Ypperstepresten Aron

Slik som Tabernaklet og dets tilbehør var "forbilder inntil den nåværende tid", eller "en skygge av de tilkommende goder" (Hebr. 9,9, 10,1) slik var også ypperstepresten en skygge og et forbilde. Og den som kjenner Hebreerbrevet vet, at mannen som har avkastet skyggen er Jesus Kristus. Vi henviser til Hebr. 8,1-6, 9,1-28. Å studere ypperstepresten Aron er derfor det samme som å studere Kristus som vår yppersteprest.

Navnet Aron betyr "verdig" = meget høy. Noen sier at det også kan bety - "lysbringer". Dette passer jo på ham som sa: "Jeg er Verdens lys," eller som Joh. i kaller ham: "Det sanne lys som opplyser hvert menneske," og nå er opphøyet ved Guds høyre hånd som prest over "Guds hus" = menigheten. Og likheten mellom Aron og Kristus er meget iøynefallende.

1. Begge var utvalgt av Gud og sto som mellommenn mellom Gud og folket. 2Mos. 28,1 og Hebr. 5,1 - 6. sier:

"Så skal du kalle din bror Aron og hans sønner fram til deg, - - -. For enhver yppersteprest blir uttatt blant mennesker og innsatt for mennesker til tjeneste for Gud, for å bære fram gaver og offer for synder. Han kan være medlidende med de uvitende og villfarne, siden også han selv er underlagt skrøpelighet, og derfor må frambære syndoffer, ikke bare for folket, men også for seg selv. Og ingen tiltar seg selv denne ære, men han blir kalt av Gud, likesom Aron. Slik gav heller ikke Kristus seg selv den ære å bli yppersteprest, men han som sa til ham: Du er min Sønn, jeg har født deg i dag. Likeså sier han også på et annet sted: Du er prest til evig tid etter Melkisedeksvis."

Her står vi overfor et viktig forhold som ikke kan overvurderes. For noter deg dette: Av hele Israel valgte Gud seg ut én stamme, nemlig Levistamme. (4Mos. 3,5-13. 8,5-20. Hebr. 7,5-14.) Av denne stamme valgte han så en familie, - Arons. 2Mos. 28,1 flg. Og av denne familie tok han ut en mann (Aron) til å tjene seg som yppersteprest!

Hva viser dette?

Jo, at Gud ville ha å gjøre bare med EN mann!

Alle de andres forhold til Gud ble avgjort ved denne ene manns liv og tjeneste. Alt sto og falt med ham. For Aron representerte folket for Gud. Det han gjorde, hadde folket gjort. Og det som han oppnådde ved sin tjeneste, det hadde folket oppnådd.

Gud så og handlet med folket i EN mann.

Enklere kunne Israels frelse og antakelse av Gud ikke ordnes.

På samme måte forholder det seg også for oss under den nye pakt. Tenk bare nøye over 1Tim. 2,5 som sier: "For det er én Gud og en mellommann mellom Gud og mennesker, Mennesket Kristus Jesus."

Eller som Hebr. 9,15 uttrykker det: "Derfor er han mellommann for en ny pakt, for at de kalte skal få den evige arv som er lovet, etter at en død har funnet sted til forløsning fra overtredelsene under den første pakt."

Her ser vi at Kristus nøyaktig svarer til det som Aron var for Israel. Kristus var og forblir å være vår stedfortreder. Han møtte Gud på våre vegne og forliket oss med ham. Jesus ble ikke bare et menneske som oss andre, men han ble menneskET. Altså en person som representerte hete menneskeslekten overfor Gud. Derfor: Det han gjorde, har vi gjort. Når "én er død for alle, så er alle døde, og han døde for alle -"

Når han bar seg selv frem som offer for synden, så gjorde han ikke dette til beste for seg selv, men for OSS. Derfor er vårt forhold til Gud ordnet i ham.

Vær også oppmerksom på at Kristus fremdeles er vår mellommann. Slik som han en gang på jorden døde for oss - dvs. døde i plassen for oss, således lever han nå for oss i himmelen. Det vil si for alle dem som er en ny skapning i ham.

Fremdeles ser Gud oss i ham. Når det gjelder vår frelse, ser ikke Gud direkte på deg og meg, men på vår mellommann. Om Gud så på det som vi er i oss selv, var det intet håp om redning. Men når han ser og antar oss i en annen person, i - mennesket Jesus Kristus, er saken klar. For da frelses vi for - Jesu skyld.

Glem aldri dette forhold, at Gud har valgt å ha bare med én mann å gjøre.

Derfor er det det standpunkt vi inntar til Kristus som avgjør vår skjebne.

2. Videre ser vi at begge Aron og Kristus, hadde samme oppgave.

Som vi tidligere har sett, skulle Aron gjøre soning for folkets synd. Og dette gjorde han ved å ofre - og utøse blodet av et uskyldig dyr. 3Mos. 16,1-17. Det var stedfortredelse.

Dernest brente han røkelse til en velbehagelig lukt for Herren. Dette så vi i forbindelse med røkofferalteret og nådestolen.

Alt dette er tilfelle med Kristus. Også han gjorde soning for våre synder. 1Joh. 4,9.10. Og denne soning gjorde han ved å ofre seg selv. Men ikke bare det, han er også "ved Guds høyre hånd og går i forbønn for oss". Rom. 8,34. Hebr. 7,23-25. Og dette er den røkelse som han legger til alle de helliges bønner. Åp. 8,3-4.

3. Der er også likhet med hensyn til kvalifikasjoner.

Vi så ovenfor at "enhver yppersteprest ble tatt iblant mennesker og innsatt for mennesker", og dette ble gjort "for at han kunne bære over med de vankunnige og villfarende". Folket trengte en yppersteprest som selv visste hva det vil si å være et menneske, og derfor kunne være forståelsesfull og barmhjertig med de skrøpelige.

Av samme grunn ble Guds Sønn et sant menneske og "måtte i alle ting bli sine brødre lik, for at han kunne bli "en miskunnelig og trofast yppersteprest for Gud til å gjøre soning for folkets synder. For derved at han selv har lidt og vært prøvet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet" (prøvet). Hebr. 2,17.18.

Av denne grunn står det i kap. 4,15.16: "For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medynk med våre skrøpeligheter, men en sådan, som er blitt prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd. La oss DERFOR trede frem med frimodighet for nådens trone, for at vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid."

Hvor ofte glemmer vi ikke at vi har en sådan yppersteprest i himmelen som kan ha medynk med oss, en som selv er blitt prøvd og som forstår oss! Han har selv vært menneske og kjenner av egen erfaring hva et menneskes prøvelser er. Han har vært fattig, sulten, tørst og trett, og har måttet sove og hvile, slik som vi må. Han har vært venneløs, misforstått, utskjelt og forrådt. ja, han har vært hatet, forfulgt, løyet på, slått og strept etter livet. Alt dette og meget mer, har han prøvd i en langt høyere grad enn noen av oss kan bli prøvd. Det står også at han "var full av piner og vel kjent med sykdom". Jes. 53,3.

Derfor kan vi "med frimodighet tre frem for Nådens trone" vel vitende om at han føler med oss - og forstår oss. Og som den som har all makt i himmelen og på jorden kan han gi oss "nåde i rette tid".

"I rette tid" -.

Hvilken tid er det?

Det er i HANS tid.

Da når han i sin visdom ser at hjelpen er påkrevet og når den kan forherlige hans navn.

Vår "klokke" går som regel for fort. Den vanskeligste lekse for oss å lære er å vandre med Gud. Altså "holde skritt" med Gud og ikke løpe fra - og foran ham.

Vi mener alltid at det er nå, - nå i dag, at Gud må gripe inn og være hos oss med hjelpen og utfrielsen. Men se dette passer ikke alltid vår yppersteprest.

Du har sikkert lest om da Jesus sendte disiplene alene i båten på Genesaretsjøen, og selv var alene tilbake oppe på fjellet for å be. Straks disiplene var lagt ut fra land, røk det opp med full storm. De rodde og slet så lenge de orket, men været var for svært. De kom ingen vei. De ga opp og regnet med total forlis, og skrek av redsel: "Vi går under! " Matt. 14,22-33.

Men har du lagt merke til at det står: "Men da HAN så at de var i nød, kom han til dem? -"

Disiplene mente at de hadde vært i nød hele tiden. Men det syntes ikke han. Selv om han var opptatt med å be, holdt han likevel øye med den lille farkosten, og hørte sikkert skrikene fra de dødstrette disipler. Lenge lot han dem stri alene mot bølgene. Men, - så kom det et øyeblikk "da han så at de var i nød, og da kom han til dem og stillet stormen. Dette var "i rette tid".

På denne måte er det ofte i de troendes liv. Etter medgang og et rikt samfunn med Herren, føler de seg plutselig alene. Livshavet er i opprør og "stormen" er imot dem. I redsel ber de, ja - skriker til Gud, men får intet svar. Himmelen er taus. Trengselsbølgene synes å ville begrave dem og de sier med disiplene: "Vi går under", og under bølgenes brus tror de at Herren har forlatt dem og glemt dem.

Men nei, - han har ikke det. Fra toppen av fjellet fra Faderens trone, ser han både dem og "uværet" og følger nøye med om "det er fare på ferde". Og så, - plutselig og uventet, kommer han dem nær og byr stormen å legge seg. Slik gjør han det i "rette tid".

I Salmenes bok står det flere steder: "Bi - vent på Herren! "

Hvorfor må vi det?

Når du går sammen med en mann på veien, hvorfor hender det da, at du må vente på ham?

Er det ikke nettopp fordi du har "gått fra ham"? Du har gått for fort -.

Slik er det også åndelig. Vi går så ofte for fort. Vi har nemlig ikke lært å "vandre med Gud. Drevet av våre ønsker, og vår ufornuftige bedømmelse av omstendighetene, haster vi av sted og så å si "løper fra Gud". Vår "klokke" er ikke stillet likt med Guds, og så må han rope til oss: "Vent på meg! jeg ser deg, og jeg kommer. Om ikke i din tid, så i min -."

Sitter du i en duvende båt på et stormpisket livshav, og frykter at du "går under", så hør ber, min kjære leser: Du har en miskunnelig yppersteprest som selv er prøvet i alt i likhet med deg. Og han har lovet at han ingenlunde skal slippe deg, og ingenlunde forlate deg! Og han KAN ikke lyve! Vent derfor tålmodig på hans tid og stol på at du skal finne nåde til hjelp. Og denne nåde skal føre deg uskadd gjennom stormen.

Dette var noe om likheten mellom Aron og Kristus. Men vi skal også ta med litt om ulikheten mellom dem: Vi tenker da først på ulikheten m. b. t. deres offer.

1. Aron bar frem fremmed blod av okser og bukker. Hebr. 9,25: Kristus derimot, bar frem seg selv. Han ga sitt liv for vårt liv. Hebr. 9,14.

2. Arons offer var midlertidige og utilstrekkelige. De var bare "en skygge" og kunne ikke ta synden bort. Derfor måtte hans offertjeneste gjentas. Hebr. 10,1-4.

Med Kristus var det annerledes. Hans offer var fullt tilstrekkelig. Hebr. 9,11.12.22-26. 10,11-18. 7,26. 27. Ved sitt offer "tok han synden bort" en gang for alle. Rettferdigheten har fått hva den krever. Kristus kunne derfor gå hjem og for alltid sette seg ved Guds høyre hånd.

I Tabernaklet var der ingen stol for ypperstepresten. Når Aron hadde båret frem sitt offer, kunne han ikke gå hen og sette seg. Derfor sier Hebr. 10,11, at "hver yppersteprest står daglig" -. Presten måtte alltid innta en legemsstilling som vitnet om at han ikke var ferdig. Synden var der fremdeles, og derfor måtte han være rede til å bære frem et nytt offer.

Kristus derimot, tok synden bort ved sitt offer og sa på korset: "Det er fullbrakt!" Derfor kunne Gud si til ham: "Sett deg ved min høyre hånd!"

Og der har han for alltid satt seg. Denne hvilende stilling er vitnesbyrd om, at det ikke mer trengs noe offer for synd. Gud er for evig tilfreds med det som Kristus har gjort.

Men når Gud har godtatt sin Sønns verk sa bør også du og jeg godta det. Når vår stedfortreder har gjort det som skulle gjøres, så må ikke vi underkjenne hans verk og spørre: "Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?"

Det var en videre ulikhet med hensyn til evihetets varighet.

Arons tjeneste var ikke uopphørlig. For han var et dødelig menneske, og når døden tok ham bort, måtte en annen rykke inn i hans plass. Derfor står det i Hebr. 7,23 at "av hine prester har det vært flere, fordi de ved døden ble hindret fra å holde ved". Folket måtte bestandig ha en mellommann som tjente i Tabernaklet og vedlikeholdt forbindelsen med Gud. Derfor måtte det alltid stå en mann ferdig til å overta, når ypperstepresten døde.

Annerledes er det med Kristus. For han "blir til evig tid". Derfor er hans midlerskap uopphørlig.

Ved døden på korset var bare den første del av hans prestetjeneste (forsoningen) ferdig. Etter oppstandelsen gikk han inn i selve himmelen og fortsatte sin tjeneste der. Dette ser vi av Hebr. 8,l.2:

"Men en hovedsak ved det som ber sies er dette: "Vi har en

sådan yppersteprest som satte seg ved høyre side av Majestetens trone i himmelen MED PRESTELIG TJENESTE i helligdommen, det sanne Tabernakel, som Herren har reist, og ikke et menneske."

"Vi" - nytestamentets troende, i motsetning til Israel vi har en sådan yppersteprest -.

Kristus gikk ikke til himmelen for å "hvile seg" etter verket på korset. Men han gikk hjem og satte seg med prestelig tjeneste. Han er fremdeles prest, og er fremdeles i aktivitet. Og av alt det som sies i Hebreerbrevet, er dette en hovedsak.

Vi kan ikke her gå inn på hvori hans nåværende tjeneste består, det får leserne selv prøve å finne ut, for Bibelen sier oss meget om det. Men vi understreker viktigheten av denne tjeneste. Den er nemlig så viktig at vår fortfarende frelse er avhengig av den. Vi henviser til Hebr. 7,24.25. Joh. 14,19. 1Kor. 15.17. Og Rom 5,9.10.

Av disse steder er det klart, at dersom Kristus ikke alltid levde og hadde et uopphørlig presteembete, så kunne han ikke "fullkommen frelse dem som kommer til Gud ved ham".

Vi er Gud takknemlig for hans Sønns død og erkjenner at uten den var vi fortapt. Men likevel venter vi oss ikke alt av hans død. Vi regner også med at vi har en virksom prest i. himmelen som hver stund og time lever for oss der. Og så sier vi med Paulus i Rom. 6,8-10:

"Men er vi død med Kristus, da tror vi at vi også skal leve med ham, fordi vi vet at etter at Kristus er oppstanden fra de døde, dør han ikke mer, døden har ikke mere noen makt over ham, for sin død, den døde han en gang for synden, men sitt liv, det lever for Gud."

Og Rom. 5, 10:

"For så sant vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død da vi var fiender, så skal vi SÅ MEGET MER BLI FRELST VED HANS LIV etter at vi er blitt forlikt."


Til Israels tabernakel


Til hovedsiden