Tvettekaret

"Herren talte til Moses og sa: Du skal gjøre et kar av kobber med fotstykke av kobber til å tvette seg i, og du skal sette det mellom Sammenkomstens telt og alteret og ha vann i det. Og Aron og hans sønner skal tvette sine hender og føtter i det. Når de går inn i Sammenkomstens telt, skal de tvette seg med vann for at de ikke skal dø. Likeså når de trer frem til alteret for å gjøre tjeneste og brenne ildoffer for Herren. De skal tvette sine hender og sine føtter for at de ikke skal dø. Dette skal være en evig lov for dem, for ham og hans ætt, slekt etter slekt." 2Mos. 30,17-21, 40,30-32.", Siden gjorde han karet og dets fotstykke av kobber og brukte dertil speil som tilhørte de kvinner som gjorde tjeneste ved inngangen til Sammenkomstens telt." 2Mos. 38,8.

Her hører vi om den andre - og siste gjenstand som var plassert ute i forgården. For å finne hva denne gjenstanden er en skygge av, skal vi først merke, oss:

Tvettekarets formål

Dette ser vi av de anførte vers. I dette karet skulle prestene vaske seg før de foretok sin prestelige tjeneste. Kobberkaret taler derfor til oss om - renselse. Men det vil si, ikke en renselse til frelse, men en renselse som i gir rett til - og gjør en skikket til å tjene Gud som prest.

Det er av viktighet å legge merke til at det ber ble foretatt en dobbelt renselse. Den første var vaskingen - badet - av helle legemet i forbindelse med prestenes innvielse til tjenesten. Denne vasking ble ikke foretatt av presten selv, men av en annen person; nemlig av Moses. Dette bad ble foretatt én gang for alltid. Det ble aldri gjentatt. Samtidig med dette bad ble prestene iført de "hellige klær" som Gud hadde foreskrevet. Om dette leser vi bl. å.:

"Og du (Moses) skal føre Aron og hans sønner frem til inngangen til Sammenkomstens telt, og DU skal tvette dem med vann. Og du skal ta av blodet som er på alteret, og av salvingsoljen og sprenge på Aron og hans klær, og likeså på hans sønner og på deres klær, så blir han hellig, han selv og hans klær, og likeså hans sønner og deres klær." 2Mos. 29,4.21.22.

"Så førte Moses fram Aron og hans sønner og vasket dem med vann. Han gav Aron underkjortelen på og spente beltet om ham. Så kledde han ham i overkjortelen, gav ham livkjortelen på og bandt livkjortelens belte om ham, og med det snørte han livkjortelen sammen. osv." 3Mos. 8,6-7.

Vi merker oss her at Moses foretok seg alt dette i forbindelse med offerblodet og den hellige salveoljen (symbolet på Kristi død og den Hellige Ånd). Og som ovenfor sagt: Denne renselse ble aldri gjentatt. Prestene var med dette renset en gang for alle.

Men det var denne renselse av hele personen, bestenkelsen med blodet og oljen - og iførelsen av de hellige klær, som ga Aron og hans sønner rett til å tjene Gud som prester! Om de ellers hadde hatt den høyeste utdannelse og kunnet vise frem et fromt liv, ville intet sådan ha berettiget dem til å gå inn i helligdommen og røre ved de hellige ting.

Det er likevel et forhold her som er påfallende og som ikke må overses. Leser vi dette kapitel nøye igjennom vil vi se at Aron - ypperstepresten - sto i en særstilling. For han ble salvet og innviet først. Og ikke bare det, men han ble salvet med salvingsoljen (symbolet på den Hellige Ånd) før offerblodet var utgytt. Dette ble uten tvil gjort fordi han var et forbilde på Kristus. For han var ikke salvet med den Hellige Ånd i kraft av noen forsoning, men i kraft av hva han var i seg selv. Og vi vet, at han var salvet av Gud lenge, lenge før hans blod fløt på korset.

Arons sønner (som representerer menigheten) ble ikke salvet før etter at syndofferoksens blod var utøst. V. 8 -21. Dette faller sammen med sannheten om menigheten. Også den ble salvet med den Hellige Ånd, men dette skjedde først etter at Kristi død var en kjensgjerning, og etter at Kristus var gått tilbake til himmelen. Se Joh. 7,39 og Apg. 2, 32.33.

På denne måte er det altså her avskygget at Kristus, vår yppersteprest, er "salvet med gledens olje fremfor sine medbrødre". Sal. 45,8. Hebr. 1,9. Når vi nyter gleden av å være løftet opp til å være Kristi medbrødre, sømmer det seg for oss alltid å huske på at han er den "ypperste blant mange brødre". Kol. 1,18.

Den andre renselse var prestenes vasking av hendene og føttene før de tok fått på tjenesten. Denne vaskingen foretok de selv, og gjentok den daglig. Med den ble de aldri ferdig med. 2Mos. 30,17-21.

Gud tillot ingen prest å utføre sin tjeneste og røre ved de hellige ting, uten at det støv og smuss som klebet ved deres føtter og hender var vasket bort. Ved syndofferets blod og badet av hele legemet, hadde de fått rett til å tjene som prester, men ved den daglige vasking av hender og føtter ble de skikket for tjenesten.

Hva er så motbildet til alt dette?

Ved litt omtanke går det klart frem at det som tvettekaret var for Aron og hans sønner, det samme er Guds ord for nytestamentets troende. Det er flere ting som viser oss det.

1. Først: I tvettekaret finner vi en nøyaktig skygge av de egenskaper som Guds ord har. Karet var laget av kobber, altså det materiale som symboliserer dom. Men ikke bare det. Tvettekaret var støpt av kvinnenes kobber speil.* * Før speil av glass var oppfunnet, slipte og polerte man kobberplater og benyttet disse til speil. Disse to ting er meget talende. For også Guds ord er et speil som viser hvorledes vi er og åpenbarer ting ved oss som vi selv ikke er klar over. Jak. 1,22-25. 2Kor. 3,18. Men Guds ord har også evnen til å felle dom over hele vårt liv. Derfor leser vi i Hebr. 4,12.13:

"For Guds ord er levende og kraftig og skarpere enn noe tveegget sverd og trenger igjennom inntil det kløver sjel og Ånd, ledemot og marg, og dømmer hjertets tanker og rad. Og ingen skapning er usynlig for hans åsyn, men alt er nakent og bart for hans åsyn som vi har å gjøre med."

2. Kobberkaret var fylt med vann. Som kjent er vannet et renselsesmiddel. Og Guds ord har nettopp den egenskap at det renser. Jesus sa derfor til disiplene: "Dere er alt rene på grunn av det ord jeg har talt til dere" Joh. 15,3. Og i Ef. 5,26 heter det om Kristus og menigheten at han "renset den ved - vannbadet i Ordet".

Men hvor fikk Israel dette vannet fra?

Uten tvil fra den slagne klippe. 2Mos. 17,1 flg. Denne klippe fulgte dem i ørkenen, og hver gang folket trengte vann, talte Moses til klippen og vannet strømmet frem. Paulus opplyser i 1Kor. 10,4 at "Klippen som fulgte dem var Kristus." Vannet fra denne klippe var rinnende, det er levende vann, og var således et bilde på den Hellige Ånd. Joh. 7,37,38. Da nå vannet i tvettekaret var tatt fra den strøm som den slagne klippe avga, så har vi her en vidunderlig skygge av "Ordet om korset", og den Hellige Ånds kraft i dette ord. Når derfor dette Ordet anvendes på - og virkeliggjøres i vårt daglige liv, helliggjøres vi.

Dvs. vi renses fra alt verdslig smuss i handel og vandel og bevares rene og skikket for å tjene Gud.

3. Tvettekarets plass. Det sto ikke utenfor porten, men mellom alteret og inngangen til teltet. Det er av den største betydning å være oppmerksom på det. For dette viser at ingen behøvde å tvette seg før han gikk inn gjennom porten og stillet seg foran syndofferalteret.

Dette lærer oss den viktige lekse at helliggjørelse ikke skal gå forut for rettferdiggjørelsen. Guds orden er: Først korset og så vannet. Med andre ord: Først rettferdiggjørelse og deretter helliggjørelse. Først frelse, siden åndelig vekst.

I den gjengse forkynnelse er for manges vedkommende tvettekaret flyttet utenfor porten. Først på det vis at det forutsettes, at tilhørerne står i rett forhold til Gud. Det regnes med at alle har evig liv fordi de er døpt, men de lever galt. Det de trenger, er derfor å bli formanet til å leve slik som det sømmer seg for kristne. Det er livsstilen som må høynes. Når de bare tar livet alvorlig og lever opp til det kristne ideal, er alt godt og vel.

Men hvor velment dette er, så fører en slik forkynnelse på avveier. For utgangspunktet er feil. De forsøker nemlig å tære åndelig døde mennesker til å leve rett. De glemmer at et barn må bli født før det kan begynne å gå.

Om våre forkynnere ikke er vakne på dette punkt, og bringer tilhørerne til Kristi kors før de tar dem til tvettekaret og formaner dem til å leve som kristne, så oppnår de intet annet enn å gjøre dem til moderne fariseere. De får om seg en flokk mennesker som nok har gudfryktighetens skinn, men fornekter dens kraft. 2Tim. 3,5.

Tvettekaret flyttes utenfor porten også på det vis, at man forlanger at ufrelste mennesker må ha opplevet og kjenne til erfaringer som troende mennesker kommer til erkjennelse av etter at de er kommet inn gjennom porten. Et slående eksempel på dette har vi i en uttalelse av en av vare yngre lærde fortolkere. Idet han taler om rettferdiggjørelsen og det å bli en sann kristen, skriver han: " Det kommer an på om min syndsbekjennelse er av den art at jeg bekjenner min tilstand og må ta min tilflukt til Jesus. Eller sagt med andre ord: Det kommer an på om den springer ut av troen på Jesus. Ellers hverken frelser den meg selv eller gir meg syndenes forlatelse. Mange mennesker bekjenner hva samvittigheten anklager dem for, men de har aldri lært å kjenne sannheten om seg selv og sin tilstand, og har aldri innsett sitt behov for frelse. Derfor har de aldri kommet til omvendelse og en personlig tilegnelse av Jesus." (Uthevelsen gjort her.)

Her forlanges det at et vantro menneske skal kjenne sin "tilstand", dvs. sin totale fordervelse før han kan få sine synders forlatelse. Å bekjenne for Gud den synd en kjenner seg anklaget for er ikke nok.

En slik påstand har ingen dekning hverken i Skriften eller erfaringen. Av alle som kom til Jesus og fikk hans tilgivelse, vet vi ikke om noen som var fullt klar over hvor syndig og fordervet hans natur var. Tenk på den verkbruddne! Står det noe om at han var i åndelig nød fordi han kjente sin onde tilstand? Nei, slett ikke! Mannen var legemlig syk og lot seg bære til Jesus for å bli helbredet. Og det ble han. Men Jesus så at mannen trengte noe mer enn det, og dette var syndenes forlatelse. Derfor var dette det første Jesus ga ham. Og det ga han ham endog før den verkbruddne ba om det!

Eller tenk på kvinnen i Joh. 8 som ble grepet i hor. Er det noe som taler for at hun i kortere eller lengre tid hadde gått sønderknust fordi hun kjente sin onde og syndige natur? Ingen kan påvise det! Men likevel sa Jesus til henne: "Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer!"

Eller hva med Sakkeus? Var det fordi han kjente sin syndige tilstand at han løp foran folket og kløv opp i morbærtreet? Står det ikke at det var fordi "han søkte å få se hvem Jesus var"? Det var hele beveggrunnen. Men likevel fikk Sakkeus mer enn han søkte, for det står at "i dag er frelse vederfaret dette hus, etter som også han er en Abrahams sønn".

Eller hva skal vi si om røveren på korset? Kan noen ut fra evangeliene påvise, at han var i sjelenød på grunn av at "loven hadde knust ham" og brakt ham til å kjenne sin tilstand? Vet vi noe mer om ham enn at han var en dømt røver, og at han i det ene øyeblikk på korset spottet den Herre Jesus, og i neste øyeblikk erkjente ham som "Herre" og ba ham om å tenke på seg når han kom i sitt rike, og dette var nok. Røveren ble frelst.

Eksemplene kunne forfleres, men det er unødvendig. For det er en kjensgjerning at syndere av alle slag kom til Jesus slik som de var uten noe dypere kjennskap til sin fordervede tilstand, og han tok villig imot dem og tilga dem deres synd. Og dette er også alle troendes erfaring.

Men hvorledes ble det så siden, etter at vi var kommet til troen? jo, det vet alle som har "gått gjennom porten". Først da vi under Åndens ledelse skulle til å leve for Gud, begynte vi å lære oss selv å kjenne. Jo mer vi satte inn på å leve rent og hellig, jo mer fant vi ut hvorledes vår tilstand var. Vi ble klar over at vi bar "en syndens lov i våre lemmer" som "stred imot loven i vårt sinn". Det var først når livet og omstendighetene satte prøve på oss at vi lærte å kjenne var egentlige tilstand. Og for mange troende tok det tid - lang tid - før de kom til erkjennelse av at det i dem, deres kjød, "ikke bor noe godt".

Men dette er ikke en lekse vi måtte lære før vi ble frelst. For det er en erkjennelses sak som hører inn under kristenlivets vekst. Det var etter som Guds ord ble lagt som målestokk på vårt liv, at vi kom til kort og innså hvorledes vår tilstand er.

Det må derfor være sagt at de som forkynner at menneskene må ha lært å kjenne sin tilstand før de kan bli en sann kristen, de kommer i skade for - om enn ubevisst -å flytte tvettekaret ut av forgården og plassere det foran porten. Dette kan ikke føre til annet enn å bringe søkende sjeler inn i tvil og mørke. Enten gir de da kristendommen opp for godt, og eller kommer de inn i en ny form for lovtrelldom. Men dette siste fører igjen til strid og splittelse innen de troende. Noe annet "bevis" for at det er en grunnfeil ved en slik forkynnelse trengs ikke.

4 Den dobbelte renselse

Når det gjelder vårt forhold til Guds ord, så har vi og så her å gjøre med to forskjellige tvettninger. Først badet som skjer en gang for alle. Dette badet svarer til vår gjenfødelse som gjør oss til prester for Gud. Paulus taler om at Gud "frelste oss, ikke for våre gjerninger skyld, som vi hadde gjort, men etter sin miskunn ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved den Hellige Ånd". Tit. 3,43. Jesus sa: "Den som er badet trenger ikke til å vaske annet enn føttene, men er ren over det hele. " Og: "Dere er alt rene på grunn av det jeg har talt til dere."

Her har vi åpenbart å gjøre med et bad - en renselse som er fullstendig og endelig. Den behøver ikke å gjentas. Og dette gjenfødende bad foretas ikke av mennesket selv, men av Gud. Akkurat som Aron og hans sønner ikke badet seg selv, men lot seg tjene av Moses, slik er heller ikke vi blitt "rene" ved egne gjerninger, men ved Guds. For - intet menneske kan fri seg selv fra syndens urenhet. Dette er det bare Gud som kan. Derfor er vi som frelste mennesker i aller dypeste forstand "hans verk". Det er han - og han alene - som har "gjort oss skikket til de helliges arvelodd i lyset". Kol. 1,12.

På den annen side har vi vår daglige renselse, den som gjør oss skikket til tjeneste.

Slik som prestene hver dag selv måtte gå til kobberkaret og vaske sine hender og føtter, må også vi daglig "rense oss selv".

Paulus skriver i 2Kor. 7,1: "Når vi så har disse løfter, mine kjære, så la OSS rense oss fra all urenhet på kjød og ånd, og fullende vår helliggjørelse i gudsfrykt!. "

Dette både kan og skal en kristen gjøre.

Selvsagt skal han ikke gjøre dette for å BLI frelst, men fordi han allerede ER det!

Men hvorledes kan dette skje? spør du.

Det skjer bare ved å rense oss "ved vannbadet i Ordet".

Men la oss huske på at det skjer ikke ved at vi bare står og "ser på vannet". Dvs. vi må ikke bare høre og lese Guds ord, men la det komme til anvendelse på vårt liv. Vi må, som Peter sier det, "rense våre sjeler i lydighet mot sannheten".

I Sal. 119,9 er dette formulert slik: Hvorledes skal den unge holde sin sti ren? Ved å holde seg etter ditt ord." Altså ikke ved å lese ditt ord, men ved "å holde seg etter ditt ord".

Dette er veien. Guds ord skal antas og brukes som rettesnor for det daglige liv. Det som vi ser i Ordets speil må praktiseres!

Leser vi f. eks. at denne og hin synd skal avlegges, så avlegger vi den. Sier Ordet at det og det som er godt, skal vi gjøre, vel, så legger vi vinn på å gjøre det. Og når Guds ord taler om hvorledes vi skal være og oppføre oss mot de andre troende, så lar vi ikke dette bare stå der i Bibelen som noe vi vet, men vi setter det ut i livet og praktiserer det.

Når Ordet viser oss at vi har syndet, så vedgår vi det og bekjenner det for Gud og får tilgivelse.

På denne måte bevares vi rene i vår ferd og "fullende vår helliggjørelse". "Vanskelig -", sier du.

Ja, det kan det nok være. Men Gud pålegger aldri sine barn noe som er umulig. Mangler vi kraft til å etterleve hans ord, så vet han å kunne gi oss den kraft som trengs. Derfor gis det ingen unnskyldning for et slurvet kristenliv.

Vi skal i denne sammenheng notere oss at der var ingenting i forbindelse med tvettekaret som taler om forsoningen. For karet var ikke fylt med blod, men med vann. Det var heller ikke bestenkt med blod.

Dette gir oss en alvorlig påminnelse om at når Guds ord dømmer oss for ting som i vår vandring ikke er rett, så må vi ikke uten videre skyte oss inn under blodet og trøste oss med at Kristus er død for oss. Vi skal med andre ord ikke "vaske oss" i blodet, men i "vannet". Det vil si at vi tar dommen over oss og innretter vårt liv etter Ordet. Og så langt som vi gjør det, renses vi fra urettferdighet som ellers blir praktisert.

Enkelte vitner og taler om Kristi blod som om det skulle være en materiell væske som Gud på mystisk måte renser oss med. Men dette røper en total misforståelse. For sannheten er at når Gud tilgir synd og renser oss fra all urettferdighet, så gjør han dette - ikke "ved blod" men "i kraft av" det som skjedde på Golgata.

En annen meget påfallende ting ved renselseskaret er at det står uten angitte mål.

Da Gud ellers var meget nøye med å oppgi målene på alt som tilhørte Tabernaklet, kan dette ganske visst ikke være, uten betydning. Da vi ingen angivelse har fått av tvettekarets mål, synes det som om vi her står overfor noe ubegrenset. Det er som Gud med dette vil si oss, at han ingen grense har satt når det er spørsmål om renhet og helliggjørelse.

Tenker vi på Kristus så vet vi, at det ikke finnes noe på hans renhet. Så vel til sitt vesen som til hans mål på å praktiske liv var han den personifiserte hellighet. Han visste ikke av synd. Han var helt igjennom "hellig, ren, uskyldig, og skilt fra syndere". Ingen kunne overbevise ham om noen synd.

Da det nå er han som er satt som eksempel og mønster for vårt liv, er det heller ikke satt noen grense for vår "rene ferd". Vårt ansvar er å rense oss i "vannbadet i Ordet", og da dette er levende og kraftig og trenger igjennom hele vårt vesen, finnes det heller ingen grense for hvor langt vi kan nå i helliggjørelsen. For Gud er mektig til å hellige oss helt igjennom. 1Tess. 5,23.24. Så her kan vi aldri sette den kristne standard for høyt. Målet må alltid være å følge etter i hans fotspor som kalte oss. 1Pet. 4,14-16. Vi skal med andre ord "jage etter helliggjørelse". Hebr. 12,14.

Men under dette "jaget" må vi bare se til å ikke legge vår helliggjørelse til grunn for vår frelse. For da havner vi i lovtrelldom og mørke.


Til Israels tabernakel


Til hovedsiden