Tabernaklet

2Mos. 26,1 flg. 2Mos. 36,8 119.

Med disse kapitler forlater vi forgården og tar for oss beskrivelsen av telt et som ble kalt Tabernaklet.
Som vi tidligere har sett er dette en "skygge av himmelske ting", og da i første rekke av Kristus som Guds bolig. Det er da to ting vi vil feste oss ved.

Først teppene

Av de kapitler vi har henvis til, ser vi, at det til Tabernaklet hørte fire forskjellige tepper.


1. Teppet av fint tvunnet lingarn og blå, purpurrød og karmosinrødull. 26,l.
2. Teppet av gjetehår. V. 7-13.
3. Teppet av rødfarget væderskinn. V. 14.
4. Teppet av takaskinn. V. 14.


Det som vi nå særlig vil markere er det første teppe. Det vil si det underste.
Dette var laget av 10 like tepper som var heftet sammen til et hele. Det var vevet på kunstferdig vis med bilder av keruber. (Betydningen av kerubene skal vi komme nærmere inn på i forbindelse med nådestolen.)
Fargene i dette teppe vitner om at det er en skygge av Kristi karakter og Kristi tjeneste. Det hvite lin er sinnbilde på Kristi hellighet - hans rene, hellige vesen og hans plettfrie liv. Den blå farge taler om hans guddommelighet, - at "han er ovenfra" og kommet fra Gud. Purpur er den kongelige farge og står her som bilde på Kristi kongeverdighet. Og karmosin - eller skarlagen-fargen, taler som vi før har sett, om hans lidelse og død. Disse fire farger ble også anvendt i døren til teltet - og i forhenget mellom "det hellige" og "det aller helligste". Således ser vi overalt inne i teltet en skygge av Kristi firesidige karakter: Et fullkomment menneske, et guddommelig menneske, et kongelig - og et lidende menneske, et menneske som ofrer seg selv i døden.

I dette underste teppe ser vi også en skygge av den fullkomne enhet i Kristi egenskaper. Se 2Mos. 26,2-6! Her finner vi at hvert av disse 10 tepper var en fullkommen selvstendighet. Alle teppene var av samme stoff og samme farge - og av samme mål. I et og alt svarte de til hverandre og ble på det nøyaktigste festet sammen til en enhet ved hjelp av like kroker og hemper. Der står nemlig at "hempene skal være like mot hverandre, den ene mot den andre. Og du skal gjøre femti gullkroker og feste teppene til hverandre med krokene så Tabernaklet blir et sammenhengende telt".
Det fantes således ingen avvikelse og ingen skjevhet. Intet teppe var stort på bekostning av et annet. På samme måte var det også med Kristus. Hos ham var alle egenskaper fullkommen forenet. Vi leser derfor aldri om Jesu sterke side. For en "sterk side" kan vi bare tale om når en person har "svake sider". Men den slags forekom ikke hos Jesus. Han var I ett og alt like sterk og like fullkommen, og var aldri ute av balanse.
Vi noterer oss også at ovenpå dette tifoldige teppe som utgjorde Tabernaklet, var der et "overtrekk", et slags "varetrekk" som var motstandsdyktig mot vind og vær. Dette besto av væderskinn og takaskinn. Dette grove og værslitte overtrekket var det eneste teppe som var synlig når Tabernaklet sto reist på ørkensanden, og var lite praktfullt.
For en blott og bar tilskuer, - en som hare så teltet utenfra, var Tabernaklets herlighet skjult. Den som skulle få et sant begrep om den skjønnhet og rikdom som fantes under det uanselige takaskinnsteppe måtte gå inn gjennom døren og se det hele innenfra.
Slik forholder det seg også med Kristus. I sin ytre fremtreden i verden var han ringe og uanselig. "Han hadde ingen skikkelse og ingen berlighet." "Han hadde ikke et utseende så vi kunne ha lyst til ham -, foraktet var han!" Jes. 53,2.3. Allikevel var han full av herlighet. For hele guddommens fylde hadde tatt bo i ham. Kol. 1,19. 2.9. Joh. 1,14. Men dette kunne ingen se på ham. Derfor kunne døperen Johannes si: "Midt iblant eder står den dere ikke kjenner." Joh. 1,26. Når han ved visse anledninger "lukket seg opp", og ved visdomsfull tale eller ved mirakuløse gjerninger la for dagen at han var mer enn et menneske, sa folket: "Hvorfra har han dette, og hva er det for en visdom som er gitt ham? Og slike gjerninger. som skjer ved hans hender! Er ikke dette tømmermannen, Marias sønn?" Mark. 6,1-3.

Menneskenes naturlige øyne kunne ikke se og fatte noe mer ved Jesus enn hans menneskelighet. Når enkelte personer så noe mer i ham og bekjente hans guddom, sa han selv, at "kjød og blod har ikke åpenbart deg det, men min fader i himmelen". Matt. 16,13-17.

Dette er forholdet også i dag. Å kjenne Kristus beror ikke på lærdom eller forstandsmessig innsikt, men på den Hellige Ånds åpenbarelse. Bare den som tror på Kristus og har mottatt hans ånd, og veiledes av ham, har forutsetning for å kunne kjenne "Kristi uransakelige rikdom". For det var om denne talsmann Jesus sa: Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av mitt og kunngjøre dere." Skal vi se - og i erfaringen nyte - hva Kristus er, så vel for Gud som for oss, er det ikke nok å ha gått inn gjennom døren til frelse, men vi må også ved Åndens veiledning omgås ham i fortrolig samfunn.

Tabernaklets planker

Vi har tidligere i boken sett at Tabernaklet er et bilde av himmelske ting, og da i første rekke av Kristus som "tabernaklet seg iblant oss". Men Gud har også en annen himmelsek "ting" i verden, og det er menigheten. Det vil si nytestamentets troende som er Kristi legeme og den Hellige Ånds tempel. Se 1Kor. 3,16. Ef. 2,19-22. Av dette åndelige hus er Tabernaklet en skarp og klar skygge. Og denne finner vi i det som sies i forbindelse med Tabernaklets planker. Se 2Mos. 26,15-30.

Disse 48 planker som formet teltet, har en felles og meget betegnende historie. Det ligger nemlig noe imellom den dag da de sto som levende trær ute i ørkenen og nå da de står oppreist og forenet som en Guds bolig.

Historien begynte med en øks. En dag kom det en mann med en skarp øks og hugget dem ned. De ble skilt fra sin naturlige livsrot og døde. Så ble grenene, treets krone, kuttet vekk, og barken ble fjernet så stokken lå der naken og bar. Og så ble den skåret til etter bestemte mål. Når dette var gjort, ble plankene belagt med rent gull, symbolet på guddommelig rettferdighet. Først da ble de reist opp på fundamentet av sølv. Slik som plankene en gang var i seg selv, er de nå så å si forsvunnet. Selvsagt er de fremdeles akasietre, men dette treet ses ikke mer. For nå stråler det i det herligste gull!
Alt dette er en frelst synders historie. Det er din og min historie som en troende. Ved Ordets skarpe øks og den Hellige Ånds kraft, hugget Gud oss løs fra vår naturlige rot. Overbevist om vår synd lå vi som døde og ribbet fra all egen verdighet. Vår nakenhet for Gud var en kjensgjerning, og vi måtte erklære oss fortapt. Men Gud være lovet, han stanset ikke her. I sin ufattelige nåde ikledde han oss Kristi fullkomne rettferdighet og reiste oss opp på forløsningens grunn og forente oss med alle de hellige som en Guds bolig. Det som vi er i oss selv, er skult for Gud. Han ser ikke det mer. For han ser oss i den rettferdighet som Kristus er blitt oss fra ham. 1Kor. 1,30. Og nå kan vi frimodig synge:

"Kledd i Guds frelse jeg står, ren som en lilje i vår"

Et annet forhold vi merker oss er, at alle plankene var gjort like. Da de vokste ute i skogen var det forskjell mellom dem. Noen var høyere og tykkere enn andre. Men nå var de alle sammen, 10 alen høye og 1 ½ alen brede. Og alle sto på den samme grunn, og alle var kledd i kostelig gull.
På samme måte er det med troende mennesker. De er alle "én i Kristus Jesus". Gal. 3,28. Alle er tilregnet hans rettferdighet, og alle er lemmer på det legemet som han er hode for. Ingen har noe å rose seg av fremfor en annen. For den Hellige Ånd sier, at selv "de lemmer på legemet som synes å være de skrøpeligste, er nødvendige". Slik er det med lemmene på et naturlig legeme, og slik er det med lemmene på Kristi legeme. Derfor må ingen troende overdimensjonere seg, og anse seg betydeligere enn de andre. For dette er hovmod.

Som vi har sett var alle planker reist opp og sto festet i fotstykker av sølv. Før hadde de hatt sitt feste og sin rot i jorden, nå sto de på en ny solid grunnvoll av sølv. Under hver planke var det to fotstykker som utgjorde 1 talent sølv. På plankene var det to tapper, en tapp for hvert fotstykke. Sølvet var skaffet til veie ved den halve sekel sølv som Israel var pålagt å gi som løsepenge for sitt liv. Alle som ble mønstret til hæren, fattig som rik, måtte betale denne pris, Alt annet materiale til Tabernaklet var frivillige gaver, men sølvet var tvungent. Om noen som var mønstret gikk i krig uten å ha betalt den halve sekél sølv for sitt liv, ville Guds dom ramme ham og han måtte dø. Ergo måtte løsepengen betales.

Av det sølvet som på denne måten kom inn, ble fotstykkene til stolpene støpt. Og grunnvollen var meget kostbar. Etter normal kurs svarte i talent til 4000 kroner! Og da der nå var 100 fotstykker i alt, representerte grunnvollen en verdi av 400 000 kroner. (Etter dagens kurs langt meget mer i).

Når vi så vet at sølvet symbollserer forløsningen, må vi uvilkårlig tenke på den verdi som Kristi død har for Gud. Det er ikke noe rent tilfeldig at den Hellige Ånd sier ved Peter: "For dere vet, at dere ikke med forgjengelige ting, sølv eller gull, ble løskjøpt fra eders dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi DYRE blod -. " 1Pet. 1, 18.19. 09 ved Paulus sier han: "Dere er DYRT kjøpt." 1Kor. 6,20.

Det bør noteres at Kristi blod står her som motsetning til forgiengelige ting. Mens sølv og gull før eller senere forgår, så er verdien av Kristi forløsning evigvarende. Den hværken forgår eller forandres.

Hvor vidunderlig er det ikke da å vite at det er på denne kostbare og uforgjengelig grunn vi som troende er bygget opp som et åndelig hus. For det er jo grunnvollen det beror på, om huset skal bli stående eller ikke. Matt. 7, 24-27. 16,13-18.

Menighetens sikkerhet ligger i grunnvollen.

La oss aldri glemme det!

Det må også understrekes at det under hver planke var to fotstykker. Dette kan heller ikke være uten betydning. For om det hadde vært bare en sølvkloss under hver planke ville dette avskygge bare én sannhet om Kristi forløsning, nemlig hans lidelse og død. Men som vi ser av 1Kor. 15 - særlig fra v. 14-20 - hadde hans død ikke vært nok til vår frelse. Til vår fulle forløsning hører også hans oppstandelse. Oppstandelsen er Guds "Amen" til Jesu ord på korset, når han sa: "Det er fullbrakt!" Kristi død og oppstandelse er derfor den faste grunnvoll som enhver troende er bygget opp på.

Plankene var forenet med grunnvollen idet at de to tapper på hver planke var ført ned i hullene på fotstykkene. Plankene sto således ikke bare PÅ grunnvollen, men var satt ned I den. Ørkenstormene kunne derfor ikke blåse dette byggverk overende. For i så fall måtte selve grunnvollen brytes ned.

Dette vitner på en vidunderlig måte om de troendes forening med den korsfestede og gjenoppstandne frelser. Som kjent betegner nytestamentet en troende som værende "I" Kristus. De sies likefrem å være ett med ham. I vår reviderte oversettelse står det i Kol. 1,4: "Etter at vi har hørt om eders tro på Kristus Jesus," men i utgaven av 1871 står det: "- eders tro I Kristus Jesus." Slik er det også oversatt på engelsk og svensk. Å tro "i" Kristus uttrykker en langt dypere sannhet enn det å tro "på" ham. De troende i Kolosæ trodde ganske visst "på" Kristus, men de trodde også "i" ham, slik at de var gjort til ett med ham. Og det er forskjell mellom et hus som står "på" grunnmuren og et som er støpt sammen med grunnfundamentet. Et slikt hus er langt mer beskyttet mot storm og uvær enn et som bare står løst "på" muren.

Et annet forhold som ikke må glemmes er at fotstykkene skilte plankene fra sin tidligere forbindelse med jorden. Plankene var skilt fra - og løftet opp fra ørkensanden.

Dette lar oss forstå at et menneske som er forenet med Kristus, er separert fra verden og de ting som er i verden. Jesu sa: "Disse er ikke av verden, likesom jeg ikke er av verden." Vi er derfor fremmede og utlendinger på jorden. Våre egentligste interesser - det som vi i dypeste forstand skal leve for, er det som hører det himmelske til.

Men dessverre, dette vårt høye kall synes mange troende å glemme. De har - riktignok lest formaningene i Rom. 12 om "ikke å skikke seg lik med denne verden", hvorledes er det i deres praktiske liv? Når det gjelder livs stilen er det i mange måter svært liten forskjell mellom troende og vantro. Troende i moden alder søker ære, makt og verdslig vinning akkurat som andre verdslige mennesker, og beklagelig nok er de i mange tilfelle ikke alltid ærlig og sannferdig når det gjelder å oppnå disse forgjengelige ting.

Dette ser og merker verdslige mennesket seg. Og med det taper de tilliten til dem som bærer kristennavnet.

Med en stor prosent av den troende ungdom står det like dårlig til. Når vi ser hvorledes de blander seg med verden i sport og atspredelser, og hvorledes de i ett og alt er "treller under. moten", fristes en til å spørre:, Hva er det de er frelst ifra?

Troende venner, slik må det ikke være.

Verden bør kunne se en vesensforskjell mellom seg selv og oss. Som det var synlig forskjell mellom et tre ute i skogen og en planke belagt med gull stående i fotstykkene av sølv, må det også være en åpenbar forskjell mellom en kristen og en ikke-kristen. Og slik som det ble en tom plass ute i skogen når et tre var felt og passet inn i teltet på grunnvollen, slik må det også bli en tom plass etter oss i verden når vi er blitt kristne. Vi må være "korsfestet for verden og verden korsfestet for oss." Gal. 6,14.

Tre unge menn reiste på toget til Oslo. Alle var troende. De kom snart i samtale om åndelige ting, særlig om dette å være "korsfestet og død med Kristus". Like ved dem satt en mann i femtiårene som fulgte interessert med. Om en stund presenterte han seg og meldte at også han var en kristen, og sa da bl. å.: "Det har gjort meg godt å høre at dere er blitt oppmerksom på sannheten om at vi ble korsfestet med Kristus og fikk vår død i hans død. men glem nå bare ikke den annen side av saken, at dere også er korsfestet for verden."

Dette ga de unge menn noe å tenke på.

Og det er sikkert noe som vi alle trenger å overveie.

En annen viktig ting å merke oss er at plankene sto oppreist. De lå ikke langsetter som i et laftetømret hus.

Plankenes oppreiste stilling minner oss for det første om de troendes oppreisning med Kristus. Dette forhold er en av hovedsannhetene i D.n.t. For det legges nemlig den største vekt på at Gud ikke bare har "gjort oss levende med Kristus", men at han også har "oppreist oss med ham og satt oss med ham i det himmelske". Å være satt inn i - og forenet med forløsningens grunn er derfor det største som kan bli et menneske til del. Og nettopp derfor formanes vi til å " søke det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd".

Kolossenserne som denne formaning i første rekke var rettet til, sto den gang i fare for å bli bundet til de ting som var på jorden: Sabbat, nymåner, høytider og lovbud angående mat og drikke. Det eneste som kunne løse deres sinn fra dette mosaiske system var å bli klar over at de i Guds måte å regne på ikke lenger levde i verden (Kol. 2,20-21) men var "avdøde med Kristus" og "oppreist med ham". Kol. 3,l. Kom de til erkjennelse av dette nye forhold, ville de bli løst fra "det som er på jorden" og ha sitt sinn konsentrert om det himmelske.

Det samme gjelder alle troende. For vi har alle fått vår død i Kristi død og er oppreist med Kristus som en ny skapning. Som sådan er vi ikke bundet av noe lovisk trelldoms åk. Det som skal bestemme vår livsstil, er ikke menneskehensyn, eller gamle bud og forskrifter, men hen synet til Kristus Jesus. Vårt ansvar er å være etter den hellige som kalte oss, "hellige i all vår ferd". 1Pet. 1, 14-15.

Før vi går videre skal vi merke oss at plankenes forening med grunnvollen gjorde at de kunne stå. Fotstykkene av sølv holdt dem oppe.

Hvor minner ikke dette oss om at foreningen med Kristus gir et menneske kraft til å bli stående! Efeserbrevet taler om at en troende - trass i djevelens angrep - skal kunne stå "etter å ha overvunnet alt".

I Joh. 19,25 leser vi disse vidunderlige ord: "Men ved Jesu kors sto hans mor og hans mors søster, Maria, Klopas hustru og Maria Magdalena."

Har du lagt merke til det lille ordet "sto"?

Tenk over det!

Begriper du at disse mennesker kunne "stå" i denne situasjon?

Ville det ikke vært mer rimelig om det hadde stått, at de besvimte og segnet om?

Jo, det hadde vært menneskelig!

Men her sto de! Uten at de var seg det bevisst ga synet av mannen på korset dem kraft til å stå!!

Og det er bare her "ved korsets fot hos Jesus" at et menneske får kraft til å stå under livets mange prøvsomme påkjenninger.

Under forhold hvor vantro mennesker enten forherdes eller knekker sammen og fortviler, holdes en kristen oppe ved synet på den korsfestede frelser.

Det er også en annen tanke som slår oss her. se på disse ranke og høyreiste planker belagt med skinnende gull og si oss hva du mener at disse er en skygge av.

Synes du at de taler om at det å være en kristen er det samme som å være et trist og tungsindig hengehode?

Det er dessverre mange som tror det, - helst unge mennesker. Frihet og lykke kan de ikke forbinde med kristendom. Å bli en kristen tror de er det samme som å ta på seg en tvangstrøye og si farvel til all livslykke. Å være en kristen kan etter deres forestilling bare være en hindring i å komme frem i verden og bli til noe. Og følgelig prøver de, så langt det lar seg gjøre, å holde seg kristendommen "tre skritt fra livet".

Men tenk hvor de tar feil!!

Å være en kristen betyr å stå og gå med løftet panne gjennom livet"! I aller dypeste forstand betyr det å leve. Jesus sa: "Jeg er kommet for at de skal ha liv og ha overflod." Og i Tit. 2,11 står det - engelsk oversettelse -: "Guds nåde lærer oss å leve -." Eksistere og dø, se det er noe vi alle - kan. Ingen trenger å lære det. Men - å leve i bibelsk - og ordets fulle mening kan vi ikke. Det må læres. Men det eneste som kan gi oss livet - og lære oss å leve det, er Guds nåde.

Det var to unge menn som skeide ut og ble til skam og sorg for seg og sine. Etter en tid kom de fra hverandre, men fortsatte sin ulykkelige tilværelse og sank dypere og dypere ned. Da noen år var gått, møttes de tilfeldig på gaten i Oslo. De kjente hverandre igjen og hilste. Da de hadde sett på hverandre en, stund, spurte den ene:

"Nå, hvorledes lever du?"

"Lever?" svarte han, sa du lever

"Ja, hvorledes lever du?"

"Nei! " svarte han, løftet den ene foten hvor en naken storetå stakk frem mellom overlæret og sålen, "jeg lever ikke, jeg bare eksisterer -".

Dette er lett å forstå for hans vedkommende. Men det samme er sant for alle som Guds nåde ikke har fått lære å leve. De eksisterer, men kjenner ikke det sanne liv. Derfor hører vi så ofte nyfrelste mennesker si i sine vitnesbyrd, at "først nå er jeg begynt å leve. Hadde jeg visst at det var så godt å være en kristen, skulle jeg ha kommet lenge før".

Slik er det. Og slik vitner alle som i sannhet har fått del i det liv som Kristus gir.

Når Jesus skulle gi uttrykk for hva det er å bli en av hans, så liknet han det med et bryllup, - et bryllup som en konge gjør for sin sønn.

Forstår du det?

Han liknet det ikke med en begravelse, men et bryllup, det som er menneskelivets høyeste gledesfest!

Ved en begravelse sitter man og tenker på døden, og at snart er det vår tur å dø, og disse tanker gjør en tung om hjertet. Men slik er det ikke i et bryllup. Der sitter ikke brudeparet med bøyd hode og tenker på -at snart skal vi dø. Nei, nei! Ved bryllupsfesten glemmer de alt det som er trist og gleder seg ved tanken på at først nå, nå når de har nådd sitt livs høyeste attrå, skal de nettopp begynne å leve.

Slik sier Jesus det er å bli et frelst menneske! Og han vet hva det er. Om du derfor har en annen mening om den sak, så tar du feil!

La det også her være understreket at det er en slik glad, høyreist og livsfrisk kristendom verden trenger å få Se. Plankene sto ikke bare, men de hadde begge sine tapper i sølvklossene. Og slik skal og må også vårt trosforhold til Kristus være. Halv kristendom - med en fot i "sølvet" og en i "sanden", er ingen kristendom. Og den gir heller ikke noen sann lykke. Derfor kan den heller ikke skape annet enn forakt.

Meget av det som nå til dags kalles kristendom er i virkeligheten ikke noe annet enn tom religiøsitet. Og nettopp derfor er det så lite skille mellom verden og mange som bærer kristennavnet. Og det er denne halvheten som bringer kristendommen i vanry.

Under en krig var det en kaptein som sto overfor en vanskelig situasjon. Skulle han klare å slå seg igjennom var det en bestemt oppgave som måtte løses. Oppgaven var ytterst farefull, og meget talte for at det ville koste de to menns div som skulle forsøke å løse den. Kapteinen kunne selvsagt tatt ut hvem han ville av soldatene, men vegret seg ved å gjøre bruk av tvang. Derfor stillet han opp sin tropp og forklarte dem saken. Og så sa han: "Dere vet at jeg kan kommandere to av dere til å utføre dette forsøket, men da det sannsynligvis vil koste vedkommende livet, vil jeg helst at noen ville melde seg frivillig. Derfor vil jeg nå spørre: "Er det noen av dere som er en personlig kristen?" Straks var det en som løftet hånden til pannen og sa: "Herr kaptein! jeg er en kristen og melder meg frivillig."

Kapteinen fortsatte: "Er det en til som er en kristen og vil melde seg, så vær vennlig og tre frem! " Etter en kort pause kom en frem og stillet seg i "gi akt" foran kapteinen og sa: "Herr kaptein! også jeg er litt av en kristen, og melder meg."

Med klar og fast stemme svarte kapteinen: "Hva er det du sier? litt av en kristen -? Vel, da er du ingenting. For det finnes ingen sådan. Enten er du en soldat, og eller er du det ikke. Slik er det her. Det er enten, eller. Enten er du en kristen, eller er du det ikke. Men vil du påta deg å dø i natt, så er dette opp til deg. "

Nå vel, denne kapteinen hadde rett.

I dette spørsmål gis det ingen mellomting.

Enten sto plankene i Tabernaklet oppreist med begge sine tapper i sølvklossene, og eller sto de ikke i grunnvollen i det hele tatt. Således er det også i vårt forhold til Gud. Enten er vi i Kristus fullt og helt, og eller er vi ikke i ham.

Hvorledes er det så med deg som leser dette?

Er du - i Kristus?

Dette beror på om du er født på ny, og om Guds Ånd har vitnet med din ånd om at du er et Guds barn.

Først da har du "begge ben" i grunnvollen.

Plankenes enhet

Dette rører ved et meget viktig forhold og som ikke må overses.

Legg merke til at plankene ikke sto isolert og spredt hist og her. I så fall ville deres stilling vært labil og vært et lett bytte for ørkenstormene. Nei, samtlige planker var ikke bare forenet med fotstykkene av sølv, men de sto side ved side og var fast forenet med hverandre. Tabernaklet utgjorde derfor en fullkommen enhet.

Plankenes enhet fremkom ved fem tverrstenger på hver side. Fire av disse var synlige idet de var lagt last i ringer og lå utvendig. Den femte derimot var "usynlig" idet den gikk tvers igjennom Plankene. I kap. 26,28 står det i vår reviderte oversettelse at "den mellomste tverrstang, den som er midt på plankeveggen, skal gå tvers over, fra den ene ende til den andre". Etter dette kan det se ut som at Også denne stangen lå på utsiden av plankene. men i utgaven av 1871 står det: "Den midterste tverrstang skal gå midt i fjølene (Plankene) og gå igjennom fra den ene ende til den andre."

F. W. Grant oversetter det nesten likt. Han sier: "Den Midterste tverrstang i midten av plankene skal rekke fra ende til ende." Slik er det oversatt også av J. N. Darby og Matthew Henry.

Etter dette må det ha vært boret hull i hver planke slik at midtstangen kunne føres gjennom samtlige planker.

Her ser vi de fire stenger som er stukket gjennom gullringene og midtstangen, den prikkede, linjen - som går igjennom plankene.

Det er således klart at den stangen som mest effektivt bandt plankene sammen var den som ikke kunne ses, den SOM gikk tvers igjennom dem.

Når vi nå tenker På Kristi menighet som Guds bolig, hva er det da som binder de troende sammen, og forener dem til ett? Har vi i D.n.t. noe som svarer til disse fem tverrstenger?

Jo, vi har det. Vi har for det første de fire synlige ting som nevnes i Apg. 2,42:

"De holdt - trolig fast ved:

1. apostlenes lære, 3. brødsbryteisen, 2. samfunnet, 4. og ved bønnene."

Disse fire ting var egenartet for de første kristne, og skilte dem ut fra den vantro verden. Og dette gjorde det synlig for alle hvem og hva de var. Ingen som så og kjente dem, var i tvil om at dette var mennesker SOM trodde på - og elsket den Herre Jesus.

Men det var også en femte guddommelig person som gjorde dem til ett. Den var det ingen som kunne se. For han var "i" dem i deres hjerter. Dette var den Hellige Ånd.

Det er i dette forhold, - det at den Hellige Ånd bor i alle troende, som er den egentlige forklaring på Kristi legemes enhet. Dette ser vi av 1Kor. 12,13, hvor det står, at "Vi er ALLE døpt med en Ånd til å være ETT legeme, enten vi er jøder eller grekere".

Fordi den Hellige Ånd har tatt bo i alle som hører Kristus til (Rom. 8,9) står Nytestamentets troende ikke som uavhengige individer, men som lemmer på det ene og samme legeme. Og dette legemet er ett. Det kan aldri splittes og deles opp i flere legemer. Når mange - helst de som kjemper for dannelsen av "én - verdenskirken" - snakker om at vi må arbeide for at Herrens bønn i Joh. 17, om at "de alle må være ett", må bli oppfylt, er dette en tale ut i "løse luften". For denne bønn er ikke noe som skal oppfylles, men den er oppfylt. Den oppfyltes på pinsedag, da alle troende ble døpt med én Ånd til å være ett legeme.

Ser vi på alt det ytre - det synlige - som var tenkt å forene de troende til ett, så kan en nok fristes til å tro, at Kristi menighet er delt opp i mange menigheter, såkalte "kirker" - med forskjellige navn. For de synlige "tverrstenger" er så å si revet ut av gullringene. I tidens løp er det tømret opp et slikt utall av læresetninger og bekjennelser, at vi likefrem må spørre: Hvor er det blitt av Apostlenes lære?

Det er nemlig kommet så vidt at mange - helst lærde sier: "kirken lærer", "Vår kirke" lærer "og kirkefader" den og den sier. Og alle roper at "vi har det riktige"! Ja, det er endog kommet så langt at apostlenes lære dras i tvil. For apostlenes verbal inspirasjon tror man ikke lenger på. Dette har ført oss midt opp i "det kirkelige uføre", og det synes ikke lenger å være noen som kan vise oss veien ut av det.

Tenker vi så på samfunnet, brødsbrytelsen og bønnene, er det ikke stort igjen av disse "tverrstenger". De er så å si dratt ut av ringene. Samfunnet er blitt til et "kirke" og en organisasjons "klikkvesen". Brødsbrytelsen er gjort til et "sakrament" som verdslige mennesker har samme adgang til som troende. Det måltid som skulle være til Kristi ihukommelse er blitt til et stridsspørsmål hvor man strides om hva nattverden er eller virker.

Og bønnene? Hva skal vi si om denne "tverrstangen"?

Som bindeledd er den praktisk talt borte. Visstnok er det så at troende mennesker bruker å be, - helst for seg selv. Men meget som kalles bønn er ikke bønn i bibelsk mening. Innen visse fraksjoner er det ikke annet enn en "kirkeskikk" og en "ritual" bønn. Det er en opplesning av "bønner" som bestemte personer etter planleggelse har skrevet ned for mannsaldre siden og som har ytterst lite å gjøre med den indre trang og den Hellige Ånds ledelse i den enkelte troendes aktuelle situasjon.

Men det er likevel mange mennesker som for alvor tror at de selv har bedt, når de har sagt seg enig med de foreleste eldgamle bønner. Og det faller dem ikke inn at de ber lever i et bedrag.

Selv om troende mennesker ber for seg selv, og leilighetsvis sammen med andre under et bønnemøte, så er likevel ikke det det samme som når det står om de første kristne at "de holdt fast ved bønnene". For de hadde en fast avsatt tid til felles bønn som de kalte "bønnens time".

Da Kristi menighet i sin, ytre fremtreden var ett, kunne dette praktiseres. Men siden - når apostlene var borte og de troende begynte å dele seg opp i partier og kirker, falt de her nevnte fire tverrstenger bort. Og slik som tilstanden er i 2000, (forfatteren skrev dette i 1962) er det lite som vitner om at de troende er ett legeme.

Men hvorledes er det så? Kan vi nå trass i utglidningen og all denne kirkeforvirringen likevel tale om de troendes enhet? Gis det også i dag bare én menighet og ett Kristi legeme?

På dette svarer vi et frimodig - "ja"! Og dette fordi at den "femte tverrstang" er ennå på plass! For trass i de mange forvrengninger og missoppfatninger er "apostlenes lære", og trass i all forskjell i måten å innrette seg på i det praktiske liv, så bor også i dag den Helligånd i alle troende. Og så lenge dette er tilfelle, er Kristi ene menighet en kjensgjerning i verden og vil vedbli å være det. Helvetes porter skal ikke få overhånd over den."

Trass i svære uvær og sterke ørkenstormer ble Tabernaklet stående. Vi leser aldri noe om at det blåste ned fra grunnvollen, heller ikke at de måtte reise seg flere små tabernakler. Nei, det ene tabernakel var solid bygget og ble stående.

Således er det og med "Guds bolig i Ånden", Kristi menighet. Som troende kan vi i mange ting være av forskjellig oppfatning, men har alle den samme Hellige Ånd. Og i dette forhold ligger vår enhet - det hellige samfunn.

Om denne Ånd sa Jesus: Når han kommer skal han bli hos eder evinnelig." Selv kom han til verden for en stund, og "gikk så bort". Annerledes var det med den "annen talsmann". Han kom for å bli! Om derfor alle andre "tverrstenger" rives og fjernes, står Guds tempel like urokket.

Dette var Jesu ord om den sak. Og det lar vi stå.


Til Israels tabernakel


Til hovedsiden