegyldighet ved ham. Han har "gnisten" ovenfra og alle forstår at her er det noe som er om å gjøre. Det gjelder intet mindre enn et menneskes frelse eller fortapelse!

Gi oss slike himmeltente menn i hvis munn Guds ord ikke virker tillært og dødt, så skal vi fremdeles få se at her er folk som gjerne vil høre dem.

3. Som det tredje nevner vi at alterets horn ikke bare taler om evangeliets kraft, men også om - frelse og trygghet.

En som uforsettlig hadde tatt en annens liv - eller på annen måte hadde gjort seg skyldig til døden, kunne redde seg ved å fly til kobberalteret og gripe fått om alterets horn. Da Adonja hadde forsøkt å tilrive seg kongemakten, og derved hadde pådratt seg Salomos vrede, fløy han til Jerusalem og "grep fått om alterets horn". Og dette berget ham fra døden. 1Kong. 1,50-53.

Da Sakarias, fylt av den Hellige Ånd, talte profetiske ord, sa han: "Lovet være Herren, Israels Gud, han som så til sitt folk og forløste det! Og han oppreiste oss et å frelsens horn i sin tjener, Davids hus." Luk. 1,68.69.

Den Herre Jesus svarer således i sin karakter og gjerning til alle disse forbilder. Han er i seg selv både alteret og offeret - og alterets horn. Og han er mektig til å frelse. Blodet på alterets horn roper om forløsning, frelse og fred. Den som i sin syndeskyld "griper om disse horn", dvs. tar sin tilflukt til - og tilegner seg vitnesbyrdet om Kristi død, han er og blir frelst. Korset på Golgata opphevet forbannelsen og fordømmelsen og skjenker livet til hver den som tror på Kristus. Idet - og så langt - som vi klynger oss fast til dette forløsningsverket, er vi trygge. For "det er nå ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus.

Da Joab hadde syndet og gjort seg skyldig til døden, løp også han til alteret og klamret seg fast til hornene. Da så Benaja, etter ordre fra kongen, kom for å henrette ham, befalte han: " Gå bort herfra! " Men, _ Joab holdt fast om hornene og sa: "Nei, ber vil jeg dø!" Og så døde han med hendene om alterets blodsbestenkte horn!! 1Kong. 2,28-31.

Min leser! Har du tatt din tilflukt til Kristi kors?

Vet du om noe annet som kan frelse din sjel?

Nei! Du vet ikke det. At du er en synder som fortjener dom og straff, det vet du så vel. Men kjære deg! Du har jo også fått høre om korset og forsoningens blod -. Fly da til det! Grip fått i det du vet om Kristi kors og si med Joab: " Her vil jeg dø! "

Og med det er du frelst og trygg.


Til Israels tabernakel


Til hovedsiden