Skuebrødsbordet

2Mos. 25,23-30. 3Mos. 24,5-9.

Tabernaklet i ørkenen var "en helligdom gjort med hender". Denne var delt i to rom ved et forheng som dekket for Paktens ark. Det forreste rom kaltes "det hellige", og rommet bak forhenget kaltes "det aller helligste". Hele denne helligdom sier Hebreerbrevet var en skygge av "den himmelske helligdom, som ikke er gjort med hender" = selve himmelen. Hebr. 8,l.2. 9,11.24. Av dette er det klart at alt som vi ser inne i Tabernaklet har med det himmelske å gjøre.

Idet vi nå går inn i "det forreste telt" skal vi først betrakte skuebrødsbordet, og de ting som sies om det. Men idet vi gjør det, må vi holde klart for oss, at alt som nevnes i forbindelse med dette bord var - foreskrevet av Gud. Som vi ser av 2Mos. 25, 23-30 var bordet laget av akasietre og over det hele belagt med rent gull. Av det vi tidligere har sett, er det da klart, at skuebrødsbordet avskygger Kristus opphøyet i himmelen ved i Guds høyre hånd. Han er der fremdeles et sant menneske, ikke i fornedrelse og skam som på jorden, men som et herlig gjort gudemenneske. For det rene gull står jo for guddommelig natur - rettferdighet og himmelsk herlighet. Så langt det er mulig å forstå denne "skygge" taler skuebrødsbordet om Kristus i himmelen, hvor han i sin person representerer sitt forløste folk for Gud.

For her i "det hellige" ser vi ikke skuebrødsbordet tomt. Det er bakt tolv brød som ligger på bordet. Disse er bakt uten surdeig (symbolet på det som er urent) 3Mos. 2,11, av fint mel. Brød er resultatet av hvetekorn som falt i jorden og døde. Dette leder derfor våre tanker hen på Kristus som det sanne hvetekorn. som døde for oss. (Joh. 12,23.24.) Men resultatet av hans død er i første rekke et forløst folk. Og dette folk er "hvete" slik som han er "hvete". Det er samme natur i begge. Brødene var også belagt med ren virak, som steg opp som en velbehagelig duft for Herren. Alt ved disse brød var gjort - tiltalende.

Det må også noteres at brødene var lagt frem for Herrens åsyn. Det heter nemlig: "På bordet skal du alltid legge skuebrødet for mitt åsyn." V.30. Prestene hadde rett til å spise disse brød, men de måtte først ligge i syv dager på skuebrødsbordet, hvor ingen andre så og nøt dem., enn Gud. Og nettopp fordi Gud bestandig så på disse rene og velluktende brød, kaltes de for - skuebrød. Enkelte fortolkere har ment at skuebrødene peker hen på Kristus selv som Guds og vår felles "mat". Men av to grunner kan en slik tolkning ikke aksepteres. Først fordi disse brødene var lagt frem på bordet. Da vi vet at Kristus slik som han nå er i himmelen, selv er "bordet", så tror vi at brødene som ses på bordet, er en avbildning av noe som Gud ser i Kristus. Og dette noe kan ikke være annet enn det som er resultatet av hans lidelse og død. Nemlig alle dem som er "i Kristus". Dette vil da si det folk som han nå åpenbarer seg for Guds åsyn. Hebr. 9,24.

Den annen grunn ligger i skuebrødenes antall. Det skulle nemlig til enhver tid ligge 12 - tolv - brød på dette bord. Og hvorledes dette skal overføres på Kristus er umulig å forstå. Den mest nærliggende tanke synes i være, at her - som alltid ellers - står tallet 12 for Israels 12 stammer. Ett brød for hver stamme. Slik var det med edelstenene på yppersteprestens brystband. Der var 12 stener med Israels 12 stammers navn inngravert. Her ligger det på skuebrødsbordet på samme. måte ett brød for hver stamme.

Men det betegnende er at disse brød ikke lå i én rekke, men i to rekker, med 6 brød i hver rekke. Betydningen av, dette er ikke angitt. Men meget taler for at dette peker hen på Kristi menighet som består av to slags folk, nemlig frelste jøder og frelste hedninger. For D.n.t. viser oss klart nok at Gud har en menighet som er bygget opp av gjenfødte mennesker, så vel av jøder som av hedninger, og disse er alle ett i Kristus Jesus Ef. 2,11-20. Gal. 3,28. Slik som de to rader brød lå side om side på det ene og samme bord, er alle troende uansett nasjonalitet, i Kristus, og i ham ser Gud på dem alle med velbehag. Derfor kan de alle synge:

"Hva Kristus meg har givet, gjør meg for Gud så kjær."

Når skuebrødene hadde ligget for Guds åsyn i syv dager, ble de skiftet ut med nye brød, og ble så gitt til mat for prestene. Legg merke til dette og tenk over at det samme brød som i syv dager - til fullkommenhet - hadde tilfreds stillet Gud, det tilfredsstilte nå prestene! Gud og presteskapet "spiste" på denne måte ved samme bord. Dette avskygger guddommelig samfunn. Derfor står vi her overfor noe av det største og viktigste i troslivet. Tenk bare over dette forhold, at når prestene spiste av disse brød og ble mett, så gjorde de dette i bevisstheten om at disse brød først hadde tilfredsstillet Gud!

Forstår du hvor viktig dette er?

Det er nettopp her hemmeligheten til et lykkelig kristenliv ligger.

For en troende er det ikke noe som forstyrrer - og gjør ham mer ulykkelig - enn det å stadig se for seg bildet av en skuffet og utilfredsstillet Gud. Et slikt syn på Gud er likefrem uutholdelig. En våken, ærlig troende kan ikke orke å bære på den tanke at Gud til stadighet ser på ham med mishag. En slik forestilling om Gud driver ham enten til fortvilelse, eller også inn i et slitsomt trelleliv. For dersom Gud er misfornøyd, så må han på en eller annen måte bli tilfredsstillet. Enten må en annen tilfredsstille ham for oss, og eller må vi selv klare det. Dermed tar vi fått på å prestere et indre og ytre liv som svarer til det som vi tror Gud forlanger. Og da skal vi så visst ikke bli "arbeidsledig". For hvor meget vi enn strever, når vi aldri dit hen, at vi er fornøyd med oss selv, og kan da heller ikke tro at Gud er fornøyd med oss.

Det er her mange troende - helst de unge - gir opp. Hele deres liv forekommer dem å være hykleri. Men en hykler vil de ikke være. Og så - litt om senn - trekker de seg bort fra de troende og driver til slutt ut i verden igjen.

Kjære leser! Slik behøver det ikke være. For det er bare din forestilling om Gud som er helt feilaktig. Gud er nemlig ikke en misfornøyd og krevende Gud som du skal tilfredsstille. For han ER tilfredsstillet. Og - han er tilfreds med – deg "Med meg," sier du. "Slik som jeg er, kan en hellig Gud umulig være det."

Jo, - forstår du Ikke at du er stillet frem for ham som et hvetebrød av fint mel, belagt med velluktende virak på et "bord" i det himmelske Tabernakel? Har du glemt, eller fatter du ennå ikke, at den gjenoppstandne og himmelfarne Kristus i sin person fremstiller deg for Gud? Dette gjør han selvsagt ikke, slik som du er i. deg selv, men slik som du er i ham.

Når din synd er tatt bort ved hans offer, og hele hans uskyld er tilregnet deg, kan det ikke være annerledes, enn at Gud er tilfreds med deg!

Som en Guds prest - i den nye pakt er alle troende prester for Gud. 1Pet. 2 9 - har du rett til å spise skuebrød. Det vil si at det samme som tilfredsstiller Gud, skal du tilfredsstille deg med. Du skal løfte dine øyne mot himmelen og se deg selv i Kristus slik som Gud ser deg der i ham. Dette er på åndelig vis å "spise" skuebrød.

Guds bord skal være ditt bord, og hans "mat" skal være din "mat". Din forrett er å se det samme i den himmelfarne frelser som Gud ser. Og i forhold til som du ser og lever i disse sannheter, har du "samfunn" med Faderen og hans Sønn.

Videre noterer vi oss ordene: . "Du skal gjøre en list på det av en hånds bredde rundt omkring."

Denne listen skulle tjene til å holde brødene på bordet under transporten. Når Israels leir brøt opp og flyttet Tabernaklet til et annet sted ble skuebrødsbordet båret under reisen. Brødene ble ikke da tatt bort og pakket ned i en kasse, men ble liggende på bordet under et teppe. Om bordet da hadde vært helt slett, slik som våre bord kunne skuebrødene glidd ned på ørkensanden. For i hindre dette var gullisten festet rundt hele bordet. Listen taler derfor om brødenes beskyttelse.

I overført mening taler da dette om Guds barns bevarelse. Listen var "en hånds bredde", og i dette ser vi en skygge av Guds hånd som oppholder og bevarer de tro ende i Kristus. Den Hellige Ånd sa ved Paulus, at "den som binder oss (apostlene) til like med eder (de troende i Korint) fast til Kristus, og som salvet oss, det er Gud" - 2Kor. 1,21. Det samme finner vi i 1Pet. 1,5: "Dere som ved Guds makt holdes oppe ved troen til den frelse som er ferdig og bli åpenbart i den siste tid."

Dette er både trøstende og ydmykende ord. Vi "holdes oppe" -, kan vi tenke oss noe mer ydmykende? For hva er det vel som må "holdes oppe"? Er det ikke det som -ikke er i stand til å "stå med seg selv?" F. eks. en tom sekk -. Skal den kunne stå oppreist, må det være noen som "holder den oppe". Eller en mann som andre holder oppe økonomisk? Dette er jo en mann som det har "gått utfor" for, og som ikke lenger kan klare sine forpliktelser.

Så usselt er det altså med oss i åndelig forstand. Vi klarer ikke oss selv, men må "holdes oppe". Dette er vi nødt til å vedgå.

Men om dette er sant, -så er det også, sant at vi holdes oppe. Og det som holder oss oppe er ikke noe mindre enn Guds makt. Denne makt er det som svarer til gull listen. Det er derfor det kan stå i Juda 1,1, at vi er "bevart FOR (ikke av) Jesus Kristus".

Vi "holdes oppe ved troen". Da er det selvforstått at hvis dette skal skje, så må det være noe som vi tror på. For ingen kan tro "sådan ut i luften". Hørelsen er forutsetningen for å kunne tro. Og det som vi i dette tilfelle tror, og som holder oss oppe, er Guds løfter om at han vil og skal bevare oss. Tviler vi på disse løfter er det ikke lenge før vi begynner å synke sammen.

Da Peter på Genesaretsjøen steg ut av båten og gikk bort over havflaten, var hans blikk festet på Jesus. Han så ikke på noe annet enn ham. Og dette holdt ham oppe. Men så kom det skjebnesvangre øyeblikk da han vendte synet bort fra Jesus og til det "harde vær". Da tok hans forstand troens plass. Nå tenkte han på omstendighetene, tyngdeloven, og faren for å drukne. Følgen av dette var at han "begynte å synke". Dette lærer oss å forstå, at det bare er synet på Kristus, og det å regne med ham, som holder en troende oppe. Glemmer vi ham, og i .stedet regner med oss selv og farene, er nederlaget ganske sikkert.

Men, - hvorledes gikk det så med Peter? Jo, det gikk med ham som med brødene på Skuebrødsbordet: Han ble møtt av den beskyttende gullist. For Jesus berget ham. Og det står at han gjorde det straks!

Mange av oss har sett det bilde som forestiller Peter da han holdt på å synke. Når en ser på dette bilde fristes en til å tro at kunstneren må ha lest sin bibel meget overfladisk. For han har fremstillet det som om det var Peter som rakte opp hånden og grep fått i Jesus. Men dette er helt feilaktig. For i Matt. 14,30.31 står det, at da Peter ropte: "Herre, frels meg!" da "rakte Jesus straks hånden ut og - tok fått i ham."

Det var dette grep som reddet Peter.

Og det er det samme grep som om og om igjen har berget oss.

Der er alltid en guddommelig hånd rakt ut som beskytter og bevarer oss. La oss derfor ikke glemme gull listen rundt omkring Skuebrødsbordet!

Til slutt minner vi om v. 28: "Stengene skal du gjøre av akasietre og kle dem med gull, og bordet skal bæres på dem."

Når Tabernaklet ble flyttet til et annet sted skulle Skuebrødsbordet og brødene bæres med.

Til oss taler dette om at de sannheter som bordet og brødene er en skygge av, må også vi ha med oss under vår vandring. Det vil si at vi til enhver tid, og under enhver situasjon i livet, må bære med oss i sinnet sannheten om hva Kristus nå er for oss i himmelen. Det må bestandig stå klart for oss, at han der fremstiller oss fullkomne og velbehagelige for Gud. Og likeså må vi "bære med oss i sinnet" sannheten om gullisten, -nemlig at Gud holder oss oppe ved sin makt.

La oss heller ikke glemme at skuebrødene skulle spises på et hellig sted. Det vil si at prestene kunne ikke ta brødene med seg til sitt private telt. Nei, de måtte spise dem på et av Gud helliget, dvs. utskilt sted. Hvilket vil si at de måtte spise brødene inne i teltet - i det hellige rom, - "det forreste telt". Således måtte de være avsondret fra alt som kaltes urent og vanhellig.

Av dette lærer vi at samfunn med Gud bare kan forenes med et hellig, - et fra verden og synden atskilt liv. En hellig Gud kan ikke tolerere synd i noen form. Vi kan ikke leve et slurvet liv - vandre l mørke og samtidig nyte samfunnet med Gud. Se Joh. 1,6.7!

Når Gud så rikelig har dekket bord for oss i Kristus Jesus som tilfelle er, hvordan kan det da ha seg, at mange lever sitt liv i mangel på virkelig lykke og fred? Hvorfor kjenner de si lite til å nyte samfunnet med Faderen og hans Sønn?

Så langt vi kan se, beror dette enten på et mangelfullt kjennskap til evangeliet, og eller også. på at de tar det lite nøye med sitt liv. De lever ikke et hellig utskilt liv. I mangt og meget "skikker de seg lik med verden", og l handel og vandel fører de seg ikke "som verdig er" for en kristen. For ussel vinnings skyld unnlater de å "være hellige i all sin ferd".

Men dette kan den Hellige Ånd ikke "være med på", og følgen blir at samfunnet med Gud ikke nytes. De forsøker å spise av brødene på et urent og vanhellig sted. Men dette går ikke. Bare så langt som vi holder oss i helligdommen - nær Gud, og i alle deler befinner oss på et "hellig sted", vil vi kunne gjøre erfaring på kristen livets rikdom.


Til Israels tabernakel


Til hovedsiden