Lysestaken

2M 25:31-40

" Så skal du lage en lysestake av rent gull. I drevet arbeid skal lysestaken lages. Både foten på den og stangen, begrene, knoppene og blomstene skal være i ett med den. Seks armer skal gå ut fra lysestaken, tre armer fra den ene siden og tre fra den andre. Det skal være tre mandelformede beger på den første armen, med knopp og blomst, og tre mandelformede beger på den andre armen, med knopp og blomst, slik skal det være på alle de seks armene som går ut fra lysestaken. På selve lysestaken skal det være fire mandelformede beger med knopper og blomster. Det skal være en knopp under de to første armene på lysestaken, og en knopp under de to neste, og en knopp under de to følgende – en knopp under hvert par av de seks armene på lysestaken. Både knoppene og armene skal være i ett med den. Alt sammen skal være ett drevet arbeid av rent gull. Så skal du lage sju lamper til lysestaken. Lampene skal settes opp slik at lyset faller rett fram for den. Lysesaksene og brettene som hører til, skal være av rent gull. En talent rent gull skal dere bruke til lysestaken og alle disse redskapene. Se nå til at du gjør alt etter det bilde som ble vist deg på fjellet!" 2Mos. 25,31-40.

Gullysestaken var den andre av de tre gjenstander som sto "i det forreste telt", og var plassert ved den søndre vegg vis-à-vis Skuebrødsbordet. I det anførte avsnitt er det en del ting som vi særskilt vil hefte oss ved.

Først merker vi oss det som sies i v. 32,36, "Seks armer skal gå ut fra lysestakens sider - - således skal .det være med de seks armer som går ut fra LYSESTAKEN -."

Av dette ser vi, at der var seks armer, men bare EN stake. Og det var midtstangen som var staken. Men denne staken og de seks armene var en - enhet. For Herren sa at "både knoppene og armene skal være ett med den". "Alt sammen skal være ett DREVET (hamret) arbeid av rent gull." Se 37,17-24! Til hele lysestaken gikk det med 1 talent gull. Det vil si en gullbarre på cg. 50 kg til en verdi av 100 000 kroner - normal verdi.

De seks armene var altså ikke støpt hver for seg og siden mekanisk festet til selve staken. Der fantes ingen skruer - og ingen lodding var foretatt. Det hele var på kunstferdig vis hamret ut og formet til av et eneste stykke gull.

"Umulig!" sier noen, "dette kunne ikke la seg gjøre. Ingen gullsmed vil kunne gjøre dette arbeide etter". Nei, ganske visst ikke. Dette mesterverk ville heller ikke en fagmann i Israel ha klart. Men vi leser at Gud utvalgte bestemte personer og fylte dem med kunstforstandig ånd, og ble på den måte i stand til å lage de forskjellige gjenstander tom Gud viste Moses bilde av på fjellet. Se 2Mos. 35,30-50. 36,1.2! Det var i kraft av denne guddommelige utrustning at også lysestaken med sine seks armer kunne hamres ut.

Når Besalel så på denne talenten gull, så han bilde av lysestaken i den, slik som Moses hadde sett den på fjellet. Midtstangen, sidearmene, skålene, mandelfruktene, blomstene, saksene - ja, hele tilbehøret, så han. Alt lå skjult i den ene talenten gull.

Hvilke "himmelske i ting" er så alt dette bilde av? Eller: Hva taler lysestaken om som kan være til oppbyggelse for oss?

Da staken var gjort av rent gull og hadde sin plass inne i teltet, er den en avskygning av Kristus slik som han nå er herliggjort i himmelen. I Joh. 1,9 kalles han "det sanne lys som opplyser hvert menneske". Selv sa han: "Jeg er verdens lys."

I Tabernaklet var det ingen vinduer som slapp inn det naturlige lys, - sollyset. Det eneste lys som hjalp prestene til å se og forholde seg rett til gjenstandene i det hellige rom, var lyset fra lysestaken. Det samme gjelder oss i dag. Vårt eneste lys i åndelige spørsmål er Kristus. Uten ham famler selv det mest intelligente og lærde menneske i mørke. Bare i hans lys ser vi lys. Dersom vi ikke har møtt Kristus ved kobberalteret -korset - og fattet meningen med hans forlikende død og hans nåværende tjeneste i "det himmelske tabernakel", vil all vår tale om åndelige ting ikke være annet enn gjetning, eller også "snakk etter andre". Ja, vi mangler i såfall endog evnen til å kunne dømme rett om det som andre har sagt oss. I dette stykke er vår avhengighet av Gud total.

Selv til disiplene sa Jesus: "Uten meg kan dere intet gjøre." Når dette var sant for hans egne, som alt var rene, hvor meget mer sant er det ikke da for mennesker som aldri har hatt noen frelses opplevelse, ingen kan være en veileder for andre, før Kristus er blitt lys for ham selv.

Den andre lekse vi lærer her er sannheten om de troendes fullkomne enhet "med Kristus som lysbærere i verden. Som vi har sett sto ikke lysestaken alene. Den hadde seks armer som var gjort i ett med den. Både for Gud og Besalel lå lysestaken og de seks armene skjult i gulltalenten. Men før de kunne tjene som lysbærere måtte det foregå en viss prosess. Gullet måtte varmes opp til det nådde en bestemt mykhetsgrad, og så ta imot de mange tunge og lettere slag av kunstnerens hammer.

Hva menigheten angår, så så Gud den i Kristus før verden var til. Ingen så den uten han. Men så kom "prosessen" på Golgata da dommens ild og vredens tunge slag rammet Jesus. "Han ble slått av Gud og gjort elendig." Jes. 53,4. Men det vidunderlige resultat av dette var "Guds menighet som han vant seg ved eget blod". Apg.. 20,28.

Etter påsken kom pinsedag, da denne menighet ble til en synlig virkelighet i verden. Før sin død og oppstandelse sto Kristus alene. Det kunne ikke bli noen forening mellom ham og oss før påskeunderet. For "uten at hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn, men hvis det dør, bærer det mye frukt". Joh.12,24. Som det sanne hvetekorn "falt Kristus i jorden og døde", og etter sin oppstandelse står han aldri mer alene i sitt forhold til Gud. For nå er det en ukjent mangfoldighet av frelste mennesker som har den samme stilling hos Gud som Kristus har. Han er sønn og de er sønner. Selv er han den "førstefødte" sønn, og er salvet med gledens olje fremfor sine medbrødre. Kol.. 1,18. Hebr. 1,18.9.

Men likevel er det sant at "både den som helliggjør og de som helliggjøres er alle AV EN, derfor skammer han seg ikke ved å kalle dem brødre. Hebr. 2,11.

"De er alle av én." Hvor vidunderlig passer ikke dette med de seks armer som var hamret ut av den ene talent gull! De var ett i den og ett med den.

De var ens også med hensyn til, oppgave, idet de alle var - lysbærere. Lysestakens armer var ikke lys, men de "bar" og "holdt lyset frem". Dette var også deres eneste oppgave. De sto ikke til pynt i teltet, men for å lyse.

. Det samme gjelder alle troende. For Jesus sa: "Dere er Verdens lys!" "La eders lys skinne for menneskene!" Og Paulus skrev til de troende i Efesus, at "dere var fordum mørke, men nå er dere lys i Herren". Troende gjenfødte mennesker er således Kristi lysbærere i verden. Ingen av oss skal være en religiøs "pyntegjenstand". Guds hensikt er at vi skal lyse og være til nytte for andre. Om vi ikke er det, er vårt liv i verden forfeilet.

"For Gud som bød at lys skulle skinne frem av mørke, han er den som og har latt det skinne i våre hjerter for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn skulle stråle frem fra oss." 2Kor. 4,6.

Ingen kan komme forbi at dette er hensikten med vårt liv.

Men så må vi spørre: Hvorledes skal vi kunne være slike lysbærere? På dette gir Bibelen to svar.

Først Matt. 5,15.16:

"- en tenner heller ikke et lys og setter det under en skjeppe, men i staken, så skinner det for alle som er i huset. La SÅLEDES eders lys skinne for menneskene, for at de kan se eders gode gjerninger og prise eders Fader i himmelen!"

Dette faller i tråd med formaningen i 1Pet. 2, 11-12:

"Mine kjære! Jeg formaner dere som fremmede og utlendinger, at dere avstår fra de kjødelige lyster, som strider mot sjelen. La deres ferd blant hedningene være god, så at de, skjønt de baktaler dere som ugjerningsmenn, likevel må prise Gud på den dag når han besøker dem, fordi de ser de gode gjerninger dere gjør."

Etter dette er det klart at kristne mennesker skal lyse ved sitt liv. Hele en troendes livsførsel skal være slik at menneskene skal kunne kjenne Kristus igjen i ham. Vår livsstil skal være slik at deri er en stadfestelse på, at det vi bekjenner med vår munn, er sant. For hva nytte er det i at vi fører en høy bekjennelse, når vår handel og vandel ikke svarer til bekjennelsen?!

Det er fortalt om tre teologiske studenter som under en jernbanereise kom i diskusjon om hvilken bibeloversettelse var den beste. En av dem satt lenge og hørte på uten å delta i ordskiftet. Men så vendte en av de andre to seg til ham og sa: "Du har ikke ennå sagt noe -. Hvilken oversettelse foretrekker du?"

"Jo," sa han, det kan dere nok få høre. Etter mitt skjønn er min mors oversettelse den beste".

"Deres mor -? Hvem er hun? Kjenner hun grunnspråkene? Og har hun virkelig oversatt Bibelen?" spurte de meget forbauset.

"Nei," min mor leser hverken gresk eller hebraisk, så hun har ikke oversatt Bibelen på papir, men hun er en kristen og har oversatt Bibelens innhold i sitt liv. Og det var den oversettelse som brakte meg til Kristus. For ved hennes hellige og gudhengivne liv så jeg, at det som Bibelen lærer er sant."

Denne mor hadde altså vært en lysbærer ved sitt liv. Og dette er hva enhver troende skal være.

Det andre svar har vi i Filip. 2,14-16:

"Gjør alt uten knurr og tvil, så dere kan være uklanderlige og rene, Guds ulastelige barn midt i en vrang og forvendt slekt. Dere skinner blant dem som lys i verden, idet dere holder fram livets ord, til ros for meg på Kristi dag, at jeg ikke løp forgjeves eller arbeidet forgjeves".

Dette er tydelig tale. En kristen skal ikke bare lyse ved sitt liv, men han skal også bruke sin munn og holde frem livets ord.

Det blir av mange sagt at kristendommen er en privatsak, noe som ikke kommer andre ved. Derfor skal vi ha kristendommen for oss selv og ikke plage andre med å vitne for dem om Gud. Når vi bare lever som kristne er dette nok, for det er livet det kommer an på. Dette resonnement er vel kjent, men stemmer ikke med det bibelord vi her har for oss. For det står klart nok, at vi skal "vise oss som lys i verden". Altså ikke "krype i skjul" og ha lyset for oss selv. Lyset skal stå på staken så "det skinner for alle som er i huset," sa Jesus.

Vi understreker at formaningen om "å holde frem livets ord ikke var, rettet til en særlig stand, prester og predikanter, men til de menige troende i Filippi. Det var dem dette ansvar påhvilte. Og derfor har vi her å gjøre med en formaning som gjelder alle troende uten unntakelse.

Ganske visst er det så, at ærlige kristne kjenner seg lite skikket for denne oppgave, og heller ikke kan alle utføre gjemingen like godt. Men dette er ikke hovedsaken. For enhver skal bare benytte de anledninger som byr seg og gjøre dette så langt han har fått evne til det. Da Samson uventet hadde funnet honning i hodet på den løven han nylig hadde drept, står det at han "tok den i hendene" og bar den hjem og delte med sin mor og far. Dette var jo ikke nettopp så sanitært. Det hadde vært mer tiltalende om han hadde servert honningen på et rent sølvfat. Men nå hadde ikke Samson noe passende servise for hånd. Han tok derfor honningen i bare hendene, for han kunne ikke ha den for seg selv. Han måtte få dele den med andre.

Praktiser du det samme! Har du fått evner og gave til å holde livets ord frem for andre på en korrekt og tiltalende måte, er jo dette å anbefale. Men har du ikke det, så bær frem ditt vitnesbyrd så enkelt og ukunstlet som du kan. Og da skal du nok finne at "honningen" - Guds ord - skal anbefale seg selv, og blir mottatt av noen. . Alle armene på lysestaken var ikke like store. Noen var større enn de andre. Men alle hadde samme oppgave: Å holde frem det ene og samme lys. Alle lysestakens armer var prydet med knopper, blomster og frukt. Alle amene hadde på toppen like skåler, eller lamper som alle var fylt med samme slags olje.

-Alt dette er et slående bilde på de troendes enhet og likhet for Gud. I én forstand er der forskjell mellom Guds barn. Utad ruver de ikke like meget. Noen er rikt begavet og andre mindre, men til tross for dette er de alle en lysbærer - en arm på lysestaken, og alle er satt til "å bære frukt". Alle er tiltenkt "å holde frem livets ord" - det som mandeltreet er bilde på. Jer. 1,9-12. Da Jeremias ble kalt til å være Herrens profet, og han unnslo seg ved å vise til sin ungdom, sa Herren: "Se jeg legger mine ord i din munn," og samtidig fikk han i et syn se en gren av "det våkne tre - mandeltreet". Da han som svar på Herrens spørsmål fortalte hva han hadde sett, sa Herren til ham: "Du har sett rett. For jeg vil våke over mitt ord så jeg fullbyrder det." Dette minner oss om, at i samme grad som vi holder frem Guds ord, vil det bli frukt av vårt liv. På mandeltreet kunne man se knopper, blomster og mandler på en og samme tid. Således er det også med de troende. De er ikke alle like tidlig utviklet. Hos noen ser vi lovende knopper, hos andre utsprunget blomst og hos andre igjen moden frukt.

Tilbake står nå spørsmålet: På hvilken måte kom lysestakens lamper til å lyse?

Dette får vi svar på i 3Mos. 24,1-4:

"Herren talte til Moses og sa: Byd Israels barn at de skal la deg få ren olje av knust oliven til lysestaken, så lampene kan settes opp til enhver tid. Utenfor vitnesbyrdets forheng i sammenkomstens telt skal Aron alltid holde dem i stand fra kveld til morgen for Herrens åsyn. Det skal være en evig lov for dere, fra slekt til slekt. På lysestaken av rent gull skal han alltid holde lampene i stand for Herrens åsyn".

Noter deg -det! "Aron skal alltid holde dem (lampen) i stand fra kveld til morgen for Herrens åsyn." Ingen av stakens armer lyste av seg selv, eller gjorde noe for å kunne lyse. Lysningen var helt og fullt av ypperste presten. Han gjorde lampene i stand, han fylte dem med Olje, han tente dem og han sørget for (ved hjelp av lysesaksen) å holde veken ren fra "tyv i lyset". Det hele var hans verk.

Det bemerkes også at Aron holdt lampene lysende ved ren olje av knuste oliven. I Bibelens billedspråk står oljen, som vi vet, alltid som bilde på den Hellige Ånd Derfor: Slik som lysestaken er en skygge av Kristus, er oljen til lysningen en skygge av den Hellige Ånd.

Som vi så var oljen utvunnet av støtte, dvs. knuste oliven. Dette forhold står i full overensstemmelse med det som D.n.t. lærer oss om den Hellige Ånd. Om ham leser vi i Joh. 7,39, at "Ånden var ennå ikke kommet, fordi Jesus ennå ikke var herliggjort". Dette viser at før det kunne bli en pinse måtte det bli et Golgata. Kristus måtte bli knust for våre synder (Jes. 53,5), bli begravet og gjenoppreist - og satt ved Guds høyre hånd, før den Hellige Ånds gave kunne bli vår. Men da Jesus via Golgata hadde tatt plass på tronen, hører vi i Ap. gj., at Ånden ble sendt fra himmelen og ga apostlene kraft til å gå ut i verden som Kristi lysbærere.

Hva vi nå har sett kan aldri understrekes for sterkt. Som lampene i Tabernaklet ikke kunne lyse av seg selv, kan heller ingen troende gjøre det. Vi kan være rikt begavet, ha den beste utdannelse, og tro "alt som er skrevet i loven og profetene", og dertil være aktiv og nidkjære i kristelig arbeide, men om vi fattes Åndens salvelse vil alt vårt strev være fruktesløst.

Når vi ser og erkjenner alt dette, er det godt å vite at det er vår yppersteprest - den himmelfarne Kristus som sørger for å gjøre lampene i stand". Han salver oss med sin Ånd og han ser til å bruke "saksen" og rense veken så lyset kan skinne klart.

Og hvor påkrevet er ikke dette! Når vi tenker på alt som lett vil henge ved oss og stoppe til kanalene i vårt sinn, så den hellige olje hindres i å tilflyte oss, er dette lett å forstå. Tenk på all selviskhet, all verdighet, lunkenhet, avindsyke, maktbegjær, pengekjærhet, partiskhet og sladder og baktalelse osv. Alt etter som disse ting unnskyldes og får rom hos oss, går vi glipp av Kristi fylde og blir "mørke" i stedet for "lys". Det er derfor høyst påkrevet at Herren til stadighet våker over oss, - dømmer og renser oss, fra alt som kan gjøre den Hellige Ånd sorg.

Men en meget påfallende ting er det, at når Herren regnet opp de redskaper som hørte med til betjeningen av lysestaken, så sier han ingenting om en lyseslokker.

Men taler ikke dette nettopp om at Gud ikke regner med at lampene noensinne skal slukkes. Når de en gang er tent, så er det for at de bestandig skal brenne og lyse. Derfor skulle Aron, kveld og morgen, gjøre dem i stand til å lyse. Men -, aldri slukke dem! I enkelte lamper kunne nok lyset iblant være svakt, men dette betydde bare at Aron på særlig måte måtte ta seg av en sådan.

Hvor godt passer ikke dette til Guds handling med sine barn! Det står jo forutsagt om Jesus, at "Det knekkede rør skal han ikke knuse, og den rykende veke skal han ikke slokke...". Jes. 42, 3.

Og i Joh. 15 leser vi om grenene på vintreet, at hver den som bærer frukt, den renser han for at den skal bære mer frukt". Det er ikke spørsmål om grenen bærer meget eller lite frukt, men om den barer frukt. Gjør den det, om aldri så lite, da vitner dette om at den grenen bar liv. Den har "slått rot" i vintreet og er blitt ett med det. Og da renser vingårdsmannen den for at der kan bli mer frukt.

Hvilken frukt? Jo, - Åndens frukt er "kjærlighet". Men den består av: Glede - fred - langmodighet mildhet - godhet - trofasthet - saktmodighet og avholdenhet. Gal. 5,22. Av denne frukt har i alle fall alle troende noe. Lite kan det være, men noe er der. Og da er det også liv!

Men der hvor veke kanskje bare ryker og "glorer", der slukker ikke Herren det liv og lys som er, men renser og påfyller mer av ren olje, så det tente lys skal bli ved å lyse.

Var det ikke så, da hadde det vært ute med oss for lenge siden. Da hadde det ikke lenger vært noen Kristi menighet i verden -.  


Til Israels tabernakel


Til hovedsiden