Paktens ark

2Mos. 25,10-22.

Når vi gjennom forhenget kommer inn i "Det aller helligste" møter det oss bare en synlig gjenstand: Paktens ark med nådestolen.

Mange har stusset ved at Hebr. 9,3.4. plasserer røkofferalteret i Det aller helligste, mens 2Mos. 30 plasserer det i "Det hellige". Enkelte har ment at det her foreligger en åpenbar feil. For røkofferalteret kunne umulig stå på to steder samtidig.

Men dette kan vi ta med ro, for saken lar seg lett forklare.

Som vi vet falt tjenesten i Tabernaklet i to akter. Den første var forlikelsestjenesten som fant sted ved kobberalteret og ved nådestolen i Det aller helligste. Og den ble utført bare én gang om året. Den andre del var den daglige tjeneste som foregikk i "Det hellige". Og det var i forbindelse med denne tjeneste at presten brente røkelse på røkofferalteret.

På forsoningsdagen ble det ikke forrettet noen tjeneste ved røkofferalteret i "Det hellige". Men da tok Aron varme glør i et ildkar fra røkofferalteret - og røkelse og gikk innenfor forhenget og brente røkelse i dette karet foran nådestolen. På denne måte ble røkofferalteret en dag i året representert i Det aller helligste ved røkelseskaret. Da det dertil er klart, at det er tjenesten på forlikelsesdagen, og ikke den daglige tjeneste som Hebreerbrevet jevnfører med Kristi tjeneste, er det selvsagt, at vi må finne røkofferet i "Det aller helligste".

Det må også bemerkes, at flere oversettelser ikke har ordet røkofferalter i Hebr. 9,4, men røkelses-KARET. Slik står det også i en eldre norsk oversettelse. Biskop Skott-Rørdam sier i sin bemerkning til Hebr. 9,4, at det greske ord som brukes her "kan også oversettes med: Det gylne røkelseskar". Samme forståelse gir prof. S. Odland uttrykk for i sin kommentar til Hebreerbrevet. I engelske oversettelser står også - røkelseskaret.

Vanskeligheten med Hebr. 9,4 er derfor bare tilsynelatende og har sin grunn i en mindre klar oversettelse. En bør derfor være forsiktig med å snakke om feil i Bibelen. For Guds ord er syv ganger lutret og fullkomment rent. Sal. 12,7. Selv for den mest lærde vil det sømme seg med litt beskjedenhet overfor Bibelen, og regne med at den tilsynelatende "feil" kanskje kan ligge i ens eget hode og ikke i Bibelen. For det er nå en gang Bibelen som skal kritisere oss, og ikke vi som skal kritisere Bibelen.

Paktens ark er av vital betydning og har en bred plass i Skriften. I forbindelse med Israels historie er det ingen gjenstand i Tabernaklet som omtales så ofte som Paktens ark. Bare Arkens forskjellige benevnelser er et studium for seg. Den kalles for:

1. Vitnesbyrdets ark. 2Mos. 25,22.

2. Paktens ark. 4Mos. 10.33. Josv. 3,6.8. 4,10.

3. Herrens ark. Josv. 3,13.

4. Herrens, Israels Guds ark. 1Kong. 2,26. Josv. 3,11.13.

5. Herrens pakts ark. Josv. 3.17. 4,18.

6. Guds ark. Josv. 4,5. 1. Sam. 3,3. 4,18. 5,8.

7. Den hellige ark. 2Krø. 35,3.

8. Din styrkes ark. Sal. 132,8.

9. Arken. 2Mos. 25,16.

10. Hans pakts ark. Josv. 3,11.

Slår vi opp alle disse henvisninger, er det lett å se, at Arken var det sentrale midtpunkt i Israel. Det var ikke bare det at den sto i midten av leiren og var Guds trone, men når leiren brøt opp for å dra videre, var det Paktens ark som ble båret i spissen for å oppsøke et hvilested for dem. 4Mos. 10,33. Slik var det under hele deres mangeårige reise gjennom ørkenen.

Da de endelig kom til Jordan var det Arken som åpnet vei for dem gjennom elven og førte dem inn i løftets land. Og da de var kommet vel over, og var blitt omskåret i Gilgal, gikk de for å innta Jeriko. Og der var det igjen Arken som brakte dem seiren. Prestene, som bar Arken, gikk i spissen for hærfolket, og da de den syvende dag, syvende gang nådde rundt byen, falt murene uten sverdslag.

Siden finner vi at Arken var hemmeligheten til alle Israels seirer eller nederlag. Var Arken i Israels midte, og folkets forhold til den var rett, betydde dette seier. Men hendte det at Arken falt i filisternes hender, voldte dette dem død og ulykke, så de måtte sende Arken tilbake til Israel.

Der Arken var, der var Gud.

Paktens Ark besto av to deler: Selve Arken og nådestolen som dannet lokk over Arken. Disse kan derfor betraktes hver for seg.

Arken hadde form av en firkantet kiste og var laget av akasietre. Den var innvendig og utvendig belagt med gull. Disse materialer har vi tidligere sett avskygger Kristus som sant menneske og sann Gud. I Arken stilles vi derfor overfor "den store gudfryktighetens hemmelighet Gud åpenbart i kjød".

"I begynnelsen var Ordet og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss -." Dette mysterium har ikke noe menneske kunnet definere og gjøre begripelig. Det er og vil vedbli å være den "store gudfryktighetens hemmelighet". Men det er på denne udefinerbare hemmelighet vi tror og forlater oss. Kunne denne kjensgjerning, at Gud ble menneske, rokkes, så sviktet dermed hovedhjørnestenen for vår tro, og kristendommen ville falle hjelpeløst sammen. Men Gud være lovet, denne hjørnesten er fast grunnet og kan ikke rokkes!

Da vi nå ser det gullkledte akasietreet plassert i "Det allerhelligste", taler Arken til oss om Kristus som det herliggjorte menneske slik som han er i sin oppstandelse og sin himmelfart.

Vi noterer oss også at Arken var Vitnesbyrdets ark. Slik kaltes den fordi at Vitnesbyrdet - paktens to tavler - som Gud ga Moses, oppbevartes i den. For Gud sa: "Og i Arken skal du legge Vitnesbyrdet som jeg vil gi deg." 2Mos. 25,21. Her i Arken ble tavlene bevart i ubrutt stand!

Pakten på. de to første tavler brøt Israels barn, og som følge av det knuste Moses tavlene mot fjellet. Disse knuste tavler var et vitnesbyrd om at pakten, som var inngått med Gud, var annullert på grunn av folkets synd. Det fantes ikke lenger noen skriftlig kontrakt mellom Gud og Israel. Forbund med Gud, ved å holde de 10 bud, kom ikke en gang i stand. For de brøt paktens betingelser allerede mens lovens ord ble skrevet. Mens Gud skrev: "Du skal ikke ha fremmede guder for meg!" lot folket Aron støpe seg en avgud. Og etter at paktstavlene lå knust, og støvet av dem var strødd på vannet, kunne ingen israelitt henvise til pakten og gjøre krav på at Gud skulle være deres Gud og de selv være hans eiendom. For det eksisterte ikke lenger noen pakt.

Var da all forbindelse med Gud slutt?

Nei. For Gud kalte Moses opp igjen på fjellet og ga ham to nye tavler med de samme 10 ord. 5Mos. 10, 1-5! Disse tavler var det som ble lagt ned i Arken. Og ber ble de bevart ubrutt.

Hvilket vidunderlig bilde er ikke da Arken på Kristus, ham om hvem det står: "Da sa jeg: Se, jeg kommer. I bokrullen er meg foreskrevet: å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte." Sal. 40,8.9. Hebr. 10,7-10.

Slik som Sinailoven lå "i" Arken og bevartes der, slik var den samme lov "i" Kristi hjerte. Å gjøre Guds vilje var derfor ikke noe som han matte tvinges til, men det var hans lyst. For det som sto skrevet på tavlene, var skrevet i hans hjerte. Fra sitt innerste vesen ville han det som Gud ville. Han var den sanne Ark hvor vitnesbyrdet bevartes ubrutt.

Men slik er han i himmelen - den sanne helligdom - også i dag. Også nå lever han sitt liv FOR Gud. Rom. 6,10. I dette livet er det ingen svikt. Husk da at dette sitt himmelske og fullkomne liv, lever han ikke til beste for seg selv; men for den menighet som han vant seg ved sitt eget blod. Han lever det for alle dem som tror på ham. Også for deg og meg.

Hans liv, er vårt liv!

Kan noe være bedre for oss enn det?

Glem ikke at Rom. 6,11 sier, at vi "skal akte oss levende FOR GUD I Kristus Jesus". Slik som han en gang døde for oss, slik lever han nå for oss i himmelen. Og i dette stedfortredende liv er det Gud antar oss.

I Arken var også to andre ting. Først Arons stav som hadde blomstret. Hebr. 9,4. Les 4Mos. 16. og 17. kap. og du vil lett se at denne staven var vitnesbyrdet om at retten til å tjene som yppersteprest tilhørte Aron. Arons stav er prestedømmets stav, og dette taler om den prestetjeneste og det midlerskap som Kristus innehar nå etter Melkisedeks vis. Arons blomstrende stav taler på en vidunderlig måte om liv og oppstandelse.

Alle de tolv staver som ble lagt inn i helligdommen var livløse og følgelig uten frukt. Men den allmektige Gud grep inn og ga Arons stav liv som avsatte spirer, blomster og moden frukt (4Mos. 17,8) og det på en natt.

Av en slik beretning smiler kritikerne, og sier, dette er umulig. Det er naturstridig, så dette kan vi ikke godta. Selvfølgelig ikke. For de som ikke regner med en allmektig Gud, men bare det som deres egen fornuft kan begripe, kan ikke tro på et slikt mirakel. For oss derimot, som holder fast ved Bibelen som Guds ord, ser i dette under en storslagen skygge av Kristi oppstandelse. Kristus lå død i graven, men Gud oppreiste ham ved sin herlighet og satte ham ved sin høyre hånd med prestelig tjeneste.

I spirene, blomstene og frukten på denne prestelige stav, ser vi et vitnesbyrd om den frukt som er og vil være av Kristi prestetjeneste i himmelen. Vi venter oss alt av det som Kristus er og gjør for oss der oppe. For han og ingen annen - "er mellommann for en ny pakt, for at de kalte skal få den evige arv som er lovet". Hebr. 9,15. Midlerskapet tilhører ham alene.

Dernest var det i Arken en krukke med manna. Mannaen var det brød som kom ned fra himmelen og var til liv og næring for Israel i ørkenen. Av dette brød åt de under hele sin reise. Med mannaen forsørget Gud dem og oppholdt dem i den øde ørken. I 40 år fikk de ingen annen mat. Men den var fullt tilstrekkelig og trengte ingen tilsetning. Mannaen inneholdt alle de stoffer og vitaminer som det menneskelige legeme hadde bruk for. Israels leir besto av folk i alle aldre fra spebarn og til gamle oldinger, syke og friske. Men mannaen passet for alle. Menneskelig sett kunne denne kosten synes å være meget ensidig, men likevel var den fullt tilfredsstillende. Den hadde ingen skadelig virkning og ingen ble underernært ved å leve på manna. Så de behøvde ingen blandingskost, ingen variasjon i kosten - -.

Om denne mirakuløse og guddommelige forsørgelse var krukken med manna et minne og et vitnesbyrd for Israel. Joh. 6 viser, at mannaen var bildet på Kristus som "livsens brød", - det "sanne brød som kom ned fra himmelen for å gi verden liv". Joh. 6,33. Dette vil med andre ord si at mannaen var en skygge av det som Kristus i sin fornedrelse er for verden.

I Åp. 2,17 er det lovet, at Gud en gang skal gi dem som seier å "ete av den skjulte manna".

Dette minner oss om at hvor ofte - og hvor meget vi gjennom et langt liv har lært Kristus å kjenne, er det likevel meget av hans herlighet som vi ennå ikke har sett og erkjent fullt ut. Men det vil komme en dag da vi skal få nyte "den skjulte manna". Ingenting ved Kristus som Paktens ark, skal da være skjult for oss.

Her er det noen som spør hvorledes vi skal forstå 1Kong. 8,9, hvor vi leser:

"Det var ikke noe i Arken uten de to stentavler som Moses hadde lagt ned der ved Horeb, den gang Herren gjorde pakt med Israels barn, da de drog ut av Egyptens land."

Står dette i strid med 2Mos. 16,32-34. 4Mos. 17, 8-11 og Hebr. 9,4? Ganske visst ikke. Krukken med manna og Arons stav hørte med til Israels behov så lenge de var i ørkenen. Og derfor la disse ting i Arken som et vitnesbyrd så lenge de var på reise. Når vi kommer til 1. Kong.bok, er forholdet et annet. Nå er de kommet inn i landet, ørkenreisen er slutt. Og Salomo regjerer nå som konge i Jerusalem. Vitnesbyrdet om mannaen og prestedømmet kan derfor utelates. Og så nevnes bare lovtavlene med den lov som ligger til grunn for Salomos regjering. Vi bør notere oss at 1. Kong.bok ikke sier at Arken aldri har inneholdt noe annet enn steintavlene.

Så noen ord om den andre delen av Arken, nemlig nådestolen. Om den leser vi 2Mos. 25,17-22:

"Så skal du lage en nådestol av rent gull. Den skal være to og en halv alen lang og halvannen alen bred. Du skal lage to kjeruber av gull. I drevet arbeid skal du lage dem og sette dem ved begge endene av nådestolen. Sett den ene kjeruben ved den ene enden og den andre kjeruben ved den andre enden. Dere skal lage kjerubene i ett med nådestolen, en på hver ende av den. Kjerubene skal holde vingene utbredt og oppløftet, så de dekker over nådestolen med vingene. Og ansiktene skal vende mot hverandre, mot nådestolen skal kjerubene vende ansiktet. Så skal du sette nådestolen oppå arken. Og i arken skal du legge vitnesbyrdet som jeg vil gi deg. Og jeg vil komme sammen med deg der. Fra nådestolen mellom begge kjerubene som er på vitnesbyrdets ark, der vil jeg tale med deg om alt det jeg vil pålegge deg å si til Israels barn."

At nådestolen var en skygge av Kristus og hans soningsverk er fastslått av Rom. 3,24.25 som uttrykkelig sier, at Kristus ble stillet til skue som en nådestol i hans blod.

Sannheten om nådestolen tar oss derfor til Golgata, og det som gikk for seg der.

Nådestolen var helt igjennom laget av gull og taler derfor om absolutt guddommelighet. Det fantes intet materiale i den som pekte hen på noe menneskelig. Og det kunne det heller ikke være. All den stund nådestolen avskygget et forsoningsverk ikke er av mennesker, men av Gud, så måtte den være av rent gull.

I forbindelse med nådestolen var det to avbilder av to himmelske vesener, nemlig to kjeruber. Dette er av stor viktighet. Vi noterer oss at kjerubene dekket over nådestolen og hadde øynene vendt mot den. Dette taler nå om at det var himmelske vesener som våket over og iakttok alt som foregikk på korset. Det bemerkes at det ikke var engler, men kjeruber som vendte øynene mot nådestolen. I Bibelen inntar kjerubene en bestemt plass. Første gang vi møter dem er i 1. Mos. 3. Der står de med et blinkende sverd for å vokte veien til Livsens tre. Senere i Skriften nevnes de alltid i forbindelse med at Guds rettferdighet ble handhevet i dom. De er vitner om at Guds rettferdighet skjer fyllest. Hvor talende er det ikke da at det på nådestolen er bilde av to kjeruber som har sin oppmerksomhet vendt til det som Aron foretok seg der. Det er som om Gud her vil gi oss en forsikring om at hans rettferdighet ble opprettholdt, og at alt ved Kristi kors gikk rett for seg.

Det er da også dette forhold vi leser om i Rom. 3,24 -35. Der sies det nemlig, "at Gud stillet Kristus til skue i hans blod for - å vise sin rettferdighet".

Hvorfor gjorde han det?

Hvorfor var det nødvendig for Gud å vise - ikke sin nåde, men - sin rettferdighet?

Jo, - "fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort".

Gud hadde sagt at "den sjel som synder skal dø". Men hva så man i "de forrige tider"? Adam syndet, men han fikk likevel leve. Hans avkom syndet, men Gud "bar over". Visstnok "rørte han på seg" på Noa’s dager og lot dommen falle ved vannflommen, men han "bar over" med åtte sjeler og lot slekten fortsette på jorden. Han kalte ut et spesielt folk i Abraham - Israel - og ga dem særskilt gunstige vilkår for å kunne bære frukt for Gud. (Jes. 5,1-7.) Men frukt ble det ikke. De vendte Gud ryggen og syndet som alle hine. Men han lot dem ikke dø. Han bar fremdeles over med de synder som var gjort. Og slik handlet Gud helt til Kristi kors. Hva tenkte djevelen i denne lange tid? Så - og erkjente han at Gud var rettferdig?

Og de andre høye makter og myndigheter, hva tenkte de om Guds rettferdighet?

Ingen vet det.

Men dette at Gud bestandig "bar over" med synd, må ha forekommet dem uforståelig.

Men så kom "tidens fylde" - og Golgata! Da stillet Gud Kristus til skue i hans blod. Og da viste han sin rettferdighet! Selv om det var hans egen Sønn som møtte ham på synderes vegne, så sparte han ham ikke! Da lot han rettferdigheten skje fyllest, idet han lot Kristus smake døden for verdens synd!

Der ved korset "avvæpnet han maktene og myndighetene og stillet dem åpenlyst til skue idet han viste seg som seierherre over dem på korset". De ble alle brakt til taushet og har ingenting mer å innvende mot Gud.

Alt dette gjorde Gud for at "HAN kunne være rettferdig, og gjøre den rettferdig som har troen på Jesus".

Når Gud nå rettferdiggjør - dvs. frikjenner, en synder for Kristi skyld, er det ingen maktinstans som kan gjøre innsigelse. For det hele er gjort på et rettsforsvarlig grunnlag.

Vi tror det er for å avskygge denne fullkomne håndhevelse av Guds rettferdighet ved Kristi død, at det i forbindelse med nådestolen sees to kjeruber som har ansiktet vendt mot det blod som ble stenket en gang på og syv ganger foran nådestolen.

Den ene dråpe blod på nådestilen vitner om at Kristi ene offer var tilstrekkelig for Gud, en gang for alle. Og de syv dråper foran nådestolen taler om den fullkomne forsoningsgrunn som den troende står på overfor Gud. Når Aron på folkets vegne stillet seg foran nådestolen og så blodet, så vel på jorden hvor han selv sto som på Guds trone, hadde han frimodighet for Gud. Og det er dette syn på korsets verk som også gir oss frimodighet til å tre Gud nær.

Vi mener ikke å si at Moses eller Aron tenkte på disse vidunderlige sannheter, men at slik så Gud på saken. Og det er HANS tanker som interesserer oss.

Nådestolen dannet lokk over Arken. Og dette vil si, at den dekket over de to tavlene som lå i Arken. 5Mos. 10,1-5. Dette lokket hadde nøyaktig de samme mål som Paktens ark og dekket den fullstendig på alle kanter. Og hva annet kan dette være enn et vitnesbyrd om at Kristus i alle deler svarte til de krav som sto skrevet på tavlene. På dette lokket var det at syndofferets blod ble stenket til soning for overtredelsene av den første pakt. I kraft av dette blod, handlet ikke Gud lenger med sitt folk etter det som de hadde fortjent, men i nåde.

Nådestolen var ikke et midlertidig lokk over lovtavlene, men dekket over dem for bestandig. For i 5Mos. 10,5 står det: "Så vendte jeg meg og gikk ned av fjellet og la tavlene i den ark jeg hadde gjort, og her ble de liggende således som Herren hadde befalt meg."

I alle tilfeller ble de det fra Guds side. Men hva oss mennesker angår, er det mange som trekker tavlene frem igjen og blir mer opptatt med oss selv og hva vi skal gjøre og være, enn med nådestolen. Å kunne la tavlene "bli under lokket" synes å være en meget vanskelig sak for en troende. De fatter nemlig ikke sannheten fra Rom. 10,4, at "Kristus er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror". I deres sinn synes det å fortone seg som om det sto at "Kristus er lovens begynnelse til helliggjørelse for den som "tror".

Men her burde de være oppmerksom på at Herren sa: "Og jeg vil komme sammen med deg DER. Fra nådestolen, mellom begge kjerubene som er på vitnesbyrdets ark, vil jeg tale med deg om ALT det jeg byr deg å si Israels barn."

Det var altså her ved nådestolen at Gud satte Israel stevne. Og derfor fikk Tabernaklet navnet: "Sammenkomstens telt." Gud innledet her et helt nytt forhold. Før hadde han møtt dem ved - og talt til dem fra Sinai. Men nå var dette slutt. Gud hadde forlatt Sinai og tatt fast bo på nådestolen. Han hadde med andre ord hatt "flyttedag" og sagt: "jeg vil komme sammen med deg DER."

Om Moses, Aron eller noen annen, ville forsøkt å møte Gud og oppnå samfunn med ham noe annet sted, hadde de søkt ham forgjeves.

Når vi nå vet at Paktens ark med nådestolen er en skygge av Kristus Jesus, så står vi her overfor en vidunderlig og viktig sannhet. For Gud har på denne måte avskygget at det er i Kristus han nå kommer sammen med oss. I ham kom han på Golgata sammen med hele slekten til forlikelse. For Gud var i Kristus og forlikte verden med seg selv. Og i ham kommer Gud fremdeles sammen med syndere til frelse. Den som vil møte Gud og komme i livssamfunn med ham, må veien om korset. Den blodbestenkte nådestol kommer ingen utenom.

Men legg nå merke til at Gud ville ikke bare tale til Israels barn ovenfra nådestolen, men han sa: "Ovenfra nådestolen vil jeg tale ALT det som jeg vil byde deg å si til Israels barn. "

Han skulle altså ikke tale litt fra Sinai og litt fra nådestolen. Nei, alt skulle tales derifra. Selv de strengeste formaning!

Dette synes for mange å være en skjult hemmelighet. Ja, endog for mange forkynnere er det skjult. De står så å si med en fot på Sinai og en fot på Golgata og preker noe religiøst snakk som hverken er lov eller nåde. Og resultatet er at sjelene blir religiøst forvirret. De kommer aldri til full visshet og ro i sin frelsessak. De truende skyer fra Sinai skjuler nåden for dem og så blir de gående i mørke.

Det er helt i sin orden at et menneskene må komme til erkjennelse av sin synd, for ellers har de ikke bruk for nåden. Men det er bare det å merke at menneskene må føres frem til nådestolen og få se sin synd i lys av Kristi død! For det er Kristi kors som tydeligere enn noe annet viser oss hvilken forferdelig ting synden er. Vår skyld var så stor, at intet mindre enn Kristi offer måtte til for å fjerne den.

Hvorfor ble syndofferets blod stenket på og foran nådestolen? Var det ikke nettopp fordi Israel hadde syndet?

Står det ikke også skrevet at "ved de offer som de daglig bærer frem, fikk de hvert år en minnelse om synder"?

Således er det også med Kristi offer. Dette anklager hvert eneste menneske for å ha syndet mot Gud! "At Kristus ved Guds nåde smakte døden for alle" forbedrer ikke forholdet. For nåde forutsetter forbrytelse. Har en mann fått nåde er han dermed stemplet som en forbryter. Derfor går det ikke an i lys av Kristi korsdød å nekte vår skyldighet for Gud.

Så lenge Kristi stedfortredende død er en kjensgjerning, og Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker, så lenge står det fast at "alle har syndet og fattes Guds ære".

Men når da Gud har vist den godhet, at han lot sin enbårne Sønn dø for oss, hvilken himmelropende synd er det ikke da, at menneskene forkaster Kristus og vender ham ryggen!

Det er da også for denne synd skyld at menneskene går fortapt. Ingen fortapes fordi de har overtrådt de 10 bud, men fordi de ikke tror på Kristus Jesus! For intet kan være en større fornærmelse av Gud enn å forakte hans nåde!

"Den som ikke tror, er allerede dømt." Joh. 3,18.

Det er dette alvorlige forhold som ufrelste mennesker må stilles, overfor. For vi må ikke glemme at før nådestolen taler til oss om Guds nåde, så taler den til oss om vår synd.

Men, - når ALT som Gud har å si oss skal tales fra nådestolen, hva så?

Betyr det at Gud ikke tar det nøye med vårt liv?

Det er dem som mener at hvis vi så ensidig holder oss til nåden, blir vi ansvarsløs og tar det lett med synden. Dette er en total misforståelse!

Å snakke om at mennesker som lever i nåden er ansvarsløse, og regner med at de kan leve etter sine lyster, er religiøst tullprat, - slitte klisjéer som man har lånt av andre. De som sier slikt, legger for dagen at de ikke kjenner sitt nye testamente, og heller ikke hvorledes nåden virker. For det står tydelig og klart, at "Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker IDET at den tukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, og leve tuktig og rettferdig og gudfryktig i den nærværende verden". Tit. 2,11.12.

Intet kan være klarere enn dette.

Finnes det mennesker som bekjenner seg som en kristen, men lever etter sine verdslige lyster, så beviser dette at han slett ikke lever i Guds nåde. Ifølge Bibelen er han en religiøs løgner. For Johannes skriver: "Dersom vi sier at vi har samfunn med ham, og vandrer i mørke, DA LYVER VI og gjør ikke sannheten." 1Joh. 1,6.

Dette kommer vi ikke utenom. Synd i en kristnes liv må aldri unnskyldes!

For "synden skal ikke herske over eder, for dere er ikke under loven, men under nåden". Rom. 6,14.

Disse ord er jo klare vitnesbyrd om hvorledes nåden virker i de troendes liv.

Det er her på sin plass å ta med noen eksempler på hva det i praksis vil si å formane Guds barn "ovenfra nådestolen".

Da Paulus ble kjent med den synd som gikk i svang, og ble tolerert i korintermenigheten, nemlig hor, hvorledes grep han da saken an? Forbeholdt han dem "det sjette bud"?

Nei, aldeles ikke! For dette kunne bare ha sagt dem, at hor er synd, men ikke pålagt dem ansvar og gitt dem kraft til å avstå fra synden. Nei, Paulus tok disse skrøpelige venner til nådestolen og formanet dem derfra. Han stillet dem ansikt til ansikt med Kristi blod og lot dette pålegge dem ansvar til å leve et rent liv. Hør bare hva han skriver i 1Kor. 6,12-20:

"Fly bor enhver synd som et menneske kan gjøre, er utenfor legemet, men den som driver bor, synder mot sitt eget legeme. Eller vet dere ikke at eders legemer er et tempel for den Hellige Ånd som bor i eder, og som dere har fra Gud, og at dere ikke hører eder selv til?

For dere er DYRT KJØPT! Er derfor Gud i eders legeme."

Er ikke dette klart? Kristus hadde ved sitt blod kjøpt korinterne til sin eiendom. Ikke bare deres sjel, men også deres legeme. Og dette legemet hadde han gjort til den Hellige Ånds tempel. Hvilken synd måtte det da ikke være dersom de utleverte dette tempel til hor!

Ble disse troende klar over dette forhold, og husket på at deres legeme var kjøpt med Kristi blod, ville de bevares fra å synde.

Eller se - og noter deg - hva den samme apostel skriver i Gal. 2,14! Peter - og en del andre troende hadde hyklet, så endog Barnabas ble revet med. Og hva så? Jo, da sier Paulus: "Da jeg så at de ikke gikk rett frem etter EVANGELIETS sannhet sa jeg til Kefas" osv.

Ser du det?

Paulus sier ikke: "Da jeg så at de ikke gikk rett frem etter loven, - men etter evangeliets sannhet."

Nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus. Joh. 1,17. Disse er knyttet uløselig sammen. Nåden og sannheten er som de siamesiske tvillinger. De var vokset sammen i mors liv og kunne ikke skilles ved et operativt inngrep. Skiltes de fra hverandre, ville begge dø. Slik er det her.

Sannhetens rettesnor kan ikke skilles fra nåden. I "nåden og sannheten" har vi fått en full gyldig norm for vårt liv. Og det er denne rettesnor vi er forpliktet til å følge.

Vi merker oss også her Rom. 12, l, hvor Paulus skriver: "jeg formaner eder altså, brødre, ved - Guds miskunnhet, at dere fremstiller eders legemer som et levende, hellig Gud velbehagelig offer."

Dette er å formane ovenfra nådestolen. Det samme finner vi hos Peter. Når han formaner oss til å " Men vær, etter Den Hellige som kalte dere, også dere hellige i all deres ferd." Så viser han oss hen til nådestolen, og ber oss komme i hu, at vi er blitt løsskjøpt ved Kristi dyre blod. 1Pet 1:14 - 22.

Å vite seg hellig til Gud ved Kristi blod kan ikke annet enn å forplikte oss til å leve som det sømmer seg en kristen. Den som ikke har erfaring for det, bør alvorlig overveie om han virkelig noen gang har hørt Gud tale til seg fra nådestolen -.


Til Israels tabernakel


Til hovedsiden