Røkofferalteret

"Så skal du lage et alter til å brenne røkelse på. Av akasietre skal du lage det. Det skal være en alen langt og en alen bredt, firkantet, og to alen høyt. Hornene på det skal være i ett med alteret. Du skal kle det med rent gull både ovenpå og på sidene rundt omkring og på hornene. Og du skal lage en gullkrans på det rundt omkring. Du skal lage to gullringer til det og sette dem nedenfor kransen. På begge sider av alteret skal du sette dem, to på hver side. De skal være til å stikke stenger i, så alteret kan bæres med dem. Stengene skal du lage av akasietre og kle dem med gull. Du skal sette alteret foran forhenget som henger foran vitnesbyrdets ark, foran nådestolen som er over vitnesbyrdet, der hvor jeg vil komme sammen med deg. Og Aron skal brenne velluktende røkelse på alteret. Hver morgen når han steller lampene, skal han brenne den. Og når han setter lampene opp mellom de to aftenstunder, skal han også brenne røkelse. Det skal være et stadig røkoffer for Herrens åsyn hos deres etterkommere. Dere skal ikke ofre fremmed røkelse på alteret. Dere skal heller ikke ofre brennoffer eller matoffer der, og dere skal ikke helle ut drikkoffer på det. Én gang om året skal Aron gjøre soning på alterhornene. Med blodet av soningssyndofferet skal han én gang om året gjøre soning på det, slekt etter slekt. Det er høyhellig for Herren". 2Mos. 30,1-10.

Røkofferalteret var den tredje og siste store gjenstand som var plassert i "det hellige" rom. Hva dette alter taler til oss om går frem av følgende tre ting: 1. Materialene. 2. Plassen hvor det sto, og 3. Den hensikt det tjente.

Det første alter vi møtte var syndofferalteret som sto ute i forgården. Også det var laget av akasietre, men belagt innvendig og utvendig med kobber. Og da kobber symboliserer dom, så vet vi at dette alter avskygger Kristi korsdød, da han gjorde soning for våre synder ved å bære seg selv frem som sonoffer.

Her er forholdet et annet. Akasietreet finnes her kledd med rent gull, - symbolet på guddommelig herlighet, og har sin plass i "det hellige". Og selve teltet vet vi, var et bilde av selve himmelen. Og der er Kristus nå.

På dette alter ble det ikke slaktet noe syndoffer, men bar likevel et vitnesbyrd om forsoning idet at det var strøket blod på alterets fire horn.

Av alt dette ser vi, at slik som kobberalteret taler om Kristus i hans død, taler røkofferalteret om Kristus i hans oppstandelse, hans himmelfart og hans tjeneste i "det sanne Tabernakel". Der i himmelen, er han fremdeles akasietreet - et sant menneske - men kronet med ære og herlighet. Og som han sitter der, er han ferdig med synden, og bærer ikke lenger frem noe offer for synd, men som den naglemerkede frelser er han i seg selv et vitnesbyrd om at han en gang for alle har "tatt synden bort ved sitt offer". Derfor skrev Johannes: "Men om noen synder, da har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige. Og han ER en soning for våre synder, dog ikke bare for våre, men og for hele Verdens. " 1Joh. 2,2.

Legg også merke til at på dette alter brente Aron velluktende røkelse.

Av skriften for øvrig ser vi at røkelsen står som et bilde på - bønn. David sa i Sal. 141,2: "La min bønn gjelde som røkoffer for ditt åsyn -." Og i Åp. 5,8 leser vi: "Og da det - lammet - tok boken, falt de fire livsvesener og de fire og tyve eldste ned for lammet, hver med sin harpe og med gullskåler, fulle av røkelse som ER DE HELLIGES BØNNER. " Se også Åp. 8, 3.4!

Hvor vidunderlig er det ikke da at det står om Kristus at han nå -"er ved Guds høyre hånd og går i forbønn for oss! " I sin person er han altså for oss både røkofferalteret og presten som brenner røkelsen.

Det sto i 2Mos. 30,8, at "det skal være et stadig røkoffer for Herrens åsyn". Dag og natt brente ilden på dette alter. Og hva Kristus angår, så "lever han alltid til å gå i forbønn for oss". Det finnes derfor ikke et øyeblikk i vårt liv hvor ikke hans bønn stiger opp til en velbehagelig duft fra Gud.

Betydningen av Kristi liv og nåværende tjeneste i himmelen kan vi aldri vurdere høyt nok. For like sant som det er, at vi som syndere ble forlikt med Gud ved Kristi korsdød, like sant er det, at vårt fortfarende liv og bevarelse som troende, er avhengig av HANS LIV og tjeneste i himmelen NÅ.

Vi anfører tre bibelord som tydelig sier oss dette.

Først Rom. 5,10: "For så sant vi ble forlikt med Gud ved ham Sønns død da vi var fiender, så skal vi SÅ MEGET MER bli frelst ved HANS LIV etter at vi er blitt forlikt."

Så meget betyr altså hans liv der hjemme for oss! Det var jo ikke bare så vidt vi ble forlikt ved hans død. Nei, nei! Hans sonedød var 100 pst. tilstrekkelig. Men tenk så å bli MEGET MER frelst ved hans liv etter at vi er blitt forlikt!

Skulle vi ikke da være trygge?

Dernest Heb. 7,23-25: "Og av disse andre prestene er det blitt mange, på grunn av at de ved døden hindres fra å fortsette. Men han har et prestedømme som ikke kan forandres, fordi han blir ved til evig tid. Derfor kan han også fullkomment frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever til å gå i forbønn for dem."

Hva annet kan vel disse ord gi uttrykk for enn at en troendes fortfarende frelse ligger i det forhold at Kristus er udødelig og alltid lever til å gi i forbønn for ham? Enten er dette meningen eller også er disse ord meningsløse. Men all den stund de er talt av den Hellige Ånd kan de umulig være det.

Og så har vi Jesu ord i Joh. 14,19: "Ennå en liten stund, og verden seg meg ikke lenger, men dere ser meg. For - jeg lever og dere SKAL leve."

SÅ meget ventet Jesus seg av at han lever!

Men hvor meget venter vi oss av hans nåværende liv?

Mange troende venter seg alt av Kristi død, men glemmer hva Kristus gjør for dem i himmelen NÅ. De har aldri stanset opp for Rom. 8,34 som sier: "Kristus er den som er død, ja, hva mere er, som også er oppstanden, som også er ved Guds høyre hånd, som også går i forbønn for oss. " Av disse ord er det selvklart at det hører mere med til vår frelse, enn dette at Kristus døde for oss. Og Guds mening er at disse fire ledd i vår frelse som her nevnes, og betydningen av dem, skulle vi kjenne like godt. Og de bør også ha like stor plass i vår forkynnelse. Men dette er dessverre ikke tilfelle Det første forkynnes, men de andre blir ofte fortiet.

Til Røkofferalteret hadde ikke bare ypperstepresten, Aron, adgang; men hele presteskapet kunne gå inn her. Det samme gjelder D.n.t.’s prester, dvs. alle de troende. Derfor står det at "da vi altså brødre, i Jesu blod har frimodighet til å gå inn i helligdommen, som han har innvidd oss en ny og levende vei til gjennom forhenget, det er hans kjød, og da vi har en stor prest over Guds hus, så la OSS tre frem - -". Hebr. 10,19-22.

Vi skal ikke bare bli stående ute i forgården ved skyggen av korset, men stige like inn i Guds nærhet for å tilbe. Vi skal gå inn og bære frem "lovoffer, det er frukt av lepper som priser hans navn". Også vår røkelse, dvs. våre bønner og takksigelser, skal stige opp til Gud.

Men her skal vi notere oss, at røkelsen som brentes på alteret måtte bestå av fire slags urter: Stakte, galban, sjønegl og ren virak. Av disse urter skulle det være like meget av hvert slag. Og med det forhold i vekt måtte ingen røkelse lages. 2Mos. 30.34-38.

I dette ligger det en dyp mening og et stort alvor.

Også vår bønnerøkelse skal bestå av fire slags. Det er: Bønn, takksigelse - påkallelse og tilbedelse. Se. Fil. 4,6 og Joh. 4,23.

Denne forskjell er forhåpentlig klar for alle. Når vi ber, er det noe vi trenger, og så ber vi Gud om å få det. Når vi påkaller, står vi overfor et eller annet som vi ikke selv kan klare, men så "påkaller vi Herren". Dvs. vi kaller ham til hjelp og assistanse. Vi anmoder ham til å "ta en hånd med" i, vanskeligheten og hjelpe oss. Når vi takker så har vi fått det vi ba om, eller det vi påkalte ham for. Når vi tilber så ærer og opphøyer vi ham. Dvs. vi bøyet oss for ham og erkjenner ham som - Gud.

Meget klart ser vi dette i det som sies om "de vise fra østen" i Matt. 2,l.2.10.11. Disse menn kom til Betlehem for å tilbe kongen som var født. Dette vil ikke si at de ba Jesusbarnet om noe, eller påkalte det lille spebarnet til hjelp. Heller ikke kom de for å si barnet takk for noe. Men for å tilbe ham. Og dette gjorde de ved å bøye seg for ham og derved erkjenne hans høyhet og ofre til ham.

Om disiplene står det ofte at de falt ned - bøyde sine kne -for ham og tilba ham idet de sa: Sannelig, du er Guds sønn.

Hvorledes er det da med vår røkelse? Er den blandet rett så den kan stige opp for Gud som en vellukt? Er det i vår bønnerøkelse like meget av bønn - påkallelse takksigelse og tilbedelse?

Dessverre, ikke!

Vi har en hel del av bønn og påkallelse, men langt mindre av takk, og av bevisst tilbedelse er det ytterst lite. Ja, i mange tilfeller ingen.

Her må nok den beste av oss vedgå, at det minste vi kan er å be. Og det verste er at det endog ved våre bønner kleber meget som er urent, - ting som egoisme, partiskhet, urene motiver og meget annet.

Men hvorledes kan da vår røkelse stige opp til Gud?

Hvorledes kan vi i det hele tatt bli bønnhørt?

Her må vi først være oppmerksom på hva vi ovenfor har nevnt, at - Kristus går i forbønn for oss.

At Kristus nå gjør det, er ofte meget misforstått. Mange troende forestiller seg dette som om Jesus ber for å påvirke Gud til å være oss nådig. Når Gud er misfornøyd med oss og har til hensikt å stryke vårt navn av Livsens bok (hvilket han aldri gjør) så stiller Jesus seg imellom og ber Gud om å spare oss for sin skyld, og så lykkes det ham å formilde Gud så han tilgir oss.

Dette er en total misforståelse. For vi har nemlig ikke to guder, en som er vred og en som er nådig. Meningen med Kristi forbønn er at han ber i plassen for oss. Når vi forsømmer å be, så ber han. Når vi unnlater å påkalle, så påkaller han. Når vi glemmer å takke, så takker han. Og når vi ikke tilber så tilber han.

Selvsagt burde det ikke være slik at vi glemte og forsømte disse ting. Men dessverre så gjør vi det. Men da er det at han ber for oss. At det virkelig er så går tydelig frem av Åp. 8,3.4. Der står:

"Og en annen engel kom og sto ved alteret, og han hadde et røkelseskar av gull, og det ble gitt ham meget røkelse, for at han skulle legge den til alle de helliges bønner pi gullalteret foran tronen. Og røken av røkelsen steg fra engelens hånd opp for Gud med de helliges bønner."

Hvor klart er ikke dette! Se bare, - de helliges bønner er der på engelens hånd, men de stiger ikke opp til Gud. Men så står det, at "det ble gitt ham (engelen) meget røkelse for at han skulle legge den til de helliges bønner" - og så steg røken opp til Gud.

Hvem var det som ga engelen denne røkelse?

Kan det være noen annen enn vår himmelske yppersteprest, han som alltid går i forbønn for oss?

Nei, det kan det ikke være!

Men da vet vi, at det som fattes i våre bønner, det legger han til.

Og dette betyr det at Kristus går i forbønn for oss.

Holder vi dette klart for oss, lar det seg forstå at vi ofte får ting som vi selv ikke har bedt om, og mange ting som vi ber om, får vi ikke l det hele tatt. For vi forstår ikke å be slik som vi trenger det, men Kristus forstår det. Og så får vi det som tjener oss best, og som er etter vår himmelske Faders vilje.

Men her må vi også være oppmerksom på det som gir adgang til røkofferalteret. I Hebr. 10,19 leste vi at "vi i Kristi blod har frimodighet til å gå inn i helligdommen".

I dette ligger hemmeligheten.

I Tabernaklet var forholdet det, at man først kom til kobberalteret og så til røkofferalteret. Ved kobberalteret var det ved syndofferets blod gjort soning for alle deres synder, og til vitnesbyrd om det var blodet stenket på alterets horn. Men legg nå merke til at det samme blod var å se på røkofferalterets horn. For det står nemlig: "En gang om året skal Aron gjøre soning for dets horn, med blodet av sonings syndofferet skal han en gang om året gjøre soning for det, slekt etter slekt. 2Mos. 30,10.

Hvorfor skulle det gjøres soning for dette alter?

Uten tvil fordi det kleber så meget synd ved det som mennesker kommer frem med for Gud. (2Mos. 28,38.) Gud har regnet med at ved vår "røkelse" - hele vårt bønneliv - vil det være meget syndig og urent. Derfor tok han dette med da han ute ved kobberalteret - korset - gjorde soning for våre synder.

Der ute ble hele syndespørsmålet løst én gang for alle.

Derfor ble det ikke båret frem noe syndoffer på røkofferalteret, men bare stenket blod på alterets horn, til et vitnesbyrd om den soning som var gjort.

Således ser vi at vår rett - og frimodighet til å gå inn i helligdommen og tre frem for Gud, - grunner seg på Kristi forsonings død. Og bare på den.

Når mange troende har så liten frimodighet for Gud, og så lite av glede i bønnesamfunnet med ham, kommer dette av mangelfull forståelse av det som skjedde på Golgata. Derfor ser de alltid etter noe godt hos seg selv som skal gi dem frimodighet. Men når de ikke finner noe sådant, men tvert imot oppdager meget som er vondt og syndig, blir de forferdet og kommer i tvil og frykt. Dersom de virkelig hadde forstått at det på Kristi kors ble gjort soning for all deres synd, også den synd som de kommer i skade for å snuble i etter de ble en kristen., ville de til enhver tid ha frimodighet til å gå inn i helligdommen.

Det er derfor ingenting som er viktigere for en troende, enn å søke etter et større kjennskap til Kristi kors. For det er bare sannheten om dette som kan gi en sann og varig frimodighet for Gud.

Røkofferalteret var -, "høyhellig", og dette betydde, at ingen måtte bære frem fremmed ild på det. 2Mos. 30,9. Dette lot Gud Israel forstå var alvorlig ment. For vi leser i 3Mos. 10,1.2:

"Men Arons sønner Nadab og Abibu, tok hver sitt ildkar og la ild i dem og la røkelse på ilden og bar fremmed ild inn for Herrens åsyn, som han ikke hadde befalt dem. Da gikk det ild ut fra Herrens åsyn og fortærte dem, og de døde for Herrens åsyn.,"

Hva var det gale i Nadabs og Abibus handling?

Jo, feilen var at de ikke hentet ilden fra kobberalteret. De tok av sin egen ild i sine egne ildkar og la røkelse på den. Ilden på kobberalteret eller brennofferalteret var tent av Herren selv. (2Mos. 9,24.) Og det var av denne ild Aron tok når han brente røkelse på røkofferalteret og foran nådestolen. 3Mos. 16,12.13. Da Nadab og Abihu ikke gjorde dette, hadde deres røkelse ingen kontakt med kobberalteret. Og derfor var deres ild fremmed.

Når det gjelder oss selv er det stor fare for, at vi kan bære frem fremmed ild på alteret. Og det på mer enn en måte. Mange ber og takker på rams. De ber nærmest som om det er noe der skal så være. Det virker som om de lirer av en tillært lekse, og forsøker å gjøre seg åndeligere enn de er. Og så får vi en oppramsing av tomme og tilvante fraser som: "Pris skje Gud! " "Halleluja! " "Takk og lov!" "Glorie!" "Ære være Faderen!" osv. På denne måte egger de seg opp i en ekstase og innbiller seg at dette er et uttrykk for åndsfylde. Men på andre virker det SOM "fremmed ild", - noe kunstig som er prestert av mennesket selv. Alt sådan som ikke er sprunget naturlig frem av en klar forståelse av Kristi kors, er og virker uekte.

- Når vi i NT. leser om de troendes bønner, finner vi ikke slike frase-utbrudd. For D. H. Ånd lærte de hellige å være sindige og edru og å be med forstand og ærefrykt. Derfor finner vi aldri at de tiltalte Jesus med "kjære Jesus", "søte Jesus", men med: "HERRE Jesus." De tok ydmyk plassen i støvet for hans føtter og kalte ham Herre.

All fremmed ild all "selvlaget varme" må vi vokte oss for. Spill ikke en åndelighet som korset ikke har skapt i vårt hjerte! Og la oss ikke være lik hedningene som tror at de blir bønnhørt når de bruker mange ord. Matt. 6,7.8.

Husk at vi kan gå inn til Gud "med sanndru hjerte". Hebr. 10,19-22. Vi behøver ikke å anstille oss, og "gjøre oss bedre" enn vi er. Vi kan gå inn til Gud og "snakke sant" - -.

Det Gud minst tåler er uærlighet og hykleri.

Derfor bør vi legge oss Peters ord på hjerte når han skrev: "Men alle tings ende er kommet nær. Vær derfor SINDIGE og EDRU så dere KAN be." 1Pet. 4,7.


Til Israels tabernakel

Til hovedsiden